I går så jeg endelig siste episode av Mr. Robot, en serie som har vært med på alle mine lister av årets TV-serier. Og en av de få som jeg har prøvd å se fra uke til uke i stedet for å samle opp for en binge. Selv nå så ble tittingen forstyrret av juleferie, så var det fortsatt bare en episode i uka.

Å avslutte en serie er alltid vanskelig, både fordi den skal gi fansen et tilfredsstillende endepunkt for historien man har fulgt med, men samtidig så er det jo ikke slutten på «livet» til protagonisten(e).

Så ofte er jo de(n) siste episoden(e) noe som sjeldent skårer høyt på rankinglisten blant fansen. Fordi alle har sin egen versjon av hvordan det skal slutte.

De avsluttende tre episodene av Mr. Robot er kanskje ikke de beste i serien, men som avslutning på serien synes jeg de er helt greie. Og noe mer kan man egentlig ikke kreve av en serie. Og som TV-serier flest, så er det ikke siste episode som er målet, men veien til siste episode. Og der er Mr. Robot i øvre sjikt.

Og om et år eller to, så kommer jeg til kjøre en rolig gjentitt av hele serien. For så bra er den.

Var på Odeon og så 1917 i IMAX. Heldigvis i 2D (3D medfører bare «BAH HUMBUG» fra min side).

Filmet som en pseudo ett opptak, er dette en bemerkelsesverdig vakker, spennende og intens film. Mye på grunn av effekten hvordan den tilsynelatende er filmet. Regissør Rian Johnson hadde noen morsomme tweets om 1917 og filmingen i ett opptak.

Last night at the PGA awards Mendes told me 1917 was ACTUALLY shot in one continuous take, if an actor flubbed a line they’d go all the way back and start again from the beginning. They paid Cumberbatch to show up every day and wait in that room at the end. He was there 6 months

— Rian Johnson (@rianjohnson) January 19, 2020

Skal man utsette noe på filmen så er det at det er litt vanskelig å skjønne geografien, og hvor uberørt mye av landskapet er med tanke på at det er tredje året med skyttergravskrig. Og samtidig så må jeg jo si at mengden med skyttergraver de lagde for filmen ser imponerende ut.

Sett første episode av Star Trek: Picard. Ser lovende ut det. Bortsett fra noen tilfeldige episoder på søndags ettermiddag, så har jeg egentlig null kunnskap om Star Trek: The Next Generation (og alle andre Star Trek serier egentlig bortsett fra Star Trek: Discovery (som er en serie som falt i smak)).

Noe har jo selvsagt med at ting er enklere å visualisere nå med effekter og datamaskiner. Men tror også at kortere sesonger hjelper på opplevelsen. Jeg begynte for noen år siden å titte på ST:TNG på Netflix, men gikk fort over til å fokusere på nyere serier (som det er alt for mange gode av uansett, så det å bruke tid på en 30 år gammel serie fristet ikke, i alle fall i denne sjangeren).

Ferdig med De sju dørene av Agnes Ravatn. En atypisk kriminalroman, særlig med tanke på hvem som er protagonisten i romanen. Som definitivt er, for de av oss som hører/hørte på TV Talk Machine, not a cop. Fint og økonomisk skrevet. Og med det mener jeg at Ravatn får frem stemning og situasjon uten å bruke for mange ord. Kan også være fordi at jeg som nordmann lett kan sette meg inn i hvordan en norsk øy i fjordgapet vil kunne oppleves i desember.

Kan anbefales for de som vil ha litt krim uten den typisk forsofne politietterforsker som sliter med alkoholisme og andre indre demoner.

Siracusa har gitt ut appen Front and Center for å videreføre kontroll av vinduer slik den var på klassisk macOS. Min første tanke var jo at dette i utgangspunktet var en dum idé. I alle fall å ha det som standard funksjon. Men det har jo litt med hvordan jeg bruker Macen. For min del er det dokumentene som er det viktige uansett som det er i BBEdit eller en nettside i Safari. Når jeg har flere vinduer med BBEdit, der hvert vindu igjen inneholder flere åpne tekstdokumenter, og flere iTerm vinduer med mange faner der f.eks det jeg gjør i BBEdit er avhengig av hva jeg ser i iTerm så ville jo modellen Siracusa liker være særs upraktisk. Slik jeg ser det.

Ellers er det bare å lese Dr. Drang, han skriver det bedre enn meg.

Har siden jeg hørte den på The Morning Show, ofte hørt på Clint Eastwood av Freedom Fry. Marie Seyrat har en veldig fascinerende stemme.

Egentlig mye bra musikk på The Morning Show. Kan anbefale spillelisten på Apple Music.

song.link

Charlize Theron er jo alltid herlig (i alle fall i de filmene jeg har sett henne). Seth Rogen kan være morsom. I Long Shot treffer man mer på det første enn det andre. Selv om Theron kanskje ikke er den helt riktige skuespilleren for denne type film. En helt grei romcom der humoren er litt mer ubehagelig enn smart. Og litt dårlig utnyttelse av enkelte rollefigurer. Dog, det er jo vanskelig å parodiere en president når virkeligheten er mer absurd enn man klarer å finne på selv.

Men kan være at jeg ikke var i rett sinnsstemning for å se den i dag. Tror jeg kanskje må gjøre et nytt forsøk om noen uker.

Ser lite med NFL. Men den sprø Texans @ Chiefs forrige helg og den lille overraskelsen at Titans slo ut Ravens gjør at jeg fikk litt lyst til å se Titans @ Chiefs. Passer jo også at den ikke er på ugudelig tidspunkt.

Men begynner å tvile på at jeg kommer til å ta mandagsfri om to uker fordi jeg skal se Superbowl om natta. For første gang på maaaaaange år.

For 10+ år siden begynte man å innse at vikene begynte å bli vel dype, og det lille man hadde av pannelugg begynte å bli vel tynt, selv om resten var fyldig nok. Så etter et siste «last hurrah» der jeg ikke besøkte en frisør på 7-8 måneder begynte jeg å bruke en hår og skjeggtrimmer til å «frese» av meg håret som jeg kalte det.

I fjor så jeg en bloggpost av Brett Terpstra der han anbefalte en Remingtong ShortCut Pro. Og etter 10 måneder kan jeg trygt plassere den inn under «Ting man liker godt». For dette er en maskin som freser håret fort og effektivt. Etter å ha blitt vant til den kan jeg trygt si at den er mer enn dobbelt så rask som den forrige jeg brukte pga bredden og formen på enheten.

Er man sin egen frisør, og er vant til å måle hårlengde i millimeter, så kan jeg trygt anbefale denne.

Det er litt morsomt når forfatter bruker samme ord som meg noen kapitler senere om en skikkelse i sin egen bok.

Den blå timen.

Så Legends of Tomorrow starter sesong 5 med siste episode av siste crossover. Litt upraktisk når crossoverepisodene for Flash og Arrow ikke kommer på Netflix før mot slutten av året.

Har sett første episode av TV2 dokumentaren om Arnfinn Nesset, selv om jeg egentlig ikke er så fan av disse true crime seriene (overflødig innhold, form, klipping osv). Men denne blir jo litt interessant å følge med på tanke på hvor det skjedde og at denne saken er blant de første jeg har vage minner om fra barndommen.

Har begynt å lese De sju dørene av Agnes Ravatn. Før har jeg lest Fugletribunalet, som etter min mening var helt grei.

Ravatn greide på rekordtid å gjøre datteren til protagonisten til å være en ufyselig skikkelse. Tror det tok fire-fem setninger. Imponert av den.

Så Hudson Hawk for første gang i kveld. En type film det ikke lages så mye av lengre. Underholdende nok, men nok jeg hadde likt den bedre om jeg hadde sett den på tidlig 90-tall. Men alltid morsomt å se Richard E. Grant og Sandra Bernhard ta den helt ut som bare de to kan.

Ferdig med The Spy and the Traitor, som handler om spionen og dobbeltagenten Oleg Gordijevskij. Interessant bok om de hemmelige tjenester, spionasje, kontraspionasje og den kalde krigen.

Ben Macintyre klarer å lage en veldig spennende bok, til tross for at jeg visste hva som skjedde med Oleg Gordijevskij. Detaljene om hans liv, hans første kontakt med MI6, arbeidet hans for KGB, de hemmelige møtene i København og London. Og til slutt hans flukt fra Moskva til London via Finland og Norge. Det er ikke James Bond eller Jason Bourne. Det er noe mer sedat og spennende.

Det varierer hvor flink jeg er til å merke setninger eller avsnitt, men synes denne var litt moro. Om Finlands særs komplekse forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen.

The Finnish cartoonist Kari Suomalainen once described his country’s uncomfortable position as ‘The art of bowing to the East without mooning the West.’

Kjenner det at å ha gått dobbelt så mye i dag som snittet i resten av januar ikke var helt optimalt med tanke på at ryggen fortsatt er litt øm etter juleferien.

Med denne posten så vil Streaks vise at jeg har microblogget minst en gang om dagen i 365 dager. Gidder ikke å verifisere i arkivet, men tror det er korrekt.

Det å være opptatt av å holde streken vedlike medfører jo ofte posting av bilder eller andre statusoppdateringer. Men formålet var at jeg også skulle noen ganger tvinge meg til å skrive en litt lengre tekst enn 280 karakterer når jeg hadde en idé eller mening om noe. Før ville jo idéen ofte stå å godgjøre seg i så lang tid at den var utdatert eller at jeg ikke husket hva som var bakgrunnen for at jeg begynte å skrive på den.

Nå greier jeg en gang i blant å få idéen eller meningen ned på «papir» litt oftere. For min egen del.

Spor i snøen.

Er tilbake i Tigertown, og på mandag venter striskjorta og havrelefse. Forutsatt at ryggen som har vært litt kranglevoren den siste tiden blir mindre kranglevoren. Mye stillesitting under middagsselskaper som det er flust av under ei juleuke er ikke nødvendigvis det beste.

Min snart 14 år gamle niese har et visst kunstnerisk talent.