Personlig så blir jeg stresset av å tenke på begrepet hyper-schedule.

I hine hårde dager brukte jeg å synce podcaster til iPod, så til iPhone via iTunes. Før apper som kunne laste ned direkte begynte å dukke opp i App Store.

Og det var en god ting. Har kommer for sent til jobben noen ganger fordi jeg måtte vente ferdig på en sync mot iTunes.

Men alt var jo ikke fryd og gammen. Mest fordi at de fleste podcaster ikke kunne lastes ned via mobilnettet pga begrensinger i iOS. Men å slippe å synce med iTunes var verdt den begrensingen. Og jeg har prøvd mange forskjellige, og flere er glemt.

Men med jevne mellom prøver jeg Apple sin app. Og må innrømme at jeg ikke skjønner den, og skjønner såpass at den ikke er for mitt bruk nå eller hvordan mitt bruk en gang var. Den syncer, men det er ikke alt som synces. Det kreves ofte litt mer innsats hvis du skal lytte på en litt eldre episode som ligger lokalt osv.

Det føles mer som om den har et litt større fokus på å få deg til å abonnere på nye podcaster enkelt, ikke for å la deg høre på podcaster du faktisk abonnerer på og har i backlog. Så da

Some Literal invites thanks to @Ohbananajoe

📚

Jeg humret litt over nyhetsvarselet fra Inkl som sa følgende

Violent street clashes break out as Norway lifts Covid restrictions after 561 days

Jeg tror varselet overdriver bittelitt, evt. så har jeg og den som lagde overskriften litt forskjellige definisjoner av «violent street clashes».

Var stor trengsel og lange køer mange steder. Og en del slåsskamper. Men ikke verre enn en nyttårsaftenen sånn politimessig.

Ms Solberg defended her decision by saying that Norway shall not have strict restrictions unless they are professionally justified.

Tja. Tror ingen hadde hatt problemer med om åpningstidspunktet ble satt til mandag klokken 12. Da hadde nok euforien over åpningen blitt litt mer spredt utover hele uken.

Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig.

Det må kunne sies at Liberty episoden fra Billions hadde en merkelig lage-omelett-til-frokost-scene. Litt absurd sånn TV-messig.

Har jo alltid vært min mening, som har blitt forsterket etter den lille diskusjonen vedrørende NY Times sin omtale av de nye iPhonene, er at disse utfører disse testene ikke alltid er det beste til å fortelle hva som er bra. De tester som oftest ørten forskjellige ting i året, og kjøper som oftest den nyeste toppmodellen av den modellen de bruker å ha hvert år.

Og dermed blir de nok litt blind for hva som er bra. De ser bare de stegvise forbedringene fra år til år. Normale mennesker (jeg er ikke blant de, jeg kjøper en ny iPhone hvert år) bruker som oftest å vente 2-3-4 år mellom hver oppgradering (og enkelte enda lengre). Et hopp fra f.eks iPhone X til iPhone 13 Pro blir naturlig nok et stort hopp. Og de er sannsynligvis bedre egnet til å fortelle hva som er bra enn noen anmeldere som tester mengder av lignende produkter og kanskje oppgraderer sin private telefon årlig.

Jeg kjøpte the OG Apple Watch (aka S0), og oppgraderte ikke før jeg kunne kjøpe en S4 med mobilnett som var mulig å bruke i Norge.

Den ytelsesforskjellen jeg opplevde var fantastisk.

Derfor tror jeg produkttestere i større publikasjoner burde alliere seg med «normale» folk de kjenner som ikke akkurat oppgraderer hvert år.

Holy kamerabump Batman!

13 Pro er mer et kamera med en lommedatamaskin rundt (née telefon) enn en lommedatamaskin med kamera.

Eplenissen har vært på besøk.

Ack. På tirsdag glemte jeg å løse de daglige spillene i Good Sudoku. Og dermed forsvant en rekke på 200+ på rad.

Tollak til Ingeborg bok av Tore Renberg. Ikke akkurat vakker og vemodig som Farmor har kabel-tv.

Men den har noe for seg. Tollak snakker om og med sin avdøde kone. Og Tollak er en spesiell fyr. Kortversjonen er vel «fascinerende rasshøl». Sympatisk, og særdeles usympatisk.

Lest av forfatteren selv, så du vet tonen er der. Og litt over tre timer med 1,25x hastighet.

Bare så vidt brukt iDingsOS 15 i et døgn, men må innrømme at jeg liker det jeg ser. Notater begynner å se ganske så dugelig ut, iCloud nøkkelring støtter nå TOTP.

Og ettersom de innebygde verktøyene begynner å dekke litt mer enn de basale funksjonene de hadde for noen år siden, og at mulighetene Apple har bygd inn i OS-ene som utviklere kan bruke uten å basere seg på webtjenester, så begynner spranget fra det jeg kan få «gratis» til det jeg betaler for å bli veldig kort.

Det, pluss at jeg har endret litt på hva og hvor jeg forbruker av media gjør at jeg nok kommer til å vurdere hvorvidt prisen jeg betaler for en del tjenester og hva jeg får ut av det er verdt det.

Samt det har sine fordeler å bruke det innebygde.

Farmor har kabel-tv er en vakker og vemodig liten bok av Tore Renberg. Bra opplest av forfatteren selv, som for denne boken er et pluss.

Arve og kameraten Jonas har veldig lyst til å se på musikkvidoer, men de har bare tilgang til NRK på hjemmebane. Men så oppdager de at farmoren til Arve bor i lavblokkene. Og der har de kabel-tv.

Så de begynner å besøke Arve sin farmor. Og ser på Sky Channel.

Og det skjer noe med farmor, når barnebarnet begynner å besøke henne. For selv om hun solgte huset i byen og flyttet nærmere der sønnen (Arves far) bor med familien sin, så har det tydeligvis vært avstand mellom mor og sønn.

Det skal godt å gjøres å ikke tenke på egne foreldre eller besteforeldre etter å ha lest denne lille juvelen.

Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum er bok #2 om etterforsker Kolbjørn Kristiansen. Som fortsatt er fornøyelig.

Millionæren (og tidligere motstandsmann (selvsagt er han det)) Magdalon Schjelderup kontakter K2 for å snakke med han om sitt nært forestående drap. Magdalon vet at noen blant hans nærmeste skal drepe han. Og avtaler et møte med K2 over helgen. Men drapet skjer tidligere enn forventet, Magdalon faller død om under søndagsmiddagen foran 10 gjester.

Og sammens med Patricia Louise Borchmann jobber K2 for å løse gåten.

Men legger merke til at denne og mange andre bøker som i utgangspunktet har et «interessant» mord, har en tendens til å slenge på noen flere, uten at det nødvendigvis gjør tingene mer interessant eller bedre.

Selv om Lahlum er ikke den som smører på med detaljer og grusomme mord.

Kjenner dog at jeg skal ta en pause i denne serien, slik at jeg ikke går lei. For bøkene har en særskilt gammeldags stil. Trenger variasjon.

Mmm, Freia Premium 70% med Salt Lakris.

Jeg humret.

-> Kottke

Da var årets tannlegebesøk overstått. Og alt var fryd og gammen. Og det var en lettelse. ikke at jeg følte at det var noen problemer, mer at jeg av en eller annen grunn var litt ekstra nervøs i år og hadde vært det i noen dager.

Menneskefluene av Hans Olav Lahlum, en av de bedre nerdene i Norge, har forfattet en overraskende god kriminalroman på det jeg tror er første forsøk. Menneskefluene er lagt til Oslo i 1968, og dialog og væremåte føles veldig den tiden. Veldig formelt. Litt Filmavisen.

Meget fornøyelig.

Samt det nok er et smart trekk å legge handlingen til denne tiden med de begrensinger (og muligheter) det gir.

Harald Olesen, tidligere motstandsmann og statsråd blir funnet drept i sin leilighet på Torshov. For etterforsker Kolbjørn Kristiansen blir det fort klart at den mistanke er en av de 7 andre som bor i oppgangen. Og han får hjelp av sivilisten Patricia Louise Borchmann, som sitter i rullestol etter en trafikkulykke.

Den har et greit driv, og er nydelig opplest av Nils Nordberg som kanskje har en av de bedre stemmene i Norge. Kanskje ikke alltid den beste når det er dialog fra kvinner som skal leses, men bedre enn hans arvtager som leste nyutgaven av Hypnotisøren. Uansett en meget bra opplesning.

Men det irriterer meg at norske lydbøker tilsynelatende ser ut til å gi faen i kapitler på lydbøker.

Tålmodet har lønt seg. Endelig en ny iPad mini.

Det mest traurige med valgkvelden er hver gang de er inne direkte fra de forskjellige partienes valgvaker.

La oss vise hurrastemning på kommando.

Valgets kvaler.

Skyggejegeren av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Jeg gjentar meg selv nok en gang.

Vi starter i 1944, med drapet på en prostituert og en politisøster. Det er bare for å få igang historien, noe mer skjer ikke. Så blir det et hopp til 70-tallet, da den bortadopterte datteren til tidligere nevnte politisøster begynner igjen i politiet etter å ha fått barn. Og kort tid etter at hun begynner blir flere unge alenemødre angrepet på samme måte som den prostituerte i 1944, ved å bli spikret fast til gulvet som en slags korsfestelse.

Så blir det et hopp til 80-tallet, og Hanne, som vi kjenner fra de tidligere bøkene, blir koblet inn i saken når unge alenemødre igjen rammes på samme måte som på 70-tallet. Så blir det et hopp igjen, til 2019, når Mannfred og Malin begynner å jobbe med en sak som er koblet til de tidligere drapene.

Igjen, billedspråkpenselen brukes mye. Men bøkene har likevel et greit driv. Og jeg lot meg overraske.

Fikk nesten, bare nesten, lyst på nytt kjøleskap.

Personlig så synes jeg dette bærer preg på å berike seg selv på skattebetalerenes penger, mens dette er etter min mening innafor. I alle fall om det stemmer at Fylkesnes leier ut for kostpris (og faktisk betaler skatt for disse inntektene slik at han i teorien går i minus). Alternativet hadde vært at han hadde solgt den (og tjent godt på prisstigning). Fordi han og familien bor jo faktisk i en helt annen del av landet. I motsetning til Ropstad.

(Faktisk noen noen av de få sakene jeg faktisk har klikket meg inn for å lese, og begge inneholder nyanser som gjør at de som bare leser overskriften ikke får med seg, og dermed blir like rasende mot begge. Selv om det er kun en som etter min mening ser ut til å ha beriket seg).

Dvalen av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Jeg gjentar meg selv nok en gang.

Samuel, småkriminell som er flink å regne, roter til en narkohandel og flykter. Fra både politiet og sjefen i gjengen han tilhører. Møter Rakel, som trenger hjelp til å ta seg av sin hjerneskadde sønn. Mannfred som vi kjenner fra de to foregående bøkene, og Malin fra den forrige etterforsker drapene på flere personer som er funnet i skjærgården.

Smøres fortsatt godt med billedspråkpenselen. Og det brukes kanskje litt mye tid på forhistorien til enkelte. Samtidig, det er jo kanskje det som gir bøkene litt mer fylde og liv.

Men det blir noen ganger for meg litt komisk, selv om mye av det er kanskje fordi jeg har lagt merke og blir opphengt i det.