Litt jazz i parken.

Var innom Storosenteret for en bang-bang handletur.

• 10:12 Vinmonopolet for en Bulleit Rye
  
• 10:17 Clas Ohlson for børstehoder til OralB
  
• 10:21 Elkjøp for en minnepinne
  
• 10:26 Fredrik & Louisa for deodorant
  
• 10:28 På vei hjem

Fikk kjøpt alt jeg trengte. Effektivt.

Da gjør man et nytt forsøk på å leke med Windows, med den maskinen jeg skulle ha kjøpt først. X1 Carbon. Smekker sak.

Som man vet peke rundt omkring, så er jo verden for det meste stoppet opp. Flyene står på bakken, mennesker i de mest forurensete byene kan faktisk se hvordan det ser ut der de bor og ikke bare smog. Så noe positivt er det jo å ta med seg. Sånt rent bortsett fra at det blir tidenes økonomiske nedtur som nok kommer til å ta noen år å komme seg tilbake fra.

Og en annen morsom ting er jo at mange TV-programmer (og TV-personligheter) har det litt vanskelig. Mange av disse lever jo på applaus og oppmerksomhet, det er litt vanskelig å få det når de sitter på Zoom og intervjuer sine gjester fra hjemmet sitt. John Oliver (som faktisk har hatt et show klarer seg bra under disse begrensingene) hadde et morsomt klipp om en av disse nå nettopp.

Her om dagen så jeg på 3 Chefs Cook Pasta Carbonara 3 Ways: Traditional, Modern, Experimental fra Bon Appétit. Og en av disse var Sohla El-Waylly, som prøvde å lage en dessert basert på Carbonara. Så veldig spennende ut.

Så var det disse som lever å lage innhold da. Blant annet de som dekker sport. På Baseball Prospectus, som normalt skriver bare om baseball, så jeg en link som het noe så spennende som The View From Behind the Laptop: Top 10 Bon Appétit Test Kitchen Personalities, der de prøvde å rangere sine favoritter fra Bon Appétit. Også et nettsted som sliter med videoinnhold ettersom alle må være hjemme.

Og de rangerte Sohla El-Waylly som #1. Mye basert på videoen om hva som var favorittkaffen til Bon Appétit sine ansatte. Men ikke Sohla.

I don’t like coffee, here’s a boozy White Russian riff instead

Skuffende nok så det ut som Vinmonopolet ikke hadde Songbird i sitt sortiment.

Og i videoen om deres favorittdrinker kommer følgende bevingede ord.

Pour in as much whiskey as you feel good about

Jeg er fan. Liker attityden. Og jeg lagde meg en Old Fashioned i kveld. Skål.

Tja. Hadde håpt å kunne løse problemet bittelitt før kjære macOS.

Better Call Saul startet kanskje i mine øyne med et litt tregt tempo, særlig med tanke på at vi vet hvor han ender opp.

Men det har tatt seg opp. Har ikke akkurat vært på topplisten for min del, men har vaket rett under overflaten. Femte sesong var i alle fall en strålende sesong. Blant annet på grunn av Tony Dalton som Lalo Salamanca. Og nå vet vi jo at sjette sesong også blir siste sesong. Så det er håp om at de virkelig får avsluttet med et bang.

Om man hverken har sett Better Call Saul eller Breaking Bad, hvilken serie burde man se på først? Personlig heller jeg mot Breaking Bad, så Better Call Saul, ettersom jeg tror at Better Call Saul blir mer interessant om man vet hvordan Saul Goodman er i Breaking Bad. Ellers blir det litt «hvorfor skal jeg se på denne historien».

Så at iTunes hadde tilbud på The Hobbit Extended Edition Trilogy, og alt jeg kunne tenke på var «det er jo en selvmotsigelse, den er jo allerede utvidet».

Har bare sett første filmen på kino, og mer klarte jeg ikke å se fordi alt jeg kunne se i den var scene på scene som var lagt til for å strekke handlingen så langt man kunne for å få tre filmer ut av den lille boka.

There will be spoilers 📯 (skal være et spoilerhorn).

Papirhuset/La Casa de Papel er en spansk serie som er ganske så populær på Netflix. En broket forsamling av kriminelle som bruker diverse bynavn som kodenavn ledes av den brilliante Professoren. De tar kontroll over seddeltrykkeriet til Banco de España. Og skal kjøre seddelpressene for fullt for å komme unna med 2,4 milliarder Euro.

Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.

Og hvordan klarer man å holde dette i gang i 31 episoder (og basert på hvordan den 31. episoden slutter, i alle fall en sesong til). Vel. Første halvdel av serien handler om ranet av seddeltrykkeriet, andre halvdel handler om å stjele den spanske stats gullreserver (og for å frigi en av sine kompanjonger som blir arrestert i begynnelsen av tredje sesong).

Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.

Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.

Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.

For det er jeg egentlig litt uklar på. De to første sesongene presenterer jo Professoren og gjengen som en slags Robin Hood lignende gruppe som blir heiet på at den spanske befolkningen. Nå kjenner jeg jo ikke til stemningen i Spania med tanke på økonomi og arbeidsløshet, men har litt problemer med at gjengens handlinger skulle medføre en fanskare og dertilhørende redusering av politiets handlingsrom. De tok gisler for faen. Truet uskyldige mennesker. Og for å ikke snakke om når de angriper Banco de España i sesong 3 & 4. Stiller meg tvilende til at det samme hadde skjedd i Norge om noen inntok Norges Bank.

Men det er jo TV. Fryktelig enkelt å manipulere, selv om ikke serien akkurat selger dette på en god måte.

Helt siden Sopranos kom på TV så har vi jo blitt servert antihelter både her og der på film og TV. I utgangspunktet særdeles usympatiske rollefigurer som vi blir kjent med på en måte som gjør at vi forstår de litt, og på en måte begynner å like de litt. Jeg antar at serieskaperne av Papirhuset har samme mål, men etterhvert som jeg så på sesong 3 og 4 innså jeg at for min del hadde de begynt å feile spektakulært. Jeg begynte å mislike Professoren og hans brokete forsamling. Og at jeg fortsatte å se fordi jeg håpte at alle skulle bli meid ned. I alle fall når begeret med patos rant over og man mer eller mindre hadde en begravelsesprosesjon ut fra Banco de España og samtidig tok ut politiledelsen på null komma niks med en latterlig skandale. Eller, skandalen var jo «reell», men hurtigheten til skandalen var latterlig.

Jeg kan akseptere litt flaks. Jeg kan akseptere litt god planlegging. Men at man hele tiden har tonnevis med flaks og har planlagt alle mulige trekk politiet gjør og har mottrekk klare for alle eventualiteter hele tiden blir mer fantasi og magi, og fjerner meg fra realismen de prøver å etablere.

Superheltfilmer/serier fungerer fordi det er en etablert sjanger. Papirhuset begynner for meg å være en serie som er basert på realisme, men plutselig innfører at Professoren og gjengen er superskurker med superkrefter.

Og da begynner det å bli en fryktelig dårlig serie i mine øyne. Nå kan det jo være at ettersom jeg mer eller mindre har hatt seriemaraton med Papirhuset siden påskehelga, så har jeg sett den fortere og tettere enn jeg egentlig liker å se på serier, så det kan jo farge min mening. Men likevel, når jeg faktisk roper «SKYT DA» når en av seriens antihelter er i en truende situasjon, så er det ikke akkurat et positivt tegn for seriens utvikling.

Bortimot det eneste spennende som kom ut av de to siste sesongene av serien er Najwa Nimri sin rolle som den høygravide politietterforskeren Alicia Sierra.

Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.

Guns Akimbo er en helt ok gladvoldsfilm med masse stiliserte drap. Litt morsomt å se Daniel Radcliffe i en rolle som de fleste ikke vil forbinde med han. I alle fall for de som har sett han vokse opp med Harry Potter filmene (jeg er ikke blant de).

I en nær fremtid er underholdningen å se drapsmenn jakte på andre drapsmenn. Blant sivile. I sentrum av byen. Verden virker dog ikke så dystopisk som en slik underholdning skulle tilsi. Men likevel blir det en underholdende film av det på 90ish minutter. Mange herlige scener med kreativ kameraføring og blodsprut. Og humor. Å se Daniel Radcliffe sin rollefigur prøve å gjøre enkle ting med en pistol skrudd fast i hver hånd er morsomt.

Er det alderen som gjør at noe av det mest gledelige med Guns Akimbo er at den bare er 97 minutter lang.

Har sett ferdig Devs. Visuelt sett en av de vakreste TV-seriene de siste årene.

Og tematisk også veldig interessant med kvantemekanikk, parallelle verdener og determinisme. Det er jo ikke akkurat dypdykk inn i disse temaene, men som bakteppe for en TV-serie er det fascinerende. Får meg interessert i å søke mer informasjon om dette. Ikke ulikt The Good Place og filosofi.

Rollemessig så synes jeg ikke de helt traff med Sonoya Mizuno som Lily Chan. Nick Offerman som Forest var et mer interessant valg, et stykke unna rollen som Ron Swanson som de fleste av oss kjenner han fra. Ellers gjorde Cailee Spaeny, Stephen McKinley Henderson og Alison Pill greie rolletolkninger som de viktigste i Devs. Og Zach Grenier som sikkerhetssjefen Kenton som utfører jobben sin både innenfor og utenfor alle mulige rammer.

Og med bare åtte episoder, så er det ikke akkurat mye tid man trenger å sette av til den. Dette er en avsluttende miniserie. Nesten mer som en 7 timers film.

Ferdig med å se Briarpatch, som har TV-kritikeren Andy Greenwald som sin serieskaper, som vel er litt mot normalt. Selv om det som er bakgrunnen for seriens intriger er sånn passe standard og forglemmelig, så er den visuelle presentasjonen og bruken av musikk av de bedre. Rosario Dawson er jo herlig som Allegra Dill, og resten av skuespillerene er ikke så aller verst de heller. Bra jobb av casting.

Bortsett fra det jeg nevnte om grunnlaget for intrigene, så er vel egentlig seriens lengde som kanskje kan kritiseres. Det føles som at den er 2-3 episoder for lang. Nå har jeg jo sett denne med en episode i uka (old school style), så er ikke like merkbart. Men det ligger en liten følelse av at enkelte ting har blitt tværet på for å nå 10 episoder som er minimum på premiumkanaler. Men samtidig så er jo dette en del av tempoet som faktisk gjør den verdt å se i mine øyne. Og samtidig, når jeg bruker tvære, så er jo det litt i overkant negativ språkbruk fra meg. Det er ikke de unødvendige utrekningene i tid som skjer i f.eks Papirhuset (kommer tilbake til den når jeg har sett den ferdig) for å kunstig skape spenning der det ikke burde behøves.

I Briarpatch oppleves disse litt mer som hvileskjær, en mulighet til å puste ut. Så om den kommer til en strømmetjeneste nær deg, eller du får lyst til å sjekke om den ligger strødd rundt om på Internett, så kan den anbefales. Men ta det rolig når du ser den. Rooooolig.

bash-arkeologi: når man gjennomgår egen og andres bash-historie for å nøste opp hvordan man løste et problem for lenge siden.

Enkle instruksjoner for livet i tre deler:

1: Vær oppmerksom 2: Bli overrasket

Dessverre var del tre borte. Typisk 2020.

Begynte å titte på Papirhuset i påsken. Selv om det føles litt som å begynne å se på Prison Break for så finne ut at det blir en sesong til (og en til, og jaggu meg en til, og ti år etterpå, enda en). For man skjønner at plottet muligens blir noe utvannet for å greie å holde en suksess i live litt lengre.

Dog, virker som om at Netflix og IMDB er litt uenig i hvor mange episoder og hvor lange de skal være.

Men det er noe å høre en dialog på spansk. Litt sexy.

Først lagde jeg en pizza på en deig som hadde godgjort seg i ni dager (ypperlig pizza), og jeg åpnet en bedre Barolo. Så satte jeg på den oscarvinnende Parasite. Hadde prøvd å få sett den på kino, men det passet aldri med tanke jobb, forestillinger og når på dagen jeg har lyst å gå på kino (jeg er sær der). Og du vet alt det andre som har skjedd i år… (peke på alt og ingenting).

Vakker film. Likandes rollefigurer over hele fjøla med de to hovedfamiliene, som er litt rart med tanke på hva den ene faktisk gjør for å innynde seg den andre. Rollen huset spilte i filmen var også interessant.

Med denne så har jeg sett 5 av de 9 nominerte i Årets Film. The Irishman var meh, kanskje til og med meeeeh. Joker som film var i mine øyne meh, men Joaquin Phoenix var selvsagt konge (og fortjente sin Oscar). 1917 var bra, og jeg likte Once Upon a Time… in Hollywood.

I mine øyne er det er det Parasite som er den beste av disse.

Selv om den har noen svakheter. Synes Woo-sik Choi og So-dam Park sine rollefigurer fikk litt lite scenetid. Særlig So-dam Park. Hennes rollefigur Ki Jung virket som den mest selvsikre og tilpasningsdyktige. Tror det kunne ha vært flere spennende og morsomme scener med henne.

Likevel, det er ikke vanskelig å se hvorfor den har vunnet priser. Anbefales.

Norwegian blue. Beautiful plumage.

Fast & Furious henter tilbake alle de vi likte fra den første filmen (Vin, Jordana og Michelle og han som er et stort gjesp).

Fortsatt overkompliserte farlige ran av lastebiler. Fortsatt overkompliserte transporter av varene til kriminelle.

Men for sin tid så må man jo si at kjøringene i gruvetunnelen (eller hva det var) så jo både bra ut og til tider veldig dataanimert ut. Men alt i alt, helt grei actionfilm som ikke bruker så meget tid på mellommenneskelige forhold. Som gjør den litt svak fordi man ikke helt har fått grunnlaget for hvorfor Vin sin figur elsker Michelle sin figur, ikke annet enn at tydeligvis er et par.

Og så er det jo igjen akkurat passe lang med sine 1 time og 45 minutter.

Dog, akkurat som de foregående filmene (om man ser bort i fra den første som jeg til og med har sett på kino), ikke akkurat en film som jeg kommer til å se på nytt.

The Fast and the Furious: Tokyo Drift kutter ut han kjedelige fyren fra de to første, og på en måte bringer tilbake Vin (helt mot slutten, som en overraskelse). Ellers handler det som Sean som blir sendt til Tokyo i stedet for i fengsel for litt råkjøring i USA. En dose fisk på land, vakker dame som er sammen med filmens slemming, og selvsagt en god del raske biler. Ellers er denne den mest forglemmelige av de tre til nå. Skulle ikke tro det var mulig å ha en kjedeligere rollefigur enn det Paul Walker leverte i de to første. Men jaggu klarte ikke Tokyo Drift det.

Det eneste positive man kan si som dekker alle tre filmene til nå er at de alle har en særdeles behagelig lengde. De fleste klokker vel inn på 1 time og 45 minutter (inkludert rulletekst), så det er jo behagelig. Trenger virkelig ikke disse 2 til 2,5 timer lange monsterfilmene som bare strekker ut scener for å vare såpass lenge.

Blant det jeg fikk fra kolonial.no i går var Beyond Burger. Lagd av ting fra planteriket men ligner, smaker og føles som om det skulle ha vært lagd av ting fra dyreriket. Merkelig opplevelse, men smakte godt. Kommer nok til å kjøpe det flere ganger.

Da har jeg fått min første leveranse fra kolonial.no. Har tenkt på det før, men aldri satt meg ned og planlagt hva jeg trenger for en eller to uker. Men etter fire harde uker på jobb samt det faktum at jeg jobber i den stille uke, så var ikke akkurat handel for alle helligdagene som fristet mest i disse tider.

Så på luredagen la jeg inn en bestilling av ting til frokost, lunsj og middag som bør holde godt ut i neste uke.

Er jo fortsatt noen varer (fordi jeg foretrekker de kontra alternativene på kolonial.no) som jeg må handle i andre butikker, men ellers kommer jeg nok til å fortsette med dette.

2 Fast 2 Furious fortsetter historien på en måte fra den første. Med den minst interessante rollefiguren. Tenke seg til å savne Vin Diesel. Fortsatt ingen som sliter seg ut med å skrive handling, annet enn å ha med mange raske biler, lekre damer og karikerte rollefigurer. Dog, skal gi skryt for hvordan de lurte politiet under transporten av MacGuffin.

Angel Has Fallen kan vel sies å være tredje film i Fallen-trilogien (neppe offisiell tittel). Der Olympus Has Fallen og London Has Fallen var overdrevent kaos, og på sitt vis litt underholdende men også veldig voldelig, så mangler Angel Has Fallen det meste. Tynn suppe.

Kan virke som det blir lenge til man ta en øl her igjen.