Bloody January er første bok i det jeg antar er en serie på minst 12 bøker om kriminaletterforskeren Harry McCoy i Glasgow skrevet av Alan Parks. Hvorfor 12 bøker? Fordi neste heter February’s Son. Så jeg antar at navnet på årets måneder vil være en gjenganger i tittelen.

For meg er dette en krimroman midt på treet. Begynner å bli lei av forsofne politifolk med alkohol og andre problemer. I alle fall når bokens mysterium er … hm … ikke så mystisk. Ofrene er kvinner (som de ofte dessverre er), og blir overfladisk behandlet. At handlingen også er lagt til 70-tallet med datidens menneskesyn gir meg bittelitt avsmak når den ellers er såpass svak. McCoy har ingen personlighet bortsett fra det å være forsoffen.

Likevel, så er det en bitteliten sjanse for at jeg kommer til å lese February’s Son. Fordi jeg liker serier der man har et kjent persongalleri å spille på. Får bare håpe Parks utvikler hovedpersonen og resten en god del mer. ★★★

Har begynt å titte på det. I det minste fyrt opp en ubuntu-vm på microserveren og installert hugo med

sudo snap install hugo

Så litt på vei er jeg jo. Skal vel finne en tema jeg liker, og som jeg klarer å modifisere litt. Så får jeg se om jeg klarer å sette av tid til det.

Er i hovedsak fornøyd med de endringene jeg har gjort her takket være at jeg fikk kopiertstjelt fra Khaled. Men i dag postet Manton om de nye endringene han forespeilet oss på årets andre dag.

Og det høres jo spennende ut. Så får se om man begynner å titte på det.

Hadde fri i dag, og benyttet sjansen til å se The Favourite på kino (luksussalen på Odeon). Bra film, likte den godt. Sjarmerende og velspilt. Med en klype særegenhet.

Kaffe er viktig om morgenen, særlig på jobb. Og det er like viktig at den holder seg varm lengst mulig. Og den beste er etter min mening denne fra Stanley.

Jeg hadde forgjengeren også, som var bra nok, men hadde et lite designproblem fordi noen ganger kunne plastikken i åpningsmekanismen bli utvidet slik at det ble litt vanskelig å trykke inn knappen (et scenario jeg så for meg før jeg kjøpte den). Men jeg likte den likevel.

Så når jeg så en oppgradert versjon på det lokale kjøpesenteret, så var jeg ikke i tvil. Særlig når den nye åpningsmekanismen så ut til å være bedre designet.

Og to minutter etterpå fikk man ORFE som siste ord som manglet. Kunne ha sverget på at jeg hadde prøvd det.

Ack. Dette var irriterende.

Måtte pause noen ganger før følelsene tok overhånd

I bloggen sin skrev Mats om dataskjermen han satt foran, i over halvparten av tiden han fikk her på jorden:«It’s not a screen, it’s a gateway to wherever your heart desires»

Da Mats døde, forsto foreldrene verdien av spillingen

Weezer. Weezer (Teal Album). Weezer er enda et av disse bandene jeg har hørt om og sannsynligvis hørt en del av, men egentlig aldri hørt på.

Men i går begynte jeg å se følgende bilde i twitterfeeden min.

Så da følte jeg et behov for å lytte på. Og det er jo en grei samling av låter fra 60 til 90-tallet de covrer. Men det er ikke noe spesielt med det de gjør synes jeg, uten å ha sammenlignet så veldig nøye med originalene. Ryan Adams med 1989 gjør jo en vri på Taylor Swift sin 1989. Eller f.eks når Apocalyptica spiller Metallica på cello. Da snakker vi cover.

Spiller den nok noen ganger til, men tror jeg heller skal lage en spilleliste basert på originalene.

Skremmende historier om man blir truffet av ondskapsmaskinen.

Amid this explosive growth, one aspect has been underappreciated: the human cost. What is the toll paid by those caught up in these falsehoods? And how are they fighting back?

Og denne var bittelitt personlig interessant.

A few days before the Parkland shooting, a photo of Fontaine wearing a T-shirt of Marx, Lenin, Mao and other communist luminaries dressed in party hats had been grabbed from his Instagram feed and posted by an anonymous user on 4chan, where he was promptly derided as a “lefty dimwit”. The T-shirt, Fontaine protests, was a joke, a pun on Communist party.

Fordi jeg har samme t-skjorte selv. Andre fester finnes det også.

Rart at dette ikke virket altså.

To dager på rad jeg har klart alle ordene i Polygon. Føler det er sånn passe effent.

Nada. È un momento difficile, tesoro, som skal bety «Det er en vanskelig tid, kjære». Grunnen til at jeg hørte på denne var fordi jeg fikk en varsling fra Apple Music om at dette albumet var ute. Og grunnen til at jeg nok fikk dette varselet var nok fordi jeg har hørt en del ganger på Senza un perché (sangen ble brukt i en episode av The Young Pope), og skal bety «Uten en grunn».

Det kan hende det synges om kjærlighet og lengsel, det kan hende det er hyllest til il Duce. Jeg vet ikke. Men heldigvis er jo musikk et universelt språk, og selv om man ikke skjønner bæra av det som synges, så liker eller liker man ikke rytmen og tonen.

Så nei, det blir ikke et album jeg hører så meget på, men skal jeg ha litt lavmælt bakgrunnsmusikk, så blir dette en av de jeg kan komme til å spille.

Ah, Star Trek: Discovery er tilbake på skjermen. Har begynt på True Detective. Er godt i gang med Counterpart. Gjentitten av Game of Thrones er snart halvveis og bør være klar til finalesesongens første episode. Har ennå ikke fått startet på nyeste sesong av Travelers, Sad Spies (née Patriot), Vikings, Berlin Station …

Det er en veritabel tidsklemme. I alle fall når man vil unngå å se mer enn en episode om kvelden uansett hvor mange serier man følger med på.

Synes det er litt Ray Liotta over Stephen Dorff i nyeste True Detective.

Har sett 6 av 8 episoder av TV-serien Das Boot (fra 2018). De greide i sjette episode å få til den klaustrofobiske følelsen fra filmen, men ellers er det en merkelig serie som muligens lider av begrensingene til en samproduksjon - alle må med.

Kjenner noen som hadde passet i denne t-skjorten.

Observasjon fra mens jeg ventet på at falafelen skulle bli ferdig.

Damen som insisterte på å snakke engelsk til personen bak kassa som snakket til henne på norsk. Greit nok at han ser ut til å komme fra midtøsten, men når han snakker norsk til deg, så kan du nok bruke norsk selv

Det var colaflasken sin det.

Time Capsule skyskraperen lagde plutselig en litt irriterende lyd. Slo den av/på, men den fortsatte å lage lyden + at den etter en stund begynte og hyle og ga følgende beskjed i Airport-appen.

Likte første sesong av House of Cards. Ganske sikker på at jeg satte pris på sesong 2 (om ikke i samme grad). Og basert på hva jeg skrev i min oversikt over mediainnholdet jeg likte i 2016, så likte jeg sesong 4 litt (og da sannsynligvis sesong 3 en del mindre).

Og ikke minst fjerde sesong av House Of Cards som greide å snu skuta litt. Og som kanskje har en av den best avslutningsscenen på en sesong.

Sesong 5 begynte å bli litt mer outrert enn vanlig, og sjette (og det jeg tror er siste) sesong fortsetter den trenden. Det er en velprodusert serie med et meget bra visuelt uttrykk. Men samtidig lider den av at den nye sesongen må toppe forrige sesong i sin overdrevenhet. Så da blir det litt vel mange drap. Og veldig rar og usannsynlig politikk. På den annen side, se hvem som styrer i USA i dag.

Og på slutten av det hele, så er det vel i bunn og grunn bare den første sesongen som er noe særlig. Velspilt, vellagd og spennende. Og tankene går til det jeg skrev om Origin

The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman

Og det er litt sånn med House of Cards. Første sesong var noe spesielt, men de klarte egentlig aldri å gjenskape det som gjorde den spesiell. Men det var et spennende første skritt for Netflix som produsent av TV-serier.

Men det er kanskje på tide å se den engelske originalen.

Jeg har vel sett og lest litt flere av denne typen innenfor musikkanmeldelser (det er en tendens at det er de som blir videreformidlet) enn innenfor andre typer underholdning. Noen kan være morsomme, men som oftest er det et medium for anmelderen å vise frem sitt språklige vidd og fremragende metaforer. Og når jeg skriver fremragende så mener jeg overdrevne.

This potential for fearsome, mentions-ruining clapback was only magnified in 2018, which happily generated some of the harshest reviews in recent memory. In October, Pitchfork’s Jeremy D. Larson lambasted Anthem of the Peaceful Army, the full-length debut from the ludicrously Led Zeppelin–aping young rock band Greta Van Fleet. (Opening line: “Greta Van Fleet sound like they did weed exactly once, called the cops, and tried to record a Led Zeppelin album before they arrested themselves.”) This Larson tweet summarizes the resulting online conversation.

The Art of the Pan: What’s the Point of a Bad Review in 2019?