Etter en rolig sommeravslutning på jobb med litt grilling og mye godt øl (av type hjemmebrygget, er en del kolleger som er gode på sånt), så er jeg ombord på toget for en liten ferietur til hjemtraktene.

CO2 mangel kan medføre stans i øl-produksjonen innen kort tid. Og ettersom CO2 brukes av vannrenseanlegg har Oslo bedt befolkningen om å ikke bruke vann til f.eks vanning av plen.

Etter å ha kjørt iOS 12 utviklerbeta på ikke-produksjonsutstyr (iPhone 7 og iPad mini 4) og blitt positivt overrasket over stabiliteten så har jeg mot bedre vitende installert public beta på min iPhone X, som definitivt er produksjonsutstyr. Hva man gjør for tungedeteksjon.

Mens man venter på å kjøpe seg en falafel.

Om cirka 20 minutt er 50% av kampene i VM spilt. Og foreløpig kan man si at VAR er en ubetinget suksess. Av de situasjoner jeg har sett var jeg kanskje uenig i at AUS fikk straffe mot DEN. Men ellers kan avgjørelsene som er tatt forsvares, både VAR og opprinnelig fra dommer.

Billions er kanskje litt A4 i premiss, men som serie er den veldig bra gjennomført, og alltid en spennende og underholdende times med TV-titting hver uke.

Wags 4ever.

For to år siden kopierte jeg en spilleliste for The Americans fra Spotify til Apple Music, men den var jo bare t.o.m sesong fire.

Men for noen uker siden begynte det å poppe opp noen få varslinger fra Apple Music om at den og den hadde abonnert på spillelisten. Og det var sparket i baken som gjorde at jeg la til det jeg kunne finne av musikk for de to siste sesongene. Mest fordi at jeg kom på hvor skuffende det var å finne delte spillelister for TV-serier som bar preg over at jobben var gitt opp halvveis.

Skal innrømme at kveldens resultat for Argentina nok ødela tipset mitt i en VM-konkurransen jeg deltar i. Tipset var dog mer tuftet på et ønske og håp enn tro på at de kunne klare det.

Var på infomøte om ny internett og tvløsning i borettslaget (yeah fiber). Og selv med en overvekt med deltagere fra den enda eldre garde enn meg selv så var det faktisk et greit møte med fornuftige spørsmål som ikke ble gjentatt så alt for ofte.

Da har man fått oppleve hvordan det er å være nesten døv på det ene øret. Måtte innom et legekontor i dag for å få spylt det ene øret ettersom det var tett av det som er der for å beskytte øret.

For to uker siden hadde The Americans sin serieavslutning. En av de beste seriene gjennom tidende. Selv om sesong 5 ved første titt føltes til tider som sirup og muligens led litt under av at fornyingen for den sesongen også inkluderte en avsluttende sjette sesong. Det virker som om den biten muligens gjorde at serieskaperene muligens trodde de hadde litt bedre tid enn de egentlig hadde.

For der sesong 5 opplevdes som tregere enn normalt, så syntes jeg sesong 6 gikk litt fort fort unna (at den også hadde 10 episoder mot det normale 13 påvirker nok også).

Det endrer dog ikke det faktum at vi snakker om en av de beste serien noensinne.

Holder nå på en rolig gjentitt av serien.

Tre måneder etter første innkjøp av en skikkelig fyllepenn har jeg kjøpt en ny Lamy 2000, denne gang for bruk på jobb. Kjøpte en TWSBI Eco for det, men syntes ikke den var noe særlig å skrive med. Så da ble den en Lamy 2000 for å ha liggende på jobb. Med en flaske Fuyu-Syogun

Å ligge i skyggen mens man hører på kvitrende fugler. Så avslappende.

Jøsses. Klarte første gang å få til alle ordene i Polygon. Nøyer meg som oftest å få til minst 14, som ofte bare er 50% eller lavere.

Er jo naturligvis noen kvalifiserte gjetninger basert på tomme felter og ordene før og etter. Men. Klarte alle. Wooohoo.

Så Solo på fredag. Jeg likte den, selv om ikke den akkurat var en inntertier, men det er kanskje ikke så rart med tanke på alt som har skjedd med produksjonen av den. Ikke at jeg har fulgt med så mye, men har ikke unngått å høre om et regissørbytte eller to og at mange nye scener har blitt filmet etter at filmen egentlig har vært ferdig innspilt. Tror jeg.

I så måte kan det jo virke som om Ron Howard har gjort en strålende jobb med å sette sammen noe som til slutt virket som en sammenhengende film. Som også underholdte.

Rogue One, som jeg likte veldig godt hadde visst også lignende problemer under produksjonen, og selv om sluttresultatet ble en underholdende og både typisk og atypisk Star Wars film, så er det ikke å stikke under stol at det er noen scener som er malplassert.

På de to siste filmene har jeg ikke sett trailere eller på noen måte oppsøkt informasjon om de. Jeg visste at porgs var en ting på grunn av diverse memes på twitter, men ellers null trailere og anmeldelser før jeg så filmene. Bortsett fra før Solo, da leste jeg følgende fra en av mine favoritt sportsskribenter og podcasterpersonligheter, Joe Posnanski. Noe som gjorde at forventingene mine steg bittelitt (selv om jeg er uenig med han og hans familie når det gjelder The Last Jedi). I så måte ble jeg litt skuffet over Solo (selv om jeg fortsatt liker den). Så hans Movie Plus-Minus system stemte jo der.

Men tilbake til Solo. Jeg synes Alden Ehrenreich gjør en god Solo, smilet hans minte meg i alle fall om Harrison Fords fremstilling av figuren i den originale trilogien. Donald Glover er bra som Lando Calrissian og Phoebe Waller-Bridge stjeler vel egentlig filmen som droiden L3.

Om man ser bort i fra forløpertrilogien, så er dette dette svakeste Star Wars filmen jeg har sett. Underholdende og sebar. Men fortsatt svak. Men, det er litt forfriskende å komme bort fra skjebnen-til-galaksen-henger-i-en-trynn-tråd-plottet som er pådriveren i de andre filmene. Og med tanke på hvor mange filmer Disney kommer til å lage i årene fremover så er det jo klart at dette plottet ikke kan brukes i hver eneste film. Så som kinopublikum må vi jo trenes opp i det (de som har sett animasjonsseriene og lest en del av bøkene er jo vant til det, men den gemene hop er jo ikke det (meg inkludert)). En film med bakgrunnshistorien til en av de mest kjære karakterene fra Star Wars er i så fall et godt utgangspunkt. Selv om den visstnok ikke gjør det så bra i billettlukene.

Ben Brooks på hans personlige blogg ytret følgende ord om den nye versjonen av Castro

Ryan Christoffel in his overview of the app for MacStories writes: Eventually though, I became more selective about the portions of podcasts I listened to, and Castro’s lack of chapter support sent me elsewhere.

Som han da reagerer med følgende kommentar:

The line cracks me up, because you need to think about this in terms of what you are paying for with Castro. Listening to podcasts is free, it always has been. You are now paying, and not a small amount of money (but not much), a subscription fee so that you can make podcast listening better because the podcast producers themselves don’t. I know that sounds harsh, and like another slam from a guy who loathes podcasts, but think about it.

Hvordan man bare kan fastslå at man hater podcaster, det er jo som å bare hate radio som teknologi. Normalen er jo heller at man misliker programtyper innenfor radio (sportssnakk, uinteressant musikkprofil, politikk osv.). Podcast er jo bare en beskrivelse av hvordan man utnytter forskjellige teknologier for å kunne laste ned i hovedsak lydbaserte programmer innenfor mange sjangere som man kan høre på når man vil.

Podcasts are too long, but instead of podcaster doing the hard work to shorten them, listeners use hacks like trimming silence (ruining the tempo, not that there was any) and playing at faster than normal speed playback. Listeners (and this was literally news to me today) also use chapters to jump about in the podcasts to skip over the boring bits.

Nei, alle podcaster er ikke for lange, men likevel kan det være greit å korte ned på tenkepauser eller øke hastigheten fordi da får man mulighet til å høre på flere podcaster. Og fordi at noen bruker kapitler for å hoppe over deler av en podcast betyr ikke nødvendigvis at kapitlet er kjedelig for alle som lytter på.

Å kutte ned på f.eks tenkepauser ødelegger ikke tempo. Og uansett så er det ofte interessant å høre på en samtale mellom to motparter der de diskuterer frem og tilbake og får forståelse for motpartens syn eller kanskje til og med skifter mening. Eller man får hørt tankeprosessen som kanskje førte frem til en interessant bloggpost. Det er ikke nødvendigvis like enkel å få med seg i en bloggpost som er kladdet og redigert mange ganger. Som f.eks denne, og fortsatt er det laber kvalitet på det jeg skriver.

Isn’t the entire point of a podcast that the entire podcast is relevant and entertaining? Why are people paying to get these “features” instead of demanding better content? This entire thing reads to me like people saying “that book is too long, where’s the Cliff’s Notes version of it?”

En podcast kan berøre mange temaer, ikke alle er like interessante for alle. Da er det greit at de som lager podcasten bruker kapitler så man bare kan høre de temaene man er interessert i. For eksempel kan 20 minutter av en to timer lang podcast handle om en film/bok/tv-serie jeg har planer om å se eller lese. Eller de neste 20 minuttene skal behandle et tema man allerede har hørt flere lengre diskusjoner og da fenger ikke nødvendigvis en diskusjon som neppe bringer noe nytt til bordet. Da er det ypperlig service å bruke kapitler så jeg enkelt kan hoppe over den samtalen uten å hoppe frem på måfå eller finne noen andre som har dokumentert tidskodene for når de forskjellige temaene ble behandlet. Eller unngå å høre på podcasten i det hele tatt.

But also don’t take it from me because I so loathe podcasts.

Definitivt det viktigste å ta ut fra dette. På micro.blog deltar han jo videre i en diskusjon. Dog, han tar jo fortsatt feil.

I have no issues with chapters. I have issues with the reliance on chapters because there’s too much other cruft to “skip over”

Igjen, det er ikke bare «cruft» som er årsaken til at kapitler er kjekt.

(hadde jeg vært en god micro.blog innbygger hadde jeg jo selvsagt @-et Ben, men så lenge jeg skriver på norsk så synes jeg kutymen skal være at man ikke plager andre).

Var på vei til å bestille meg en Punk IPA, men så la jeg merke til at de også hadde noe som het Alpha Beta fra Brekeriet. Ikke en overraskelse over hva slags type øl det var når taperistaen begynte å skjenke i glasset.

Ryan Reynolds tilbake i rollen som Deadpool i Deadpool 2, oppfølgeren til Deadpool som var en … vel … la oss si utradisjonell superhelt/tegneseriefilm. Mer voldelig, dog av den typen som vel fortsatt kalles gladvold, og veldig mye brudd med den fjerde veggen. Utrolig morsom.

Og det er Deadpool 2 også. På vei hjem fra kinoen (Odeon Imax, i gloriøs 2D, ikke noe av dette 3D fjaset) humret og lo jeg når forskjellige scener ble hentet frem fra minnet. Scenene med X-Force var herlig.

På fredag fikk jeg endelig sett Black Panther, en marvel-film jeg har sett mye skryt av i twitterfeeden min. Som eneste hviting i salen følte jeg et lite stikk av kulturell appropriasjon eller noe sånt. Neida. Det var tre andre fra Oslo der. Merkelig hvor få mennesker som er på en to måneder gammel film klokken 11 på en inneklemt fredag. Men jeg skjønner hvorfor filmen er viktig for enkelte grupper, på samme måte som jeg skrev om Wonder Woman.

Og jeg lot meg underholde. Det hjelper at jeg så den i 2D, som Gud hadde til hensikt. Et interessant bakgrunnshistorie for en superhelt. Som går i arv (antar jeg basert på filmen). Oversiktlige kampscener. En antagonist som vel, føles litt mer jordnær enn den typen som normalt har rollen i slike filmer. Og mange sterke kvinneroller. Gjorde den tabben og leste litt av «anmeldelsene» på IMDB-siden, og der var det jo den sedvanlige sutringen om SJW og annet. Noen er tydeligvis ukjent med historien til superhelter og tegneserier.

Jeg lurer virkelig på det.

Det heller mot blå, selv om brun også stiller sterkt. Men hvit fenget også litt interesse.

Etter RBK-Molde den 8. april var det en fjott som sendte følgende melding til Molde sin kaptein Ruben Gabrielsen på Twitter.

Ruben Gabrielsen er jaggu meg en bitter liten apekatt. #monkey #esnball

Ruben svarte kort og greit.

Jeg forstår at fotball vekker følelser og passion, og det er jeg veldig glad for. Men noen ting kommer jeg aldri til å akseptere, og det er rasisme! Skriv hva faen du vil om meg, men hold familie og hudfarge utenfor! Ikke for mye å be om? #tøffbakskjermen

VG lagde en sak av det, han som sto bak den meldingen forsvarte seg med at han var uvitende om den rastistiske historien bak det å kalle mennesker med mørkere hud for apekatter. Og samtidig slettet han kontoen sin.

Og så var det noen som begynte med relativisering.

«Jeg bruker da å kalle ungene mine for apekatter noen ganger når de styrer som mest». Joa, det er sikkert greit det. Men det har neppe samme bakgrunnshistorien med å sammenligne mennesker med mørkere hud og apekatter. Og hva man sier til mennesker man kjenner og mennesker man ikke kjenner kan ikke sammenlignes. «Han oppførte jo seg tullete i den ene situasjonen med Søderlund og det er jo ikke uvanlig å kalle mennesker som oppfører seg tullete for apekatter». Joa, Gabrielsen var i en situasjon mot slutten av kampen for å stå opp for sin lagkamerat Sarr som kampen igjennom ble buet og til tider taklet hardt (hvorfor kan man lese om et annet sted).

Heldigvis, i min twitterstrøm, så skiftet de fleste mening når de fikk sett hele meldingen som ble lagt ut. Det var noe med bruken av #monkey som fjernet alt av plausible forklaringer om hva som var intensjonen bak meldingen.

Er avsender rasist? Det har jeg ingen formening om. Var meldingen han sendte rasistisk? Man kan vri og vende på det, men når alt kommer til alt så var meldingen han sendte rasistisk. Uansett om personen bak meldingen er rasist eller ikke. Og det er viktig å reagere på sånt. Få slutt på dehumaniserende språkbruk.

Jay Smooth lagde en video som het How To Tell Someone They Sound Racist (og en TEDx Talk) der han maner om viktigheten av å fokusere på hva noen sa, og holde samtalen unna hva noen er. I teorien er det enklere å få noen til å akseptere at man sa noe rasitisk, unnskylde for det og på sikt endre holdning. Begynner samtalen å handle om hvorvidt man er rasist eller ei så blir det en skyttegravskrig fra første sekund.

Det er nå sånn en gang at mange ord som var vanlige før har man sluttet med fordi man blir klar over historikken bak ordet. Det heter ikke mongo, det heter Downs syndrom. Folk flest bruker ikke ordet mulatt lengre. Det var vanlig å kalle noen fra Asia for orientalere. African Youths in Norway startet en kampanje for å få slutt på bruken av neger, og det virker som om den kampanjen har hjulpet en del, i alle fall i det offentlige ordskiftet.

For selv om du ikke har noen problemer med å kalle ungene dine for apekatter, så er det ikke sikkert at det hadde vært like greit om andre hadde sagt det samme, uansett hudfarge. Jeg er feit. Jeg kaller meg selv tjukkebollafeiten. Men hadde jeg hørt andre omtale meg med de samme ordene, så vel, da hadde jeg faktisk blitt såret.

(Snart kommer jeg med en post om hvorvidt Norge i 1972 bør bli medlem av EEC, og om jeg synes The Last Jedi er en bra film (spoiler: JA). Jeg greier virkelig å ytre mine meninger i nuet).

I går var jeg på den nye Odeon Kino på Storo og så Avengers: Infinity War. Og ettersom jeg hadde lyst å se den på IMAX, så måtte jeg også se den i 3D, som jeg ikke er fan av (jeg bruker briller, og hadde jeg ikke brukt briller så hadde jeg sannsynligvis uansett syntes at det er slitsomt for hodet). Heldigvis passet brillene akkurat (for IMAX låner kinoen ut spesielle 3D-briller), men hadde jeg brukt mitt andre brillepar hadde nok opplevelsen vært enda verre.

Bortsett fra Avatar så har jeg kun sett 3D-filmer på kinobesøk med den yngste niesen.

Men skulle jeg se den på IMAX, så måtte jeg også akseptere 3D.

Så nå har jeg gjort det, og aldri igjen. I alle fall så lenge Odeon insisterer på at alle filmene som skal vises i IMAX-salen skal være i 3D. Hadde håpt at denne fasen med 3D var på vei ut igjen. Eller det er kanskje en Oslo-ting. Når jeg var Trondheim i jula så var det kun en sal som viste The Last Jedi etter de to første ukene. Når jeg returnerte hjem til Oslo og hadde lyst å se The Last Jedi en fjerde gang la jeg merke til at halvparten av forestillingene var i 3D.

Til å være 3D så var vel IMAX varianten meget bra. Jeg ble sliten i hodet, men ikke fullt så sliten som under andre 3D-filmer. Men om valget består av å se den i IMAX-salen med 3D eller den minste salen i 2D vil det være sistnevnte som vinner. Ellers virket jo Odeon til å være et fremragende kinosenter med mange saler som kommer til å være mitt første valg når jeg skal på kino i fremtiden.

Jeg har riktignok ikke det største sammenligningsgrunnlaget av 3D-filmer, og det er kanskje en observasjon som også er gjeldende for NORMALE 2D-filmer, men det virker som om en del av scenene ofte bare er snakkende hoder som står skrått på hverandre fordi det er en enkel ting å få til å se bra ut i 3D. Men også at det er en del andre scener som filmes på en bestemt måte pga 3D, som aldri ville ha blitt filmet på samme måte om det kun var 2D (f.eks når Gamora og Starlord prater sammen før Drax skal bevise at han er usynlig).

I tillegg var det også en del scener som virket hakkete og utydelige. Delvis fordi det er ment sånn for å illustrere kaoset, men også fordi teknikken (3d-brillene) nødvendigvis ikke henger med og at jeg kanskje begynte å bli veldig sliten i hodet.

Filmen var jo ellers grei, og etter å ha sjekket listen på Wikipedia over filmene i Marvel Cinematic Universe ble jeg litt overrasket over at jeg faktisk har sett ganske mange av de. De jeg mangler er definitivt Thor: The Dark World, Thor: Ragnarok og Black Panther. Og muligens The Incredible Hulk.