Har vært en skikkelig slaraffendag i dag. Så først Brave, så Coco. Sistnevnte var virkelig rørende, og tradisjonen med Día de Muertos som presentert i filmen var jo fascinerende. Skjønner at noen ville bruke den som et grunnlag for en film.

Syntest i dag, ca. 2,5 år siden sist. Kunne kanskje ha trengt en liten endring i styrke, men optiker mente at hovedproblemet er at fokus begynner å ta litt lengre tid, så snart er det kanskje på tide med progressive glass.

Etter 10 dager med Apple Watch Series 4 (etter å ha oppgradert fra en det som vel kan kalles Series 0), så må jeg si at selv om jeg setter pris på økningen i prosessorkraft, så er det faktisk skjermen som er det største plusset. Den får klokken til å virke mye større enn de 2mm i begge retninger den har vokst.

Jeg gikk for gull. Vel, stål med gullfinish. Bestilte opprinnelig med milanese, men to dager før den skulle ankomme bestemte jeg meg for at jeg var nødt å ha sport band også med gullfinish på lukkemekanismen. Avbestilte og bestilte på nytt, med milanese som ekstra tilbehør, og belaget meg på at den ville komme uken etterpå. Så overraskelsen var stor når jeg fikk beskjed dagen etterpå at jeg ville få den på fredag som opprinnelig planlagt.

Jeg var fortsatt fornøyd med den originale Apple Watch. Den viste tiden, og med varslinger fra iPhone, så kunne jeg la telefonen være på lydløs hele tiden. Og batteriet holdt fortsatt hele dagen. Men jeg hadde lyst på stål. Og jeg hadde lyst LTE. Det første ønsket er oppfylt. Så er det fiksfakserier jeg må gjøre med mobilen ettersom det er jobben som betaler for abonnementet. Mest sannsynlig blir det at jeg overfører det til meg selv, og får et nytt jobbnummer. Men da må nesten min foretrukne operatør få støtte for esim på iPhone XS. For det hadde vært greit med privat på esim og jobb på nanosim.

Så får jeg håpe at jeg en gang i 2019 kan forlate boligen uten iPhone i lomma, og fortsatt høre på musikk eller podcast og fortsatt være tilgjengelig. Og samtidig kunne sitte på det lokale vannhullet med en god bok uten å begynne å fikle med en mobil fordi Internett har ødelagt hjernen og har redusert konsentrasjonsevnen til fem minutter eller noe sånt.

På Bentsebro. «En sten» tror jeg skulpturen het.

Gang of Youths. Go Farther in Lightness. Litt melankolsk. Litt rockete. Variert. Men litt for mye rolig. Men likevel. Dette er noe jeg kan komme til å høre på flere ganger.

Queen. Queen II. Føler det mangler litt sammenlignet med debuten. Lite minneverdig, synes det manglet en del heftige riff. Synes samtidig jeg aner kimen av fremtidige konseptalbum.

“When Charles Barkley’s mother, Charcey Glenn, passed away in June 2015, Barkley’s hometown of Leeds, Alabama, came to the funeral to pay respects. But there was also an unexpected guest.

My Dad’s Friendship With Charles Barkley

I sommer begynte jeg på en rolig gjentitt av The Americans like etter seriefinalen. Tidligere har jeg ment at sesong 5 var litt for treg og ikke like bra som de andre. Men etter den rolige gjentitten som ble avsluttet nå i dag har jeg endret mening om femte sesong, og at den hadde samme kvalitet som sesongene før og sesongen etterpå. Men det hjalp nok også at jeg fikk sett den uten pausen på ett år og gled rett over i sjette sesong. Historien føltes litt mer sammenhengende.

På en måte satte jeg mer pris på femte sesong, mens jeg ble bittelitt mer kritisk til siste sesong (mest med tanke på tempo, det er enkelte ting som kanskje kunne ha vært en del av femte, mens i sjette kunne det muligens føles som om de var litt mer presset inn).

Men det er å spikke fliser. Hver sesong for seg selv er sterke kandidater til å være blant de beste i sjangeren, og sett samlet er dette fortsatt en av de beste seriene noensinne. Og med en usedvanlig sterk siste episode.

Everything I Never Told You av Celeste Ng, handler om familien Lee, og det som skjedde før og etter at deres mellomste unge blir funnet druknet. En vemodig historie som blir fortalt fra fem synspunkter.

Det er når man bruker en halvtime på å feilsøke problemer mot ntp før man innser at man brukt portene til dns i stedet for ntp som filter, at man skjønner at det skal bli godt med juleferie.

Dag 3 uten Airpods. Savnet er der fortsatt, men med -9 er det greit med hodetelefoner.

Dag 2 uten Airpods. Woe is me. Dog, det er litt greit å bruke Beats Studio Wireless nå med minusgrader. Fryser ikke på ørene da.

Time 8 uten Airpods for første gang på nesten to år (leverte de inn på Eplehuset fordi de batteritiden var betydelig mer redusert enn hva den burde være). Livet er for jævlig.

Og to år etter lansering er de igjen umulige å få tak i like før jul.

Det er fortsatt tre episoder igjen av tredje sesong med The Good Place, men jeg tror man trygt kan si at Mike Schur & Co. virkelig kan det de holder på med. Og nok en serie der castingen har truffet innertier på hver eneste avgjørelse.

The 1975. A Brief Inquiry Into Online Relationships. Nytt bekjentskap, ser de har to album tidligere på samvittigheten. Om det er litt konseptalbum (med tanke på tittel så er det kanskje det), eller bare alternativ miksing av stilarter, så var dette for det meste kjedelig. Variert repertoar, men det var lite som ga meg lyst til å høre på dette flere ganger.

Queen. Queen. Dette var interessant, minner om tidlig rock fra 70-tallet.

sjekke notater

Ah, det er fra 1973. Dette tror jeg er bortimot første gangen jeg har hørt på et helt album fra Queen. Kun erfaring med enkeltlåter før som Bohemian Rhapsody, We Are The Champions, We Will Rock You og en del andre som jeg ikke husker navnet på.

Men dette likte jeg. Variert. Heftige riff. Veldig imponerende start.

Så Bohemian Rhapsody på kino i dag. Likte den. Føles litt atypisk for denne typen filmer, selv om den har det typiske. Store doser alkohol og andre fritidskjemikalier. Bandmedlemmer som blir uvenner.

Men blir venner igjen. Ok, det med uvennskapet var visst kreativ frihet av filmskaperene viser det seg. De måtte av eller annen grunn få litt mer konflikt inn i filmen.

Jeg har hørt Queen, men jeg har ikke hørt på Queen. Så det kan nok tenkes at tiden fremover så vil noen av ukens album være fra Queen.

En øl mens man leser ferdig The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle, som man gjør fordi man venter på at DHL-mannen (eller damen) skal levere pakke til pickup point.

Snart 2019-meg er litt irritert på 2016-meg for å ikke ha satt opp microserver og proxmox tidligere. For det var jo faktisk litt moro og litt mot normalt som er at etter en dag på jobb med servere og nettverk på jobb, så har jeg egentlig ikke lyst til å fortsette med det hjemme.

Fortsetter å leke meg med Proxmox på Microserver. Knølet litt med vlan i Proxmox og på Edgerouter, før jeg kom på at det kanskje var noen brannmuråpninger som måtte til.

Note to self, på tide å dykke litt mer inn materien for ZBF og Edgerouter.

Holy motherforking shirtball! Enda en gang.

«Jeg skal ha en datakabel og dobbeltsidig tape» sa jeg til hun i kassen på Kjell.

«Det var en uvanlig kombinasjon svarte hun».

«Skal bruke det på samme SSD».

Så, det nærmer seg at HP Microserver som jeg kjøpte for litt over to år siden begynner å bli brukandes.

I Used to Know Her: Part 2 av H.E.R og Mjusik av Hilma Nikolaisen er ukens to album. Førstnevnte er klassifisert som R&B/soul, sistnevnte som rock.

Begge falt i smak. I Used to Know Her: Part 2 viser at H.E.R har en bra stemme, uten at den henfaller til å bruke «vokalonani» for å vise hvor god stemme hun har. Hilma Nikolaisen har sanger med heftige riff, men også mer rolige låter der en, uten sammenligning forøvrig, kan minne meg om tidlig Beatles (eller i alle fall den typen musikk som var vanlig da Beatles ble store). Tror jeg.

Jeg kan absolutt ikke «minner meg om litt tidlig Red Hot, med et hint av 90-talls The Smith og subtile undertoner av Nirvana» leken.

Jeg likte musikken, og begge albumene hadde variasjon på låtene så jeg slipper å høre 8-10 låter som minner om hverandre.

Tidligere i dag dro jeg til Storsenteret kun for å kjøpe isopropanol (for å rense bort litt kjølepastagugge på en microserver jeg skal sette sammen). Kvart på seks kom jeg på at jeg hadde glemt det og dro enda en gang til Storo for å kjøpe det. Att og frem er like langt x 2.

Gold Jerry. GOLD

Fikk i dag barbersåpe og etterbarberingskrem fra Fitjar Islands, med duften Fjellheim.

Våre Fjellheim produkter lukter som en stabel med nyhogd tømmer langs en skogsvei, og får deg til å føle deg som om du har rullet deg i einerbusker på vei over fjellet.

Kan bekrefte dette. Nydelig lukt, og skiller seg litt ut fra normen uten å være sær.

Oppfølger til saken nevnt i burgerturisme. Så kanskje det er litt mer når det gjelder Stanich’s, men tar man bort Stanich’s, så var det da flere som opplevde problemer.

But then, a month or so later, a different sort of story emerged. The first was in Seattle, where the local restaurant critic wrote about Loretta’s Northwesterner (No. 4 on my top 100), a small local bar that was now being overrun by burger tourists. I heard from friends in Chicago of the many grumblings at Mott Street (No. 7) where people were waiting hours for the bar-only burger while tables in the restaurant sat open.

Paviljongen i Torshovparken.