The Iron Lady er selvsagt en film om Margaret Thatcher. Med Meryl Streep i rollen som Margaret Thatcher, og Jim Broadbent som Dennis Thatcher.

Filmen starter i nåtid, med en Margaret Thatcher som er dement. Hun snakker med sin avdøde mann, og med ujevne mellomrom får vi et tilbakeblikk til hendelser tidligere i livet hennes.

De fleste tilbakeblikkene er korte og prøver å gi et lite glimt av hvordan Thatcher møtte fordommer i en mannsdominert verden, fra første dag som nyvalgt parlamentsmedlem til hun ble valgt som statsminister. Jeg synes tilbakeblikkene fungerer sånn der passe. De gir et lite glimt, men samtidig er de såpass korte at de ikke gir noe til historien bak Margaret Thatcher.

Og det er fordi filmskaperene har sannsynligvis tatt seg store kunsteriske friheter og kaster bort ca. halve filmen på hvordan en dement Margaret Thatcher har det.

Og etter min mening fungerer det ikke. Margaret Thatcher er historisk sett en veldig viktig og interessant person, men blir redusert til en som har demens og snakker med sin avdøde ektemann. Hvordan nåsituasjonen er kunne vært en del av filmen, men for min del synes jeg den blir dominerende.

At Meryl Streep fikk Oscar for sin rolletolkning kan jeg delvis forstå, det var ikke hun som gjorde at dette ble en dårlig film.

Anbefales ikke. Jeg synes den ble sjarmløs og kjedelig, noe som er skuffende med tanke på personen den omhandler.

The Dicator er Sacha Baron Cohen sin siste film. Her driver han gjøn med diktatorene blant oss, så den har ikke reality-tv preget som Borat eller Brüno hadde (jeg har dog bare sett klipp fra disse og ikke hele filmen, så det kan hende at mitt inntrykk av de er feilaktig).

Versjonen jeg så er det amerikanerene kaller ‘Banned and Unrated’. Jeg vet ikke hvordan den skiller seg fra kinoversjonen her i Norge, men sett opp mot versjonen som var på kino i USA så inneholder den vel litt mer av pupper&penis.

Cohen spiller diktatoren Aladeen, som under et besøk til FN i New York blir erstattet av en dobbeltgjenger under kontroll av sin nærmeste rådgiver Tamir (spilt av Ben Kingsley). Aladeen blir kjent med hippifeministen (min beskrivelse) Zoey. Samtidig som han samarbeider med sin tidligere kjernevåpenekspert Nadal om å få tilbake makten i hjemlandet.

Å se komedier alene kan ofte være dumt, jeg tror vi har en tendens til å le mindre da.

Så når jeg sier ‘meeeeh’ om denne filmen kan det være på grunn av det. Men jeg synes bare ikke den var morsom. Jeg humret en del ganger, men dette var en serie med sketsjer strekt ut til å fylle en film med masse uinteressant i mellom.

Mattsvart Mercedes. Likte det litt.

Fra et eller annet sted, jeg plukket opp fra Twitter. Men kan dessverre si hvem som står bak.

Ted er Seth McFarlane sin første kinofilm. Han er kanskje mest kjent som skaperen av Family Guy og bidragsyter til andre animerte tv-serier på Fox.

Ted starter i 1985 med 8 år gamle og venneløse John Bennett (i voksen alder spilt av Mark Wahlberg) som får en stor teddybjørn i julegave. Bjørnen får navnet Ted, og en natt ønsker John at Ted skal bli levende. Noe som selvsagt skjer.

De blir naturligvis bestevenner, og Ted blir midlertidig kjendis med bl.a en opptreden hos Johnny Carson.

Så hopper filmen frem til 2012. John og Ted er slackere, sitter ofte å røyker marijuana og drikker øl. John jobber hos et bilutleiefirma og er kjæreste med Lori Collins, spilt av Mila Kunis.

Men selvsagt, en doprøykende slacker med en levende teddybjørn som beste venn kan etter hvert bli en liten påkjenning, særlig når John foretar noen merkelige valg …

Jeg likte filmen og den har en del morsomme scener. Av en eller annen grunn har den 11-årsgrense her i Norge, mens den i USA er 17-år. Selv om den ene hovedpersonen er en animert bjørn, og det er noen absurde situasjoner pga dette, så er det samtidig ikke overdrevent absurd. Det føles bare naturlig at Ted er en teddybjørn som er levende.

Sånn sett ligner vel egentlig filmen på f.eks I Love You, Man, bortsett fra at rollefiguren til Jason Segel blir spilt av en animert teddybjørn.

Jeg liker filmen og den anbefales.

Kontemplerer.

From the grotesque, to the sublime, to the downright bizarre, here they are — ten must-see photos from the set of Kill Bill: Vol. 1.

ᔥdbuntix

 ↪ Miramax

The Dark Knight Rises er siste film i Batmantrilogien til Christopher Nolan. Når det gjelder superhelter så er vel Batman blant de bedre. Mest fordi han er mer en superheltversjon av James Bond enn noe overnaturlig. Selv om både serien og filmene har elementer av det overnaturlige.

Superman og Spider-Man er for kjedelige for min del.

We were in this together, and then you were gone. Now this evil… rises. The Batman has to come back

Christopher Nolan leverer en grei nok filmopplevelse. Bane som Batmans nemesis er jo spennende nok, selv om det nok blir lenge til vi opplever en nemesis like bra som Heath Ledger i rollen som Joker. Jeg liker både filmen (og de andre filmene) som enkeltstående filmer og som trilogi. Samtidig så må jo dessverre mye tid brukes til å bygge opp bakgrunnshistorien til karakterene til filmen. Slikt sett blir det både en gjennomtenkt trilogi og en usammenhengende smørje. Noe som nok kommer fra at de fleste av oss kinogjengere (inkludert meg) ikke har nok kunnskap om Batman og bakgrunnshistorien.

Ikke misforstå meg, filmen(e) og trilogien er bra. Jeg bare elsker den ikke. Jeg lot meg underholde. Men selv synes jeg f.eks Jason Bourne er en bedre både som enkeltfilmer og som trilogi. Samme med den delen av Star Wars som de fleste av oss anerkjenner. Den siste søpla fra George Lucas feiler både som enkeltfilmer og trilogi. I tillegg anerkjenner jeg ikke dens eksistens.

Voldsløkka kunne ha vært en flott bane for Skeid å spille på, i stedet må de spille på Bislett mens kommunen (?) lar Voldsløkka bli en potetåker.

dust som i dust eller dust som i støv «taggeren» har tenkt på her?

The Art of Fielding er debutromanen til Chad Harbach. Normalt jobber han i magasinet n+1, et litterært magasin fra USA.

The Art of Fielding, i tillegg til å være tittelen på romanen er også navnet på den fiktive baseballboken skrevet av den fiktive baseballspilleren Aparicio Rodriguez. Og denne boken er viktig for en av våre fem hovedpersoner (vi vil se historien gjennom øyene til fire av disse).

• Mike Schwartz har talenter innenfor både fotball (den amerikanske typen), baseball og det akademiske. Prøver å komme inn på jusstudier.
• Henry Skrimshander er liten, men talentfull shortstop (defensiv posisjon innenfor baseball). På sett og vis hovedpersonen.
• Guert Affenlight er president ved Westish College, en ekspert på Herman Melville.
• Pella Affenlight er datteren til Guert. De har hatt et litt turbulent forhold, men Pella kommer på besøk til Westish, litt med tanke på å gjennoppta sine studier. Men mest for å komme bort fra sin mann.
• Owen Dunne er stipendiat, og er både Henry sin romkamerat og lagkamerat.

Mike og Henry møter hverandre under en kamp, og Mike blir med en gang imponert over banespillet til Henry. Han trekker i tråder på Westish og får ordnet det slik at Henry får et stipend til å begynne der. Ellers hadde han vært nødt til å slutte med baseball før han gikk i gang med sitt voksne liv.

Henry blir romkamerat med Owen Dunne, som er åpent homofil. I starten er Mike en fraværende person for Henry fordi han er opptatt med fotballen, men så snart baseballen starter begynner det å knyttes et nært bånd mellom de to. Mike ‘pusher’ Henry til å yte max og mer til. Og på dette nivået blir Henry fort en av de beste på sin posisjon.

Guert Affenlight blir litt mer involvert med de andre hovedpersonene når Henry ved et uhell skader Owen med et feilkast under en kamp. Samtidig har dette uhellet en negativ effekt på Henry, og han og Mike glir litt fra hverandre pga dette. Og Pella ankommer scenen.

She’d have to be crazy not to remember those earrings, and she was clearly not crazy. Opaquely not crazy. Not not not crazy

Selv om baseball er en viktig del av romanen, så er det absolutt ikke avskrekkende om man ikke kan noe om sporten. Den er kun et bakteppe for historien som fortelles, og det kunne like gjerne vært fotball eller svømming.

Jeg liker The Art of Fielding veldig godt. Det er en av de bedre bøkene jeg har lest i år (selv om det egentlig ikke sier så mye med tanke på hvor lite og hva jeg har lest).

Den anbefales.

The West Wing er en av mine favorittserier, scener som i klippet over er en av de viktigste grunnene til dette. Det er en serie som fortjener å bli sett om og om igjen.

ᔥ zefrank

Jeg tror det. Jeg har ingen annen forklaring. Det er jo tross alt en Philliescaps. Jaja, de spiller jo i det minste i National League, og Red Sox har jo hatt grei kontroll på de i interleague så vidt jeg har sett.

Deep down er den andre Kindle-singelen om Jack Reacher fra Lee Child. Akkurat som ‘Second son’ så er dette like givende som påskekrimmen på melkekartongen. Året er 1986, og Jack Reacher skal jobbe undercover i forbindelse med en kongresshøring om en ny snikskytterrifle for det amerikanske forsvaret. Ja, det er like spennende som det høres ut som. Landeveisrøveri.

Likevel har jeg forhåndsbestilt neste normale bok i serien, Wanted man. Bortsett fra singlene har jeg ennå ikke vært skuffet.

Første finalen i Champions League med Rosenborg. Wellington sørger for ekstraomganger med ett minutt igjen av ordinær spilletid når han setter inn 1–1.

Og i siste minutt av ekstraomgangene, fortsatt med stillingen 1–1, får Rosenborg straffe og Mario Ballotelli har som oppgave å ta den.

Six years after that detective found Dani, four years since the Lierows adopted her, she still can’t talk. She has spent as much time away from her birth mother as she did with her. Maybe, even with constant conversation and professional therapy, you still can’t rejuvenate parts of the brain that were never stimulated.

Fascinerende historie.

 ↪ Tampa Bay Times

Her caseworker determined that she had never been to school, never seen a doctor. She didn’t know how to hold a doll, didn’t understand peek-a-boo. “Due to the severe neglect,” a doctor would write, “the child will be disabled for the rest of her life.”

og

The authorities had discovered the rarest and most pitiable of creatures: a feral child.

Sterk historie.

 ↪ Tampa Bay Times

In this context, the Mac’s continued independence of character seems even more assured. Apple’s online platform is the unifying force in its product line, not any one OS. Think of Mountain Lion as the best desktop iCloud client Apple knows how to make.

Noen liker et nytt kattedyr fra Apple fordi det er nytt, enkelte liker det fordi det betyr en ny gjennomgang av kattedyret fra John Siracusa.

 ↪ Ars Technica

Fra et intervju på NPR Fresh Air med Aaron Sorkin sin nye serie, Newsroom.

I’m a registered Republican. I only seem liberal because I believe hurricanes are caused by high barometric pressure, not gay marriage

— Jeff Daniels, i Will McAvoys skikkelse

Intervjuet hadde med dette klippet fra serien.

Alle har sikkert sett videoen av hvalen veimyndighetene i Oregon prøvde å fjerne med dynamitt. Tar den likevel med for å innlede neste post, et lydklipp.