Snorre Valen hadde en bra kronikk på Trønderdebatt.

Det som ikke er like forståelig, eller naturlig, er hvor fort vi som politisk fellesskap bestemte oss for å gå videre. Det var som om terroren var en ulykke. Det er veldig mye som er vakkert med hvordan det norske demokratiet, innbitt og stoisk, bestemte seg for å gjennomføre en så normal valgkamp som mulig bare et par måneder etterpå. Men jeg tror dessverre også at det bidro til at terroren aldri ble tilstrekkelig bearbeidet i norsk politikk. Vi tok oss aldri tid til å utvikle et felles språk eller en felles forståelse for det som faktisk hadde skjedd.

På sett og vis kan tror jeg vi kan si at Norge vant slaget, men tapte krigen. Fordi ting har ikke blitt bedre. Det er fortsatt polarisert. Og ekstreme stemmer får fortsatt for mye plass i offentligheten.

Det er derfor både statsråder og programledere på TV ender opp med å bruke begreper som «Utøya-kortet». Det er ikke av ondsinnethet eller vond vilje. Det kommer som en følge av at vi politisk har redusert 22. juli til en beredskapskatastrofe, slik at det egentlige 22. juli, det som hendte og hvorfor, svever for seg selv utenfor den felles politiske bevisstheten.

Så sant. 22.7 avslørte at akuttmedisinen kunne takle en sånn hendelse, mens politi tydeligvis ikke var forberedt på en sånn alvorlig hendelse. Og at støtteapparat ellers kunne vært mer fremoverlent så snart det akuttmedisinske var avklart.

Men fortsatt, det er klart at svikten i beredskapen gjorde at hans handlinger på Utøya fikk større konsekvenser. Men det er ikke svikten i beredskapen som gjør at en person faktisk planlegger, forbereder og utfører et terrorangrep. Det er noe annet som bereder grunner for noe så jævlig.

I de konstituerende papirene for Trondheim bystyre i oktober 2011 står det usentimentalt og formelt: «Om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».