Er jo normalt kjapp med å oppgradere til nye versjoner av BBEdit, men var ekstra kjapp når jeg så at versjon 14 hadde følgende nyhet:

Notes - We know that many of our customers create a lot of untitled documents for quick note-taking, and rely on BBEdit’s legendary stability and robust crash recovery to protect their work. We’ve added a new “Notes” feature in BBEdit 14, which provides a large variety of ways to create notes that automatically save themselves, and, perhaps more important, automatically title themselves so that you don’t end up wondering which of your 305 “untitled text” documents is the one you’re looking for.

For jeg kjenner meg igjen. Og jeg hadde tenkt å skrive et funksjonsønske som lignet på dette. Men kom aldri så langt.

The Devil and the Dark Water er andre bok av Stuart Turton. Første bok var The Sevenish Deaths of Evelyn Hardcastle (vel, et sted mellom 7 og 7,5 dødsfall for Evelyn).

Jeg likte første bok veldig godt. Og denne var også veldig god. Leste den som lydbok, og den var ypperlig lest av Julian Rhind-Tutt.

Handlingen er lagt til 1634. Samuel Pipps, verdens beste detektiv er arrestert og skal transporteres fra Batavia (aka Djakarta) til Amsterdam på skipet Sardaam. Allerede før skipet legger ut fra kai begynner det å skje merkelige ting med en mystifistisk spedalsk skikkelse. Og det blir ikke bedre når skipet er underveis og djevelen sørger for mange merkelige hendelser. Og til slutt. Et drap som er umulig.

Denne falt i smak, og Rhind-Tutt var en særs dyktig oppleser. Han kan liv til karakterene.

Har en stund brukt Guardian på iDingsene mine en stund. Er en VPN som også fungerer som en brannmur for utgående trafikk med å sperre trafikk mot kjente trackere, analyseverktøy og andre irritasjoner.

En irriterende trend jeg har lagt merke til en stund er at apputviklere mer eller mindre bruker fail-close hvis de ikke får kontakt med sine trackere. Og ja, er det et program jeg ikke betaler for å kjøpe eller bruke, greit nok. Men når NRK sin app ikke ville virke for den ikke fikk tilgang til 2-3 trackere/analyseverktøy blir jeg litt forundret. Eller når NYT Crossword appen (som jeg har tilgang til via mitt NYT abbo) ikke vil vise meg Spelling Bee (kryssordet var greit) fordi den prøver å banke på dørene til 3-4-5 forskjellige tracker/analyse/annet tull blir jeg særs irritert.

You’re not backing up enough

skriver Jason Snell hos Six Colors. Og jupp, det er sikkert sant.

Dog, føler at min bruk av TimeMachine som alternerer mellom å lagre til min Synology NAS og en Samsung T5 ekstern SSD disk, pluss at jeg bruker Arq til å ta backup til OneDrive (fordelen med å ha misforstått lisensene til MS er at jeg har mulighet til å lage 5 alter ego, hver med 1TB på OneDrive), er bedre enn de fleste.

Men forbedringspotensiale er det alltid.

We Hunt Together er et velspilt krimdrama. De fire hovedrollene er jo alle superb, med Babou Ceesay som den sterkeste i rollen som den veldig korrekte og positive DI Jackson Mendy.

En god og kort serie.

Er en film som er litt John Wickesque/Shot’em Upesque/utallige andre lignende filmer.

En del solo helt som er super dyktig, en del stilisert vold, en del stilisert våpenbruk.

Og det var underholdende. Og sebart. Karen Gillian er et sjarmtroll. Og kvartetten Headey, Bassett, Yeoh og Gugino sparker rompe.

Uten å ha regnet på det så startet jeg min gjentitt av Ted Lasso akkurat i tide til å se en episode om dagen og være ferdig når sesong 2 har premiere.

Timing.

Har begynt å teste Raindrop litt for å sjekke om det er en grei erstatter for Pinboard. Første inntrykk er jo i så måte positivt.

Skulle se en video av det nye Company of Heroes 3 på YouTube. Videoen var aldersbegrenset, og jeg trodde det var nok å logge inn med Googlekontoen min. Neida, jeg måtte enten bruke et betalingskort, eller sende inn et bilde av gyldig legitimasjon som førerkort eller pass for å bekrefte alderen min.

Nope. Nope. Nopety nope.

Har jo bare hatt Googlekontoen siden juni 2004, så google burde jo kunne regne seg frem til at jeg er minst 17 år gammel.

Loki ferdig betittet. Skjønner ikke bæra av historien, det har jeg lest alt for lite av tegneseriene til å kunne forstå. Men jeg liker det. God underholding er god underholdning.

En øl eller to etter arbeid, mens man jobber seg igjennom køen i Pocket og Unread. Og overhører samtaler som er umulige å parodiere fordi de høres ut som parodier.

Det er selvsagt både alt for tidlig å konkludere, men det skal sies at Windows 11 både på papiret (aka skjermskudd) og i bruk (med utviklerversjonen på min Thinkpad) ser ut som en versjon av Windows som begynner å nærme seg noe jeg kan tolerere å måtte bruke om noen holder en ladd pistol mot mitt hode.

Mens Windows 10 tidlig så spennende ut på bilder, så ble den etter min mening alt for flat i bruk. Litt dybde er påkrevd. Akkurat her viser Windows 11 litt lovende takter.

Mørkemodus er også forbedret. Der 10 rett og slett brukte svart der de hadde brukt hvitt i lyst modus, så bruker de nå en litt mer dusere mørk farge. Ikke ulikt det Apple kom med i Mojave.

Dog, problemet med Windows (etter min ydmyke macOS-brukende ræv som primært bare rører Windows i jobbsammenheng pga to pogrammer (dog, det er jo litt derfor jeg kjøpte denne Thinkpaden i fjor, for å kunne dille litt mer med Windows)) er jo at du har alle disse lagene med forskjellige stilarter. Så lenge den holder seg på de nyeste stilartene har jeg ikke problemer med Windows 10 (og sannsynligvis 11), men det er når dialogvinduer fra Windows 7 tiden popper frem jeg får litt problemer. Mest med synet. For de elementene kan være så små.

Eller, jeg kunne vel ha endret skaleringen på skjermen (Thinkpaden har en 3840 x 2160 oppløsning, som jeg kjører med 200% skaleringen, som i bunn og grunn gir meg 1920 x 1080). Det skaper et annet problem, nemlig at det som bruker Windows 10 blir så stort. Så jeg velger det første problemet ettersom det er ikke de stilene jeg støter mest på under min normale bruk.

Hederlig omtale skal også gis til Utforsker vinduet jeg får når jeg trykker på ikonet i oppgavelinja. Det ser ut som et filhåndteringsvindu, og ikke en CAD-applikasjon.

Har den siste uken sett den israelske serien Valley of Tears som omhandler de første dagene av Yom Kippur War/Ramadan War/the October War/the 1973 Arab-Israeli War/Fourth Arab-Israeli War (kjært barn har mange navn). Visstnok den dyreste serien som har vært produsert i Israel, og det vises. På godt og vondt.

Den har helt klart ressurser bak seg, men mange av løsningene man bruker i serien er jo også type kreative, ikke noe man har kastet mye penger og statister på som en typisk HBO-produksjon (ikke for å ta i fra kreativiteten til de som står bak serier med enda flere penger).

Serien fokuserer på krigens start i Golanhøydene i starten av krigen. Yoav som er soldat på Hermonfjellet, Avinoam som er nerd og etterretningssoldat samme sted. Vi følger også stridsvognsoldatene Alush, Marco og Malachi (som har både en intern konflikt og en konflikt med det israelske samfunnet. Kjenner ikke nok til dette, men virket som det hadde noe med graden av hvor jødisk de anså å være av andre jøder). Vi har en far/sønn historie med forfatter og journalist Meni, og hans sønn Yoni, som er oppvokst i Frankrike og er soldat i IDF. Og seriens kvinnelige alibi er Dafna (som har Yoav som kjæreste).

Hovedfokus er på Alush, Marco og Malachi, med Meni sitt forsøk på å oppnå kontakt med Yoni igjen som en god nummer to. Til å være en serie som er litt mer episk enn de fleste, så har den egentlig et lite persongalleri, og relativt liten bruk av statister. Det liker jeg godt.

Alt i alt en severdig serie, interessante rollefigurer, og man klarer å enkelt å holde styr på de alle. Den er både en dyr produksjon, og samtidig så klarer man å se bruken av kreative men billigere løsninger. Uten at det tar noe i fra historiefortellingen.

Lørdagens film var Widows, en ensemblefilm …, vel, en film med litt flere kjente navn enn de fleste filmer. Ikke helt i samme klasse som f.eks Ocean’s Eleven, men grei nok.

Jeg har sett originalen i hine hårde dager, men kan ikke si at jeg husker så meget av den (husker jo knapt nok hva jeg gjorde i går). Og uansett, TV-serie sammenlignet med film er en vanskelig oppgave.

Jeg synes den ble noe rotete. Litt for mange rollefigurer. En uinteressant bakhistorie. Litt for mye emo og moody. Synes ikke at det akkurat ropte kjemi mellom historiens enker.

Så denne ble litt meh.

Den siste uken har det vært en stor liten måkeunge som tydeligvis har falt ned fra taket på blokken som har vandret under stuevinduet, og til tider, ropt høyt etter foreldreenhetene for mat. Ser jo ut som det er noen som tar seg av den.

Er jo en måke, men unger er nusselig.

For første gang siden februar 2020, så var jeg innom mitt favoritt lokale vannhull (vel, litt vanskelig å besøke noe som enten har vært pålagt stengt eller hatt frivillig stengt, samt min generelle lite lyst til å være på sånne steder med tanke på *peke på alt*).

Var egentlig litt for vindfullt til å sitte ute, men det er juli, så da må man. En liten øl, og pannekaker fyllt med linsecurry med en salat med fennikel og eple ved siden av. Nydelig. Og nok et lite steg mot normalisering for min del. Liker å ta det rolig.

Ettermiddagen medførte et besøk på Nordre Åsen, for å se Skeid vinne over Nardo. Med seiersmålet godt på overtid. Nardo tok ledelsen mot spillets gang (Skeid hadde stolpetreff og straffebom i første omgang).

Nardos keeper var kampens beste, selv med det som så ut som en feilvurdering på Skeids første mål. Men har ikke sett målet i reprise. En av de deilige tingene med å se en kamp på stadion. Slipper 9789739 slo-mo repriser av en hver situasjon.

(etter å ha sett en reprise av Skeids første mål, så trekker jeg tilbake påstanden om feilvurdering).

Det har jo vært relativt stille på filmfronten det siste året ++. Så har sjekket filmtilbudet til iTunes Store litt sjeldnere.

Men tittet litt i kveld, og la merke til en film under forhåndsbestilling.

Army of One. Og følgende tekst: «Ellen Hollman, som vi kjenner fra Matrix 4 …». Og jeg ble litt forundret. Har det virkelig vært lagd en fjerde Matrix film? Så må jo sjekke. Jo, det en som visstnok skal ha premiere rett før jul i år. Synes det er noe prematurt å anta at en skuespiller er kjent fra den, seks måneder før premieren.

Første feriedag denne sommeren inneholdt et lite besøk på Storo Storsenter for litt handel. Og sitting i skyggen i parken mens jeg hørte på musikk. Lavmælt. Men behagelig.

Har egentlig en uke fri, men pga problemer var mitt nærvær ønsket på jobben. Og jeg hadde allerede problemer med å huske passordene.

Så må ha vært en god feriehelg?! (og har sikkert ikke noe med at jeg skiftet passord i forrige uke).

Tok spranget og installerte iOS 15 Public Beta. På en iPhone 7 som uansett ikke var i bruk. Med min Skybert alter ego Apple ID så det ikke blir noe tull med iCloud.

Så sånn sett var jo spranget lite både for mennesket og menneskeheten. Men det er nok lurest.

Forrige lørdag nevnte jeg at jeg holdt på å lese Social Warming, med undertittelen «The Dangerous And Polarising Effects Of Social Media» som lydbok. Ble ferdig med den i går, og den gir jo i hovedsak et skremmende overblikk over problemene med sosiale medier, og i særlig grad Facebook, Twitter og YouTube. Kan anbefales. Leses av forfatteren selv, og har fornuftige lengder på kapitlene.

Personlig har jeg jo vært klar over det lenge. Facebook brukte jeg lite, og det begynner å bli noen år siden jeg deaktiverte kontoen, og på Twitter har jeg gjort mitt for å unngå å havne i dagens ting man er sinna på (ser ikke andres retweets, ser aldri på trender, bruker tredjeparts klienter). Og lignende taktikker på YouTube.

Og etter en uke etter å ha slettet Twitter og Instagram fra mine dingser, så er den viktigste bieffekten at jeg er mindre informert om hva som skjer i verden. Twitter var ofte min innfallsport til interessante nyheter, men akkurat nå uten Twitter er jeg litt lite flink til å besøke alle de nyhetskildene jeg faktisk betaler for. Dog, dette er mer en sakte endring av mine vaner. Det vil ta tid.

Men får meg til å tenke på sitatet som ofte er tillagt Mark Twain.

if you don’t read the newspaper, you’re uninformed. if you do, you’re misinformed.

Akkurat nå er jeg lykkelig uopplyst.

Ah, da er det på tide med en miniferie fra jobben, før hoveddelen av årets sommerferie tas i august.

Nesten to år etter at jeg begynte å se Blindspot, eller Doodlebooty som den ble kalt på TV Talk Machine har jeg sett siste episode.

Litt usikker på om den ble pandemirammet, men det føles litt sånn. De holdt seg for det meste inne, og actionscenene ble litt redusert.

Som jeg skrev for to år siden:

Grei serie når man ikke vil bruke noe hjernekapasitet

Og den holdt seg sånn helt til slutten. Og til å være en sånn helt sprø serie, så hadde den faktisk en vemodig slutt.

Alle sier at en mandolin(kjøkkenredskapet, ikke instrumentet) er farlig. Ikke bruk det. Men i forrige uke bestilte jeg noen forskjellige Microplane rivjern, og så at de hadde en mandolin. Så jeg kjøpte den.

Og etter ca. 30 sekunder etter å ha tatt den ut av esken, men jeg bare så og skrudde litt på innstillingene klarte jeg å nesten skjære av store deler av en negl. Tar nok noen uker før det kuttet forsvinner.