Fra en tenkt samtale:

«Gjort noe spennende i helga?»
«Tja, jeg brukte søndagen til å vaske litt klær og hate-se de siste fem episodene av Papirhuset.»

There will be spoilers 📯

Så var jeg endelig ferdig med å se denne serien som startet godt, men av naturlige grunner fikk lov til å fortsette og dermed bli en tynn suppe av hva som gjorde det første kuppet spennende (synes det er naturlig å dele serien opp etter kupp, og ikke etter sesong).

Jeg brukte vel ca. to uker på å se de første to eller fire sesongene (Netflix og IMDB har den som fem totalt, mens Trakt og TVDB har den som tre) eller 31 episoder eller færre (den spanske originalen hadde lengre men færre episoder elns). Det var påske. Og lockdown. Og på jobben hadde vi akkurat blitt ferdige med et prosjekt som måtte bli ferdig ettersom der vi hadde utstyr skulle bli et hull i bakken.

Men påske og lockdown er jo god nok grunn til å se på massevis av serier. I min første post så sammenlignet jeg den litt med Prison Break, en serie jeg i utgangspunktet syntes var spennende, men når jeg ble klar over at den skulle ha flere sesonger (fordi den var en suksess) så surnet jeg på serien, fordi jeg skjønte hvordan dette kom til å gå og kuttet ut.

Men da var det ikke påske. Og lockdown. Og helt utslitt etter et stressende prosjekt på jobben. Så selv om jeg skjønte hvor det bar hen, så var det interessant. En stund.

Samt at det er litt deilig å høre masse dialog på spansk. Skal ikke undervurdere det å se på en serie der dialogen er på et ukjent språk. Og jeg likte intromusikken.

Sånn historiemessig var nok det første kuppet sånn der passe. For å sitere meg selv fra 2020.

Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.

Grep man er vant med fra andre serier, som f.eks Forbrytelsen. Det er ting man ikke legger merke til om man ser en serie fra uke til uke. Men når man sluker hele serien på ei uke pluss, så blir det grep man blir veldig var på. Den spennende situasjonen på slutten av episode X får ikke samme effekten når man starter å se på episode Y tre sekunder etterpå.

Jeg husker ikke helt når jeg surnet på Papirhuset, men jeg gjetter nok på at hadde serien sluttet med det første kuppet og at alle kom seg unna, så hadde jeg nok vært enig i scoren 8.2 som den har på IMDB.

Men har man suksess blir kravet om at man må bygge på suksessen. Det kan hende at planene for det andre kuppet på den Spanske Sentralbanken var noe de allerede hadde kladdet på sånn i tilfelle serien ble en suksess. Jeg vet ikke. Men grep som var gode (og sånn helt passe) får ikke samme schwungen når de blir repetert. Og repetert. Pizza er godt, men de fleste normale mennesker ville ha blitt lei om det er alt man får servert.

Og for å sitere meg selv igjen:

Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.

Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.

Har nevnt det før at jeg liker kupp-sjangeren. Det er noe med å se noen gjennomføre en god plan. Og ja, man forventer jo en tvist eller to. Og at de som utfører kuppet har tenkt på alle mulige eventualiteter. Og at det til slutt går bra. Selv om det så hårete ut en gang eller to.

Men Papirhuset overskrider all fornuft om hvordan «professoren» klarer å forutse og planlegge alt. Egentlig blir det aldri spennende når man vet at alle de gangene det blir hårete (ørten ganger hver episode) så går det bra til slutt, så blir det egentlig ikke spennende.

Jeg så første episode av siste sesong i september 2021, og brukte da altså 17 måneder på å se ti episoder.

Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.

Fikk dessverre ikke ønsket mitt oppfylt, men får håpe på en liten to-episoders miniserie der Oberst Tamayo reiser verden rundt og rydder opp.

Fordi når man har hatt en serie på 11 hele tiden, så blir det vanskelig å gjøre det mer «spennende». Annet enn å ha masse situasjoner der ranerene og politi sikter på hverandre med våpen, og til tider skyter fryktelig mye mot hverandre. Og uten at noen egentlig dør. Og ser det ut som at noen dør, så er de sikkert tilbake i neste episode uansett. Og alt drukner under store mengder med svulmende musikk. Det blir så latterlig.

Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.

Det ble slutten for serien antar jeg, men jeg fikk ikke ønsket mitt oppfylt (vel, noen døde ble det som de smørte tykke lag med patos (bruker nok ordet feil her , men men 🤷🏼‍♂️)).

I retrospekt er det litt fascinerende hvordan min oppfatning av serien endret seg mellom de til halvdeler. Skulle nok bare ha sett det første kupppet. Til slutt er dette eneste beholdningen fra serien. Bella Ciao altså.

Sild i tønne.

Snømannen Kalle. Antar jeg. Spurte ikke om navn.

Det har tatt litt tid å gjøre seg ferdig med Hunters. Men det har vært verdt det. For en overraskende god serie, som passer bra med vårt politiske klima nå, som jeg egentlig aldri har hørt noe prat om. Før jeg imdbsurfet innom Lena Olin og så at hun hadde spilt i en serie som het Hunters med blant annet Al Pacino.

Og jaggu klarte de ikke å overraske godt i episode 10 av første sesong. Og samtidig legge føringen for sesong 2 som kom i midten av januar. Og basert på episodeantallet som antydes på imdb, så er det visse muligheter for en tredje sesong.

Har man Amazon Video så er dette en serie det er verdt å bruke litt tid på. I alle fall første sesong, kan ikke svare for andre sesong ennå.

Meg i nåtid er litt glad i meg i fortid ettersom jeg kalte en redistribusjonsprofil på en ruter for eat-the-rich.

Dog, det var bare under prøving og feiling. Får nok et kjedeligere navn etterhvert som vi skrider frem med plattformskifte.

Synes Gruber sin Making Our Hearts Sing var ypperlig håndverk, og en av hans bedre på lenge.

Og minner meg litt om et sitat fra et av Ars Technica sine forum for lenge siden (enten Battlefront eller Macintoshian Achaia).

In the Windows world, if something doesn’t work, people complain. In the Mac world, if something doesn’t work elegantly, people complain. Ad nauseam.

Jeg tror den kan overføres til denne diskusjonen også.

Og burde kanskje kjøpe meg en Pixel fon for å leke med. Det er en stund siden Nexus 5X jeg kjøpte for å leke meg med har vært støttet.

Jeg trodde NixOS var en linuxdistro (som det også er), men det er jo også tydeligvis en pakkemanager ala Homebrew eller MacPorts (eller apt/yum osv). Ved første øyekast ser det jo ut som NixOS som pakkemanager kanskje har en bittelitt høyere terskel enn Homebrew.

Jeg bruker ikke så mange forskjellige ting generelt, men så lenge Apple fjerner en del ting fordi de ikke vil supportere noe pga endrede lisenser (f.eks bash) eller fordi de ikke er de som er mest ajour med forskjellige ting (jeg antar python, ruby osv) så er det nok lurere å bruke en pakkemanager.

Homebrew er vel den mest utbredte, og for meg har den alltid fungert utmerket for mitt minimale behov. Er vel en del som påpeker at den gjør noe merkelige ting med hvor den installerer ting og rettigheter på kataloger. Men så lenge det er bare jeg som bruker maskinen så anser jeg det ikke som et stort problem.

Dog, hadde jeg vært utvikler så hadde kanskje NixOS vært litt mer interessant ettersom ved første øyekast virker den litt dockeraktig uten å bruke docker (jeg aner virkelig ikke hva jeg prater om).

Følte et behov for å sette på en serie. Men samtidig ikke noe jeg trenger å følge med for det orket jeg ikke. Så da blir det å hate-se Papirhuset/La Casa de Papel sånn at jeg kan gjøre meg ferdig. Normalt sett har jeg jo kuttet ut å se på serien, men jeg har litt sterke meninger om hva som skal skje med protagonistene/antiheltene.

Det heter jo at leger er det verste pasientene. Og skal man tro Jason Segel sin rollefigur i Shrinking så gjelder det samme for psykologer.

Skal være forsiktig med å dømme en serie etter to episoder, i alle fall når man ser an på hvem som er foran og bak kameraet. Og med bare ti episode i første sesong så må det kanskje være litt kjappe i svingene med å sette opp premisset.

At Jimmy (Jason Segel) er i sorg etter at konen døde i en trafikkulykke. Ingen problemer der. At han driver litt utagerende festing med alkohol og andre rusmidler. Forståelig. At det ser ut til å ha vart en stund til sjenanse for naboer. Sånt skjer nok i mange tilfeller.

At Jimmy gjør dette mens han har en datter i ca. konfirmasjonsalder som også har mistet noen blir det litt verre å fordøye som oppsett for en dramakomedie (med litt mer vekt på komedie enn drama (Bill Lawrence og Brett Goldstein kan jo dette fra Ted Lasso og førstnevnte kan det jo virkelig fra Scrubs)).

Og det gikk litt fort for Jimmy å gå fra det til å prøve å bedre situasjonen med datteren, spilt av Lukita Maxwell. For det var neppe første gangen hun hadde opplevd situasjonen fra første episode.

Men igjen, med ti episoder må man kanskje ta noen snarveier i den personlige utviklingen etter en tragedie. Og det går kanskje an når man har, i mine øyne, en såpass likandes kar som Jason Segel i rollen.

Likevel, en litt uharmonisk start kan ikke ta bort i fra at det ser ut til å være en relativt sterk besetning både foran og bak kameraet. Som ikke er helt uvante med å levere komedier som også greier å røre ved hjerterota. Så sånn sett er jeg mer optimist enn pessimist for de neste åtte episodene (og kanskje forhåpentligvis flere).

Welcome to Wrexham er en dokuserie om at Rob McElhenney og Ryan Reynolds gikk sammen om å kjøpe fotballklubben Wrexham A.F.C i november 2020 og prosessen rundt det frem til sluttspillstapet mot Grimsby i 2021/2022 sesongen.

Og dette er slett og rett en koselig serie der vi får møte trenere, spillere, frivillige, supportere og familiemedlemmer rundt klubben. Liker man fotball så er det morsomt å se hvordan andre grupperinger har det. Og at det kan være tilsynelatende hyggeligere eiere enn hva enkelte andre klubber har fått i det siste *kremt* Newcastle.

Og liker man ikke fotball eller sport i det hele tatt, så kan det jo være en interessant sosialantropologisk erfaring med å kanskje forstå hvorfor sport tilsynelatende er så viktig for mange mennesker rundt deg.

Og for meg er den en forklaring på hvorfor jeg ikke er like interessert i fotball lengre (andre fans), og samtidig viser den meg litt av følelsene man faktisk går glipp av.

Det er faktisk et lite savn.

En strålende serie, og ser frem til nye episoder. Og er neppe alene om å faktisk følge med litt på Wrexham sine resultater (ligger på 1. plass a poeng med Notts County, men en kamp mindre spilt).

Litt mer tillit.

Tillit.

Lagde en ragù bolognese i begynnelsen av desember. Litt til middag på tilberedelsesdagen, og resten ble fryst ned. Og synes jeg finner nye beger av den i fryseboksen hver uke. Veldig drøy.

Men tror det er tomt nå.

Noen ganger bruker man nesten hele dagen for å finne pangrammet i Spelling Bee. I dag var de tre første ordene pangrammer. Og har nesten lyst til å ikke skrive inn flere kortere ord i tilfelle det er flere pangrammer man ikke ser.

Ack, ser noen tar feil om prising på software, oppdateringer og diverse ting rundt dette. Og kommer med motargumenter mot ting ingen har argumentert for.

*sitt på hendene så du ikke blander deg inn*

Synes at The Talk Show noen ganger har en tendens til å bruke mye tid på mimring. Kan hende det er litt stille rundt Apple de episodene, men en del av det har nok også med hvem som er gjester i disse episodene. Men i siste episode var mimring påkrevd.

Greit nok at Mac apper som bruker Sparkle til oppdatering fungerer greit. Og at Latest er et positivt funn.

Men skulle ønske at alle apputviklere også gjør slik iTerm2 gjør det med en https://iterm2.com/downloads/stable/latest slik at man alltid har en url som gir deg nyeste versjon. I stedet bruker de fleste en versjonspesifikk nedlastningslink. Noe som gjør det litt verre å automatisere det (jeg har noen apper jeg må overføre til en annen maskin med minnepinne).

Har en stund tenkt på å rangere de forskjellige sesongene av Taskmaster, men kladding viser at det er bortimot umulig oppgave. Bortsett fra å dele ut sisteplass. Det er uten tvil sesong 8.

Sesong 1-7 og 9-14 er i London. Sesong 8 befinner seg i Bortvekkistan.

Små ting som gir litt glede. En håndkleholder med sterke magneter, så man henge håndkleet hvordan man vil og slipper å irritere seg over at de «innebygde» blir ødelagt.

Så på Knives Out for nte gang. For en fantastisk film. Noe som gjør Glass Onion litt skuffende når man sammenligner.

Får legge mesteparten av skylden på pandemien.

Sjangeren whodunnit (mest vant til den med to n-er) er en liten favoritt både på skjerm og papir.

Desverre så finnes det ikke en wikipediaside for «mordgåte» eller «mordmysterie» som vel er de to beste alternativene (eventuelt bytte ut mord med drap). Ulempen er vel kanskje at disse to/fire alternativene også brukes i omtale om virkelige drap, mens jeg tviler på at det samme skjer i Sverige med pusseldeckare.

Uansett, en liten språklig digresjon.

See How They Run er etter min mening et medlem av klubben gode mordmysterier.

In the West End of 1950s London, plans for a movie version of a smash-hit play come to an abrupt halt after a pivotal member of the crew is murdered. When world-weary Inspector Stoppard (Sam Rockwell) and eager rookie Constable Stalker (Saoirse Ronan) take on the case, the two find themselves thrown into a puzzling whodunit within the glamorously sordid theater underground, investigating the mysterious homicide at their own peril.

Og skuespillet handlingen er lagt rundt er The Mousetrap som er det teaterstykket som har rekorden for å ha vært spilt flest ganger.

Sam Rockwell er god som inspektør Stoppard, men høydepunktet er uansett Saoirse Ronan som konstabel Stalker. Meget sjarmerende, og absolutt et høydepunkt at hun fikk bruke sin irske aksent. Har sett få filmer med henne, men jeg gjetter på at fremstillingen av Stalker er nærmere hennes personlighet enn hva Hanna i filmen med samme navn er.

Ellers synes jeg persongalleriet, i alle fall de som er involvert i teaterstykket, blir litt vel like hverandre og vanskelig å kjenne igjen hvem de er.

Dog, absolutt en severdig film om man liker sjangeren.

For noen dager siden leste jeg litt på en reddittråd at å si at man slo av en serie eller film etter fem minutter av første episode ikke er en anmeldelse.

I utgangspunktet enig i det. Selv om jeg har sett såpass mye tv at jeg ofte skjønner på hvilket nivå en serie vil legge seg på etter kort tid.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på den når jeg begynte å se på miniserien Treason i går på Netflix. Jeg skjønte hvor dette bar. Om ikke etter fem minutter, så etter første episode.

Dette var

Noe som var litt skuffende. Med tanke på at det var noen kompetente skuespillere med. Og den handlet om spionting.

For dette var hjelpeløst dårlig. Så ekstremt lite troverdig. Jeg forventer ikke at alle spionserier skal ha troverdighet som Le Bureau des Légendes. Men det hadde vært kjekt med et hint av det. En homeopatisk dose av realisme. Men det finnes ikke.

Likevel «så» jeg alt. Mest fordi jeg ikke ville bruke så mye energi på å følge med eller bruke opp en av de gode seriene for å få tiden til å gå.

Dette var en interessant post sånn på generelt grunnlag.

Why is unsolicited advice so annoying?

At best, it is draining and exhausting. Most people just want to post in peace. Unless you’re on Quora or the specific questions-focused forums, the general function of social media and the internet is not asking for advice about every little thing. Maybe it’s just venting. Maybe it’s saying something funny.

Anbefaler å lese posten, men kortformen er:

Svarer du faktisk på et spørsmål. Om det er et spørsmålstegn til slutt så kan det faktisk være et en invitt til å gi svar. Anta også at personen faktisk har googlet, binget, ducket osv. Sjekk etter om det er mer informasjon i tråden. Spørsmålsstiller kan ha gitt mer info enten helt uavhengig eller i samtaler/poster med andre.

Er hjelpen du tilbyr hjelpsom nå? Om noen har et problem med Windows, så er det lite hjelpsomt å anbefale å bytte til Linux eller Mac (som alle har sine egne problemer). I samme klasse kommer også «morsomme» svar. Eller kjepphestsvar. Du vet, de som skylder på muslimer/jøder/innvandring/5G/illuminati på alle spørsmål. Selv på «hva er 2+2?».

Og ikke rett på skrivefeil (om det ikke er veldig relevant for evt. googling personen evt. gjør).

Og det motsatte er også sant, å stille spørsmål man ønsker å ha gode svar til har også noen krav. Men det får bli en annen dag.

Ikke at jeg har planer om å skifte ut min 2020 (née 2018) Mac Mini til en med M2/M2 Pro. Men synes i alle fall at sammenligningen mellom en Mini med M2 Pro eller en Mac Studio med M1 Max eller litt interessant sånn prismessig. I alle fall om man øker til 32GB minne på Minien.