På mandag så jeg Back to the Future for nte gang etter å ha hørt på episoden fra The Rewatchables. Og i kveld så jeg på Back to the Future II for første gang på lenge. Tror jeg har sett den kun en gang etter at jeg så den på kino. Jeg har sett originalen og Back to the Future III mange ganger, men gjensyn har aldri involvert II.

Var ikke fan av den da, syntes den var litt for mørk og dyster. Og etter gjensynet i kveld har jeg fortsatt den oppfatningen. Men det som er det største problemet etter gjensynet er nok at der originalen var smart og morsom, så lider denne av å være dum i et forsøk på å være morsom. Humor er det nok av, og er fortsatt ting jeg ler av. Men det er også litt for mange steder der jeg okker meg over hvor dum Doc og Marty er. Litt slingringsmonn skal en film få lov til å ha, men syntes denne tråkket over grensen og da blir det litt mer irriterende enn underholdende.

Likevel så var den bedre enn jeg husket den som.

Etter å ha sett denne videoen i går fikk jeg lyst til å prøve litt sudoku. The Times appen har en grei miks av daglige gåter, og etter å ha brukt 30 minutt på en av de (nybegynner, så teknikken sitter ikke helt ennå) skulle jeg bytte mellom blyant og pennemodus. Jeg bommet litt og traff restartknappen, som i motsetning til de andre oppgavene i appen ikke krever en bekreftelse på at du ønsker å starte på nytt. Det var noget irriterende.

Mandag var veldig mandag i dag, da jeg veltet en flaske med vann, og en del havnet opp på MBP som brukes til labbing og Internett. Heldigvis ikke den som brukes til å utføre jobb. 6 år gammel, men brukbar. Men kan hende jeg klarte å redde den med rask reaksjon. Ytret noen FAEN.

Etter å ha hørt de første fem offisielle episodene av Dithering og alle betatestepisodene må jeg si at jeg synes det har startet veldig lovende.

Og er verdt å høre på episoden fra 23 mars om Grubers beskrivelse av hans evne som bleieskiftarbeider.

Spennende vri The Blacklist tok med å få gjort ferdig siste episoden for sesongen. De var halvveis ferdig med innspillingen da ting stoppet opp. Så resten av det som manglet ble lagd med animasjon og at skuespillerene spilte inn dialogen hjemme.

Det å se engelske skuespillere spille amerikanere i amerikanske serier føles helt normalt ut. Mest fordi man er vant med det. Men å se engelske skuespillere spille amerikanere i engelske serier føles veldig merkelig ut. Særlig om serien i tillegg ikke er spilt inn i Nord-Amerika, men i England og Afrika.

Det er sånt jeg tenker på etter å ha skumsett Deep State den siste uken. En ekstra middelmådig serie.

Hei søkefunksjon. Du kan trygt si at du ikke fant noe i stedet for gi meg alle titlene som inneholder «the». Større sjanse for at jeg liker deg da.

11 Meter. Straffesparkets historie er en lettfordøyelig bok om … vel, straffesparkets historie. Nils Henrik Smith skriver underholdende om straffesparkets opprinnelse, hvilke situasjoner det var ment å bøte på og frem til innføringen av straffesparkkonkurranse for å avgjøre uavgjorte kamper i cupspill i VM i fotball (og andre turneringer). Panenka og spillteori kommer han også innom (du vet at han vet at du vet at han vet at du vet …). Og naturlig nok når I setter straffe en sommerkveld i 1998 i Marseille.

Boken er i hovedsak fra forfatterens synsvinkel, der situasjoner fra nyere hendelser fortelles ut i fra hvordan han opplevde de fra foran TV-en. Jeg kan skjønne at han ikke kom i tale med Didier Drogba og hans lagkamerater, men burde jo ha vært mulig å kanskje supplementere kapitlet om straffesparket i Marseille med førstehåndskilder. Som skribent i Josimar burde det jo vært mulig å f.eks komme Drillo, Semb og/eller Rekdal i tale om hvordan de opplevde hele situasjonen. Hadde det passet inn i boken? Usikker. Men akkurat nå føles det som en tapt mulighet. Selv om Smith peker til andre bøker som handler om kampen/VM-et.

Kilder burde kanskje også ha vært bedre dokumentert. For det er nok en del kilder med litt mer akademiske og statistikktung vinkling Smith refererer til uten å faktisk referere til hva de heter.

Men den anbefales, i alle fall om man liker å lese litt mer «nerdete» detaljer om en snever del av et meget komplekst spill.

Alle gode ting er åtte. Eller noe sånt. Jeg er i alle fall ferdig med å se de 8 hovedfilmene (der jeg bare hadde sett den første opprinnelig). Får vel ta en gjentitt av Hobbs & Shaw ved anledning.

The Fate of the Furious er da naturlig nok den åttende filmen om gatebilentusiastene. Første fire var etter min mening særs svake (i alle fall sett i 2020 (dog, jeg likte den første når jeg så den på kino, men det var en annen tid, og en annen alder)). 5-6-7 begynte trenden med å toppe hele driten, og ble progressivt sprøere og morsommere.

8 fortsetter naturlig nok denne trenden, og man skjønner jo at ting har endret seg når Charlize Theron er filmens bad gu^H^H gal. Dette er en serie som har fått høyere og høyere status.

Dom får et umulig valg og må jobbe mot sin «familie». Hobbs ender i fengsel og må bryte seg ut med Shaw (heftig scene), og hackeren Cipher (Theron) skaper kaos i New York med å ta over kontrollen over biler. Tenk zombier, bare at det er biler som begynner å sverme mot deg. Morsom sekvens.

Så blir det jo en heftig slutt som involverer en russisk ubåt og base i det kalde nord.

Fortsatt herlig overdrevet. Og Tyrese Gibson var faktisk ikke så veldig irriterende. Meget spesielt. Fortsatt grei underholdning som det har vært siden den femte filmen.

Uhøytidelig rangering av en veldig uhøytidelig filmserien: 7-(Hobbs & Shaw)-6-8-5-1-4-2-3.

Første forsøk med å konfigurere dualboot Windows/Ubuntu på X1 Carbon (med diskkryptering på alt) gikk litt skeis. Men etter å ha faktisk lest igjennom den beste guiden jeg fant, og sett hvor jeg tråkket feil gikk andre forsøk så mye bedre i dag.

Så nå fungerer det som det skal.

Må jo si at jeg synes Dithering virker som et spennende idé. Ben og John har alltid virket som de er hel ved og det blir spennende å se hvordan Gruber tilpasser seg det strikte formatet (har ikke hørt på noen av betatestepisodene). For han har en tendens til å bruke mange setninger på å forklare noe der en setning hadde vært nok. Og det sier jeg som en som faktisk liker de lange podcastepisodene til The Talk Show

Det er litt irriterende at «eldre» filmer, som f.eks Apollo 13 (fra 1995) selges på iTunes med bare amerikansk teksting. Særlig når man vet at filmen som vist på kino, så solgt på både VHS og DVD og senere Blu-Ray garantert hadde norsk tekst.

Det kan sikkert argumenteres med at Westworld er kvasifilosofisk runking over hva er bevissthet, fri vilje og determinisme. Ikke ulikt hva Devs prøvde å takle. Og det er sikkert rett, det er naturlig at slike ting blir litt kvasi når det tas opp i en serie som i utgangspunktet er ment å underholde deg. Men også kanskje gjøre deg litt nysgjerrig på temaene serien tar opp.

Og den interessante verdenen som ble presentert i første sesong, litt utvannet i andre sesong, og flyttet til en helt annen verden i den nettopp ferdige tredje sesong, der fortellingen kanskje bærer preg av at man finner på historien etter hvert, det er ikke noe naturlig endepunkt her som serieskaperene har planlagt. Vi lager den så lenge HBO bestiller nye episoder. Så da blir det litt at man trår i vannet. Og gir deg litt kvasifilosofi om fri vilje. Som selvsagt har klare paralleller til dagens verden med algoritmer og såkalt AI (som hevdes å være nøytralt, men bias i de som skapte den vil jo påvirke).

Likevel liker jeg serien. Fordi den er velprodusert og velspilt. Og selv om jeg har en følelse at skaperene ikke nødvendigvis vet hvor det hele skal ende, så er det en velregissert serie der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det føles som at det er en mening bak alt man ser på skjermen.

Og det er ikke slutten som er målet, det er veien som er målet. Det er ikke som om siste sesong av Game of Thrones retroaktivt ødela de foregående sesongene. Ei heller vil den fremtidige slutten av Westworld ødelegge for meg at jeg har latt meg underholde av de 28 episodene til nå som er sendt. Men for din egen del. Slowbinge. Det er ingen serier som fortjener å bli sett 2-3-4-5 episoder om dagen. Ta det med ro.

På jobben har vi en sosial sone med sofa, stoler og bord, og en kaffetrakter. Denne delen av lokalet har også parkett til gulv og ikke teppe. I går vasket de og oljet inn parketten. Noe som skaper en veldig intens lukt. Men det var på slutten av dagen, og var uansett på vei hjem.

Ulempen er jo at ettersom det er et nytt kontorbygg så er det høy fokus på lav energibruk, og naturlig nok ikke vinduer som går an å åpnes (dog, på denne biten kommer nok også sikkerhet inn i bildet). Men luftanlegget kjører på sparemodus i tidsrom der det normalt sett ikke skal være folk på jobb. Altså sent om kvelden, natta og i helgene. Skal man jobbe på en helgedag må man faktisk bestille lufting.

Jeg har en mistanke om at noen ©™® ikke nødvendigvis tenkte på denne biten når man oljet, med det resultat at effekten av parkettoljen ikke var så redusert som den kunne ha vært.

Så i dag var det naturligvis fortsatt en intens eim av parkettolje. Og etter noen timer på jobb så kjente man at det begynte å bli veldig tungt i hodet. Fant det etter hvert lurest å «sitte stille i båten» og ikke gjøre alt for mye kreativt i tilfelle man måtte begynne feilsøke på ting.

Og ettersom man var veldig tidlig på jobb pga en oppgraderingsjobb, så dro jeg tidligere enn normalt hjem. Men kjenner fortsatt dunsten av parkettolje i nesa. Får håpe det er litt bedre på jobb i morgen.

I trestammens trygge favn.

Fast & Furious 7 er naturlig nok den sjuende far i huset av disse filmene. Og det begynner å minne meg om det jeg likte når jeg så Hobbs & Shaw, helt latterlig overdrevent urealistisk slik at det blir fantatisk. Så hintet av det i Furious 6 og det slår ut i full blomst her.

I tillegg så er jo Jason Statham med. Det finnes sikkert dårlige filmer med Jason Statham, men dette er filmer som helt sikkert hadde vært latterlig dårlig uten Jason Statham. Etter min mening så er en film med Jason Statham i verste fall en habil actionfilm, men mer ofte en underholdende actionfilm.

Kort fortalt. Jeg setter pris på Jason Statham.

Jeg har ikke akkurat vært stor fan av Vin og Paul, men den scenen de hadde lagd for å minne Paul Walker etter hans fatale bilkrasj var rørende.

Fast & Furious 7 fortsatte i alle fall den lovende trenden fra Furious 6. Heidundrende latterlig og urealistisk. Fantatisk moro. Og slitsomt for hodet på grunn av all slåssingen, kjøringen og eksplosjoner. For de fire første filmene var det bare det idiotiske plottet som gjorde deg sliten i hodet.

Furious 6 er den telle på fingrene sjette filmen om de raske og fryktelig sinna simple kriminelle. Skulle ikke tro de trengte å fortsette sin kriminelle løpebane etter brekket i forrige film. Noe de faktisk ikke gjør.

Derimot er det Hobbs (aka The Rock), med sin nye sidekick Riley (spilt av Gina Carano (heftig dame)) som rekrutterer gjengen til å jakte på den mesterkriminelle Shaw (spilt av Luke Evans) som også gjør brekk med biler, stjeler doohickeys og mcguffins over hele Europa for å sette det sammen til en kjempethingamajig som har store militære muligheter.

Like lang som forrige film, men denne gangen er det faktisk litt mer tettpakket. Jordana Brewster og Elsa Pataky har veldig lite å gjøre i denne filmen, men det veies jo faktisk litt opp av at Gil Gadot, Michelle Rodriguez og Gina Carano generelt sparker rompe og er en grei motvekt mot hvordan kvinnene i denne serien har blitt fremstilt før. Vin og Paul er fortsatt ekstra meeeeh. Tyrese Gibson sin rollefigur er fortsatt latterlig og irriterende. Er bare Ludacris (samt Dwayne) som har noe å tilføre.

Og seriens premiss har jo hele tiden vært latterlig, så også i denne filmen. Det er ikke måte på hvilke problemer man kan løse med tre-fire-fem raske biler. Stoppe et innbrudd hos Interpol. Kjør dit med alle våre raske biler. Stoppe noen som skal stjele en militær konvoi. Kjør dit med raske biler. Sikker på at løsningen på COVID-19 er raske biler.

Når alt man har er raske biler, så ser vel alt ut som et gateløp. Og filmens klimaks er jo kanskje det mest latterlige. Men det er jo sånn det skal være.

Alt i alt er dette den mest underholdende til nå.

Fast & Furious 5, også kjent som Fast Five er da naturlig nok den femte filmen om de raske og fryktelig sinna simple kriminelle.

Vins rollefigur dømmes til lang fengselsstraff, gjengen får han ut av fangetransporten etter at bussen ruller ørten ganger rundt. At noen kom helskinnet ut av det var ganske så mirakuløst. Så skal de stjele noen biler fra et tog i USA (tror det var det) på en naturligvis komplisert måte. En av bilene hører til filmens bad guy, DEA hadde beslaglagt den. Og slemmingen vil ha det tilbake. Brekket går sånn halvveis, og plutselig er vi i Rio de Janeiro.

Dwayne Johnson aka Hobbs blir introdusert. Og ettersom vi på sett og vis skal heie på Vin Diesel og Paul Walker et al, og Hobbs er i Rio for å jakte på de, så blir han jo på sett og vis enda en bad guy i filmen.

Naturlig nok mer overdreven action og ødeleggelse, er tydelig at filmene gjør det godt og har et stort budsjett bak seg.

Og dessverre også 33% lengre film. Men på den annen side, The Rock er endelig med. Men på den annen side, det samme er Vin og Paul. Et stort variert ensemble. Og fortsatt overdreven seksualisering av kvinner.

Jolly Kramer-Johansen. Komponist. Kapellmester. Og fagforeningsmann, derav blomster på hans byste i dag.

Aprilboken i @enslagsbokklubb var Hardanger av Marit Eikemo.

En novellesamling (denne også), som naturlig nok basert på navnet, har lagt handlingen til Hardanger nå i moderne tid. Lett blanding av sjarmerende og rørende historier, om et folk som nok anser seg selv som veldig særegne. Likte den godt, særlig hvordan de små historiene var vevd litt sammen slik at de føltes som en del av en større historie. Selv om det ikke var mer enn at Jenny fra Kartverket som var nevnt i en novelle der hun sluttet i Kartverket for å fokusere på sin siderblogg, og i en senere novelle er på et lokalt talkshow for å snakke om sin siderblogg. Og Jenny var ikke hovedpersonen i noen av novellene.

Boken i mars var On Earth We’re Briefly Gorgeous/På jorda er vi glimtvis vakre, en bok som jeg ikke klarte å lese ferdig. Å lese en selvbiografi (slik jeg tolker den)/familiesaga om en person jeg ikke kjenner til var ikke så veldig interessant. Og det halve jeg leste var rett og slett kjedelig.

Når kirsebær eller morellene blomstrer. En av de. Vet ikke hvilken, fordi jeg kan ikke smake på bærene fordi jeg kan få en allergisk reaksjon uansett hva det er.

Da var Homeland ferdig etter åtte sesonger. 8 sesonger som har vært litt opp og ned, med en tidvis manisk, men alltid glimrende Claire Danes. Selv om det til tider kunne være litt vel mye manisk.  Ellers også glimrende ensemble med Damien Lewis, Mandy Patinkin, Rubert Friend, F. Murray Abraham og Costa Ronin.

En interessant første sesong, som dessverre ble strukket litt for langt. Men når de fant ut at de kunne bruke litt interessante saker fra samtiden (russisk innblanding i valgkampen, trollfabrikker, flyktningekrise og droner) som de kunne bygge sesongen på så ble det som oftest grei TV ut av det. Aldri topplassering i mine øyne, men alltid en spennende serie å se på, som ikke falt i fella med å ha overraskende vrier hvert tiende minutt.

At Homeland nå er slutt er ikke noe som medfører vemod, som oftest er jeg lei av en serie før den er ferdig. Men som seriefinale var dette faktisk en veldig bra episode (sesong også). De greide å lande serien på en god måte. På en måte som gjør at det er lett å se for seg hva en evt. niende sesong ville ha handlet om. Og faktisk være noe man kunne ha tenkt seg å se på.

Always leave them wanting more

Det er jo trist å lese om det mulige influencerkrasjet. Det er jo det. Veldig trist.