Når isen brister 📚

Når isen brister av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Leste den som lydbok via Fabel. Glimrende løst med at det var et trespann som leste boken, ettersom det er tre distinktive stemmer i romanen. Det var en oppleser som var litt bedre enn de to andre, men det kan like gjerne være pga hvem de ga stemmene til, og ikke selve stemmene. En bok er for lite til å avgjøre det.

«Når isen brister» er Grebe sin første solobok, men avhengig av når på året denne kom ut, hennes sjette eller sjuende bok som medforfatter.

Så utgangspunktet er jo greit nok, dette er en forfatter som er vant til å skrive serier.

Og når jeg sier at den er «en sånn veldig grei spenningsbok», så har jeg jo noen forbehold. Det males bredt med billedspråkpenselen uansett hvor man er.

Jeg dro inn på butikken, i kassen sto det en ungdom som var tynn som en piperenser, med en hudfarge som kunne minne om appelsin, om det ikke hadde vært for alle de røde prikkene som antydet et sterk kviseproblem. Inne i butikken kunne jeg skimte blafringen til et lysstoffrør som var et illevarslende tegn på dens snarlige endelikt. Jeg tok en handlevogn, og gikk inn i butikken. Det ene hjulet vaklet, så hele vognen oppførte seg som en nyfødt kalv som ennå ikke hadde fått til balansen. Frodige tomater og bananer som nesten minte mer om marsboere enn den gule frukten det skulle være møtte meg først. Men det var ikke her jeg skulle. Jeg skulle til den delen av butikken en isbjørn kunne føle seg hjemme i. Jeg skulle bare ha noen esker av frossenmat som visstnok skal minne om den største kulturelle eksporten fra Italia, samt noen bokser av en drikke som var produsert i henhold til Renhetsloven av 1516. Jeg dyttet vognen til kassen, og la mitt bytte på rullebåndet slik at den hamsterlignende damen bak kassaapparatet kunne skanne varene mine slik at jeg kunne overføre pengene fra min slunkne lønnskonto til kjøpmannens skattekiste. Ute falt regndråpene som hammerslag.

(dette er mitt forsøk på samme stil).

Boksens etterforskningsduo er Peter, en typisk noir etterforsker. Skilt, null kontakt med sin unge, særdeles kynisk og livstrøtt. Og Hanne, som jeg tror var en atferdsspsykolog (elns), med en stor fascinasjon for Grønland, og relativt nylig diagnostisert med Alzheimers. Gift med en særdeles kontrollerende mann. Også en særdeles kjedelig figur.

Klisje og kjedelig. Ikke akkurat en dynamisk duo.

Det som redder boken og gjør den litt mer enn bare middels er jo historiens oppbygning. Den synes jeg var drivende god. Og var vel litt under 1/3 igjen av boken når jeg skjønte historien (og innså at jeg kanskje burde ha skjønt det enda tidligere). Men i motsetning til min erfaring med Hypnotisøren, så har jeg i det minste begynt på bok nummer to, Husdyret