På fredag bestemte jeg meg for å lage en Frankenkaffe på jobben. Hadde en del rester av diverse kaffebønner, så jeg tømte 4 poser i en kaffekvern og lagde 1,5 liter med kaffe.

Det var en merkelig opplevelse. Den var ikke vond. Men heller ikke god. Den var bare rar.

Dette er vel egentlig ikke en ting jeg har tankt på så mye før, men etter å ha sett episode 6 av sesong 2 av Gangs of London så har jeg begynt å tenke litt på å kanskje en liste over rollefigurer jeg hater maks pga noe de gjør i en episode.

Basert på Apple Music sin Replay 2022 spilleliste lagd for meg, så er det klart at musikkvalget til Peacemaker falt i smak og at spillelisten for den har gått på «heavy rotation» som de sier på nynorsk.

Evig ferie.

Må vel takke Raspberry (om den er offisiell) for gårsdagens lille demonstrasjon at Mastodon kan være like irriterende som Twitter.

Fullt mulig å være i harnisk på Mastodon for ting som i utgangspunktet er filleting.

Drapene i Baneheia: To historier. En sannhet av Bjørn Olav Jahr er naturlig nok en gjennomgang av de forferdelige drapene som skjedde i Baneheia i 2000, etterforskningen, avhørene og rettsprosessen etterpå.

Jahr sin konklusjonen stemmer overens med min oppfatning av saken slik jeg fulgte med på den. Det var bare en person det var fysiske bevis mot, og når dekningsdirektøren i Telenor sier at mobilen til VK ikke kunne ha vært på åstedet når han fikk og sendte meldinger i det aktuelle tidsrommet, så er det en påstand som i mine øyne har stor troverdighet.

Når det er sagt, så er det ikke akkurat et skjønnmalt bilde som presenteres av VK og Jan Helge Andersen. Jeg var klar over at de kunne klassifiseres litt som «tapere», men detaljene om hvordan VK og JHA oppførte mot andre i nabolaget, dynamikken mellom de to, og de faktiske overgrep de faktisk gjorde, og i særlig grad VK, var litt oppklarende.

Det gjorde det litt mer forståelig på hvorfor teorien om to gjerningsmenn fikk slå rot, særlig når man trekker inn de mangelfulle tolkningen av DNA-resultatene fra Spania.

Er det en godt skrevet bok? Det har jeg ingen aning om, jeg tror dette er første gang jeg leser en sånn type bok. Så det er jo mer oppramsing av fakta ispedd litt egne meninger. For meg som leser er det en uvanlig tekst og føles rart ut. Det henvises til rapporter og annen litteratur, men ser ikke ut til å ha vært med noe indeks over kilder. Ser VG kritiserte dette i sin anmeldelse.

Det var noen kapitler jeg hoppet over, JHA sin sannsynlige feilaktige beskrivelse av hendelsesforløpet med drap og overgrep hadde jeg ingen interesse av å lese. Det er nok av grusomme detaljer ellers i boken.

Misforstå meg rett, ingen skal sitte i fengsel for noe de ikke har gjort. Men samtidig når jeg leser om hvordan VK var som person i tiden før drapene og faktisk etterpå, så er det ikke fritt for at jeg tenker på at det sannsynligvis er flere individer i Kristiansand som har unngått å bli utsatt for overgrep pga dette justismordet. Men nei, jeg er ikke tilhenger av Minority Report Pre-Crime type justis.

Mens jeg samlet litt lenker for dette kom jeg over et debattinnlegg fra forfatter Simen Sætre rettet mot Bjørn Olav Jahr. Deriblant følgende:

Alvorlig påstand mot Andersen
Poenget er i stedet at Jahr har tatt tydelig stilling i en kriminalsak med flere sider. Han mener at en av de to dømte i Baneheia-saken er uskyldig, mens den andre, Jan Helge Andersen, har begått dobbeltdrap og voldtekt alene og løyet slik at hans beste venn ble dømt for det. Det er en alvorlig påstand mot en person som har sonet straffen sin.

Jeg er sympatisk innstilt til Jahrs forsøk på å avsløre justismord. Mitt spørsmål til Bjørn Olav Jahr er imidlertid: Hvis du var Jan Helge Andersen, hvilken behandling ville du ønske deg?

Det er greit å forsvare prinsipper, men jeg har ikke mye sympati med en som uansett ble dømt til 19 års fengsel for drap og overgrep, men med stor sannsynlighet var alene om alt. Kan ikke si å ha sonet straffen sin da.

Oppgradert MarsEdit og betalt for omg.lol. Sistnevnte var jo verdt penga bare for å teste passkeys.

Skjønner at det ikke er bare bare å lage kryssord. Men synes denne var litt håpløs for en tirsdag. En film fra 2012 som ikke greide å tjene inn budsjettet på 5 millioner dollar om man skal stole på IMDB.

Trenger ikke akkurat å se ferdig første episode av Reacher for å fastslå at Alan Ritchson er en hakket mer troverdig Jack Reacher enn Tom Cruise. Om man se bort i fra alder da.

Ser i alle fall ut til å være en severdig serie basert på den ene episoden jeg har sett i dag.

På fredag hadde Gruber to poster på Daringfireball som jeg kanskje kan argumentere litt i mot med å bruke en parafrase av Hemingway

Hvordan gikk det til helvete?
To måter. Sakte, så plutselig

Det kan hende at Twitter har kvittet seg med for mange ansatte og fjernet mye institusjonelt minne på veldig kort tid. Og det kan hende at advarslene om at Twitter kom til å krasje innen kort tid var overdrevne. På den annen side. Det er jo ikke akkurat overraskende at det nettopp har vært et mellomvalg i USA og at i november og desember skulle det være et «VM» i Qatar. Kapasitetsutvidelse er vel neppe noe de fant på samme uke som første avspark ble tatt.

Eller. Jeg vet ikke. Ingen idé om hvordan slike selskap virker.

Hvordan gikk det til helvete?
To måter. Sakte, så plutselig

Det kan hende at hatretorikk i absolutte tall ikke har økt mye selv om det har det i relative tall. Så om en kategori øker fra 1282 til 3876, en annen fra 2506 til 3964 hver dag og sammenligner med 800 millioner nye tvitringer hver dag, så er jo det selvsagt en dråpe i havet. Eller pisse i svømmebassenget som han bruker det.

Dog. Å ta utgangspunkt i tallet 800 millioner blir jo litt misvisende (og, relativt sett så kommer det fortsatt til å være en dråpe i havet når jeg kommer med antagelser om hva som er bak tallet 800 millioner). Tallene sitert i NY Times er nok bare fra tvitringer på engelsk. 800 millioner inkluderer nok tvitringer på en god del språk som ikke er engelsk. Og som Charles Arthur dokumenterer i Social Warming så har jo de fleste sosiale medier problemer når hatretorikk foregår på et annet språk enn engelsk. Og en del av de 800 millionene kommer nok fra automatiserte meldinger ala det nettsteder pusher ut når en ny artikkel er lagt ut osv. Og mange pusher mange oppdateringer mer enn en gang.

Uansett, med tanke på hvilke kontoer som har fått opphevet suspensjoner og hvilke kontoer som har blitt suspendert den siste tiden, så er det jo ikke nødvendigvis vanskelig å se for seg at ting kan gå den veien høna sparker med tanke på hvilket miljø det kan ende opp å bli på Twitter etter hvert. Men som sjefen min så ofte sier: «det kan jo hende at det går bra».

Selv om det er fullt mulig på egenhand lage seg en opplevelse som er tolererbar. Jeg har klart det. Fant bare på at nå var det en god mulighet til å prøve å kutte ut. Og etter tre uker (tror jeg) så ser det ut som det går. Små stikkprøver antyder også at det er blitt litt mer stille blant de jeg følger også.

Hvordan gikk det til helvete?
To måter. Sakte, så plutselig

Selv om det er et lite utvalg. Akkurat som de to bloggpostene.

I går så jeg endelig Everything Everywhere All at Once, en film jeg har lenge hatt lyst til å se på siden jeg så traileren for en stund siden.

I det store og hele er jeg fornøyd med filmen, selv om jeg tror det er en film som kunne ha vært minst 30 minutter kortere. Men det var en perfekt blanding av action, eventyr og humor. Og greide på en komplisert måte å si noe om de komplekse forhold som finnes i en familie. Tror jeg. Virker som om det var temaet for filmen. Hvordan alle de små valg vi tar påvirker helheten. Hadde man valgt en annen vei ved et veiskille, hvordan ville ha livet vært da.

I går ved lunsjtider la jeg merke til at jeg ble veldig «tom» i hodet. Og skjønte at de siste jobbukene hadde tatt på. Så i dag var det halv dag på hjemmekontor før helg.

Og det var godt.

Så snart blir det pizza og Everything Everywhere All at Once (2022) på kopekassa.

Har lagt merke til i det siste at iPhone 14 Pro har hatt veldig mye batteri igjen på slutten av dagen de siste ukene. Trenger egentlig å bare lade annenhver dag.

Delvis er det nok fordi det har vært mange og lange dager på jobb, men det er nok mest fordi jeg ikke lenger har en app for Twitter (Twitterrific var min sprøyte) installert. Og at jeg ennå ikke har giddet å bruke tid på Mastodon. Mest fordi at jeg ikke orker å bygge opp en fornuftig tidslinje igjen akkurat nå, men også fordi jeg ikke liker noen av appene som finnes og at de påvirker veldig hvordan tidslinjen oppleves.

Nyheten om at Tapbots skal tilpasse Tweetbot til å bli en Mastodon-klient som heter Ivory kan dog endre på den biten.

Næmmen. Havnet Danmark på sisteplass i VM-gruppa. Det var virkelig synd. Og med synd mener jeg egentlig koselig.

Rogue Heroes med Connor Swindell og Jack O’Connell i de to fremste rollene er en velprodusert, velspilt og rett og slett veldig bra serie om opprettelsen av Special Air Services under andre verdenskrig.

Så den bli kalt for «Khaki Blinders» på Twitter, når det var en ting, ettersom samme skaper står bak de to. Sett og vis korrekt, mest fordi hvordan de bruker moderne og ikke tidsriktig musikk.

Those events depicted, which seem most unbelievable …
… are mostly true

Og når man sjekker Wikipedia og andre kilder. Jo. Helt utrolig nok så ser det ut til å være et sannferdig bilde av hva som skjedde.

Kan anbefales.

Kjøpte noen sjokoladeboller (altså hveteboller med sjokoladebiter). Det jeg spiste som «frokost» var som forventet. Men når jeg skulle spise den gjenværende som «overtidsmat» så var det ikke sjokoladebiter i den, men rosiner. Eller SATANS EKSREMENTER som jeg også kaller de.

Ikke hørt ferdig, men kan nok anbefale denne episoden av The Watch. All Andor, all the time. Inkludert nok en samtale med serieskaper Tony Gilroy.

Det har vært mange lovord om Andor og jeg er enig med de fleste. Endelig en historie som ikke involverer «The OG» (om man ser bort i fra Mon Mothma), og deilig er det. Endelig en serie som tør å løsrive seg fra kjettingene og faktisk greier å utnytte det fantastiske universet til å fortelle en veldig interessant historie som på sin måte greier å vise oss the forferdelige med Imperiet på det mer menneskelige planet.

Lange dager på jobb denne uka, da smaker det ekstra godt med helg.

Ikke sykler jeg. Ikke har jeg bil. Så jeg har egentlig ikke noen sterke meninger om dette. Bortsett fra at jeg misliker privatbilismen sterkt. Og gjerne hadde sett færre parkerte biler i nabolaget.

Og argumentet mindre mangfold kontra mer homogent. Det himles med øynene.

Greide å stikke inn en usb-a plugg inn korrekt vei på første forsøk to ganger på rad. Så har en god følelse for kveldens trekning i Vikinglotto.

Litt interessant at jeg hørt på noen podcaster der de snakker om det som har skjedd med Twitter den siste tiden, så er det ingen som har nevnt noe om sakene som verserer om dårlig arbeidsmiljø i f.eks Tesla. Kanskje fordi det handler om de på fabrikkgulvet og ikke kunnskapsarbeiderene.

Også litt enerverende å høre på noen som har jobbet for seg selv i ørten år med å skrive bloggposter og linke til andre bloggposter/nyheter le av hvordan en større bedrift bemanner. Det kan hende at Twitter har hatt alt for mange ansatte, og det var sikkert grunnlag for redusere antall ansatte. Som observatør fra utsiden virker det dog litt kaotisk og lite fornuftig måte å gjøre ting på.

They had a team just for the search box, not search, just the box

Høres jo latterlig ut, men «team» er jo ikke en bestemt størrelse. Kan jo være alt fra 2-30. Eller kanskje flere. Og det kan jo hende at medlemmene i dette teamet også tilhører andre team osv. Sånne uttalelser tatt ut kontekst og mer kunnskap synes jeg er litt problematisk. Heldigvis var Anil Dash en passende gjest til å skape litt balanse under denne delen av samtalen med tanke på at han er vant med å ha flere kolleger enn bare seg selv.

Ingen skal beskylde Synology med å forhaste seg altså.

(iPad mini 6 som kom ut for over ett år siden).

Og når man snakker om Mastodon, en liten interessant tråd der fra noen som angivelig har jobbet for Twitter.

Etter å ha brukt Mastodon litt mer «aktivt», altså lurket litt mer og fulgt med noen flere og testet ut noen andre klienter, så er det et spørsmål jeg stiller meg selv:

Gidder jeg å starte på nytt?

Det var en gang jeg var mer aktiv, deltok i diskusjoner, svarte andre osv. Men etter Brexit og at USA gikk fra 44 til 45, så ble det jaggu meg slitsomt å være aktiv. Så jeg begynte å lurke mer, kjøre retweets, og heller plukke opp interessante lenker for å lese på. Gradvis begynte jeg å beskjære hvem jeg fulgte med på, og når man fant en enkel løsning for å slå av funksjonen for å se andres retweets, så begynte tidslinjen min å se bra ut. Og når enkelte brukte QT for å dunke på den siterte enn kanskje å starte en interessant diskusjon begynte jeg å kutte de ut i feeden. Litt ironisk med tanke på hvor lite jeg tilførte de siste 5-6 årene.

Kan hende jeg ikke har lett godt nok, men det virker som om klientene for Mastodon ikke nødvendigvis har de beste metodene for å dempe irriterende personer eller emneknagger. Jeg kan filtrere bort Mastodon sin variant av retweet, boosts, men så vidt jeg kan se så gjelder dette bare på websiden. Jeg har forsøkt på å kjørte filter, men de tre klientene jeg har testet (Mastodon, Toot og Metatext) har alle forskjellige måter på å vise at de har filtrert. Mastodon skjuler bare alt og viser «Filtrert» (men over like mye plass som den opprinnelige tuten var), Toot sier bare «Removed by filter» på en linje, mens Metatext viser nada, man er lykkelig uvitende om at filteret faktisk har stoppet nå (den korrekteste måten).

Akkurat nå er jo det ene store ankepunktet at klientene for iOS/iPadOS har mangelfull funksjonalitet, og ikke gidder jeg å bruke klienten i Safari. Det andre store ankepunktet er at selv om jeg kan gjenskape det jeg hadde på Twitter (og for meg var det i det store og hele en positiv opplevelse etterhvert) så er dette noe som vil ta tid. Er tross alt baseball, fotball, boston red sox, rosenborg, norsk politikk, utenlandsk politikk, sikkerhets, apple, tech mm twitter som skal erstattes. Noen av disse har skapt nye miljøer i Allheimen (som jeg tror er et godt navn for the fediverse som det heter på ny nynorsk).

Så, gidder jeg å starte på nytt?

Stiller meg tvilende til det. Det var vanskelig nok å skifte fra Tweetbot til Twitterriffic når jeg måtte bygge opp filtrene på nytt.

Får heller bli litt flinkere til å følge flere på micro.blog. Og andre sine blogger. Eller substacker. Og heller være en litt flinkere brukere av de nyhetstjenestene jeg faktisk betaler for (som har blitt mindre amerikanisert de siste månedene). Og bli litt flinkere med å ikke gripe etter iPhone om jeg kjeder meg et sekund.