Når det fortelles at BTS Army la inn falske bestillinger for arrangementet til sjefsbabyen, slik at de trodde arenaen kom til å bli stappa full, men i stedet ble det halvfullt.

Det fikk meg til å tenke på denne jeg så i 2013. Tenåringer er organiserte.

Mordet på T-Baneekspressen. Eller noe sånt.

Under Sinsenkrysset, retning nord.

Dekonstruksjon.

Vis hensyn, så går det nok greit.

Forrige måned bestemte jeg meg for å stoppe Apple Arcade fordi jeg rett og slett ikke spilte noe. Vurderer å betale igjen når Beyond a Steel Sky kommer.

I mellomtiden får Retro Bowl duge når jeg trenger litt kortvarig action og pause fra hjernetrimmen i The Times og NY Times.

Den ene

følger den andre

Så ja, jeg håper Apple kommer med konseptet med hviledag i neste versjon av watchOS.

Tror jeg er enig med lederen i The Economist

It would be foolish to throw overboard all those figures who have in any way offended modern morality, just as it would be to preserve every bronze villain just because he’s ancient

Reckoning with the past

Flinkere mennesker enn meg kunne sikkert ha skrevet en god tekst om humoren i at en side som anklager andre for å være opptatt av symbolpolitikk i en diskusjon om man bør gjøre noe med enkelte statuer. Statuer, som er symboler på svunne tider.

Synes det er litt morsomt.

Kanske man skal bare slutte å sette opp statuer av navngitte personer. Fordi mennesker er komplekse og kan ha forskjellige personligheter.

På fredag skulle jeg ta vareheisen ned i kjelleren på jobb. Går inn, trykker på -1 for å komme dit jeg skal, så på knappen for å lukke døren. Den begynner å lukkes, men halvveis så stopper den opp, og åpnes igjen.

Merkelig tenker jeg og trykker på lukkeknappen nok en gang. Det samme skjer. Trykker på lukkeknappen igjen. Igjen skjer det samme. Så gjør jeg ingenting og venter på at døren skal lukkes automatisk. Det samme skjer igjen. Døren går halvveis igjen, så åpner den igjen.

«Jaja, får ta en av de vanlige heisene i stedet» tenker jeg og går ut. Og opplever at heisdøren lukkes, og vareheisen gikk ned til -1.

Frekk vareheis.

Når jeg så traileren til The Boys første gang, så tok det vel ca. 20 sekunder før jeg sa «heilage møkk, dette ser ut til å være en veldig annerledes superheltserie».

Og i dag har jeg sett ferdig første sesong av den, og må si at den var meget underholdende, selv om den nok er litt mer blodig enn de fleste andre superheltserier/filmer. Og når jeg sier litt, så mener jeg egentlig mye. Den var voldelig, røff, blodig og morsom. Full av figurer man liker, og resten, vel, la oss si at de har man en komplisert forhold til.

For å lage en god serie så er det mye som må treffe. Kildematerialet, forfattere, regissører, alt det bak kameraet som lager det som er foran kameraet. Og rollebesetning. Rollebesetning er alfa og omega. Jeg tror at det er mer sannsynlig at gode skuespillere greier å gjøre noe ut av et middelmådig manuskript enn omvendt. Dog, etter å ha skumsett Space Force den siste uken ble jeg plutselig litt mer usikker. Skulle jo tro at med Steve Carell, John Malkovich, Ben Schwartz og Lisa Kudrow så burde det jo være mulig å lage noe bedre enn det de klarte. Men selvsagt, selv om de enkeltvis er gode komediske skuespillere, så betyr det ikke at de har kjemi sammen. Var heller ikke til hjelp at det var et veldig stort persongalleri fra dag 1. Og sannsynligvis et ekstra middelmådig manuskript.

Og det var en veldig komplisert måte på å si at «The Boys» har en veldig flott rollebesetning. Karl Urban, Jack Quaid, Antony Starr, Erin Moriarty, Laz Alonso, Tomer Capon, Karen Fukuhara, Elisabeth Shue, Chace Crawford, Dominque McElligott, Jessie T. Usher. Strålende ensemble.

At de også begrenset seg til åtte episoder var nok også til hjelp. Har bare sett første sesong av Daredevil (som jeg likte) og ingen av de andre Marvelseriene (Jessica Jones, Luke Cage, Iron Fist), men så vidt jeg har sett, lest og hørt, så er en gjentakende kritikk av Netflix sine Marvelserier at de består av for mange episoder med tanke på innhold. Så med åtte i sin første sesong, så tror jeg at «The Boys» klarte balansegangen mellom antall episoder og innhold.

Forrige fredag startet jeg å lese A Memory Called Empire. En fantatisk sci-fi om Mahit Dzmare fra gruveromstasjonen Lsel som blir sendt til hovedstadsplaneten for det Teixcalaanlianske imperium som ambassadør ettersom den forrige døde under mystiske omstendigheter.

Lsel har en enhet de kaller for imago, som er en minnebrikke som opereres inn i personer som inneholder alle minnene og opplevelsene til generasjonene som hadde oppgaven tidligere. Og ettersom minnene er viktige, så blir det tatt backup med jevne mellomrom. Ulempen for Mahit er at backupen fra forrige ambassadør, Yskander, er 15 år gammel. Yskander hadde unnlatt å returnere til Lsel for å sørge for backup.

Som en fisk på land, så må Mahit trå forsiktig i palassintriger med utdatert imagoenhet. Teixcalaanli er et gigantisk imperium, og Lsel er en liten romstasjon med 20.000 innbyggere. Og det er ikke akkurat til hjelp at befolkningen på Teixcalaanli anser Mahit som en barbar. Hun får hjelp av Three Seagrass og Twelve Azaela fra Informasjonsministeriet (jupp, navnene på folkene fra Teixcalaanli er tall+ting) til å finne ut hva som skjedde med Yskander.

Jeg likte boken veldig godt. I den grad jeg har noe å utsette på den, så er det at kapitlene noen ganger føltes litt vel lange, men det går litt mer på min lesestil enn selve boken. Et herlig persongalleri, og Mahit og Three var en vidunderlig duo (og en vidunderlig trio med Twelve).

Anbefales. Også for de som ikke er sci-fi fan. For i bunn og grunn er dette en politisk thriller som like gjerne kunne ha vært lagt til London i 1890.

Bender approves.

Så når jeg mot slutten av måneden skal ta toget til Barteby, så blir det med Statens Järnvägar. Er ingenting hellig. Ille nok med at NSB skiftet navn til Vy, men dette blir for mye. Anbudskonkurranser er noe herk.

I 2018 kom Killing Eve inn som en virvelvind og overrasket oss med to interessante motstykker og en spesiell dynamikk mellom de to. Phoebe Waller-Bridge regnes som serieskaper og skrev flere av episodene den første sesongen.

Samspillet mellom Sandra Oh og Jodie Comer er noe av det mest spennende med serien, som virkelig hadde sin styrke den første sesongen. Sandra Oh var kanskje den største stjernen av de som spilte i serien, men Jodie Comer var STJERNA.

Sesong to var grei. Og jeg vil hevde at den nylig avsluttede sesong 3 var grei. Faktisk litt greiere enn den foregående. Eve er fortsatt en dyktig etterforsker, og for de av oss som mener «Killing Eve» minst er 50% glede over hva Villanelle går kledd i og hennes ansiktsutrykk, så gir jo sesong 3 oss mer av det.

Men som sesongen før det, samspillet mellom de to hovedrollene føles litt fraværende.

Og som Khoi Vinh skriver i sin anmeldelse av den tredje filmen om John Wick så er det noe med byråkratiet i seriens verden som begynner å ta litt mer og mer plass. I «Killing Eve» representert med mystiske mektige grupperingen «The Twelve». Som forsåvidt er greit. Bare de ikke glemmer av at 50% av serien er Jodie Comer med herlige ansiktsuttrykk og outrerte klesdrakter. Vi får fortsatt det, men jeg frykter at mye tid blir brukt på «The Twelve» i fremtiden.

Sånn med tanke på diskursen, både i disse dager og generelt. Flere ting kan være sant på en gang, særlig når vi snakker om komplekse tema.

Og det tar seg heller ikke ut å generalisere om en gruppe når ens egen historikk antyder at man kjemper mot generaliseringer.

Det er en munnfull. Men det er også en smekker maskin. I den grad maskinvaren har noe svakheter må det jo være PC-produsentenes insistering på at 16:9 er den eneste rette skjermratio. Og det er jo selvfølgelig feil. 16:10 er mer korrekt. Og kanskje 3:2 er enda korrektere. I det minste like korrekt som 16:10. Jeg mener, har de noen gang brukt 16:9 i nettbrettmodus i portrettretning? Er bare unaturlig. Dog, på en 14” så blir det akkurat godt nok, i motsetning til min opplevelse med en 13” HP Dragonfly

Maskinvaren

Lenovo Thinkpad X1 Carbon er som sagt en meget bra maskin. God byggkvalitet, null fleks. Lett. Bra tastatur, men for en som er blant de sære som har likt sommerfugltastene til Apple (og jeg måtte levere inn min MBP 2018 inn for tastaturbytte i 2019 (så jeg har den siste generasjonen som ser ut som Apple endelig greide å kanskje fikse)), så er det kanskje litt mye travel eller motstand på tastene. Men et godt tastatur uansett. Trackpad derimot noe helt annet. Her er virkelig Apple milevis foran resten, og alltid har vært det. Her derimot er det noe med akselerasjonskurven og scrolling, samt at den er litt for liten. Ettersom Lenovo fortsatt sverger på å bruke trackpoint, så stjeler jo de tre knappene den bruker plass som kunne ha vært brukt til en større trackpad. Burde kanskje tvinge meg til å i større grad bruke trackpoint, men bruker jo trackpad til stasjonære maskiner også, så det kan være et litt vanskeligere å få til.

Smekker, og samtidig har den alle porter som folk flest higer etter (bortsett fra meg da, for bortsett fra lading bruker jeg sjeldent andre porter). To TB3/USB-C (der den ene også fungerer som dockingtilkobling sammens med en port for en ethernetadapter), to USB-A, minijack og lyd og mikrofon og en HDMI-port. Ikke at jeg trenger så mye av det. Min MacBook fra 2015 hadde en port, og den var som oftest bare brukt til lading. Materialet Lenovo bruker på overflaten er dog ikke det mest optimale for noe som er i mye kontakt med hud. Blir litt merker av det.

Programvaren

Akkurat nå er uansett den største svakheten med X1 etter min mening programvaren som kjører på den, enten det er Windows eller Linux. Noe henger jo selvsagt sammen med hva jeg er vant med ettersom jeg for det meste har brukt macOS (tidligere kjent som OS X). For meg har bruk av Windows det siste tiåret i hovedsak vært begrenset til bruk av enkelte administrasjonsprogrammer som bare finnes på Windows.

Windows

Windows har jo gjort store fremskritt med Windows 10. Det er mange spennende funksjoner, som f.eks Windows Subsystem for Linux (aka WSL). Og UI som ble innført med Windows 8 (ixnay on the Windows 8) har jo blitt videreforedlet videre med Windows 10. Og ser man f.eks et utforskervindu, et chromevindu og den innebygde e-postklienten, så er det ikke fritt for at det eneste problemet man kanskje ser er at «det er jo kanskje litt flatt».

Likevel, Windows er Windows. En av de flotte tingene med Windows er at det har bakoverkompabilitet til en tid fra før det fantes datamaskiner (sånn cirka). På den andre siden, en av de dårlige tingene med Windows er at det har bakoverkompabilitet til en tid fra før det fantes datamaskiner.

Så da blir det ofte en blanding av stilarter. Windows 10 stilen som etter min mening har potensiale om det blir litt mindre flatt, og Windows 7 og tidligere stilen med programmer og dialogbokser der mye av UI elementene blir for smått. Metro, eller hva stilen heter, er perfekt for den skjermen jeg har og den skaleringen jeg har valgt. Men de programmene som fortsatt bruker den gamle stilen har en tendens til å være litt smått. Klart forbedringspotensiale her med å presse frem en mer uniform stil.

I tillegg er det vel ikke til hjelp at de som lager softwaren er noen andre enn de som lager hardwaren

Og for å sitere Alan Kay, en ting Steve Jobs visstnok har gjort titt og ofte.

People who are really serious about software should make their own hardware

Og kanskje vi kan bytte om på rekkefølgen. Men det er software som styrer verden. Om jeg noen gang får det hypotetiske valget mellom enten Windows 10 på en MacBook Pro eller macOS på en Thinkpad X1, så ville jeg helt klart velge sistnevnte. Og skulle valget stå mellom en MacBook Pro med macOS og en telefon med Android, eller en Thinkpad med Windows 10 og en iPhone, så er det førstnevnte som hadde vunnet.

Uansett, for å få ut det beste av begge deler, så må det nok en tettere knytning mellom de to delene. Det er noe med samspillet mellom hardware og software som Apple har, selv om man tar hensyn til enkelte av kvalitetsproblemene de har hatt de siste årene med tanke på sommerfugltastene og muligens en litt for aggressiv plan for iOS og macOS. Så blir det uansett litt annerledes når de som lager hardwaren også lager softwaren som kjører på hardwaren. Hvorfor må jeg slå på tastaturbelysning manuelt, hvorfor er ikke det på hele tiden eller i det minste kommer på automatisk når det er mørkt. Åja, Lenovo har av en eller annen grunn ikke valgt å bygge inn lyssensor i denne «billige» datamaskinen. Hjelper jo heller ikke at lysstyrken på skjermen noen ganger bare er brukbar fra 80% og oppover, mens etter en reboot er skalaen så veldig mye bedre. I Ubuntu derimot er lysstyrken mer som jeg forventer.

Linux

Det har vært litt morsomt å dualboote med Windows 10 og diverse Linux distribusjoner de siste ukene. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å bruke Ubuntu (er mest kjent med det fra jobb, det er det mest populære distroen så vidt jeg kan se), selv om jeg synes den ser litt tegneserieaktig. Jaja, jeg vet at man kan modifisere det meste, men samtidig er jeg av den oppfatningen av at de valgene som anses som standard bør være gode.

Så etter litt prøving og feiling fikk jeg til en kryptert partisjon som jeg kunne bruke til Ubuntu. Og brukte det en liten stund. Så var det en kveld jeg fikk for meg å prøve Fedora. Så slettet jeg Fedora og installere Elementary. Før jeg installere Ubuntu igjen, og har vel mer eller mindre bestemt meg for at det er veien videre. Det finnes jo ørtentusen forskjellige distribusjoner, men så lenge det skal virke med secure boot snevres det ganske mye inn.

Ubuntu på godt og vondt kan vel nesten anses å være selveste linuxdistribusjonen. Er det noen som sier de har linuxstøtte så er det gode sjanser for at de i alle fall mener Ubuntu. Vil jo ofte virke greit på Debian i tillegg, samt på alle avartene av Ubuntu (som f.eks Elementary). Og er det ikke en .deb så er det jo ofte en snap de har gjort tilgjengelig. Igjen, denne virker på mange distribusjoner, men det er ofte minste motstands vei å bruke det på Ubuntu eller en avart. Det som ofte kan skape litt problemer er jo de forskjellige distribusjonenes filosofi.

Ubuntu har sitt eget visuelle uttrykk, har man tittet på flere forskjellige distribusjoner, så vet man at det er lett å peke på bilder av default desktop og si at «den er Ubuntu». Liker også Ubuntu og deres LTS. Nye hovedversjoner hvert 2. år, og sikkerhetsoppdateringer i 5 om man ikke oppgraderer til ny LTS. Den siste jeg prøvde var Elementary. Standard har den et visuelt uttrykk som kan minne om macOS, og de som står bak den er en gjeng som har sterke meninger om hvilke valg de tar. Og i utgangspunktet har fornuftige standardvalg og minimerer hva man selv kan endre i GUI.

For eksempel hadde Elementary den meningen om at skrivebord ikke er en metafor de støtter opp om. Dokumenter går i dokumentmappen, bilder i bildemappen. Skrivebordet er bare for å vise et vakkert bakgrunnsbilde. Et valg jeg er uenig i. For meg er skrivebordet et sted der jeg lagrer midlertidige filer, aktive prosjekter og snarveier til ofte bruke mapper og dokumenter. Et prosjekt involverer ofte både tekst, bilde, lyd, video, linker til nettsider og andre dokumenter som vedlegg. Og for meg (og mange andre) er skrivebordet det mest praktiske stedet å legge sånt på fordi det er enkelt å komme til det. Men det er de som lager distribusjonen, så jeg kan enten godta det eller involvere meg. Eller velge en annen distribusjon som muligens passer meg bedre.

Så derfor hadde jeg den runddansen med forskjellige varianter før jeg endte opp på Ubuntu igjen. Dette er ikke min primære plattform. Jeg har kjøpt denne laptopen fordi jeg hadde lyst til å bruke litt mer Windows 10 og Linux på skrivebordet. Og ikke for å «krangle» med Linux.

Skyen

Og etter mer enn en måned er det faktisk ikke forskjellig metaforbruk og tastatursnarveier over tre forskjellige skrivebordsoperativsystemer som er det største problemet, men faktisk hvilken skytjeneste man bruker til synking av dataene sine på tvers av alle enhetene man har. Selv om jeg innser at jeg nok er litt ekstrem her, de fleste har nok en telefon og en laptop, til nød et nettbrett de trenger å holde i synk. Selv om et såpass normalt antall av enheter enten påvirker hva som er beste valget for å synke dokumenter, kalendre og kontaktlister eller hva slags enheter man faktisk kjøper.

For mange år siden brukte jeg Dropbox til dokumenter, og Google til alt det andre. Men etter hvert som iCloud ble bedre og bedre og de andre tråkket over streken flere ganger, så migrerte jeg over til iCloud for alt, bortsett fra epost som ble flyttet til Fastmail. Og det har fungert for meg. Selv om jeg som betalende Microsoft 365 kunde burde kanskje tenke hardt på å skifte alt over til de i stedet. Microsoft har jo mange interessante apper for både macOS/iOS/Android og naturlig nok Windows. Og selv om Office ikke finnes til Linux (ennå?), så har jo MS begynt å gi ut applikasjoner der også.

Til slutt

Kommer jeg til å skifte over. Nope. Selv den årelange marerittet med sommerfugltaster får meg ikke til å skifte mening, og med den nye MBP13 som kom nettopp ble sluppet så har de tilsynelatende fikset det problemet. Og jeg har en MB fra 2015 med første utgave, og en MBP fra 2018 som hadde nestsiste variant og nå er byttet til siste versjon. Maskinvaremessig er det mye å like, men programvaremessig er det fortsatt mye som mangler. Eller, det mangler kanskje ikke, det er bare det at jeg føler meg mer hjemme i macOS.

Trostevalp.