Man vet at man er slått ut av influensa når det tar en time før man gidder å hente iPhonen som ble glemt igjen på stua. Og blir helt utslitt.
Jeg antar at pleie under sykdom er den store fordelen med samboerskap/ekteskap. Kan ikke tenke meg en annen grunn.
Like Uber, but for når man bor 500 kilometer fra mamma og trenger pleie når man har influensa. Må jo være et marked der.
Kom for sent på jobb i dag fordi jeg plutselig begynte å se på mange tester av fyllepenner på YouTube. Så stor sjanse for at jeg snart kjøper en relativt dyr fyllepenn. Ikke Montblanc dyr, men minimum firesifret.
Feilsøke på FTP og brannmur som om det er 1995. Produktiv dag altså.
I forbindelse med litt feilsøkning kom jeg over følgende illustrasjoner Cisco brukte i sin feilsøkningsguide.
Burde vært mulig å få bittelitt bedre kvalitet på bildene.
Black Mass var ikke akkurat en højdare. Alle elementene føles overfladisk behandlet. Man har Depp og Cumberbatch (og mange andre kurante skuespillere) og så klarer man å lage en såpass kjedelig film
Hadde ett brød som ikke skulle gå til spille, så gikk meg en tur og matet endene ved Akerselva.
Tilbringer lørdagen med å endelig se Black Mass sånn cirka 18 måneder etter at jeg kjøpte den på iTunes.
Tok meg selv i å rundt på butikken og nynnesynge teksten til «Satan» etter å ha sett på Stephen Ackles sin vidunderlige fremføring på Trygdekontoret. Får håpe ingen overhørte meg.
I was born mean By the time I was 12 I was killing Killing for Satan
Mens jeg jobbet i dag fikk jeg plutselig lyst til å høre på Nevermind. Og innså at albumet kom ut i 1991 og begynner å bli 27 år gammelt. Og jeg følte meg som fyren som valgte den feile gralen.
Alto’s Odyssey. Frustrerende, men samtidig chill og lax (for å bruke ord noen neppe bruker nå).
I helga så jeg Inception for første gang siden jeg så den på kino (I 2010? Herregud, som tiden flyr). For en herlig underfundig film, som jeg faktisk burde ha sett flere ganger enn de to som jeg nå har gjort.
Sci-fi uten å være sci-fi, nåtid uten å føles som nåtid.
Siri, gi meg definisjonen av å ha baller/eggstokker.
Liker effekten snø har på trær.
Det føles ikke så lojalt når «Lojal» bare er noe som er klistret over det forrige navnet.
På søndag løste man sin første Kenken uten bruk av hjelp. De daglige gåtene gjør at abonnementet på The Times lønner seg.
Sekunda bryggerekke.
Ikke rart det bare smaker vann badabomtisj
Helt luftfri blir ikke øverste delen, men jeg liker Neat Ice Kit. Merkelig hvordan noe så enkelt som en luftfri isbit kan gi litt glede.
Origin
Som de fleste andre så var The Da Vinci Code første gang jeg ble kjent med professor Robert Langdon. Det var andre bok Dan Brown hadde skrevet om professoren, men suksessen kom vel først med bok 2.
Jeg har noen vage minner om å være på Oslo S hos Narvesen og tittet etter en bok for å lese på togturen til Trondheim (det var på tiden jeg fortsatt tok dagtog). Av en eller annen grunn tiltrakk The Da Vinci Code oppmerksomheten og jeg kjøpte den. Og som de fleste andre så ble jeg oppslukt, og det tok ikke mange dagene før jeg hadde lest den ferdig. Den gjorde togturen mindre kjedelig som tross alt var målet.
Og som vanlig når jeg finner en forfatter innenfor denne sjangeren som jeg liker har jeg en tendens til å kjøpe de andre bøkene. Digital Fortress og Deception Point led av for mye dårlig teknobabbel. Angels & Demons var vel sånn passe grei, mens The Lost Symbol husker jeg ingenting av. Og fra Inferno var det bare det malthusianske plottet som festet seg. Og da er vi ved Origin som er femte bok om Robert Langdon.
Og for å si det kort og greit. Dette var lite spennende. Tilbake til teknobabbel av den dårlige sorten. Og når den i tillegg mangler en Langdon som blir jaget mens han låser gåte etter gåte for å finne neste destinasjon. Eller. Han og det kvinnelige sidekicket blir jo jaget. På et vis. Og han finner ut hvor neste mål er. Men spenningen mangler. Og da blir svakhetene til Dan Brown tydeligere.
The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman.
Dog, en ting skal Dan Brown ha. Han vet hvordan man bør dele inn kapitler. Litt for mange forfattere liker å ha kapitler som er alt for lange.
