Professor emeritus i moderne nordiske språk, Finn-Erik Vinje begikk en kronikk på lille nyttårsaften.

Nå er jeg jo generelt sett dømt å tape i en kamp om språk med Vinje, han glemmer vel mer om språk hver dag enn jeg noensinne kommer til å lære meg. Men det var noen punkter som jeg synes han kanskje var litt sneversynt.

40 år etterpå fikk jeg vite at det var hjerte- og hensynsløst å omtale Rolf og Kjell som keivhendte, det var diskriminerende ordbruk, grensende til mobbing. Venstrehendt skulle det hete.

Det er jo litt interessant å lese handedness på Wikipedia om etymologien i andres land ord for venstrehendte. Og behandlingen enkelte ble utsatt for.

Og det er jo ikke som om det å bruke venstrehendt over keivhendt er så veldig nytt om man skal stole på NAOB

de kjevhendtes – eller som det nu riktig kalles venstrehendtes – trengselstid er heldigvis nu forbi (Aftenposten 1952/170/4/3)

Noen tiår før Vinje evt. fikk beskjed om at det var hjerteløst osv.

Jeg har også noen vage minner om at jeg har brukt keivhendt om de som skriver med venstre hånd, men for det meste har jeg brukt venstrehendt ettersom det var naturlig siden jeg brukte høyrehendt (og ikke retthendt) for å beskrive meg selv, siden det var det jeg primært anser meg som. Selv om jeg på enkelte områder finner det mer naturlig å bruke venstrehånd.

Kan det tenkes at høyrehendt og venstrehendt er bedre og mer nøyaktige ord?

Og i Aftenposten julaften er en lege med polsk navn misfornøyd med at ordet «polakker» brukes om dem som har polsk pass.

Nja, jeg er litt usikker på opprinnelsen til Patji Alnæs-Katjavivi sitt navn er, men det er neppe Polen. Han henviser derimot til ett innlegg fra en tenåring som opprinnelig er født i Polen. Og det er jo ikke til å unngå at polakk en periode hadde (og kanskje fortsatt har) en ekstra betydning utover at det var en person som var fra Polen.

«Jeg har leid in en polakk til å pusse opp leiligheten»
«Jeg skal male huset, er det noen som har navn på en polakk de stoler på?»

Jeg tror det kanskje brukes sjeldnere i den sammenhengen, men mine opplevelser over den ordbruken er kanskje litt annerledes enn for en 19-åring som opprinnelig er fra Polen.

Det er for lettvint å tro at de fordommer som vanskeliggjør et friksjonsfritt samvær mellom mennesker, kan fjernes ved språklig hygiene og semantisk opprydning

Sikkert rett. Men skader det? Og så har jo holdningsarbeid en morsom ting ved seg, et sted må det starte.

Om jeg forstår aktivistene rett, er det viktig å følge prinsippet «person først» og gjøre egenskaper til en bisak. Det er således ikke korrekt å bruke forbindelsen en døv, det skal hete person med nedsatt hørsel.

Slike klumsete omskrivninger kommer imidlertid på tale ved under henvisning til uønskede egenskaper.

Ordbøkene.no mener at døv er å mangle hørsel, mens NAOB mener at det er helt eller delvis mangle hørsel. Interessant nok det motsatte definisjonen av blind.

Dog, jeg tror at i dagligtalen så vil det store flertall anse en døv person for å være noen som mangler hørsel helt og en blind person vil være noen som mangler syn helt.

Så alle døve personer vil være hørselshemmede, men ikke alle hørselshemmede vil være døve. Og følgelig, alle blinde personer vil være synshemmede, men ikke alle synshemmede vil være blinde.

Så i et samfunn med krav om universell utforming, krav om tilpasning for de med medfødte eller senere påførte funksjonshemninger, så er det kanskje naturlig å bruke begreper som omfavner flere enn bare de som er døve og blinde. Norges Døveforbund jobber for både døve og hørselshemmede, og Norges Blindeforbund jobber for både blinde og svaksynte skriver de på sine hjemmesider. Og basert på hva de fortsatt kaller seg selv, så kan det virke som om de ikke har problemer med ordene døv eller blind.

Ikke at det finnes omskrivinger som er tåpelige, men synes det er gode grunner for at hans eksempel med døve ikke er det beste.

Kong Harald skal i en nyttårstale ha sagt at han vil «ha bort betegnelsen ’samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere». Der har vi den igjen, denne overtro på at manipulering med ord skal forandre virkeligheten. Legg merke til at kongen sier at han vil fjerne betegnelsen samfunnets svakeste – underforstått: Hvis man foretar de verbale justeringer som foreslås, bidrar dette til at den utsatte gruppen får bedre levekår.

Jeg er jo enig i at om vi slutter å kalle rusmisbrukere for samfunnet svakeste uten å gjøre en eneste annen ting for de, så er jo det tåpelig.

Men det kan være at akkurat den formuleringen var Kongens utfordring til Regjeringen og Stortinget til å gjøre noe med forholdene for rusmisbrukere, bare at det er sagt på en måte som sømmer seg for en monark i et demokratisk samfunn. Det er begrenset hvor direkte Kongen kan være i sin nyttårstale.

Velmenende folk har fordømt konvensjonelle ord og uttrykk av typen neger, sigøyner. Parolen er at disse uttrykkene må forbys helt og holdent. Bort med dem!

Synes det er en forskjell på det å ønske at man helst ikke skal bruke et ord eller utrykk kontra at dette er noe som «må forbys helt og holdent». Jeg tror ikke sistnevnte er noe som seriøst er foreslått.

Bruken av ordet neger skrev jeg litt om i Eg snakkar om det heile tida , men det er jo ikke sånn at det er et spørsmål der svaret har to streker under. Jeg prøver å ikke bruke det, men tanke på saken med Kjersti Grini og at media har omtalt det som n-ordet synes jeg er å gå litt for langt. N-ordet, som brukt i USA er av en mye verre grad enn det evt. Grini har brukt.

Men la oss ta et annet eksempel. Det var jo en gang vanlig (i min barndom) å kalle personer med en spesifikk kromosomfeil for mongoloide (eller den mer nedsettende forkortningen, mongoer) og at de led av mongolisme. Sistnevnte er erstattet med Downs syndrom, og i stedet for mongoloid bruker vi noe ala «… har Downs». Jeg håper det er en endring Vinje ikke har problemer med.

Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold. Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. For øvrig kan vi gjøre med dem hva som passer oss.

Inkludert det å komme på bedre ord og uttrykk. Bli litt mer presis i språket. Bare fordi noe har vært sånn lenge betyr ikke at det er grunn nok til å fortsette med å la det være sånn, i alle fall ikke om det finnes en bedre måte.

Denne var litt vanskelig.

Wordle 208 5/6

🟩⬛⬛⬛🟨
⬛⬛⬛⬛⬛
🟩⬛🟨⬛⬛
⬛⬛🟩🟩⬛
🟩🟩🟩🟩🟩

Wordle 207 3/6

🟨🟨🟨⬛⬛
🟩⬛⬛⬛⬛
🟩🟩🟩🟩🟩

Wordle 206 5/6

⬛🟩⬛⬛⬛
⬛🟨⬛⬛⬛
⬛🟩🟩⬛⬛
⬛🟩🟩🟩⬛
🟩🟩🟩🟩🟩

Wordle 205 5/6

⬛🟨⬛⬛🟨
⬛⬛⬛⬛⬛
⬛🟨⬛🟩🟩
⬛⬛🟩🟩🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

Nja.

Wordle 204 4/6

⬛🟨🟨⬛🟩
⬛⬛⬛⬛⬛
⬛🟩🟩⬛🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

Erstattet åpningsordet jeg fant ut som en av de jeg fulgte på Twitter brukte med et basert på statistikken til Dr. Drang.

Promising Young Woman er en hevnfilm som er litt utenom det vanlige, og det på en god måte.

Normen for hevnfilmer er jo at det veldig klart er noen onde og noen gode. Og de onde gjør noe som rammer en av de gode særdeles hardt, og som oftest på en særdeles brutal måte. Et syn som vi som seere sjeldent blir spart for.

Fordi det er jo meningen at vi skal ha sympati med den gjenværende gode, og virkelig hate de onde.

Denne «klisjeen» faller ikke Promising Young Woman i. Man skjønner at Cassie har blitt endret med det som skjedde med bestevennen Nina, og man har en anelse om hva som har skjedd. Men det er ikke før mot slutten av filmen at man får bekreftet hva som skjedde (igjen, uten at vi ser det, vi bare hører deler av detaljene). Og at dette som skjedde Nina medfører at Cassie fokuserer all sin energi på å «hevne» Nina.

Har man sett traileren, så skjønner man litt hvordan Cassie utfører sin hevn. Også en måte som er litt utenom det vanlige.

Helt til hun hører navnet Al Monroe, og at han har returnert til byen for sitt eget bryllup. Og man får en slutt som er brutal, men ikke som man forventer.

Det som slår meg med Promising Young Woman kontra andre hevnfilmer er jo at hvor «normal» ondskapen er. Al Monroe har gjort noe i en situasjon som er ødeleggende for mange, men ikke av den ondskapen som typisk fremstilles i hevnfilmer som Peppermint eller Law Abiding Citizen (som er de nyeste jeg har sett).

Dette er en film som for min del kommer til å være i bevisstheten min en stund. Anbefales.

Wordle 203 5/6

🟨⬛⬛⬛⬛
⬛⬛🟨🟨⬛
⬛🟨🟩🟨🟩
🟩⬛🟩🟩🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

Wordle 202 5/6

⬛⬛⬛⬛🟨
🟩⬛⬛⬛🟩
🟩🟨⬛⬛🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

«Bring out your dead»

Wordle 201 5/6

🟨⬛⬛⬛⬛
⬛⬛⬛⬛⬛
⬛🟨⬛🟨⬛
⬛🟩🟩🟩🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

Wordle 200 3/6

⬛🟨🟩🟨⬛ 🟨🟩🟩⬛🟨 🟩🟩🟩🟩🟩

Lang juleferie + endret sovemønster = kun 3ish timer med søvn i natt.

Så dagen i dag har for det meste vært en kamp med å holde seg våken frem til et fornuftig leggetidspunkt senere i kveld.

Personlig hadde jeg denne på dagens Wordle.

Wordle 199 3/6

⬜🟩🟩⬜🟩
🟩🟩🟩⬜🟩
🟩🟩🟩🟩🟩

En av de jeg følger på Twitter hadde følgende.

⬜🟨🟨🟨🟨
🟩🟩🟩🟩🟩

Den var fascinerende. Tenkte litt på den gjennom dagen, og veldig mye i kveld. Og klarte etter en halvtimes tenking i kveld å konkludere med hva som er hans standard åpningsord. Som han heldigvis bekreftet når jeg spurte han.

En for det mest uordnet liste over underholdningen jeg har satt mest pris på i året som var. Pluss noen andre få ting jeg likte.

Og som alltid, det går på når jeg hørte/leste/så tingene. Ikke når det ble utgitt.

Hørt

Midtveis i året fant jeg ut at jeg skulle redusere antall podcaster abonnerer på ganske kraftig, og i stedet begynne å høre litt mer på lydbøker. Men ettersom jeg anser det å lytte på bøker og det å lese bøker som likestilte aktiviteter, så kommer jeg tilbake til lydbøkene i neste del.

Av de podcastene som jeg fortsatt abonnerer på, så er det to som kommer flere ganger i uken. Football Weekly og The Watch. Men som oftest blir disse episodene slettet fordi jeg enten ikke ser så mye på Premier League lengre eller fordi jeg ikke nødvendigvis er helt ajour med seriene The Watch diskuterer, og jeg gidder ikke å hoppe over deler, eller vente med å høre på episoden til TV-serien de diskuterer er konsumert av meg.

Og resten kommer ut max en gang i uken eller sjeldnere.

Bortsett fra Dithering som frem til mai kom ut tre ganger i uken, men så skiftet til to ganger i uken. Har ingen problemer med å forstå at det å lage en 15 minutters podcast tre ganger i uken kan være litt krevende med tanke på at den ene er i Philadelphia og den andre i Taipei. Men når de endret fra 3 til 2 ggr i uken, så la jeg også merke til en liten endring i … «energien» i samspillet mellom Ben og John. Det ble litt stivere, litt mer formelt der det før bar litt mer preg av at det var to kompiser som pratet og diskuterte. Det var en mer naturlig flyt i samtalen.

Noe som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe fornyelse av abonnementet når det går ut i midten av januar en gang.

Lest

I 2015 begynte jeg med Goodreads sine leseutfordringer, der man setter seg et mål for hvor mange bøker man skal lese i løpet av et år. To i måneden mente jeg var et fornuftig mål da, og klare 17 av 24. Neste år hadde jeg samme mål, men klarte bare 6 av 24.

Så da endret jeg målet til 18 bøker, og har de påfølgende år klart 12,12,14 og 11.

Men i år, etter å ha vridd lyttevanene mine fra podcaster til lydbøker (etter å ha testet tjenester som Fabel, Audible + og Storytel (falt ned på sistnevnte)), så har jeg lest 26 av 18 bøker.

Showtime! var tredje bok om Christian von der Hall. Underholdende som alltid, det er morsomt å se menneskelig overmot bli straffet.

The Plot var underholdende og spennende. Selv om jeg skjønte plottet i The Plot lenge før slutten så var det fortsatt morsomt å lese den ferdig for å se hva som skjedde med protagonisten.

The Devil and the Dark Water var kanskje den best oppleste lydboken jeg hørte i år. Julian Rhind-Tutt gjorde en fantatisk jobb med å variere stemmene (og i andre enden av skalaen var Haakon Strøm sin jobb i Hypnotisøren, ikke at materialet ga han noe hjelp).

Hør her’a og Farmor har kabel-tv var morsomme bøker om ungdomstid.

I kategorien ikke-fiksjon var det Social Warming, The Victorian Internet, A History of the World in 6 Glasses og Men du ser ikke syk ut som var mest interessant.

Ellers har jeg kommet over halvveis i Lahlums serie om K2. Jeg synes startperioden Lahlum valgte er genial, jeg liker den gammelmodige tonen og mangelen på teknologi. Stor krimlitteratur er det ikke, men kombinert med opplesingen til Nils Nordberg så blir det fornøyelig til slutt.

Film

I 2020 ble det en film på kino, og for 2021 ble det tallet 0. Av naturlige grunner *peke rundt omkring*. Men noen filmer så jeg. Og disse likte jeg best (ut ifra rekkefølgen jeg så de i).

Tenet. Skjønte ikke bæret. Terningkast 6. Et glass til var fantastisk med en lavmælt Mads Mikkelsen i hovedrollen. En annen film med Mikkelsen som også var underholdende var Rettferdighetens ryttere.

Lavmælt var Antonio Banderas i vakre Smerte og ære. The Grand Budapest Hotel var naturligvis veldig Wes Andersonsk. Og i andre enden av sjangerskalen så var Gunpowder Milkshake og Nobody kompetente gladvoldsfilmer.

Og siste eventyr med Daniel Craig som 007 i No Time to Die er en lang film uten å føles langtekkelig. Selv om den sikkert kunne ha vært litt kortere.

Men den var bra. Og jeg humrer litt over den moralske panikken enkelte hadde når det kom ut at 007 var en kvinnelig agent. Historiemessig var det jo helt greit. Og uansett så regner jeg med at når den 7. 007 blir valgt ut så er det fortsatt en mann.

TV

Årets beste serie er uten tvil Mare of Easttown. Det vil være naturlig å trekke frem Kate Winslet som det naturlige midtpunktet, men Jean Smart, Julianne Nicholson og Evan Peters med flere utgjør et sterkt ensemble.

Ellers så oppdaget jeg Taskmaster og den norske versjonen Kongen befaler i sommer. Stor underholdning.

Anya Taylor-Joy var fantastisk i The Queen’s Gambit, For All Mankind gjorde et tidshopp som var interessant, mens Ted Lasso hadde sin vanskelige andresesong og klarte kanskje ikke å nå de høyder førstesesongen hadde. Men jeg tror ting er lagt opp til at de kommende sesongene skal være gode.

I kategorien «Koselige drap»/Andre typer drap så var Mysteria i Brokenwood et hyggelig bekjentskap, mens Shetland fikk meg nesten til å ville flytte til Shetland (selv om mye er filmet i Skottland).Only Murders in the Building utnytter interessen for true crime podcaster på en morsom måte. We Hunt Together var kanskje inspirert av Natural Born Killers, men litt mer absurd og humoristisk. Vigil var mordetterforskning blandet med en dose klaustrofobi ombord på en ubåt. Gangs of London startet sånn passe første halve episode, så skjedde det noe som gjorde at jeg gapskrattet over det absurde som skjedde. Så ødela de alt med det jeg antar er et latterlig oppsett for fremtidige sesonger i siste episode. Mens Your Honor utnytter klisjeen om hva en ærbar mann er villige til å gjøre for å beskytte familien sin på en god og spennende måte.

Succession er fortsatt bra, men føler at magien fra de to første sesongene kanskje er litt borte. Kan være pandemiens skyld. I The Flight Attendant viser Kaley Cuoco at hun er noe mer enn Penny fra The Big Bang Theory. Jeg synes hun er en god skuespiller.

Jeg har ledd godt av What We Do in the Shadows og Letterkenny.

Star Wars: Rebels er den første animerte tv-serien jeg likte, i motsetning til The Clone Wars som hadde kun en interessant ting ved seg, nemlig Ahsoka Tano.

Disney har også begynt å utnytte komboen MCU og Disney+. WandaVision var sær og morsom, The Falcon and The Winter Soldier hadde sine øyeblikk men var mest rotete. Loki er best av de jeg har sett ferdig, men tar med Hawkeye ettersom det jeg har sett til nå (fire episoder) og det lille jeg har sett av reaksjoner om de to siste tyder på at den rager øverst.

Og noen tidligere favoritter hadde sine siste sesonger. Og alle avsluttet sterkt. Lucifer lekte seg litt med formatet i noen episoder (f.eks den klassiske musikalepisoden enkelte serier tar seg råd til). Bosch tullet ikke med formatet som gjorde det til en veldig god serie, og siste sesongen var i så måte veldig Boschsk. Mr Inbetween kunne ha godt av noen flere sesonger, men alt i alt skjønner at man slutter mens leken er god.

Og Brooklyn Nine-Nine avsluttet godt. Var litt flere episoder enn vanlig som handlet om det problematiske med politiarbeid som mange i USA opplever, men naturlig med tanke på det som skjedde i 2020 etter drapet på George Floyd.

Og genialt med å avslutte med en dobbelt heist-episode som kanskje var den beste i serien (selv om det å rangere heist-episoder blir litt som å rangere alle barna sine (antar jeg)).

Ellers

Oppdaget gleden med å sylte jalapeno og rødløk. Apple sine fletta soloremmer. Tailscale for alle mine dingser og servere. Og endelig en ny iPad mini.

Liker effekten lyset fra drivhusene på Frosta noen ganger har i vintermørket.

Hjalp litt å kutte ned på podcaster og lese lydbøker i stedet (jupp, kaller det lesing). 26 av 18 bøker på Goodreads leseutfordring. Så for første gang har jeg ikke bare nådd målet, men også overgått det.

Ting jeg absolutt ikke gråter over.

Tonnevis med fyrverkeri ligg på eit lasteskip på veg til Noreg, og kjem ikkje fram før 3. januar. – Det er som å få fjorårets avis i posten, seier Noregs Fyrverkeriforeining.

Høyt på listen over tåpelige ting som tar opp unødvendig plass.

Denne reportasjen minnet meg på om at jeg må lese På vegne av venner en gang.

Titter over notatet der jeg har notert ned titlene på det jeg har latt meg underholde av i år.

«Jøsses, det var mange tv-serier».

Spiste litt Mr. Lee nudler for første gang på … øh … i dette årtusenet. Fordøyelsessystemet ser ut til å protestere litt. Ble litt uggen og rapete kort tid etter å ha spist det.

Hadde det vært hos noen andre enn min bror, så hadde man kanskje ikke følt seg så velkommen 😃

Har hatt to forsøk med autolysepizzadeig i en normal ovn som sannsynligvis greier å komme opp i 275˚. Første runde på deig som ble lagd to dager før bruk. Og i dag med ni dager gammel deig (lagret i kjøleskap). Virket nesten så jeg kunne ha lagt deigen midt på bakepapiret, og den ville ha seget ut til en perfekt sirkel.

Så metoden anbefales for normale ovner.