Sammentreff
I dag, mens jeg holdt på med dagens Polygon i The Times, så tenkte jeg et øyeblikk på at det er synd at italicize ikke ble stavet på en annen måte som passet med følgende bokstaver.
Så hoppet jeg over til Spelling Bee hos NY Times, og fikk følgende utfordring.
Humret litt da.
Første dag tilbake på jobb etter 3,5 uker med ferie. Måtte starte hardt med å skifte en del passord som var gått ut, og ellers lese en del mail. Tror det er sjakktrekk å starte midt i uken, kort tid til helga. Så får man akklimatisert seg litt først.
Eg snakkar om det heile tida 📚
Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof er en samling tekster av opplevelser Camara Lundestad Joof har hatt gjennom sitt liv som halvt norsk og halvt gambisk i Norge (og andre land). Fra opplevelsen på 17. mai som jente i Nordlandsbunad og bli fortalt av en eldre kvinne om at hun ikke har rett til å gå i noe sånt til antagelser om at pga hennes hudfarge så har hun ikke betalt for billett til å sitte på 1. klasse på toget. Førstnevnte er jo en del av den veldig utbredte holdningen om at du må være norsk, men ikke for norsk, fordi det er feil det også. Og Joof er jo tross alt veldig norsk, nordlending som hun tross alt er. Og man tenker på lignende historier man har lest om glade unger på 17. mai som får beskjed om at de ikke har noen rett i å vifte med flagg eller gå i bunad.
Boken er bare 94 sider lang, men jeg aldri lest noe som gir meg så mange slag i magen som når Joof skriver om sine opplevelser. Og kostnaden det har for henne når hun spiller situasjonen på nytt og på nytt i hodet sitt. Og assosiasjonene hun får av enkelte gjenstander fordi de er for sterkt knyttet til en situasjon. Om hvor slitsomt det hele tiden må være.
Og da tenker jeg ikke en gang på situasjonen der hun ble slått bevisstløs som 14-åring og var sekunder fra å bli bundet fast til en bil og bli slept rundt.
Sistnevnte er jo et klart eksempel på den livsfarlige rasismen som finnes i Norge (sammens med f.eks Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen som grelle eksempler på hvor galt det kan gå). Men de fleste opplevelsene er jo dråpene som over tid vil slipe ned steinen. Som f.eks at enkelte bruker neger i tide og utide.
Når Afrikan Youth in Norway på 90-tallet begynte å jobbe for at vi skulle slutte å bruke neger og mulatt, tenkte jeg som mange at dette var da fryktelig til hårsårhet, og at ordet i seg selv ikke har samme konnotasjoner som det såkalte n-ordet i USA.
Men jeg begynte å etterfølge ønsket deres fordi det ikke kostet meg noe særlig, annet enn å kanskje noen ganger bruke noen flere ord. Og kanskje fordi min holdning om hvem som kan kalle seg norsk kanskje er litt mer liberal enn de fleste. Hudfarge er i alle fall ikke en faktor.
Alle har vi fordommer, og i større eller mindre grad er dette med på å påvirke våre samhandlinger med andre mennesker. Konduktøren i det ene eksempelet Joof nevner er kanskje ikke rasist, men det er gode muligheter for at hudfargen til den andre passasjeren påvirket hvordan konduktøren oppførte seg. Og selv har jeg vært i situasjoner (i hine hårde dager når jeg jobbet på 2. linje support f.eks) der kjønn, navn eller alder har medført at jeg har gjort antagelser som ofte blir knust sekunder etter at interaksjonen begynte. Men hvorvidt det er et problem handler mest på om en selv tilpasser seg ny viten eller kjører på med sine antagelser.
Ingen er ens alder, kjønn, hudfarge, fødested, bosted, […] eller sosiøkonimiske klasse.
Aktsom for kjærlighet.
And trust that I’m doing what I can to hop to number 1 on your partners free pass list. And number 3 on yours.
Tretunnel.
På vei hjem.
A very stable genius.
Lurer på om toddler in chief har fått denne på Spelling Bee (gjetter nei fordi han neppe har tålmodighet til sånt).
En dam for ettertanke på Havstein Kirkegård.
The Tempus Project 📚
The Tempus Project er andre bok om hacker/agent extraordinaire i MI6, Brigitte Sharp. Den første boken var som nevnt en grei start. Og Antony Johnston fortsetter vel den greie starten uten å sende kurven akkurat så veldig mye oppover.
Første bok var tidsriktig om droner, og denne føles tidsriktig med hackingteam, kryptovaluta og ransomware, selv om en henvisning til Sony sin rootkitsnafu i 2005 føltes litt … malplassert (jaja, bare femten år siden, og jeg er litt usikker på når handlingen i boken er lagt til).
Jeg liker Brigitte, men samtidig synes jeg de andre figurene rundt henne i MI6 og ellers føles litt tynne og karikerte, og som en følge av det, dårlig utnyttet i historien. Og samtidig så synes jeg at hvordan man nøster opp problemet steg for steg bærer preg av flaks og teknobabbel, og ikke akkurat blir så superspennende. Som så mye innenfor underholdning, å gjøre ting som skjer på en datamaskin spennende og interessant er vanskelig. Johnston klarer det delvis, og med mange og korte kapitler så greier han å få leseren til å ha et greit driv.
Som bokserie har de etter min mening litt svakheter, men jeg kan se for meg at disse kan lett gjøres om til to greie actionfilmer med en sterk kvinnerolle. Som derav kanskje er litt av problemet, det føles mer som et filmmanuskript enn bok.
Helt knust.
That’s what she said.
IMDB Top 50 poppe. Har sett 46 av disse. Schindler’s List, The Prestige, The Wolf of Wall Street og Shutter Island er de jeg ikke har sett.
Olav Tryggvason.
HEY
HEY kom inn som en orkan i forbindelse med sin bruhaha mot Apple på grunn av manglende IAP i sin app. En ny vri på epost (som i at man må bruke webklient/elektronapp/iOS/androidapp på sine aktuelle plattformer). Webklienten er grei, samme med iOS-appene. For Android kan jeg ikke uttale meg, mens elektronappen er bajs. Å lage en singelsitebrowser i Chrome eller f.eks. Fluid er bedre enn å bruke elektronappen.
Jeg bruker Fastmail og er generelt sett fornøyd med det. Primært får jeg bare epost om bestillinger, kvitteringer, nyhetsbrev og innloggingsrelatert informasjon. Det er ikke her jeg kommuniserer med andre mennesker annet enn med firmaer når det er noe annet enn automatiske meldinger.
Nyhetsbrev fra aviser sorteres til en egen mappe, alle andre skannes lett og arkiveres kjapt. Når jeg bestiller noe beholder jeg siste mottatte epost relatert til bestillingene, og arkiverer de andre så snart ny status blir mottatt. Og eposter som skal besvares eller har en frist tilknyttet seg beholdes (og en påminnelse blir lagd). Ikke ulikt hvordan jeg arbeider med epost på jobb heller.
Så jeg vil ikke kalle meg en epostpoweruser. Ting skannes, og arkiveres så snart jeg har fastslått at dette ikke er noe som må følges opp senere.
Likevel, etter å ha sett videoen med Jason Fried og fulgt med på krangelen mellom Basecamp og Apple, så ble man jo litt nysgjerrig.
Prøvekonto ble lagd, og epost ble videresendt fra min adresse hos Fastmail. Og det tok ikke lang tid før jeg fikk testet ut en av de nye interessante funksjonene til HEY. Utsiling av avsendere. Du kan velge å si at du ikke har lyst å se epost fra noen, men i hovedsak er det tre bokser du siler avsendere inn i.
I stigende viktighetsgrad heter disse Paper Trail, The Feed, Imbox.
Paper Trail er boksen der du skal sende alle kvitteringene dine. Abonnementet ditt på Apple Music. Hit. Kvitteringen du får hver måned for medlemskapet i The Incomparable. Hit. Osv. I teorien en kjekk idé, så fremt at selskapene du har en forbindelse med har forskjellig avsenderadresse ut ifra funksjonen til en epost. For eksempel er det ikke meg imot at den månedlige eposten fra Apple om at jeg har betalt for nok en måned med Apple Music går til denne boksen. Men eposten om at jeg har logget inn på iCloud.com fra en ny nettleser eller har skiftet passord, det er informasjon jeg gjerne vil ha til min Inb^H^Hmbox. Heldigvis ser det ut som Apple gjorde det (ikke store forskjellen, den ene typen brukte no_reply@.., den andre brukte nopreply@..). Men det er ikke sikkert at alle de som sender ut ting som skal enten til den ene eller andre boksen er like flinke. Og den infoen fra Apple føles litt mer flaks enn noe bevisst.
Den nest viktigste boksen er The Feed. Det er her du sender alle nyhetsbrev osv. Evt. andre eposter som har litt trafikk, men som ikke er viktig for deg. En god idé, men gjennomføringen er ikke helt optimal etter min mening. Den viser en liten forhåndsvisning av alle eposter, og det er en knapp som man må klikke på for å vise hele. Idéen bak The Feed er grei, men gjennomføringen er ikke bra. Det er en knapp som for å se hele eposten, skulle ønske det var en knapp for å se mindre av eposten. Jeg tror også det mangler en indikator på hvorvidt man har sett på eposten før eller ei når man skroller nedover. Det kan hende HEY bare laster inn det som er nytt, og når man når bunnen så lastes det gamle også inn. Men er ikke sikker.
Og den viktigste boksen er Imbox. Her skal i teorien all eposten du bryr deg om komme inn. I løpet av min test er det her eposter vedrørende bestillinger, og nyhetsbrev jeg betaler for kommer inn (samt de nyhetsbrev som viser måtehold med antall eposter). Og f.eks. min korrespondanse vedrørende en klage jeg sendte til SJ angående deres organisering av ombordstigning på nattoget når det var en time forsinket. For det er ikke til å unngå at mye av min kommunikasjon med bekjente og kolleger nå foregår via meldinger på type iMessage/Signal/WhatsApp/Slack osv. Og i tillegg så er jeg fornuftig nok til å ikke bruke privat epost til jobbrelaterte ting.
For ting i Imbox har man mulighet til å bunte sammen avsendere, slik at flere eposter (som f.eks. Stratechery nyhetsbrev) vil bare ta opp en linje i Imboxen. Liker denne detaljen. Gjør det også mulig til å ha flere avsendere synlig i Imboxen.
Når man åpner en epost har man denne, kanskje litt for store verktøylinjen, nederst i vinduet. Reply Now er jo selvforklarende, Reply Later betyr at eposten legges i en kø for senere behandling. Set Aside er for eposter du trenger å referere til senere. F.eks reiseplaner, billetter eller bestillinger. De to siste dekker grunn 2 og 3 til at jeg ikke arkiverer en epost med en gang i Fastmail.
- Skal lese nyhetsbrevet når jeg har tid
- Er en ting som fordrer et svar innen en frist, f.eks det å delta i en tippekonkurranse
- Siste epost om ting jeg har bestilt, men ennå ikke mottatt.
More viser følgende selvforklarende meny.
Om man ser på videoen så er det jo f.eks. skryt av at man kan endre på tittelen til en eposttråd for seg selv, eller at man kan slå sammen eposter til en tråd. Igjen, det er ikke sånn min private epost er, så jeg ser ikke den store nytteverdien i det. Men de ganger jeg synes tittelen på en eposttråd begynner å avvike veldig mye i fra det opprinnelige, så bruker jeg ofte å endre tittelen til «Bedre tittel (var blahblahmeh)». Men det er ikke noe de fleste normale mennesker gjør.
Now email feels like a chore, rather than a joy. Something you fall behind on. Something you clear out, not cherish. Rather than delight in it, you deal with it.
Jeg humret litt over denne. Epost var kanskje noe magisk på 90-tallet, men jeg tror at SMS og andre lynmeldingstjenester, samt forum og nyhetsgrupper var noe man generelt satte mer pris på. Epost var for det formelle. Det som skulle dokumenteres. Ikke for løs prat.
Så akkurat nå er konklusjonen min at HEY er interessant, den har sine meninger om hvordan ting skal være (selv om jeg er sikker på at gode idéer vil vurderes og eventuelt implementeres). Og appene på iOS/iPadOS er interessante. Webappen er bra. Men elektronappene for Windows og Mac er ikke interessant annet enn for at det er sikkert den beste måten til å få varslinger som fungerer.
Likevel er ikke HEY noe jeg trenger fordi jeg generelt sett er flink med å arkivere med en gang eposter som jeg ikke trenger i innboksen min kontra eposter jeg trenger å svare på eller lese senere eller er informasjon relatert til noe jeg har bestilt. Som så arkiveres så snart de er besvart/lest/produkt mottatt.
Husker ikke hvor jeg så linken, men Tasos Sangiotis hadde generelt samme tanker som meg om HEY, og noen greie idéer til å implementere noe lignende på Fastmail.
Likevel, jeg kommer nok til å betale for et år med HEY, for å få reservert den epostadressen jeg har lyst til å ha med dem. Og så kommer det an på hvor dyrt det evt. blir å bruke personlige domener med HEY. Det er kanskje det som gjør at jeg evt. vil revurdere å bruke HEY.
