Likte denne fra Jason Becker, som jeg har en kvalifisert gjetning er inspirert av de siste dagene på allheimen (les: OpenAI og deres bruk av en stemme som ligner på Scarlett Johansson sin fra Her, Microsoft sin nye Recall funksjon og en generell forakt for AI (et begrep jeg misliker sterkt, ML er mer passende)).

Det var som i gode gamle dager på Twitter. Utrolig slitsomt. «Forbudt» med nyanser.

But it does mean that there are many things that are not safe to share. I don’t think it’s always safe to play Devil’s Advocate or “try out” an argument or even an identity to see how it feels.

Det er noen ganger jeg har prøvd i sosiale medier prøvd å spille rollen som djevelens advokat, men egentlig ikke. Det er bare noen ganger at de føles som om noen værer blod og alle begynner å jakte i flokk, så jeg prøver å bringe litt nyanser og balanse inn. Noen ganger går det. Noen ganger ikke.

It also means that sometimes when your peers and people you respect have all decided what the “right” view is, it’s very hard to comfortably express a less strident, more lukewarm, more timid, and possibly more complex or nuanced take, especially if you’re not ready, willing, and able to present a dissertation about your view point.

Jeg så noen bli mistenkeliggjort fordi de kom med en nyansert mening, som en dag eller to etterpå ser ut til å være den korrekte. Jeg så et helt miljø bli mistenkeliggjort fordi noen kommentarer ga støtte til førstnevnte.

Fordi av en eller annen grunn så virker det til tider som om å ha oppfatningen at noe kan ha negative og positive sider er feil. Enten så er alt negativt eller så er alt positivt.

I kveld, og litt i morgen, så kommer jeg til å kverne en del over at det var en situasjon det var dumt av meg å si noe. Ikke at det jeg sa var dumt, det var bare dumt å si noe selv om det var et forsøk på å være korrekt og informativ. Men jeg snakket over noen andre som gjorde det samme. Dum hjerne.

Ettersom sommeren kom tidlig i år sånn relativt sett, så begynte jeg å irritere meg litt over størrelsen på en Pro Max (fortsatt den størrelsen jeg liker best og finner mest praktisk i de fleste tilfeller) fordi den er litt upraktisk når man prøver å drasse med seg minst mulig på spaserturen. Og det er ikke alltid sommerens bukser/shortser har de mest praktiske lommene for en Pro Max. Og det er ikke alltid jeg har lyst å ha med meg mannevesken min.

Og i bunn og grunn gjelder fortsatt dette.

Meeeen, jeg kom over et greit tilbud på det som skulle være en ny iPhone 13 mini. Så jeg bestemte meg litt for å bruke litt av feriepengene som kommer snart på en Product (red) variant med 256GB lagring.

Den kom i en generisk eske, men så vidt jeg kan se så er den splitter ny. Og det som var interessant var at den kom med iOS 15. Og det var jo den versjonen iPhone 13 ville komme med når de kom for salg på høsten i 2021.

Basert på det datagrunnlaget så er det jo fristende å konkludere med at «jupp, stemmer nok at iPhone mini variantene ikke solgte særlig».

Det skal jeg ikke uttale meg noe bastant om, men syntes det var litt interessant. Og er litt nysgjerrig på den reisen denne iPhonen har hatt.

Når jeg første gang hørte om Limitless (eller Rewind som de het da) så ble jeg interessert. Slengte inn en burnerepost på betapåmeldingen, og fikk etter noen dager/uker tilgang.

Oppdaget så at det kostet penger selv for beta og ga faen ($20+ i måneden mener jeg i huske).

Men selve grunnideen var interessant. Fordi jeg ofte gjør eller ser ting, men ikke nødvendigvis husker hvor jeg gjorde eller så den tingen. Og det er mange ganger man gjør endringer, så blir man litt usikker på hvordan ståa var før endringen. I en ideell verden bør jo være en logg på hva som ble endret.

Forutsatt at alt dette ligger lokalt på maskinen. Ikke noe data som skal forlate maskinen pga dette. Det ser ut som Limitless har en skydel, kryptert med passord som bare du har osv.

Microsoft har jo nå lansert noe de har kalt Recall som visstnok bare skal leve lokalt.

Men ærlig talt, så mye har jeg ikke satt meg inn i det, og uansett så er jeg ikke primært en windowsbruker.

Men det hindrer jo ikke gud og hvermann om å lange ut i det vide og breie på mastoen om denne nye spionvarefunksjonen. Og det er jo ting jeg forventer at Microsoft bør ha tenkt på.

Om den er slått på default, er det enkelt å slå den av om jeg ikke vil bruke det? Kan jeg kontrollere hva den faktisk «tar opp» (ekskludere enkelte program f.eks, ikke ta opp nettleser om det er i porn\^H\^H icognito mode, begrense hvor lenge ting skal tas vare på osv). Det kan hende Microsoft har tenkt på alle disse tingene, men som de fleste på masto så gidder jeg ikke undersøke (det er i så fall lenge til jeg kommer til å være i en situasjon der jeg faktisk kan komme til å måtte foreta et valg om funksjonen).

Mye av panikken minner litt om panikken vedrørende AirTags når de kom. Det skal jo sies at Apple gjorde en del endringer basert på tilbakemeldinger osv, men det virket jo ikke som man var klar over at det var flust av gps-sporere som var i salg før AirTags var en ting.

Og som den gangen så var det jo noen som trakk fram det med individer som leverte under sterk kontroll av voldelige partnere i forbindelse med Recall. Kan det hende at Recall er et stor pluss for kontrollerende partner, sikkert sannsynlig det, men det er jo ikke som om de har programmer som kan gjøre det samme nå uansett.

Og det er jo absolutt ting som er verdt å tenke på i forbindelse med dette. Og det er jo viktig å komme med tilbakemeldinger.

Og når alt kommer til alt, skulle noe lignende komme til macOS, så håper jeg det er en funksjon som er av default, evt. er særs enkel å slå av. For dette er sannsynligvis jeg ikke vil ha påslått.

Selv om det kunne vært kjekt noen ganger.

23/52

Sugar på Apple TV+ omhandler privatetterforskeren John Sugar.

Som jeg skrev etter å ha sett de to første episodene

En privatetterforsker med sine egne demoner er jo å forvente.
Men å tilsynelatende være så snill og grei var et sjokkerende sjokk.

Jeg likte hvordan serien «brukte» noir på et god måte. De hadde filmklippene som minte om de gamle filmene, men samtidig så brukte de ikke stilen hele tiden.

Midt i serien så jeg at en jeg fulgte med på micro.blog hadde en kryptisk melding etter den sjette episoden av serien. Jeg hadde fortsatt noen episoder igjen før jeg var der, så jeg tenkte litt på hva som muligens hadde skjedd. I min villeste fantasi hadde jeg ikke klart å forutse den vrien.

Hadde regnet med at det viste seg at Sugar var et rasshøl. Jeg ble positivt overrasket.

Har man Apple TV+, så er dette en serie man bør må få med seg.

22/52

What Does A Great Cup Of Coffee Taste Like?

21/52 (en gjentitt)

Big if true.

Det er ikke fritt for at jeg den siste uken har tenkt på følgende sitat fra Henry Ford

If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.

Dog, som det ofte er med mange sitater, så blir de ofte feilaktig til en kjent person. Av en eller annen grunn så mener vi vel at gode sitater blir mer sanne om det er en kjent person som sier det.

(ikke første gang jeg har hatt samme skuffelse når jeg har prøvd å faktasjekke kjente sitater)

Fordi naturlig nok så er det mange som har hevdet at det er «INGEN» som har bedt om tynnere iPad, og at det er jo fryktelig mange som visstnok i stedet synes at Apple kunne latt iPad Pro vært like «tykke» som tidligere og i stedet gitt oss bedre batteritid.

Men som @havn skrev i sin post Yes, the iPad Pros Needed to Be Thinner så er det jo ikke nødvendigvis at å redusere tykkelsen var det viktigste for Apple (er bare litt mer visuelt slående når man sammenligner det med en iPod Nano). Vekt og ny balanse er nok like så viktig.

So, as the new iPads are thinner and lighter, they’ve spent some of the gains on making the keyboard lighter as well, and some on adjusting the angle to make room for a function row. Very valuable stuff, in my opinion!

(samt at trackpad kunne vokse litt også, selv om jeg må si at Apple av en eller annen grunn er dårlige til å gi spesifikasjoner på Magic Keyboardene for iPad).

På jobb har jeg det som nå er forrige generasjons iPad Pro Max, som jeg bruker med Smart Cover og Apple Pencil. Hadde ikke interesse av Magic Keyboard ettersom jeg bruker den til å skrive notater med Pencil, samt å kladde ting man diskuterer som man skal gjøre. Jeg bruker den bare på jobb (har tatt den med hjem noen ganger for å lese litt på dokumentasjon (selv om jeg er godt forspent med iPad på hjemmebane) for det er litt kjekkere å ha den større skjermen).

For min måte å bruke iPad Pro Max så har neppe 100 gram redusert vekt så mye å si. Og skulle jeg ha bedt jobben om å anskaffe noe nå, så hadde det nok blitt iPad Air Plus.

Dog, det som er mer interessant når det gjelder iPad er jo tross alt iPadOS. Og hva Apple kommer til å presentere på dubdub neste måned.

WHATTHEWHAT!!!!

Mann som nettopp har sett ferdig episode 6 av Sugar.

20/52

19/52

Kingdom of the Planet of the Apes, det er bare noe som skurrer med den tittelen.

Jeg skjønner ønsket om å ha med «… Planet of the Apes», men skulle jo tro at «Kingdom of the Apes» ikke hadde vært så vanskelig å skjønne for den jevne kinogjenger.

I helga så jeg siste episode av Shōgun på Disney+. Og det var en serie jeg satte pris på.

Den kunne ha vært så mye mer voldelig ^[1], men fokus er på små scener der som oftest to personer snakker sammen i et vakkert japansk landskap. Eller vakre minimalistiske rom. Man har noen scener der man får følelsen av størrelsen på verden, men det er ikke der man har brukt pengene.

Jeg husker å ha sett 80-talls versjonen, men bortsett fra at Richard Chamberlain var med, så har jeg ingen minner fra den versjonen. Og har egentlig ingen ønsker om å oppfriske de, det begynner tross alt å bli noen år siden. TV-mediet har gjort noen fremskritt når det gjelder å fortelle en historie (og selvsagt noen teknologiske fremskritt.

Forutsatt at Disney av skattetekniske grunner ikke fjerner serien for strømming, så er dette en serie jeg kan tenke meg å kjøre en gjentitt på. Å vite hva som skjer kan være en åpenbaring når man ser den på nytt.

Anbefales.

1. Det sier kanskje litt om hvor ufølsom jeg har blitt når jeg ikke anser en serie som inneholder flere tilfeller av seppuku og halshugging, samt en scene med effekten av kjedete kanonkuler som så veldig voldelig. ↩

Etter å ha sett de to første episodene av Sugar så er jeg veldig positivt overrasket.

En privatetterforsker med sine egne demoner er jo å forvente.

Men å tilsynelatende være så snill og grei var et sjokkerende sjokk.

Spennende å se fortsettelsen.

18/52

Det skal sies at det å ha litt chiafrø i pizzadeigen var en litt smartere idé enn å ha kruskakli i.

Riktignok ikke den største utfordringen for chiafrø. Men en grei måte for å få i seg litt mer fiber. Men bør være en tykkbunnet pizza. Som passer greit ettersom jeg fokuserer på Detroit style nå.

Etter å ha sett mine to første MCU filmer på Disney+, så forekommer det meg litt merkelig at Disney som tross populariserte det å bruke sluttkredittene til å vise teasere for fremtidige filmer, ikke har bygd inn en «hopp til neste sluttkredittscene» inn i appen sin.

Vet ikke hvorfor jeg hadde fått det for meg at Grandiosa Hjertepizza allerede var ferdig oppdelt i hjertestykker. Hadde håpt å kunne kjøpe en ferdigpizza der det var litt lettere å bare steke det man trengte.

17/52

Og ved nærmere ettertanke, 16/52 skulle ha vært en «Meh».