Jøss. Kino brukte å være en ting. Det er nå 372 dager siden jeg så 1917 i IMAX på Odeon. Så skjedde jo det alle vet *peke på verden rundt seg*. Noen filmer har det jo blitt hjemme i stua. Men etter å ha fått Odeon på Storo i mitt liv, så ble jeg jo litt enig i «Film er best på kino».

De største filmene har jo blitt utsatt og utsatt. Og de få som ble sluppet har jo ikke akkurat vært kassasuksesser. Noen filmer finner sitt marked med at de blir kjøpt opp av strømmeleverandørene som Apple, Netflix et al.

Om Hvit Tiger er en av disse, eller om den alltid var en Netflix film før pandemien vet jeg ikke. Men det er nå på Netflix den er tilgjengelig for meg.

Balram lever i fattigdom på landsbygda i India, men med sin kløkt går han fra å være sjåfør for den rike famlien som kontrollerer området rundt landsbyen til å bli gründer.

Han blir den rike sønnens fortrolige, og når han og hans amerikansk-indiske kone skal til New Dehli for å ordne med bestikkelser blir han med for å kjøre de rundt. Balram blir vel ikke akkurat behandlet dårlig av familien, men han blir jo ikke akkurat behandlet bra heller. Og til slutt så benytter Balram seg av sjansen han får som en følge av sitt forhold til sønnen med å skaffe seg litt startkapital.

Jeg er ikke i en posisjon til å si hvorvidt denne filmen gir et riktig bilde av hvordan det er India, om den er realistisk. Den har i det minste ikke det gule filteret til Extraction. Den føles troverdig i det minste, selv om jeg ser andre steder at det antydes at boken filmen er basert på i sin tid hadde kritikker for å fremstille India i et dårlig lys. Dog, den kan være sannferdig for det selv om man mener den er for negativ i sin fremstilling av det indiske samfunnet.

Første tanke etter å ha sett den er at den er litt midt på treet. Men en veldig sterk midt på treet. Jeg er fascinert over valget Balram tok, og konsekvensene det blir antydet at det ville ha, men som filmen ikke viser. Et fornuftig valg etter min mening (at filmen ikke viser konsekvensene, moralen rundt Balrams valg er en lengre diskusjon).

Det som trekker ned er nok bruken av Balram som fortellerstemme mens han skriver en e-post med livshistorien sin til den kinesiske president som skal komme på statsbesøk til India. Fortellerstemme kan i enkelte tilfeller virke i en film, men for min del gjør det ikke i denne filmen.

Så sterk middels betyr at den heller mot å anbefales, og i alle fall hvis man har Netflix. Da er det bare å legge den i køen og se den når man har to timer ledig.

Jentene på tunet lager fantastisk og prisvinnende sjokolade. Fremst er salt lakris som er noe av det beste som finnes. Ellers skal det være karamellkos, pistasjkrønsj og baileyskrem.

Ragu bolognese som godgjør seg.

Lagde potetsuppe med ristede mandler og bacon i dag. Vel. Det var planen. Men baconet klarte å gå fra nesten ferdig til kremert på kort tid. Så det ble bare potetsuppe med ristede mandler.

Og når man snakker om Rebels, det å velge Lars Mikkelsen som stemmen til Grand Admiral Thrawn var et mestertrekk.

Er vel mange slike valg som utmerker seg når man tenker på det, men denne er etter min mening i særklasse.

Det som slår meg etter ha sett litt over halve Star Wars: Rebels og hele Star Wars: The Clone Wars, er at det tydeligvis er litt vanskelig å lage en hovedfigur (Ezra i Rebels, Anakin i Clone Wars), som balanserer mellom det gode og det onde. Og kanskje er på utkikk etter litt enklere løsninger -> helle mot den mørke siden. En ting er i alle fall sikkert, Anakin og Ezra er like irriterende personligheter. I alle fall slik de blir presentert i seriene.

Med Anakin vet vi jo hva det endte opp med, og det er flere som hevder at Clone Wars klarte å vise Anakin sin historie bedre enn forløpertrilogiene, jeg var uenig i det. Med Ezra er det fortsatt usikkert (halvveis i nestsiste sesong). Så sånn sett er jo historien om Ezra etter min mening mer spennende, og kanskje bedre.

Med Rey prøvde de vel også å skape en konflikt mellom de mørke og lyse kreftene.

You went straight to the dark

Som Luke sjokkert sier til Rey. Og det spesielle forholdet mellom Kylo og Rey. Ikke at jeg hadde noe tro på det. Først og fremst fordi generelt ikke brukte nok tid på det. Men viktigst, hadde de skulle prøvd å underbygge det mer måtte de ha valgt en annen skuespiller enn Daisy Ridley. Hun spiller vel Rey som hun har fått beskjed om (men når man ser hele trilogien under ett så hadde det ikke forundret meg at skuespillerene var litt er fristilt), men Rey som presentert i filmen er et såpass gjennomført godt menneske at det å valge den mørke siden aldri virker sannsynlig.

Foodora sendte en epost med tittelen «Støtt lokale restauranter i Oslo» og ga meg litt dårlig samvittighet.

1. Pga at jeg bruker kolonial.no, så er jeg flinkere til å planlegge middag for hele uken, og ofte er det jo sånn at det jeg lager gjør at jeg har ting i fryseren for senere middager. Når jeg lager Ragu Bolognese, så lager jeg såpass med saus at jeg har middag i fryseren to eller tre middager til.

2. Og er det en dag det planlagte ikke frister (eller jeg ikke orker pga klokkeslett), så har jeg som oftest noe annet i kjøleskapet eller fryseren som frister mer.

3. Og da blir det lite spising ute (når det er mulig) eller bestilling av take-away/Foodora/Wolt på grunn av de to foregående punktene.

Så som Foodra skriver i eposten.

Kanskje du skal droppe en middagslaging denne uken, og heller kose deg med din favorittrestaurant?

Jo, jeg tror jeg faktisk skal droppe en middagslaging i uken fremover.

Det er litt problematisk med 24 timers klokke noen ganger. Og ja, åtte kan bety 08:00 eller 20:00, og tolv kan bety 12:00 eller 00:00.

Og ja, første kommando var åtte til tolv. Men jeg prøvde også med 08, 0800 og åtte om morgenen. Men resultatet ble det samme. Så det får jo være så. You do you Siri. Hadde det ikke vært for at jeg har ørten hundre andre avtaler som heter det samme og er enten på tre eller fire timer. Da burde det vært mulig å gjette at av følgende alternativ:

• 20:00 - 12:00
• 20:00 - 00:00
• 08:00 - 00:00
• 08:00 - 12:00

så hadde det vært sistnevnte som var mest sannsynlig. Og ikke at jeg hadde tenkt å vaske klær i seksten timer.

Kakediagramkumlokk.

Resultatet av dagens poltur.

Mikset mitt eget tacokrydder i dag. Smaka bra. Spisskummin, chilli, paprika, salt og pepper.

Endelig sterkt nok.

Puh. That is all.

Som en følge av diverse støttemedlemskaper for podcaster eller blogger, så har jeg vært medlem av noen få slacker. I går på en av disse var det en bruker som ergret seg over at han ikke kunne få tak i eksterne retinaskjermer som var små nok. Skjermer på 27 tommer var for stort, han så for seg 24 eller mindre. Og i løpet av denne diskusjonen mellom denne personen og andre som linket til en 24 tommers 4K skjerm så begynte han å snakke om retina 4K skjerm vs 4K skjerm.

Nå er jo ikke retina noe magisk, men bare et markedsføringsnavn på skjermer som kombinerer størrelse og oppløsning og normal bruksavstand slik at man som bruker ikke ser individuelle piksler.

Retina is Apple’s trademark for a display so sharp that the human eye is unable to distinguish between pixels at a typical viewing distance. As Steve Jobs said: «It turns out there’s a magic number right around 300 pixels per inch, that when you hold something around to 10 to 12 inches away from your eyes, is the limit of the human retina to differentiate the pixels»

Er ganske sikker på at dette er noe Steve Jobs sa i forbindelse med lanseringen av iPhone 4.

Is this retina slenger så på

Given a large enough viewing distance, all displays eventually become «retina»

Som jeg i utgangspunktet er enig i. Og noe som f.eks betyr at min Samsung CF791 med en 3440 x 1440 oppløsning spredt på 34 tommer i teorien kan være retina om jeg ser på den fra 80 centimeter unna. Som jeg ikke gjør, sitter nok litt nærmere.

Selv om den klart hadde vært bedre om den hadde hatt en oppløsning på 6880 x 2880 og vært skalert til å se ut som 3440 x 1440.

Så jeg vågde meg på følgende spørsmål, litt sent på kvelden:

What is retina 4K vs normal 4K according to you? Since it seems you make it to be something different and special? I might be mistaken, but retina isn’t anything more special than a calculation of pixel density and normal viewing distance. Eg. a phone needs more ppi than a monitor because a phone is closer to your eyes when you use it (normally).

Synes det virket som et helt greit spørsmål etter min mening. Samt at jeg i neste melding linket til Is this retina.

Like etter at jeg postet det så jeg i en undertråd at han pekte på at Apple før brukte å selge en 4K iMac som hadde en 21,5 tommer stor skjerm. Og det var en sånn skjerm han ville ha. Så derfor var det uaktuelt med den 24 tommers LG 4K skjermen Apple solgte, og andre tilsvarende skjermer. Dog, bruker man Is this retina så kan man regne seg frem til at forskjellen i arbeidsavstanden på to slike skjermer ville ha vært fem centimeter. Litt senere i tråden linket noen til en bloggpost hos Bjango som går litt mer i dybden på det. Og ja, en 24 tommers 4K havner etter deres mening i «The bad zone». Men jeg tror det stiller seg litt annerledes for designere og utviklere enn en advokat som skal jobbe med Word og PDFer. Med forbehold om evt. manglende skalering på eksterne display (jeg kjører f.eks ikke mine retina MacBooks med beste oppløsning, men skalert for å vise mest mulig).

Som sagt, det var sent på kvelden, og jeg var særs trøtt. Og akkurat i det jeg skulle legge meg så jeg at han hadde svart meg.

I’m not sure why you’re choosing to take a somewhat aggressive tone with me, [gjenta definisjonen jeg mer eller mindre oppga i spørsmålet]. I care about whatever monitor I buy having text just as crisp as the text on my current monitors, and I’m not interested in spending hundres of dollars to experiment. I know a 4K 21.5 inch monitor is Retina and super-crisp and fit for my purposes.

somewhat aggressive tone. Hmm. Jeg følte det var en karakteristikk som ikke passet mitt spørsmål. Og vel, anklage om å være aggressiv gjorde meg bittelitt … øh … ikke aggressiv, men irritert. Men som sagt, det var på kvelden og jeg var særs trøtt. Så jeg giddet ikke å respondere da.

Neste dag var jeg jo naturlig nok opptatt med jobb (mens flertallet på slacken som er amerikaneren naturlig nok var opptatt med å sove, så jobbe). Så da begynte det å bli nesten ett døgn siden mitt spørsmål og hans svar før jeg kunne respondere igjen med å spørre om hvor aggressiviteten i mitt spørsmål var. Og det begynte etter min mening å bli litt for lang tid siden det skjedde. Så jeg bestemte meg for å ikke respondere. Selv om jeg fortsatt var noget irritert over hans anklage.

Så det fikk meg til å tenke litt på deltagelse i disse slackene. Det var litt for ofte at man bare startet Slack.app og måtte scrolle igjennom lange diskusjoner som hadde startet og dødd ut uten at det var noe poeng i å delta eller gjenopplive de med mine inspill.

Så jeg deaktiverte kontoen min. På begge slackene. Og ettersom de var den viktigste grunnet til at jeg betalte for støttemedlemskap, så stoppet jeg de også.

Og det var ikke som en direkte motreaksjon til å bli anklagd for en «somewhat aggressive tone», det var bare mer gnisten som fikk meg til å gjøre det jeg ofte hadde tenkt det siste året. Hvilke nettsamfunn skal jeg delta i, og bidra med penger til. Tidssoneforskjellen er jo viktig, men det at engelsk ikke er mitt morsmål er jo også viktig. Det betyr jo at i en kanal det ofte går fort for seg på engelsk, så har jeg jo en ulempe fordi jeg bruker litt lengre tid på å formulere meg. Og som på norsk, jeg formulerer og reformulerer meg for å prøve å gjøre meg forstått. Spørsmålet jeg stilte til den andre brukeren var ikke første versjon. Det var vel også en viktig grunn til hvorfor jeg ble litt paff av anklagen.

Og etter en uke uten å bruke Slack, så må jeg si at jeg ikke savner det. Det ble bare en plattform til man sjekket konstant for å ikke gå glipp av noe. Jeg bruker RSS og micro.blog (selv om jeg ikke er den flittigste deltager der), og har tunet Twitter såpass at jeg i hovedsak unngår å drukne i meldinger om hva man er sinna på i dag.

Åpnet en notatblokk på jobben i dag. Hadde skrevet litt på siden. Øverst var møtenavnet, og mitt eneste notat var

Å herregud

Må ha vært litt av et møte.

En på jobben anbefalte serien Gangs of London. Første 40 minutt av serien var litt sånn der. Før de siste fem minuttene medførte en endring av konklusjonen fra «meh» til «HOLY CRAP». Halvveis, men kan anbefales om man tåler vold og blod i sine TV-serier.

Hjemmekontor ble til gjemmekontor, i alle fall frem til lunsj, når jeg våknet med dundrende hodepine i morges.

I sommer så skrev jeg litt om HEY, den nye e-posttjenesten fra Basecamp, og alt styret rundt den mellom de og Apple. Og etter å ha prøvd det i over halve året, så må jeg si at jeg ikke helt ser det store. Klienten for iDingser er grei nok. Men så lenge filtrering av e-post til Imbox, The Feed og Papertrail kun går på avsenderadresse, så blir det for svakt.

Innlogging på nye enheter er f.eks kanskje noe du vil ha i Imbox, men bruker de samme avsenderadresse for å sende nyhetsbrev så kommer også de til Imbox selv om du kanskje ville ha hatt de i The Feed. Gjør du det omvendt så må du passe på at viktig informasjon ikke kommer i The Feed. Denne mangelfulle filtreringen ble klart når jeg skulle logge inn på Slack via nettleser og skulle motta en kode for å verifisere. To innlogginger medførte to eposter fra Slack, som hver hadde sin unikt genererte avsenderadresse, som igjen medførte at jeg måtte si i fra at jeg ville ha disse epostene to ganger.

Og den forenklede filtreringsmekanismen som ligger i at de bare ser på avsenderadresse gjør at ting blir alt annet enn optimalt for min bruk.

For eksempel er det ikke meg imot at den månedlige eposten fra Apple om at jeg har betalt for nok en måned med Apple Music går til denne boksen. Men eposten om at jeg har logget inn på iCloud.com fra en ny nettleser eller har skiftet passord, det er informasjon jeg gjerne vil ha til min Inb^H^Hmbox.

For Netflix så medfører det at all epost fra de havner i The Feed.

Og jeg synes ikke The Feed er en god måte å lese igjennom det man har filtrert dit. Alt for treg opplevelse.

I Mail.app kan jeg enkelt se om jeg har uleste mail i de forskjellige mappene jeg filtrerer ting til. Med HEY må jeg i teorien sjekke fire steder for å sjekke om jeg har gått glipp av noe.

Som Tasos Sangiotis skrev:

This system made me anxious that I was missing email. This is the opposite than advertised calm effect where I should now check three Inboxes instead of one.

Jeg vil jo si fire, kan jo hende at noe havnet i spam også (skjedde med meg, selv om man i utgangspunktet har screeningfunksjonen for nye avsendere).

Cats on catnip. Besteste kalenderen noensinne.

The Sentinel er 25. bok om eksmilitærpolitimannen Jack Reacher skrevet av Lee Child i samarbeid med hans bror Andrew Child (née Grant på de begge faktisk) som skal ta over stafettpinnen med å skrive om Jack Reacher.

Som alle de siste bøkene om Jack Reacher, helt grei og spennende lesning som vanlig.

Reacher befinner seg nå i Tennessee i en liten by der de er utsatt for ransomware. Vi har også nazister, russiske spioner og valginnblanding. Veldig i tiden (noe jeg har lagt merke til at noen av de andre siste bøkene også har vært).

Men man vet hva man får med en Reacher, og har man lest de foregående 23 så kan man like gjerne lese denne. Høres ikke akkurat som strålende omtale, men jeg likte denne.

Kan oppdateres til «… har man lest de foregående 24 så kan man like gjerne lese denne».

Grei nok, men temaet for denne boken ble litt meh etter min mening. Hjalp jo heller ikke at kapitlene begynte å bli litt lengre nå.

Det var jo mest en spøk. Men samtidig litt sannhet. Dog, terningkast er jeg usikker på. Først og fremst fordi det egentlig ikke er noe jeg bruker. Enten så er det dårlig, sebart eller bra i min bok. Og jeg prøver å styre unna ting som sannsynligvis faller i den første kategorien.

Jeg har ikke sett Tenet flere ganger (men jeg kommer til å gjøre det). Så vi kan jo trygt fastslå at den sannsynligvis ikke er i kategorien «dårlig».

Men er den bra?

Det er jeg litt mer usikker på. Det er jo en velprodusert film, spilt inn steder der det som oftest ikke spilles inn storfilmer (som en følge av skattefordeler for filmproduksjon), teknisk vidunderlig og en historie som er brainfuck. Ikke ulikt mange av filmene til Christopher Nolan.

Og akkurat nå, så er vel det eneste jeg har å utsette på den er kanskje tonen i filmen. Den er kanskje litt lavmælt.

Men minimum sebar er den. Sannsynligvis er den bra. Det er bare at dette er en film som krever mye av deg som seer. Tror jeg.

Er jo bare synd at man ikke akkurat har fått oppleve den på det store lerretet peke på 2020

Tenet. Skjønte ikke bæret. Terningkast 6.

Tenkte at prisen var for høy, men likevel.

Jeg er sprø.

Kort rapport etter noen dagers bruk. Fantatisk komfort, jeg fryktet det verste når alle påpekte vekten, men den plager meg ikke. Og fantastisk lyd etter min mest ydmyke mening.

Star Wars: The Clone Wars er som kanskje kjent den animerte serien som forteller om hva som skjer mellom Attack of the Clones og Revenge of the Sith.

Og springbrettet for Dave Filoni, og alt det han skal stå bak for Disney Plooooooce av nye serier fra Star Wars universet.

Jeg så serien i den rekkefølgen D+ presenterer den i, som jeg antar er i den rekkefølgen de ble sendt på TV i sin tid, og en kronologisk rekkefølge. Ikke at jeg tror det vil endre noen av min oppfatning av serien, sesong 5-7 var uansett de beste, og der er det ikke så mye tull i rekkefølgen. Og jeg bare brukte litt over 100 dager på å se de 133 episodene, så de kronologiske hoppene har nok litt mindre å si. Tror jeg.

Alt i alt er det en grei serie, så lenge man bli vant med animasjonsstilen. Å se de løpe er latterlig, og det tar noen sesonger for at detaljene på figurene blir litt bedre. Tror det var i sesong 5 at jeg mente å se en forbedring.

Normalt i TV-verdenen er det jo vanlig med at enkeltepisoder er avsluttende (bortsett fra sesongslutt, som kanskje ofte er spredd over to episoder. Og enkelte innslag av den «røde tråden» spredd utover). Likte at i The Clone Wars så var det som oftest historier fortalt over to til fire episoder. Og mislikte det når historien ble fokusert på enkelte av sidefigurene man ikke er fan av (kremt f.eks JarJar). Selv om man da slapp å se Obi-Wan klø seg i skjegget mens han tenkte.

Det jeg har sett enkelte prise serien for er at den forteller på en bedre måte om hvordan Anakin Skywalker kunne bli Darth Vader enn hva forløperfilmene gjorde. Den viser riktignok sjalusien og kjærligheten han har med tanke på Padmé. Og hans arroganse. Og hans gode forhold til Obi-Wan og Ahsoka. Men synes ikke den klarer å vise Palpatines/Darth Sidious’ sin forføring av Anakin bedre enn hva Ian McDiarmid klarte i filmen. Som kanskje er det mest positive jeg kan si om de.

Og heldigvis er det mye handelsblokade, banklån og senatsdebatter i denne serien også.

Nah, det eneste serien er veldig god på er å vise oss og få oss til å tenke litt på hva det vil si å være en klonesoldat. Og få oss til å tenke litt på hvordan det ikke er å være i eliten.

Og Ahsoka Tano da. Som sammen med Rey er kanskje de to mest interessante figurene som har kommet ut av alt som ikke er den originale trilogien. Ser frem til å se Rosario Dawson spille henne i den nye serien som skal komme på D+.

Det må sies at Apple sin fletta sololoop for Apple Watch er særs behagelig.