Mord på Nilen er om jeg ikke husker feil andre film med Kenneth Branagh som mesterdetektiv Hercule Poirot. Og husker jeg feil er det fordi filmene har vært så forglemmelige. Men jeg tror Mord på Orientekspressen var litt mindre forglemmelig enn denne.

Problemet med disse filmene er at jeg liker ikke det moderne visuelle uttrykket de har, og synes de utnytter både historie, setting og ensemble særs dårlig.

Gi meg heller mer av Knives Out, der jeg også har med følgende om Orientekspressen.

Der Mord på Orientekspressen etter min mening feiler i sin modernisering av historien, så synes jeg Knives Out klarer balansegangen mellom å være gammeldags og moderne i denne klassiske sjangeren.

Ringduer

Absurd Trolley Problems.

Har løst filosofi.

For noen dager siden så jeg denne videoen på YouTube om en som lager en kniv fra grunnen av. Fascinerende å se på, og en ting som gjør at jeg er glad for at jeg er påpasselig med å «trene» algoritmen.

Mot slutten legger man merke til at det er noen sirener som begynner å hyle, og det går noen sekunder før jeg innser at shurap er fra Ukraina og at det er luftvernsirener man hører i bakgrunnen.

Skjønner at Bymiljøetaten av praktiske grunner maler alle benkene i parken samtidig, men det er litt upraktisk at alle benkene i parken blir malt samtidig.

Viktig å feire de små seirene også. Som i dag når jeg etter mange forstyrrelser, litt prokrastinering (men mest av alt, å måtte prioritere andre oppgaver) endelig kom i gang med den nye kompliserte nettverksdingsen. Og fikk kontakt med den på noe annet enn managementporten.

How to Be Perfect: The Correct Answer to Every Moral Question av Michael Schur er fruktene av alle studiene og samtalene Schur hadde i forbindelse med å skape serien The Good Place, en serie jeg er stor fan av.

Det er ikke fra TV jeg først ble kjent med Mike Schur, men som ofte gjest på The Poscast (hadde sett noen av de første sesongene av den amerikanske versjonen av The Office, og klarte ikke å se Parks and Rec før etter at jeg hadde sett første sesong av The Good Place (og hoppet over sesong 1 som jeg aldri klarte å fullføre)).

Det er jo en vanskelig øvelse, men jeg tror første sesong av The Good Place er noe av det mest perfekte som er sendt på TV, og med sine fire sesonger en perfekt porsjonert serie. Man er mett og fornøyd, men samtidig kunne man gjerne hatt mer.

Og i tillegg så er jo de filosofiske spørsmålene den rører ved veldig interessante.

Det er jo selvsagt begrenset hvor detaljert en komedie med 50 episoder på 20ish minutter kan være om moralfilosofiske spørsmål (og det samme gjelder en komedieforfatter og 304 sider med tanke på at spørsmålene han tar opp har vært gjenstand for utallige sider og diskusjoner gjennom hundrevis av år).

Jeg har kjøpt boken som papir, men har lest den som lydbok (noe måtte jeg bruke alle kredittene jeg får fra Audible så lenge jeg glemmer å stoppe medlemskapet). Lydboken kan anbefales. Den leses av Mike Schur med bidrag fra Kirsten Bell, D’Arcy Carden, Ted Danson, William Jackson Harper, Manny Jacinto, Mark Evan Jackson og Jameela Jamil fra The Good Place. Filosofen Todd May kommer også med noen fotnoter. Dette er en bok med mange fotnoter, og fotnoter til fotnotene, men det fungerer veldig bra.

Det er i sannhet en «Philosophy For Dingdongs …For Morons».

Likte den veldig godt, men det kan jo være fordi Mike Schur sin fornuft ligner veldig mye på min fornuft.

Kvakk.

Da er det altså 2501 dager siden man hentet sin gråimport Apple Watch etter jobb.

Throwing shade.

Er jo stor fan av Greg Davies på grunn av Taskmaster, og må jo si at hans opptreden i The Cleaner befester inntrykket av at han er en jovial gigant.

Det er litt irriterende når normalt etterrettlige podcastverter forenkler bakgrunnen for en ting veldig, eller motsier sin egne omtaler av et produkt bare fordi det begynner å bli noen år siden og dermed begynner å etablere en usann sannhet.

Basert på det man opplevde i Oslo i helgen, og en del uttalelser jeg har sett i diskusjon i ettertid, så må det være litt kognitiv dissonans som er ute og går nå.

Etter å ha lagd og fortært en risotto (denne gangen med en nydelig indrefilet) for ørtende gangen, så innser jeg at risotto fortsatt er en av rettene jeg veldig gjerne ville ha hatt kyndig veiledning av en italiensk mesterkokk. Fortsatt i tvil om når risen er ferdig nok.

Ferdig med å se Obi-Wan Kenobi og er litt i villerede hva jeg skal si. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å si at den plasserte seg et sted mellom The Mandalorian (positive enden av skalaen) og The Book of Boba Fett i den negative enden av skalaen.

Men når jeg leser de få ord jeg har sagt om The Mandalorian (sesong 1) og (sesong 2) (jeg var ikke fan av nostalgikicket sesong 2 ga oss i siste episode) og hva jeg skrev om The Book of Boba Fett, så er det kanskje litt vanskelig å plassere Obi-Wan Kenobi på denne skalaen.

Andre har jo påpekt at Leia sin beskjed til Obi-Wan Kenobi i A New Hope er kanskje litt merkelig med tanke på denne serien, men sånt flisespikkeri henger jeg meg ikke opp i, det er særs keisamt. Og orginalen er 45 år gammel (djiz), noen kreative friheter er det lov til, og det kan uansett forklares bort. Det er jo ikke som om George Lucas hadde all mytologien på stell i 1977.

Mitt problem er jo egentlig at man har denne galaksen med massevis av planeter og individer, men at man hele tiden må dra inn litt for mange av the OG. Jeg er sikker på at man kunne ha lagd en interessant serie om Obi-Wan som passer på Luke i bakgrunnen mens han drar på andre eventyr uten å måtte dra inn DV, L og L inn i handlingen.

Det er morsomt å få scener som normalt sett hadde vært forbeholdt klimaks i en trilogi i en «TV-serie», men samtidig er det litt trist. For dette er filmer jeg gjerne hadde sett på kino. Jeg hadde gjerne hatt en trilogi som blander mellom Obi-Wan og Darth Vader for å se hva de gjør mellom Revenge of The Sith og A New Hope, uten at nødvendigvis deres veier krysser. Akkurat som jeg gjerne hadde hatt en film eller tre om hva som skjedde mellom Return of The Jedi og The Force Awakens.

Og filmer med de nye heltene fra VII-IX som ikke tynges av nostalgirunken det til slutt ble (og det sier jeg som egentlig likte de nye filmene (VIII-VII-IX er min rangering)).

Så hvor blir Obi-Wan Kenobi plassert til slutt? Som jeg opprinnelig hadde tenkt. Mellom The Mandalorian og The Book of Boba Fett, og da er det mest fordi at historien om Obi-Wan er mer interessant enn historien om en gammel Boba Fett.

Hører på litt mongolsk folkerock mens man venter på at min tolkning av ragu bolognese* skal putre seg ferdig.

* tolkningen har en tendens til å endres fra gang til gang. Nå med flere forskjellige krydder (som er typiske italienske).

The King’s Man er virkelig filmen vi ikke trengte. Jeg lot meg underholde av Kingsman: The Secret Service, og kanskje ikke like mye av Kingsman: The Golden Circle (men fortsatt grei tidtrøyte). Men The King’s Man er bare en kjedelig opprinnelseshistorie som sikkert hadde vært av en grei lengde om de som lagde filmen bare hadde vist bittelitt måtehold i duellen med Rasputin (pluss en del andre scener som skaper kunstig spenning).

Lurer på hvordan man skal bruke stua.

Ack. Kjennes ut som jeg brygger på en forkjølelse fordi snufsingen nå i ettermiddag føles ikke som den sedvanlige sommerallergisnufsingen.

Har kokkelert litt i dag. Kyllingspyd med sataysaus og agurksalat. Første gang jeg lagde sataysaus. Må si at til å være første gang jeg lagde det så var resultatet meget vellykket.

I barndommen var det å kjøpe en brun papirpose med moreller på Torget i Trondheim et av høydepunktene på en lørdag i sommermånedene.

Helt til jeg i voksen alder kjøpte noen moreller og opplevde det jeg tror var en allergisk reaksjon og det føltes som halsen snøret seg sammen.

På tide å komme seg hjem.

Min erfaring med TV fra New Zealand har vært Mysteria i Brokenwood og … Det var visst alt. Helt fram til forrige uke.

Da så gjennom andre sesong av Taskmaster New Zealand (var bare den jeg fant alle episodene av på YouTube). Og det ble jo litt rart fordi engelsken var litt mer stakkato, minte litt mer på den engelsken hvite Sør-Afrikanere har slik jeg har opplevd de. Så antar at det er mer normalen mens det jeg opplevde i Brokenwood kanskje er litt mer normalisert.

Taskmaster NZ ellers var greit, særlig med tanke på oppgavene. Og selv om Jeremy Wells er en smekker mann, så synes jeg han var litt stiv for rollen. Paul Williams er helt grei i rollen som assistenten, men føles ikke akkurat som det er kjemi mellom han og Wells. Og når det gjelder de som konkurrerte i sesong 2 så var det veldig blanda drops. Også her er det naturlig å trekke inn stiv, det var lite løssluppent. Og de få morsomme kommentarene som skjedde i studio var egentlig ikke så veldig morsomme.

Men grei underholdning, fordi oppgavene som oftest var veldig bra satt opp, og det virket som om The Taskmaster Ranch var et glimrende sted å filme det på. Var kanskje litt vel mye kryssklipping mellom oppgaveløsninger og deltagernes reaksjon på det de ser i studiodelen av programmet.

Men absolutt sebart.