En av de tingene jeg bestilte via Amoi var denne. Hops, som er kullsyreholdig vann med humle. Alkoholfritt og med smak av sitrus. Overraskende godt og forfriskende.

Første forsøk med amoi. Litt det jeg antar er spennende ingefærøl, litt kaffe. Og diverse oster til pizza. Og pecorino for at jeg skal prøve meg på cacio e pepe og andre pastaretter.

Noe som betyr at det er 2002 dager siden jeg hentet min Series 0 på posten.

Mitt moderlige opphav fikk sin første vaksinedose i dag. Så det er jo en bra ting.

Your Honor har sine oppturer og nedturer i løpet av sine 10 episoder i det jeg antar er dens ene sesong. Ikke akkurat en produksjon som legger opp til flere sesonger. «Limited series» heter det vel i USA, miniserie her i Norge selv om jeg føler at 10 episoder er litt mer enn det som er normalt (sjekke Wikipedia, der går grensen ved 15 episoder). Ok. Så miniserie da. Forhåpentligvis. En antologiserie er jo mulig.

Bryan Cranston er fantastisk som Michael Desiato, dommer i New Orleans og en far som er villig til å gjøre alt for beskytte sin sønn som har vært i en ulykke og drept sønnen til Jimmy Baxter, spilt av Michael Stuhlbarg. Jimmy er også en far som er villig til å gjøre alt for sine barn. Samt at han er overhode for en av de større kriminelle gjengene i New Orleans.

Så det er noen ting som gjør Jimmy og Michael like. Men også forskjellige.

I det hele tatt en miniserie som har et bra ensemble, der ingen skjemmer seg bort eller tar fokuset bort fra de andre.

Når det begynte å nærme seg slutten, og jeg hadde litt problemer med å forstå i alle fall en av rollefigurenes handlinger, så begynte jeg å se for meg deler av en slutt som jeg visste jeg ville irritere meg over.

Det ble ikke den slutten jeg hadde sett for meg, og av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt irritert over at det ikke ble så*.

Likevel, en severdig historie som er spennende og annerledes nok. Alltid forfriskende når en amerikansk serie ikke er lagt til i New York, Washington eller Los Angeles. Selv om New Orleans kanskje kunne ha vært litt mer «rollefigur» i serien.

*Wrt sbefgb vxxr uryg uin Nqnz twbeqr zrq Svn, uibeqna una xhaar ghyyr frt bcc v ra fyvx fvghnfwba. Bt zrq fyhggra frevra tn bff, få re qrg Svn wrt flarf zrfg flaq cå. Vxxr få zlr cå Zvpunry ryyre Wvzzl ryyre Tvan. Zra Svn. Fryi bz Nqnz ine zlr fxlyq v uraarf fbet. {}rot13 for å gjøre det forståelig

Kunne sikkert gjort noe ekstra for å rot13 æøå. Men antar at de fleste verktøy ikke tar høyde for internasjonale bokstaver.

City Guesser ser jo ut til å være et morsomt tidsfordriv.

Har ladet meg i strålende solskinn. Det er noe eget med minusgrader og solskinn.

Første forsøk med pizzastål, så litt tidlig å konkludere. Men tror nok ovnen min ikke greier å bli varm nok. Men det var ikke til hjelp at jeg måtte brukte tre forsøk på å slå på grillelementet.

Dog, forandrer noen parametre neste gang. Og ikke minst. Skifter til grillelementet på første forsøk.

Må kunne sies at det er litt mer arbeid med manuell kaffekvern kontra … vel … ikke-manuell kaffekvern. Men det gjør jo bare at man virkelig fortjener den kaffekoppen om morgenen på jobb.

Fikk min Aergrind i dag. Måtte oppgradere kaffen på jobb. Dronninga er bra, men så lenge jeg normalt bare drikker en kopp om dagen, så begynte jeg å få lyst på noe annet enn Friele filtermalt.

Da er pizzastål i hus, så blir det spennende å se i helga om det har ønsket effekt, eller om stekeovnen min ikke klarer å bli varm nok for stålet.

Vel, sikkert bedre enn ikke noe pizzastål uansett.

En kollega og jeg bestilte noe fra samme nettbutikk. Ut i fra sporing ble de hentet samtidig. Mens han fikk sin forsendelse i dag, så hadde min tydeligvis falt av transportbåndet hos DHL, og muligens forlater opprinnelseslandet i dag. Hmmf.

Ferdig med Gangs of London. Halvveis var det en klar anbefaling fra min side, om man tålte blod og vold i sine serier.

Etter å ha fullført serien, så er vel anbefalingen til stede, men jeg må si at noen av de siste episodene var litt mer skuffende, og i spesielt sesongavslutningen. Den er veldig lagt opp til at den skulle delvis avslutte den første sesongen, men også samtidig gjøre klar grunnen for neste sesong. Men jeg synes den gjorde det på en klossete måte, og som føles som et stilbrudd med de tidligere episodene.

Og basert på hva som skjedde i sesongavslutningen, så er det en viss sjanse for at for min del har blitt mindre interessant.

Men det er fortsatt en severdig første sesong (forutsatt at man tåler … osv), i alle fall frem til siste episode.

Så får man se hva fremtiden bringer. Det virker som om den grove skissen for serien, og evt. krav for fornyelse kanskje kullkastet noen planer. Eller at det er sånn det skulle ende opp med hele tiden, det bare skjedde på en mindre bra måte (i mine øyne).

Jeg, som de fleste, har vel alt for mange eiendeler. Og for meg, som sikkert de fleste andre, så er det en kombinasjon av å egentlig kjøpe alt for mye og være lite flink til å bli kvitt ting som ikke lengre er i bruk eller å ha sluttet. Enten det er å gi bort, selge det, levere det til gjenbruk/resirkulering eller kaste det.

Litt av mitt problem er jo at jeg i stedet for å tenke «la meg gå igjennom disse to skuffene i klesskapet og putte det jeg ikke lengre bruker og levere det til en Fretexkontainer eller lignende, så tar jeg de neste to skuffene neste helg» i stedet hele tiden tenker på at jeg må gå igjennom ALLE klærne mine på en gang. I mitt tilfelle, en grei oppskrift på at jeg bare utsetter det. Og utsetter det.

Men den dårlige samvittigheten jeg snakker om er ikke med tanke på bruk og kast tankegangen forbrukssamfunnet har påført oss. Det er når jeg skal kaste ting jeg har mottatt som gave. Uansett om den er utslitt eller lite brukt. For eksempel for maaaaange år siden, jeg vil tro det var den julen jeg var gammel nok til å lovlig drikke alkohol, fikk jeg en pakke med seks vinglass fra min søster. Jeg tror det var et forsøk på hvitvinsglass. Selv om glasset var bredest øverst, og «bølget» seg smalere, så var glasset størrelse mer hvitvin enn rødvin i alle fall.

Jeg var dog ikke noen stor vindrikkende person, og det var vel mer på midten av 2000-tallet jeg begynte å drikke rødvin i hovedsak.

Men likevel har disse glassene fulgt med meg til Oslo. Og tatt opp plass i skapet mitt. Men jeg har aldri i noen særlig grad brukt de. Men jeg har aldri klart å kvitte meg med de. Fordi de var en gave fra min søster. Hadde det vært jeg som hadde kjøpt de så hadde de jo vært lenge for mange år siden. Neppe blitt med meg til Oslo en gang.

Men endelig har jeg klart å pakke de ned i tomme melkekartonger og skal kaste de. Likevel gnager samvittigheten litt. Selv om jeg neppe tror at søster brukte verken mye tid eller penger på å kjøpe de som julegave til sin yngste bror. Og neppe husker at det var hun som kjøpte de.

Mens jeg venter på pizzastålet, som irriterende nok ennå ikke har blitt sendt, så fortsetter jeg å bruke Prontoen. Og angrer litt på at jeg ikke fant den frem tidligere. Etter noen få uker begynner det å bli bra resultat av forsøkene mine.

Såpass mange som aker i parken at de har satt opp sikkerhetsnett.

Etter sjokket det var å innse at T2 er tretti år gammel, så måtte jeg jo se den for å kunne høre på Rewatchable snakke om den.

Og. Den holder seg fortsatt godt. T-1000 hadde nok vært bedre i dag, men samtidig, for den tiden var det en kompleks og tidkrevende jobb som ble gjort. Og det begrenset jo litt hva James Cameron gjøre i filmen. På sitt vis, fortsatt tidløs. Mens f.eks The Phantom Menace bare 8 år etterpå kunne gjøre så mye mer med teknologi. Men det tok jo ikke mange år før den føltes visuelt sett utdatert. Mens T2 tretti år etterpå fortsatt ser bra ut. Greit nok at når man ser hele Robert Patrick forvandle seg fra sølvfarget til f.eks politimann, så skjønner man at filmen er litt eldre. Men det tar ikke bort i fra opplevelsen av filmen fordi teknikken brukes kløktig.

Og sånn sett ser man jo det i Terminator: Dark Fate. Med Arnold og Linda igjen. Men de kan gjøre så mye med effekter og cgi nå at man blir bombadert med overdrevne sanseinntrykk. Eller som jeg sett Dark Fate.

Her er det snakk om å toppe hele dritten i spektakulære scener, så det de evt. prøver å fortelle av en historie forsvinner dessverre bort i en kakofoni av eksplosjoner.

Når den kom var jo T2 selvsagt en effektfilm. Men mye av det var jo fortsatt praktiske effekter. Ikke at jeg er i mot cgi osv, men begrensinger gir grunnlag for oppfinnsomhet.

• Terminator: ikke mange år igjen til den fyller førti. Ikke like tidløs som T2, men en veldig severdig film.
• Terminator 2: vel, *peke rundt*
• Terminator 3: Rise of the Machines: har vel knapt nok sett den siden kinoen, men var vel en sånn der helt grei film som viderførte konseptet fra de to første.
• Terminator Salvation: kan ikke si at jeg husker så mye av den, men tror ikke jeg var noe fan.
• Terminator Genisys: husker ikke så mye av den, men tror jeg likte den mer enn jeg hatet den
• Terminator: Dark Fate: mer forsøk på å tjene på nostalgi enn en god film. Ikke fan.

Jeg bet meg merke i at gjengen på Rewatchables snakket om at det var en hemmelighet at Arnold skulle være den gode Terminator i denne filmen. Kunne ikke huske noe om det, men jeg tror jeg antok at Arnold skulle være snill. Han var jo tross alt en stor filmstjerne. Det føles litt av nyere dato at store stjerner er bad guys i filmer.

Så etter tretti år, fortsatt en perfekt 🍿📽

Å se på Terminator 2: Judgment Day i år, er som å ha sett på The Guns of Navarone eller West Side Story det året T2 hadde premiere.

AKA HERREGUD DET ER 30 ÅR SIDEN!

Ukens mat via Foodora var Bollywood Burger fra Kompis. Humret litt over at noe med det navnet brukte storfekjøtt, og kom med bl.a minttzatziki og ikke mintraita.

Men burgeren var veldig god den.

For maaaaaange år siden kjøpte jeg en Pizza Pronto. Fikk aldri helt dreisen på den. Den gangen trodde jeg hovedårsaken var at jeg aldri kunne vise måtehold med hvor mye ost og fyll jeg hadde på pizzaen, så etter ett år begynte jeg å kutte ut bruken av den. Og når jeg oppdaget at den lokale pizzapusheren i nabolaget hadde noen greie pizzaer ble den gjemt bort.

Etter noen år måtte den lokale pusheren flytte ut av lokalene, så bortsett fra besøk hos Lofthus Samvirkelag ble det jo tyvärr frossenpizza i stedet. Til jeg fikk ånden over meg igjen og begynte å lage selv igjen. Uten å dra fram Prontoen fra der den hadde blitt stuet unna.

Og de var jo greie nok. Og når jeg lagde de i stekeovn, så kunne jeg være litt mer løssluppen med hva jeg hadde på de. Men det manglet mye fortsatt. Helt til jeg for snart to år siden begynte å se på Bon Appetit sin jakt på den perfekte pizzaen, skjønte jeg at jeg måtte fokusere mer på deigen. Resten av serien var sånn passe meh, mozzarella er en kjedelig pizzaost, i alle fall for en som er vant til Lofthus. Og hva jeg ellers vil ha på pizzaen stemte ikke over med deres ideal.

Så jeg begynte å fokusere på deigen. Og etter hvert fikk jeg kontroll på den. En deig som var lett å bearbeide, selv etter en uke i kjøleskap. Som jeg kunne gjøre tynn og sprø. Men uten pizzastein eller pizzastål, så begynte jeg å skjønne at jeg begynte å nå grensen for hvor god den kunne bli.

Og ved juletider, mens jeg sjekket hjemmesidene til Elkjøp, ble jeg klar over Sage Pizzaiolo. Først og fremst fordi den lignet den ovnen Bon Appetit brukte under sin jakt på den perfekte pizzaen (Breville som Sage heter over der). Nysgjerrigheten ble vekket. Så la jeg merke til prisen. 8000,-. «Nope» ville nok ha vært neste tanke for de fleste. For min del ble det litt mer «hmmmm».

Dog, modellen til Sage fikk meg til å tenke på Pizza Prontoen.

Så når jeg returnerte til Oslo fra laaaaang juleferie i Trondheim, fant jeg frem Prontoen og testet den på en pizza jeg lagde mens ovnen varmet opp. Det er en grunn til at deigen bør lages noen dager i forveien. Men jeg fant ut i det minste at ovnen fortsatt dugde til å steke pizza.

Så når jeg skulle lage en skikkelig pizza helgen etterpå, så var jeg litt dum og lagde deigen på en ny måte. Ble brukt litt olivenolje i deigen. Det gjorde skorpen for tørr og sprø. Neste gang returnerte jeg til den deigen jeg normalt bruker (men økte vannmengden fra 50% i forhold til melet til 66%). Den ble bra på undersiden, men skorpen ble litt ujevnt stekt, særlig på toppen. «Ok» tenkte jeg, «det er en grunn til at de snur pizzaen i ovnene de bruker på restaurantene».

Så i helgen snudde jeg pizzaen noen ganger. Og jammen meg ble faktisk pizzaen relativt perfekt.

Likevel, så har jeg endelig bestilt meg pizzastål. Det ble mer at Pronto var litt begrensende til hva jeg kunne lage og hvor stor pizzaen kunne være. Og at varmeelementet i lokket med jevne mellomrom ble slått på grunn av varmekontroll så ut til å kunne påvirke hvordan resultatet ble på toppen av pizzaen.

Martinuzzi hadde fenget min oppmerksomhet med reklamer på Instagram, men likevel falt valget på Gruue. Litt billigere. Og jeg satser på at karbonstål er karbonstål.

Så forhåpentligvis har jeg den i hus til helga. Og Prontoen kan virkelig bli pensjonist. Etter noen uker frem fra glemselen. Stakkars Pronto.

Jøss. Kino brukte å være en ting. Det er nå 372 dager siden jeg så 1917 i IMAX på Odeon. Så skjedde jo det alle vet *peke på verden rundt seg*. Noen filmer har det jo blitt hjemme i stua. Men etter å ha fått Odeon på Storo i mitt liv, så ble jeg jo litt enig i «Film er best på kino».

De største filmene har jo blitt utsatt og utsatt. Og de få som ble sluppet har jo ikke akkurat vært kassasuksesser. Noen filmer finner sitt marked med at de blir kjøpt opp av strømmeleverandørene som Apple, Netflix et al.

Om Hvit Tiger er en av disse, eller om den alltid var en Netflix film før pandemien vet jeg ikke. Men det er nå på Netflix den er tilgjengelig for meg.

Balram lever i fattigdom på landsbygda i India, men med sin kløkt går han fra å være sjåfør for den rike famlien som kontrollerer området rundt landsbyen til å bli gründer.

Han blir den rike sønnens fortrolige, og når han og hans amerikansk-indiske kone skal til New Dehli for å ordne med bestikkelser blir han med for å kjøre de rundt. Balram blir vel ikke akkurat behandlet dårlig av familien, men han blir jo ikke akkurat behandlet bra heller. Og til slutt så benytter Balram seg av sjansen han får som en følge av sitt forhold til sønnen med å skaffe seg litt startkapital.

Jeg er ikke i en posisjon til å si hvorvidt denne filmen gir et riktig bilde av hvordan det er India, om den er realistisk. Den har i det minste ikke det gule filteret til Extraction. Den føles troverdig i det minste, selv om jeg ser andre steder at det antydes at boken filmen er basert på i sin tid hadde kritikker for å fremstille India i et dårlig lys. Dog, den kan være sannferdig for det selv om man mener den er for negativ i sin fremstilling av det indiske samfunnet.

Første tanke etter å ha sett den er at den er litt midt på treet. Men en veldig sterk midt på treet. Jeg er fascinert over valget Balram tok, og konsekvensene det blir antydet at det ville ha, men som filmen ikke viser. Et fornuftig valg etter min mening (at filmen ikke viser konsekvensene, moralen rundt Balrams valg er en lengre diskusjon).

Det som trekker ned er nok bruken av Balram som fortellerstemme mens han skriver en e-post med livshistorien sin til den kinesiske president som skal komme på statsbesøk til India. Fortellerstemme kan i enkelte tilfeller virke i en film, men for min del gjør det ikke i denne filmen.

Så sterk middels betyr at den heller mot å anbefales, og i alle fall hvis man har Netflix. Da er det bare å legge den i køen og se den når man har to timer ledig.

Jentene på tunet lager fantastisk og prisvinnende sjokolade. Fremst er salt lakris som er noe av det beste som finnes. Ellers skal det være karamellkos, pistasjkrønsj og baileyskrem.

Ragu bolognese som godgjør seg.

Lagde potetsuppe med ristede mandler og bacon i dag. Vel. Det var planen. Men baconet klarte å gå fra nesten ferdig til kremert på kort tid. Så det ble bare potetsuppe med ristede mandler.

Og når man snakker om Rebels, det å velge Lars Mikkelsen som stemmen til Grand Admiral Thrawn var et mestertrekk.

Er vel mange slike valg som utmerker seg når man tenker på det, men denne er etter min mening i særklasse.