Noen var misfornøyd med hva Ap mente om forslaget til rusreform.

Ferdig med en gjentitt av 30 Rock. For en strålende serie. Og fortsatt fresh, selv om det er noen vitser som har popkulturelle referanser som var litt mer døgnflue. Så man må tenke tilbake på hva som skjedde og hvorfor det var morsomt.

Har lekt meg litt mer med Tailscale på hjemmenettet og nogle andre maskiner på Internett. Latterlig enkelt. F.eks spennende å kunne bare administrere en VPS via tailscale (basert på wireguard) uten å måtte eksponere ssh mot Internett.

Leste med interesse Federico Viticci sin oversikt over hva som er nytt i iOS 14.5 (en viktig del i egenopplæringen som man må gjennomføre uansett hvor intuitivt et brukergrensesnitt er). Men måtte humre litt over denne fotnoten.

Also, Apple Watch authentication is not supported for payments, which is too bad given how many times I find myself having to purchase items in stores while wearing a mask.

Personlig så har betaling vært den eneste tingen som er uproblematisk å gjøre i butikker med maskebruk. Fordi jeg bare bruker Apple Watch til det. Du vet, den tingen som nå autentiserer deg for å åpne iPhone når man bruker maske og den er i nærheten og opplåst.

↪ MacStories i(Pad)OS 14.5 overview

Synes iOS 14.5/watchOS 7.4 fortjener en liten «FINALLY!» med å låse opp iPhone mens man er munnbindet.

Den fikk meg i et lite øyeblikk til å flytte til Shetland (selv om store deler av serien er spilt inn i Skottland). Men nok av stemningsbilder fra Shetland. Og det er jo noen scener som tydeligvis er spilt inn der.

Sånn rent bortsett fra at det ikke akkurat føles troverdig ut med så mange drap og alvorlige saker på et lite øysamfunn i Nordsjøen, særlig når den føles hakket mer realistisk enn f.eks Mord og mysterier, så føles det likevel som en veldig troverdig serie.

Vel, jeg liker politiserier der det jobbes litt mer metodisk for å finne morderen. Og det gjør de her. Og serien er akkurat passe lang, så man sitter ikke der og føler at de trår vannet fordi de måtte lage ti episoder.

Som Anne Grete Preus synger, av og til, så er en millimeter nok, eller for Apple 0,5 millimeter.

Dog, kan jo hende det fortsatt virker, bare at det ikke passer perfekt.

Hadde tatt skjermskudd av ingrediensene til en oppskrift. Men ikke noe mer om hva oppskriften gjaldt og fremgangsmåte.

Tror det var et brød basert på hva som skulle i.

Med tanke på at Apple har funnet opp farger igjen, så begynte jeg å tenke på at det hadde jo vært fett om laptopene også fikk de valgene. Vel, basert på de fortsatt kjedelige valgene for iPad Pro kontra Air, så er det vel neppe noe som skjer med den fremtidige MacBook Pro jeg har lyst på til jobb-bruk. Men jaggu hadde det vært snertent med en lilla eller oransje MacBook (forutsatt at fargene er mer bakside enn forside).

Er jo litt gledelig at Apple har funnet opp farger igjen. Basert på video og bilder, så synes jeg 6 av 7 iMac fargevalg var snertne.

It wasn’t burnout — we still had energy. It wasn’t depression — we didn’t feel hopeless. We just felt somewhat joyless and aimless. It turns out there’s a name for that: languishing.

There’s a Name for the Blah You’re Feeling: It’s Called Languishing

Neste på tapetet, finne ut hva det heter på norsk.

Det føles kanskje som om insentivordningen for film og serieproduksjon ikke er helt god norgesreklame når besøk til Bergen i Berlin Station er p.g.a. høyrekstreme, og det samme når Shetland også besøker Bergen. Og når Preikestolen er i Pakistan i Mission: Impossible - Fallout.

Måtte prøve litt fra Taiwan etter en tur til Japan sist.

Ristet risen litt for lenge så noe av den ble litt brun + litt for syrlig hvitvin = ikke den beste risottoen jeg har lagd.

Men. Det var mat. Og det mettet.

Var en helt grei dag tilbake på jobb. Så fikk man vite at besteste kollegaen skal skifte beite til sommeren. Og ble litt trist og lei. Men skjønner jo at han vil ha en jobb nærmere der han bor. Men akkurat nå er det mest trist og leit.

It’s a process.

Har kommet i gang med å se på Shetland, og får meg til av ukjente grunner (nja, kanskje ikke så ukjente grunner) å ville flytte til Shetland.

Er jo tross alt mer enn nok av Shetlandske forhold her i Norge. Og med sikkert bedre Internett (uten å ha sjekket ståa for Shetland).

Selv om påsken er over, så er det ingen grunn til å slutte å se på krimserier. Og i alle fall engelske. De er kanskje litt copaganda, men ikke så latterlig som mange av de amerikanske. Og det er litt mer interessant å se hvordan de metodisk jobber seg gjennom saken for å komme til løsningen.

Og denne var i mine øyne bra.

Hadde glemt av denne saken som skjedde i nabolaget, helt til jeg så den omtalt i Inkl om starten av rettssaken der tiltalte ble omtalt med navn. Men interessant nok ikke i norske medier (bortsett fra noen veldig alternative).

33-åringen erkjenner å ha kjørt ambulansen, men nekter straffskyld for drapsforsøk. Han mener selv han bare forsøkte å komme seg unna politiet fordi han var i besittelse av nærmere 47 liter av det narkotiske stoffet GBL.

Vel, jeg håper retten ikke tar hensyn til denne dårlige unnskyldningen. Politiet avfyrte 19 skudd i jakten på han også. Noe som tross alt er en sjelden foreteelse her til lands.

De var fem, aka The Five, av forfatteren Harlan Coben var en sånn passe grei spenningsserie, som lider under av å være for mange episoder og fyllmateriale som er uviktig for historien. Samt at den til tider har en merkelig fargepalett som brukes for tilbakeblikk. Men det er lengde og fremdrift som er problemet for min del.

Interessant historie, kanskje bedre som bok.

The Rock satt siden av meg på benken i ettermiddag. Eller mer korrekt, A Pile of Rocks.

«Det bor 4742 mennesker i Lillestad, dette er deres problemer» leste jeg i NRK appen. Høres jo mistenkelig ut som Letterkenny. Starter å spille av, og etter to sekunder så er konklusjonen, jupp. «Dette er Letterkenny».

Bare ikke like morsomt, basert på de 3-4 minuttene jeg gadd å se.

Ikke så aller verst å ha hjemmekontor når man i lunsjen kan ta en liten svipptur til Løkka Deli og kjøpe en cubano.

Snorre Valen hadde en bra kronikk på Trønderdebatt.

Det som ikke er like forståelig, eller naturlig, er hvor fort vi som politisk fellesskap bestemte oss for å gå videre. Det var som om terroren var en ulykke. Det er veldig mye som er vakkert med hvordan det norske demokratiet, innbitt og stoisk, bestemte seg for å gjennomføre en så normal valgkamp som mulig bare et par måneder etterpå. Men jeg tror dessverre også at det bidro til at terroren aldri ble tilstrekkelig bearbeidet i norsk politikk. Vi tok oss aldri tid til å utvikle et felles språk eller en felles forståelse for det som faktisk hadde skjedd.

På sett og vis kan tror jeg vi kan si at Norge vant slaget, men tapte krigen. Fordi ting har ikke blitt bedre. Det er fortsatt polarisert. Og ekstreme stemmer får fortsatt for mye plass i offentligheten.

Det er derfor både statsråder og programledere på TV ender opp med å bruke begreper som «Utøya-kortet». Det er ikke av ondsinnethet eller vond vilje. Det kommer som en følge av at vi politisk har redusert 22. juli til en beredskapskatastrofe, slik at det egentlige 22. juli, det som hendte og hvorfor, svever for seg selv utenfor den felles politiske bevisstheten.

Så sant. 22.7 avslørte at akuttmedisinen kunne takle en sånn hendelse, mens politi tydeligvis ikke var forberedt på en sånn alvorlig hendelse. Og at støtteapparat ellers kunne vært mer fremoverlent så snart det akuttmedisinske var avklart.

Men fortsatt, det er klart at svikten i beredskapen gjorde at hans handlinger på Utøya fikk større konsekvenser. Men det er ikke svikten i beredskapen som gjør at en person faktisk planlegger, forbereder og utfører et terrorangrep. Det er noe annet som bereder grunner for noe så jævlig.

I de konstituerende papirene for Trondheim bystyre i oktober 2011 står det usentimentalt og formelt: «Om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».

Har de fem-seks siste ukene binget Superstore på Netflix (som foreløpig har 5 av de 6 sesongene som ble lagd av serien (den hadde seriefinale nettopp)).

Serien handler om de ansatte på en større butikk i St. Louis, som er en lett blanding av kynikere, idioter, godtroende, ulovlig innvandret, lovlig innvandret, godtroende og engasjert. Og mer til. En typisk arbeidsplasskomedie.

Som har en tendens til å bruke pinlighet og sjalusi. Førstnevnte har aldri vært høyt på listen over virkemiddel i det jeg ser på, den sistnevnte har jeg blitt mer var for etter en gjentitt av Friends for seks-sju år siden som gjorde at jeg har en kladd med følgende setning:

Ross er ekkel ekkel ekkel mcekkelsen

(fra når Ross og Rachel er sammen første gang, og Ross er psykopatsjalu)

I tillegg synes jeg jo de personene som jeg i teorien tror er seriens to hovedpersoner, America Ferrera som Amy og Ben Feldman som Jonah mer eller mindre har null kjemi mellom seg og for det meste er gørr kjedelige.

Dina er kanskje litt fattigmanns Nick Offerman, men strålende spilt av Lauren Ash. Colton Dunn spiller Garrett, som sitter i rullestol og gjerne liker å gjøre det ubekvemt for andre i forbindelse med det, selv om jeg syntes det ble litt mindre og mindre interessant med Garrett jo lengre serien gikk. Mateo, spilt av Nico Santos, er ensemblets homo og er sammen med Cheyenne, spilt av Nichole Sakura, seriens morsomste duo. Og Cheyenne er kanskje den rollefiguren jeg har opplevd som kommer nærmest Phoebe Buffay (Friends beste rollefigur). Og ellers er jo Mark McKinney strålende som Glenn.

Jeg har ledd, men jeg har også hoppet over scener jeg følger blir for pinlige. Det er bare en viss mengde pinlighet jeg takler, og når man binger kan det bli litt for mye.

Det hjelper jo heller ikke at det alltid er pinlig morsomt, men mer pinlig pinlig fordi f.eks jeg synes ikke America Ferrera har det komiske talentet som passer for denne typen humor. Samt at pinligheten oppstår fordi personene som er involvert i pinligheten plutselig er helt eksepsjonelt idiotiske eller sjalu.

Og ja, er vel litt min feil fordi jeg har sett såpass mange episoder på såpass kort tid, men samtidig så er det litt typisk situasjonskomedie der person A skal oppføre seg sånn mot person B fordi manuskriptet krever det denne uken, men vi glemmer det hele neste uke.

Dog, når mine favorittkomiserier siden årtusenskiftet har vært Scrubs, How I Met Your Mother og The Good Place så skjønner man jo at den typiske situasjonskomedien ikke er noe jeg har sett så veldig mye på.