Time 8 uten Airpods for første gang på nesten to år (leverte de inn på Eplehuset fordi de batteritiden var betydelig mer redusert enn hva den burde være). Livet er for jævlig.

Og to år etter lansering er de igjen umulige å få tak i like før jul.

Det er fortsatt tre episoder igjen av tredje sesong med The Good Place, men jeg tror man trygt kan si at Mike Schur & Co. virkelig kan det de holder på med. Og nok en serie der castingen har truffet innertier på hver eneste avgjørelse.

The 1975. A Brief Inquiry Into Online Relationships. Nytt bekjentskap, ser de har to album tidligere på samvittigheten. Om det er litt konseptalbum (med tanke på tittel så er det kanskje det), eller bare alternativ miksing av stilarter, så var dette for det meste kjedelig. Variert repertoar, men det var lite som ga meg lyst til å høre på dette flere ganger.

Queen. Queen. Dette var interessant, minner om tidlig rock fra 70-tallet.

sjekke notater

Ah, det er fra 1973. Dette tror jeg er bortimot første gangen jeg har hørt på et helt album fra Queen. Kun erfaring med enkeltlåter før som Bohemian Rhapsody, We Are The Champions, We Will Rock You og en del andre som jeg ikke husker navnet på.

Men dette likte jeg. Variert. Heftige riff. Veldig imponerende start.

Så Bohemian Rhapsody på kino i dag. Likte den. Føles litt atypisk for denne typen filmer, selv om den har det typiske. Store doser alkohol og andre fritidskjemikalier. Bandmedlemmer som blir uvenner.

Men blir venner igjen. Ok, det med uvennskapet var visst kreativ frihet av filmskaperene viser det seg. De måtte av eller annen grunn få litt mer konflikt inn i filmen.

Jeg har hørt Queen, men jeg har ikke hørt på Queen. Så det kan nok tenkes at tiden fremover så vil noen av ukens album være fra Queen.

En øl mens man leser ferdig The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle, som man gjør fordi man venter på at DHL-mannen (eller damen) skal levere pakke til pickup point.

Snart 2019-meg er litt irritert på 2016-meg for å ikke ha satt opp microserver og proxmox tidligere. For det var jo faktisk litt moro og litt mot normalt som er at etter en dag på jobb med servere og nettverk på jobb, så har jeg egentlig ikke lyst til å fortsette med det hjemme.

Fortsetter å leke meg med Proxmox på Microserver. Knølet litt med vlan i Proxmox og på Edgerouter, før jeg kom på at det kanskje var noen brannmuråpninger som måtte til.

Note to self, på tide å dykke litt mer inn materien for ZBF og Edgerouter.

Holy motherforking shirtball! Enda en gang.

«Jeg skal ha en datakabel og dobbeltsidig tape» sa jeg til hun i kassen på Kjell.

«Det var en uvanlig kombinasjon svarte hun».

«Skal bruke det på samme SSD».

Så, det nærmer seg at HP Microserver som jeg kjøpte for litt over to år siden begynner å bli brukandes.

I Used to Know Her: Part 2 av H.E.R og Mjusik av Hilma Nikolaisen er ukens to album. Førstnevnte er klassifisert som R&B/soul, sistnevnte som rock.

Begge falt i smak. I Used to Know Her: Part 2 viser at H.E.R har en bra stemme, uten at den henfaller til å bruke «vokalonani» for å vise hvor god stemme hun har. Hilma Nikolaisen har sanger med heftige riff, men også mer rolige låter der en, uten sammenligning forøvrig, kan minne meg om tidlig Beatles (eller i alle fall den typen musikk som var vanlig da Beatles ble store). Tror jeg.

Jeg kan absolutt ikke «minner meg om litt tidlig Red Hot, med et hint av 90-talls The Smith og subtile undertoner av Nirvana» leken.

Jeg likte musikken, og begge albumene hadde variasjon på låtene så jeg slipper å høre 8-10 låter som minner om hverandre.

Tidligere i dag dro jeg til Storsenteret kun for å kjøpe isopropanol (for å rense bort litt kjølepastagugge på en microserver jeg skal sette sammen). Kvart på seks kom jeg på at jeg hadde glemt det og dro enda en gang til Storo for å kjøpe det. Att og frem er like langt x 2.

Gold Jerry. GOLD

Fikk i dag barbersåpe og etterbarberingskrem fra Fitjar Islands, med duften Fjellheim.

Våre Fjellheim produkter lukter som en stabel med nyhogd tømmer langs en skogsvei, og får deg til å føle deg som om du har rullet deg i einerbusker på vei over fjellet.

Kan bekrefte dette. Nydelig lukt, og skiller seg litt ut fra normen uten å være sær.

Oppfølger til saken nevnt i burgerturisme. Så kanskje det er litt mer når det gjelder Stanich’s, men tar man bort Stanich’s, så var det da flere som opplevde problemer.

But then, a month or so later, a different sort of story emerged. The first was in Seattle, where the local restaurant critic wrote about Loretta’s Northwesterner (No. 4 on my top 100), a small local bar that was now being overrun by burger tourists. I heard from friends in Chicago of the many grumblings at Mott Street (No. 7) where people were waiting hours for the bar-only burger while tables in the restaurant sat open.

Paviljongen i Torshovparken.

Sitat fra en samtale jeg overhørte på vei til butikken.

«Det er jo det flotte med å fortsatt bo i Drøbak. Jeg kan hyle og skrike så mye jeg vil»

Hva jeg tippet og hvor mye jeg bommet:

	Lag	Fasit	Poeng	Bom plassering
1	Rosenborg	Rosenborg	64	0
2	Strømsgodset	Molde	59	1
3	Molde	Brann	58	3
4	Vålerenga	Haugesund	53	8
5	Sarpsborg 08	Kristiansund	46	9
6	Brann	Vålerenga	42	-2
7	Lillestrøm	Ranheim	42	8
8	Odd	Sarpsborg 08	41	-3
9	Stabæk	Odd	40	-1
10	Bodø/Glimt	Tromsø	36	3
11	Start	Bodø/Glimt	32	-1
12	Haugesund	Lillestrøm	32	-5
13	Tromsø	Strømsgodset	31	-11
14	Kristiansund	Stabæk	29	-5
15	Ranheim	Start	29	-4
16	Sandefjord	Sandefjord	23	0

Jeg hadde tydeligvis for mye tro på Strømsgodset (som en stund var på direkte nedrykk), Stabæk og Lillestrøm, og for liten tro på Haugesund, Ranheim og Kristiansund. Traff klokkerent på Rosenborg og Sandefjord.

Nok en sesong der den som var minst dårlig vant serien igjen, men i år var det nesten ekstremt. Spør du de fleste som heier på Rosenborg, så vil de vel bare si at hjemmekampen mot Molde er eneste gode kampen i år. Det skal jo til Rosenborgs forsvar nevnes at de vel neppe har hatt det som kan kalles førstelaget tilgjengelig i år bortsett fra første serierunde og helt mot slutten.

Tales of Us av Goldfrapp og Delta av Mumford & Sons var ukens to nye album.

Goldfrapp var noe jeg ble kjent med når jeg kjøpte Felt Mountain tidlig i dette årtusenet. Likte musikken, men bortsett fra å kjøpe albumet etter Felt Mountain, Black Cherry er det lite jeg har hørt etter det. Ikke før Byrået brukte Annabel. Så da måtte jeg jo høre på resten av albumet. Og bortsett fra Annabel så er det ikke egentlig noe annet som fester seg. Alt er egentlig for likt og melankolsk. Akkurat nå har jeg i alle fall ikke riktig sinnsstemning for å høre på det.

At Mumford & Sons kom med et nytt album samtidig som jeg nevnte de i forbindelse med et annet nytt album var litt morsomt. Jeg likte de to første fra de, men synes ikke dette var like spennende. Men fortsatt hørbart, men kommer neppe til å høre på dette like mye som Sigh No More eller Babel.

«Just curious, what is all of you guys’ favourite films of each year in the 2010’s?» spurte noen på Twitter.

Og ettersom filmtittingen min er veldig varierende googlet jeg bare etter en liste over beste filmer fordelt på år, så valgte de jeg har sett, selv om jeg nødvendigvis ikke har sett den det året den kom ut. Og noen er med bare fordi det er eneste filmen jeg har sett fra det året, gidder ikke så lete så mye etter filmer fordelt på år. Og ja, jeg liker den nye retningen med Star Wars, selv om jeg ikke er fan Solo så liker jeg tankegangen bak den. Ja, jeg vil ha filmer fra Star Wars universet uten at det står om hele galaksens eksistens.

• 2010 - Inception
• 2011 - Moneyball
• 2012 - Lincoln
• 2013 - Her
• 2014 - John Wick
• 2015 - The Force Awakens
• 2016 - Rogue One
• 2017 - The Last Jedi
• 2018 - A Star is Born

Jøss. Andre gang denne uka. Er jo en del av ordene som er ren gjetning basert på deduksjon av ordene før og etter de ordene som fortsatt er skjult. Men fornøyd lell.

Har begynt å lese The Sevens Deaths of Evelyn Hardcastle.

Men legger merke til at det også finnes en The 7½ Deaths of Evelyn Hardcastle

Er den utgaven 0,5 død bedre enn den andre. Sistnevnte har dog færre sider. Veldig forvirrende. Jauda, skjønner at den ene er utgaven for det britiske markedet, den andre for det amerikanske. Men litt interessant med sideforskjellen på hardcoverversjonene. Særlig når de ser ut til å være ca. like stor. Men selvsagt, fontvalg og linjetetthet har jo mye å si.

Velger å anse det som at selv om jeg får 0,5 færre dødsfall av Evelyn Hardcastle, så får jeg flere sider.

Ja, jeg er så kjedelig at jeg som oftest leser krimromaner. Som oftest. I den grad jeg har sett Pierre Lemaitre diskutert, så er det som oftest som forfatteren av bøkene om politimannen Camille Verhœven, og mer spesifikt boken som het Alex, som visstnok er den første som ble oversatt til engelsk.

Denne måneden leste jeg så den første boken Irene, før jeg leste den tredje, Camille denne uken. Men nå ser jeg på Wikipedia at Camille egentlig er bok nummer 4, fordi Rosy & John regnes som nummer 3. Noe som gjør at f.eks på Goodreads så er det to bøker som krangler om å være #3 i Verhœven trilogien (som nå er på fire bøker).

I henhold til Goodreads ga jeg Alex i sin tid 2 av 5 stjerner. Hvorfor husker jeg ikke helt, detaljene i en roman har som oftest en tendens til å forsvinne etter kort tid, og i alle fall over tre år etterpå. Men den hadde en morsom vri.

Og det hadde Lemaitre i Irene også. Og ellers syntes jeg den var verdt 4 av 5 stjerner. Camille hadde også en vri, men den var ikke like wow som Irene og Alex. Dog, 4 av 5 her også.

Dog, det kan jo hende at de egentlig er mer sterke 3-ere. Men jeg ble litt nysgjerrig på hvorfor jeg i 2015 mente Alex bare var verdt 2. Kan hende det var fordi i Alex så var det mer en beskrivelse av groteske handlinger som ble utført, mens Irene som oftest var en beskrivelse av veldig groteske handlinger som var utført, og som da ikke føles like grotesk. Camille hadde lite av det groteske.

Interessant om effekten av listekåringer, og om hvordan de kan være ødeleggende.

For the past year, the story of Stanich’s has haunted me. For most of that time, I’d been away from Thrillist, as I worked on a book that frequently took me to Portland. Each time I was there, my story would somehow find a way into conversation, like the one with my Lyft driver who asked if I liked burgers. Yes, I said tentatively. “Well, we had a great one here,” he said, as we drove over the Burnside Bridge. “But then some asshole from California ruined it.” Or the time, while sitting at the bar at Clyde Common, the bartender came up to me and in a soft, friendly voice inquired if I’d planned on closing any more burger restaurants while I was in town.

Det er en lokal pizzarestaurant i nærleiken som flere ganger har fått strålende omtale i rikspressen en del ganger, og jeg har lagt merke til at i en periode etter det har den alltid fått ekstra besøk i en stund etterpå. Bra for restauranten, men litt kjedelig for oss i nabolaget.

But then, a month or so later, a different sort of story emerged. The first was in Seattle, where the local restaurant critic wrote about Loretta’s Northwesterner (No. 4 on my top 100), a small local bar that was now being overrun by burger tourists. I heard from friends in Chicago of the many grumblings at Mott Street (No. 7) where people were waiting hours for the bar-only burger while tables in the restaurant sat open. And then came Stanich’s.

Jeg hadde ikke troen på meg selv i forrige uke, men jaggu klarte jeg ikke Polygon igjen. 💯

En gulrotmuffins og te etter den sedvanlige søndagsspaserturen i nydelig høstvær her i Oslo.