Venstre AirPods Pro har blitt rammet av skranglegate. Og ettersom det krever enten å ringe Apple (ikke fan av å ringe) eller stikke innom Eplehuset (ikke fan av det i disse dager), så løses det med å bestille nytt par, så stikke innom Eplehuset før oktober. Kjekt med reservepar.

De to første episodene fra Reply-All om avsløringene av arbeidsmiljøet og kulturen hos Bon Appétit sitt testkjøkken har både vært fascinerende og trist å høre på.

Dolor y gloria som den heter på orginalspråket, Smerte og ære som den heter på norsk, eller Pain and Glory som den heter på nynorsk.

Og hvorfor så jeg denne filmen av Pedro Almodóvar, for jeg tror det er første gang jeg ser en av hans filmer. Denne har med seg Antonio Banderas i hovedrollen som Salvador Mallo, en regissør, som pga kroniske smerter og andre helseplager nok føler at tiden begynner å renne ut, og begynner mimre tilbake til viktige hendelser. Fra barndommen. Den store kjærligheten. Når hans mor døde. Et tema som vel er sånn passe universielt.

I fjor en gang så jeg en tweet som trakk fra Banderas skuespillerprestasjon mellom han og Leonardo Sbaraglia som spilte kjærligheten som glapp, Federico Delgado. Tweeten som er under er ikke den, men den inneholder klippet. Skal jo sies at Sbaraglia ikke er så aller verst han heller.

Antonio Banderas deserves to win the Oscar. That beat after "your new family" is heartwrenching. pic.twitter.com/3eAfN62GJd

— Karl Delossantos (@karl_delo) January 16, 2020

Og tweeten hadde rett. Det er fantastisk skuespill. Det er mange følelser pakket inn i blikk, bevegelse, spørsmål, tonefall.

Så i går, når jeg hadde mer lyst å se på en film, og ikke klarte å velge mellom de ørtenhundre jeg har tilgjengelig på alle mulige strømmetjenester, kom jeg på denne tweeten. Kjøpte den på iTunes, gjorde meg ferdig med pizzastekingen (bedre resultat denne helgen).

Og det er i sannhet en god film. Scenen over er jo klart den beste, men Antonio Banderas er i storslag i denne filmen. Og ikke rart at han ble nominert til Oscar. Joaquin Phoenix vant desverre (jeg er ikke fan av Joker). Og litt vanskelig å vinne beste fremmedspråklige film når man konkurrerer mot Parasitt.

Star Wars: Rebels gikk på Disney XD (tror jeg) i perioden 2014-2018, to år etter at Disney kjøpte Lucasfilm. En animasjonsserie som Star Wars: The Clone Wars, så forteller Rebels oss historien om Ezra, Hera, Zeb, Sabine, Kanan, Chopper og en kjenning fra Clone Wars, klonesoldaten Rex. Som farter rundt i galaksen på skipet Ghost (som jeg faktisk synes er det tøffeste og mest praktiske skipet i denne galaksen). Og ja, Dave Filoni er blant de som står bak denne serien også.

Kanan er en av de få overlevende jedier etter Order 66, mens Ezra er en foreldreløs gutt fra Lothal som viser tegn på å kunne bruke Kraften som kommer i kontakt med opprørergjengen på Ghost. Serien er lagt til etter Order 66 (naturligvis) og at Imperiet har blitt en ting, men før A New Hope.

I motsetning til Clone Wars, så føles denne serien til tider litt mer brutal (litt overraskende med tanke på at den gikk på en Disney kanal). Den forteller også en mer spennende og interessant historie. Forløpertrilogien på film har jo sine problemer (den forteller historien om hvordan Anakin Skywalker ble til Darth Vader på en fryktelig kjedelig og dårlig måte). En del sier at Clone Wars forteller denne historien bedre, som skrevet før er jeg uenig i det.

I Rebels derimot er vi ikke bundet på samme måten til historien ellers. Animasjonsserien Clone Wars var jo bundet av filmene. Rebels er jo også det, men har i det minste friheten til å velge nye rollefigurer som vi ikke kjenner til. Selv om enkelte gamle helter dukker opp. Som f.eks Ahsako Tano. Og Rex. Og Lando. Så er fortsatt serien litt mer fristilt til å utforske universet. Noe jeg har hatt lyst til lenge. Fortell historier som ikke bare handler om Skywalker eller Palpatine. Det er en stor galakse. Og mange tusen år med historie. Og i motsetning til filmer på 2 timer, så kan en serie gjerne avsette en episode til litt nostalgi, som jeg alt i alt mener er det største problemet med de nye filmene (det må påpekes at The Last Jedi er en favoritt, men det var etter den vi virkelig fikk min-kjærlighet-og-oppfatning-av-Star-Wars-er-bedre-og-mer-korrekt-enn-din diskursen). Posten om TRoS ligger er fortsatt på kladdestadiet, men kortversjonen fra Årets er jo som følger:

Jeg lot meg underholde, og det er ting jeg liker og misliker med den. Men for å si det sånn, jeg håper vi endelig er frigjort fra nostalgiens kjettinger og at vi kan få nye spennende eventyr med Rey, Poe, Finn, BB-8, Chewbacca et al. Og at vi får de før 2051. Og vi trenger ikke flere planetdrepende farer.

For en måned siden skrev jeg om vanskeligheten det må være å lage hovedfigurer som av fortellermessige årsaker skal balansere mellom det onde og gode. Og at i hovedsak klarte man det ikke med hverken Anakin og Ezra.

En ting er i alle fall sikkert, Anakin og Ezra er like irriterende personligheter.

Etter å ha sett ferdig serien så må jeg endre oppfatningen min av Ezra. De klarte å endre personligheten såpass at han ikke var irriterende når serien sluttet.

Rebels hadde også en del andre gode figurer som føles som gode Star Wars karakterer. Grand Admiral Thrawn er jo fra bøkene til Timothy Zahn, ypperlig brakt til liv med stemmen til Lars Mikkelsen og The Grand Inquisitor.

Alt i alt en ypperlig serie.

Har forspist meg på chili con carne.

En av de tingene jeg bestilte via Amoi var denne. Hops, som er kullsyreholdig vann med humle. Alkoholfritt og med smak av sitrus. Overraskende godt og forfriskende.

Første forsøk med amoi. Litt det jeg antar er spennende ingefærøl, litt kaffe. Og diverse oster til pizza. Og pecorino for at jeg skal prøve meg på cacio e pepe og andre pastaretter.

Noe som betyr at det er 2002 dager siden jeg hentet min Series 0 på posten.

Mitt moderlige opphav fikk sin første vaksinedose i dag. Så det er jo en bra ting.

Your Honor har sine oppturer og nedturer i løpet av sine 10 episoder i det jeg antar er dens ene sesong. Ikke akkurat en produksjon som legger opp til flere sesonger. «Limited series» heter det vel i USA, miniserie her i Norge selv om jeg føler at 10 episoder er litt mer enn det som er normalt (sjekke Wikipedia, der går grensen ved 15 episoder). Ok. Så miniserie da. Forhåpentligvis. En antologiserie er jo mulig.

Bryan Cranston er fantastisk som Michael Desiato, dommer i New Orleans og en far som er villig til å gjøre alt for beskytte sin sønn som har vært i en ulykke og drept sønnen til Jimmy Baxter, spilt av Michael Stuhlbarg. Jimmy er også en far som er villig til å gjøre alt for sine barn. Samt at han er overhode for en av de større kriminelle gjengene i New Orleans.

Så det er noen ting som gjør Jimmy og Michael like. Men også forskjellige.

I det hele tatt en miniserie som har et bra ensemble, der ingen skjemmer seg bort eller tar fokuset bort fra de andre.

Når det begynte å nærme seg slutten, og jeg hadde litt problemer med å forstå i alle fall en av rollefigurenes handlinger, så begynte jeg å se for meg deler av en slutt som jeg visste jeg ville irritere meg over.

Det ble ikke den slutten jeg hadde sett for meg, og av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt irritert over at det ikke ble så*.

Likevel, en severdig historie som er spennende og annerledes nok. Alltid forfriskende når en amerikansk serie ikke er lagt til i New York, Washington eller Los Angeles. Selv om New Orleans kanskje kunne ha vært litt mer «rollefigur» i serien.

*Wrt sbefgb vxxr uryg uin Nqnz twbeqr zrq Svn, uibeqna una xhaar ghyyr frt bcc v ra fyvx fvghnfwba. Bt zrq fyhggra frevra tn bff, få re qrg Svn wrt flarf zrfg flaq cå. Vxxr få zlr cå Zvpunry ryyre Wvzzl ryyre Tvan. Zra Svn. Fryi bz Nqnz ine zlr fxlyq v uraarf fbet. {}rot13 for å gjøre det forståelig

Kunne sikkert gjort noe ekstra for å rot13 æøå. Men antar at de fleste verktøy ikke tar høyde for internasjonale bokstaver.

City Guesser ser jo ut til å være et morsomt tidsfordriv.

Har ladet meg i strålende solskinn. Det er noe eget med minusgrader og solskinn.

Første forsøk med pizzastål, så litt tidlig å konkludere. Men tror nok ovnen min ikke greier å bli varm nok. Men det var ikke til hjelp at jeg måtte brukte tre forsøk på å slå på grillelementet.

Dog, forandrer noen parametre neste gang. Og ikke minst. Skifter til grillelementet på første forsøk.

Må kunne sies at det er litt mer arbeid med manuell kaffekvern kontra … vel … ikke-manuell kaffekvern. Men det gjør jo bare at man virkelig fortjener den kaffekoppen om morgenen på jobb.

Fikk min Aergrind i dag. Måtte oppgradere kaffen på jobb. Dronninga er bra, men så lenge jeg normalt bare drikker en kopp om dagen, så begynte jeg å få lyst på noe annet enn Friele filtermalt.

Da er pizzastål i hus, så blir det spennende å se i helga om det har ønsket effekt, eller om stekeovnen min ikke klarer å bli varm nok for stålet.

Vel, sikkert bedre enn ikke noe pizzastål uansett.

En kollega og jeg bestilte noe fra samme nettbutikk. Ut i fra sporing ble de hentet samtidig. Mens han fikk sin forsendelse i dag, så hadde min tydeligvis falt av transportbåndet hos DHL, og muligens forlater opprinnelseslandet i dag. Hmmf.

Ferdig med Gangs of London. Halvveis var det en klar anbefaling fra min side, om man tålte blod og vold i sine serier.

Etter å ha fullført serien, så er vel anbefalingen til stede, men jeg må si at noen av de siste episodene var litt mer skuffende, og i spesielt sesongavslutningen. Den er veldig lagt opp til at den skulle delvis avslutte den første sesongen, men også samtidig gjøre klar grunnen for neste sesong. Men jeg synes den gjorde det på en klossete måte, og som føles som et stilbrudd med de tidligere episodene.

Og basert på hva som skjedde i sesongavslutningen, så er det en viss sjanse for at for min del har blitt mindre interessant.

Men det er fortsatt en severdig første sesong (forutsatt at man tåler … osv), i alle fall frem til siste episode.

Så får man se hva fremtiden bringer. Det virker som om den grove skissen for serien, og evt. krav for fornyelse kanskje kullkastet noen planer. Eller at det er sånn det skulle ende opp med hele tiden, det bare skjedde på en mindre bra måte (i mine øyne).

Jeg, som de fleste, har vel alt for mange eiendeler. Og for meg, som sikkert de fleste andre, så er det en kombinasjon av å egentlig kjøpe alt for mye og være lite flink til å bli kvitt ting som ikke lengre er i bruk eller å ha sluttet. Enten det er å gi bort, selge det, levere det til gjenbruk/resirkulering eller kaste det.

Litt av mitt problem er jo at jeg i stedet for å tenke «la meg gå igjennom disse to skuffene i klesskapet og putte det jeg ikke lengre bruker og levere det til en Fretexkontainer eller lignende, så tar jeg de neste to skuffene neste helg» i stedet hele tiden tenker på at jeg må gå igjennom ALLE klærne mine på en gang. I mitt tilfelle, en grei oppskrift på at jeg bare utsetter det. Og utsetter det.

Men den dårlige samvittigheten jeg snakker om er ikke med tanke på bruk og kast tankegangen forbrukssamfunnet har påført oss. Det er når jeg skal kaste ting jeg har mottatt som gave. Uansett om den er utslitt eller lite brukt. For eksempel for maaaaange år siden, jeg vil tro det var den julen jeg var gammel nok til å lovlig drikke alkohol, fikk jeg en pakke med seks vinglass fra min søster. Jeg tror det var et forsøk på hvitvinsglass. Selv om glasset var bredest øverst, og «bølget» seg smalere, så var glasset størrelse mer hvitvin enn rødvin i alle fall.

Jeg var dog ikke noen stor vindrikkende person, og det var vel mer på midten av 2000-tallet jeg begynte å drikke rødvin i hovedsak.

Men likevel har disse glassene fulgt med meg til Oslo. Og tatt opp plass i skapet mitt. Men jeg har aldri i noen særlig grad brukt de. Men jeg har aldri klart å kvitte meg med de. Fordi de var en gave fra min søster. Hadde det vært jeg som hadde kjøpt de så hadde de jo vært lenge for mange år siden. Neppe blitt med meg til Oslo en gang.

Men endelig har jeg klart å pakke de ned i tomme melkekartonger og skal kaste de. Likevel gnager samvittigheten litt. Selv om jeg neppe tror at søster brukte verken mye tid eller penger på å kjøpe de som julegave til sin yngste bror. Og neppe husker at det var hun som kjøpte de.

Mens jeg venter på pizzastålet, som irriterende nok ennå ikke har blitt sendt, så fortsetter jeg å bruke Prontoen. Og angrer litt på at jeg ikke fant den frem tidligere. Etter noen få uker begynner det å bli bra resultat av forsøkene mine.

Såpass mange som aker i parken at de har satt opp sikkerhetsnett.

Etter sjokket det var å innse at T2 er tretti år gammel, så måtte jeg jo se den for å kunne høre på Rewatchable snakke om den.

Og. Den holder seg fortsatt godt. T-1000 hadde nok vært bedre i dag, men samtidig, for den tiden var det en kompleks og tidkrevende jobb som ble gjort. Og det begrenset jo litt hva James Cameron gjøre i filmen. På sitt vis, fortsatt tidløs. Mens f.eks The Phantom Menace bare 8 år etterpå kunne gjøre så mye mer med teknologi. Men det tok jo ikke mange år før den føltes visuelt sett utdatert. Mens T2 tretti år etterpå fortsatt ser bra ut. Greit nok at når man ser hele Robert Patrick forvandle seg fra sølvfarget til f.eks politimann, så skjønner man at filmen er litt eldre. Men det tar ikke bort i fra opplevelsen av filmen fordi teknikken brukes kløktig.

Og sånn sett ser man jo det i Terminator: Dark Fate. Med Arnold og Linda igjen. Men de kan gjøre så mye med effekter og cgi nå at man blir bombadert med overdrevne sanseinntrykk. Eller som jeg sett Dark Fate.

Her er det snakk om å toppe hele dritten i spektakulære scener, så det de evt. prøver å fortelle av en historie forsvinner dessverre bort i en kakofoni av eksplosjoner.

Når den kom var jo T2 selvsagt en effektfilm. Men mye av det var jo fortsatt praktiske effekter. Ikke at jeg er i mot cgi osv, men begrensinger gir grunnlag for oppfinnsomhet.

• Terminator: ikke mange år igjen til den fyller førti. Ikke like tidløs som T2, men en veldig severdig film.
• Terminator 2: vel, *peke rundt*
• Terminator 3: Rise of the Machines: har vel knapt nok sett den siden kinoen, men var vel en sånn der helt grei film som viderførte konseptet fra de to første.
• Terminator Salvation: kan ikke si at jeg husker så mye av den, men tror ikke jeg var noe fan.
• Terminator Genisys: husker ikke så mye av den, men tror jeg likte den mer enn jeg hatet den
• Terminator: Dark Fate: mer forsøk på å tjene på nostalgi enn en god film. Ikke fan.

Jeg bet meg merke i at gjengen på Rewatchables snakket om at det var en hemmelighet at Arnold skulle være den gode Terminator i denne filmen. Kunne ikke huske noe om det, men jeg tror jeg antok at Arnold skulle være snill. Han var jo tross alt en stor filmstjerne. Det føles litt av nyere dato at store stjerner er bad guys i filmer.

Så etter tretti år, fortsatt en perfekt 🍿📽

Å se på Terminator 2: Judgment Day i år, er som å ha sett på The Guns of Navarone eller West Side Story det året T2 hadde premiere.

AKA HERREGUD DET ER 30 ÅR SIDEN!

Ukens mat via Foodora var Bollywood Burger fra Kompis. Humret litt over at noe med det navnet brukte storfekjøtt, og kom med bl.a minttzatziki og ikke mintraita.

Men burgeren var veldig god den.

For maaaaaange år siden kjøpte jeg en Pizza Pronto. Fikk aldri helt dreisen på den. Den gangen trodde jeg hovedårsaken var at jeg aldri kunne vise måtehold med hvor mye ost og fyll jeg hadde på pizzaen, så etter ett år begynte jeg å kutte ut bruken av den. Og når jeg oppdaget at den lokale pizzapusheren i nabolaget hadde noen greie pizzaer ble den gjemt bort.

Etter noen år måtte den lokale pusheren flytte ut av lokalene, så bortsett fra besøk hos Lofthus Samvirkelag ble det jo tyvärr frossenpizza i stedet. Til jeg fikk ånden over meg igjen og begynte å lage selv igjen. Uten å dra fram Prontoen fra der den hadde blitt stuet unna.

Og de var jo greie nok. Og når jeg lagde de i stekeovn, så kunne jeg være litt mer løssluppen med hva jeg hadde på de. Men det manglet mye fortsatt. Helt til jeg for snart to år siden begynte å se på Bon Appetit sin jakt på den perfekte pizzaen, skjønte jeg at jeg måtte fokusere mer på deigen. Resten av serien var sånn passe meh, mozzarella er en kjedelig pizzaost, i alle fall for en som er vant til Lofthus. Og hva jeg ellers vil ha på pizzaen stemte ikke over med deres ideal.

Så jeg begynte å fokusere på deigen. Og etter hvert fikk jeg kontroll på den. En deig som var lett å bearbeide, selv etter en uke i kjøleskap. Som jeg kunne gjøre tynn og sprø. Men uten pizzastein eller pizzastål, så begynte jeg å skjønne at jeg begynte å nå grensen for hvor god den kunne bli.

Og ved juletider, mens jeg sjekket hjemmesidene til Elkjøp, ble jeg klar over Sage Pizzaiolo. Først og fremst fordi den lignet den ovnen Bon Appetit brukte under sin jakt på den perfekte pizzaen (Breville som Sage heter over der). Nysgjerrigheten ble vekket. Så la jeg merke til prisen. 8000,-. «Nope» ville nok ha vært neste tanke for de fleste. For min del ble det litt mer «hmmmm».

Dog, modellen til Sage fikk meg til å tenke på Pizza Prontoen.

Så når jeg returnerte til Oslo fra laaaaang juleferie i Trondheim, fant jeg frem Prontoen og testet den på en pizza jeg lagde mens ovnen varmet opp. Det er en grunn til at deigen bør lages noen dager i forveien. Men jeg fant ut i det minste at ovnen fortsatt dugde til å steke pizza.

Så når jeg skulle lage en skikkelig pizza helgen etterpå, så var jeg litt dum og lagde deigen på en ny måte. Ble brukt litt olivenolje i deigen. Det gjorde skorpen for tørr og sprø. Neste gang returnerte jeg til den deigen jeg normalt bruker (men økte vannmengden fra 50% i forhold til melet til 66%). Den ble bra på undersiden, men skorpen ble litt ujevnt stekt, særlig på toppen. «Ok» tenkte jeg, «det er en grunn til at de snur pizzaen i ovnene de bruker på restaurantene».

Så i helgen snudde jeg pizzaen noen ganger. Og jammen meg ble faktisk pizzaen relativt perfekt.

Likevel, så har jeg endelig bestilt meg pizzastål. Det ble mer at Pronto var litt begrensende til hva jeg kunne lage og hvor stor pizzaen kunne være. Og at varmeelementet i lokket med jevne mellomrom ble slått på grunn av varmekontroll så ut til å kunne påvirke hvordan resultatet ble på toppen av pizzaen.

Martinuzzi hadde fenget min oppmerksomhet med reklamer på Instagram, men likevel falt valget på Gruue. Litt billigere. Og jeg satser på at karbonstål er karbonstål.

Så forhåpentligvis har jeg den i hus til helga. Og Prontoen kan virkelig bli pensjonist. Etter noen uker frem fra glemselen. Stakkars Pronto.