Trodde dette skulle skje i dag, men det er tydeligvis litt vanskelig å telle for aktivitetsappen, fordi når jeg sjekket på fredag så var jeg fortsatt to dager unna.

Har jo observert at britiske aviser har hatt noe de kaller for «cryptic crossword», og når jeg har sett på de har de jammen meg vært kryptiske.

Men kom over Minutecryptic som har en daglig gåte med en dertilhørende pedagogisk forklaringsvideo.

Totalt sett synes jeg ATP er en slitsom podcast å høre på fordi i sum er det en podcast som er mer negativ enn positiv. Ikke at det å være negativ generelt sett er noe som i sum er negativt, men når den generelle viben er ALT SUGER så blir det i lengden litt slitsomt å høre på. Det er derfor jeg i stor grad har sluttet å høre på tech-podcaster, den ene jeg hører på i stor grad er Upgrade fordi Jason Snell er en ypperlig pundit.

Og når man i tillegg føles litt uprofesjonell når podcasten i bunn og grunn er en stor del av ens livsgrunnlag, så blir jeg litt negativ.

MEN

MEN, når jeg hører på siste episode der Marco legger ut om den nye versjonen av Overcast, så er det faktisk litt interessant, fordi det handler om valg en av de må ta for sin app, i motsetning til valg Apple må ta som berører et uendelig antall av apps.

Fordi når han forklarer valg han måtte ta med tanke på Overcast, så blir det jo ikke nødvendigvis så vanskelig å forstå at Apple på sin side måtte ta noen tilsvarende valg.

Men totalt sett, en diskusjon som angår reelle valg i stedet for hypotetiske valg er alltid litt mer interessant.

Og det må sies. Overcast nå minner litt mer om den appen jeg forelsket meg i for ti år siden, og som har vært funksjonell men ikke super de siste 2-4 årene.

Etter en liten diskusjon vedrørende forenkling osv når det gjelder apper og tjenester man bruker, der jeg ytret et ønske om å f.eks kanskje muligens kutte 1Password ut av livet mitt ettersom Apple kanskje gjør nok for å erstatte det for mitt bruk, og at jeg følte at Apple Notater og den innebygde støtten for PDF med Preview og Files dekket mitt behov

Placed on Feb. 5, 2007

(fra kvitteringen for når jeg betalte for 1Password første gang)

Så er det jo kanskje på sin plass å si noe om når det motsatte også skjer

Stor del av det jeg bruker en iPhone til har lenge vært å høre på podcaster, og jeg har hatt meninger om noen av alternativene.

You purchased Overcast’s $4.99 unlock on 16/7/2014

Noe som betyr at jeg har «vært» med fra starten. Dog, det siste året har jeg brukt Apple sin Podkaster av diverse årsaker, men mest fordi jeg ville prøve å bruke den innebygde løsningen (som kan ha sine styrker og svakheter).

I det store og hele så er jo Apple sin løsning grei nok, men noen ganger er det litt for mange steg for å gjøre det jeg vil. Og noen ganger er den bare litt ulogisk.

Så når den nye Overcasten som Marco har omskrevet totalt kom på tirsdag så uttalte jeg jo følgende:

Æsj, nyeste Overcast ser jo snasen ut.

Og den gjør det i såpass grad at jeg har valgt å begynne å bruke Overcast igjen. Jeg har mitt syn på Arment og Co. når det gjelder podcasting og en del andre ting, men når det gjelder design av apper, så er det definitivt klasse (selv om jeg ikke var fan av noen endringer han gjorde for en del år siden, selv om jeg skjønte de med tanke på brukergrensesnitt).

Fordi med Overcast er målet at det skal være enklest for deg å lytte på de podcastene du har lastet ned og faktisk lytter på. Når jeg bruker Apple sin app så har jeg mest følelsen av at «se på alle disse andre podcastene du kan lytte på» er viktigere enn å få lyttet på det jeg faktisk abonnerer på.

Så er jo spørsmålet om jeg finner gleden i å «oppdage» nye podcaster igjen, listen over hva jeg abonnerer og lytter på har vært kraftig redusert i noen år.

Fikk min første bikinidamespam på Signal i går. Fascinerende.

Æsj, nyeste Overcast ser jo snasen ut.

Borettslaget har gjort tiltak slik at det er færre (kanskje ingen) måker som har rede på blokkene. Men noen måkeunger kommer likevel inn i vår trygge bakgård.

I år ser det ut som det kun en dundott som gjemmer seg hos oss. Og dette er mor og far som passer aggressivt på.

30/52

Tre generasjoner med moderne boliger.

But the visual effects supervisor quickly embraced the digital realm, continuing on the Spielberg movie and moving onto computer generated characters with Paul Verhoeven’s Starship Troopers.

Det er riktignok nærmere 30 enn 20 for når Starship Troopers hadde sin premiere. Og det er noen år siden sist jeg så den (men sikker på det er i forrige tiår en gang.

Og mener at den holdt seg bra den gangen.

På tide med en gjentitt, tror den holder seg godt fortsatt.

Et umake par på klokketårnet.

Ikke skjønner jeg hvorfor jeg brukte Pinboard i sin tid (strengt tatt fortsatt bruker fordi jeg betalte for noen år på forhånd og IFTTT) og nå Raindrop.

Fordi jeg burde lagret mer. Og organisert litt oftere. Men nå gjør jeg ikke det første ofte nok til at jeg føler at jeg må gjøre det andre.

Så kom Plinky på markedet. Og man lot seg sjarmere. Selv om den fortsatt har litt mangler. I alle fall mangler nok til at abonnementet på Raindrop blir fornyet nok et år (eller kanskje jeg burde skifte til månedsabonnement) fordi Plinky antyder jo at import fra Raindrop er noe som det jobbes med.

Uansett, når det ble et tilbud med halv pris på et års abonnement med Plinky gikk jeg for det.

Fordi programmet er sjarmerende og har sin egen identitet.

Etter å ha testet litt mer i dag, så tror jeg at jeg muligens har funnet et alternativ for å lese PDF som dekker mine viktigste krav (ikke noe importering og eksportering av filene til et eget bibliotek, jeg skal ha tilgang til dem i Finder/Filer).

Vel, jeg har funnet to ett alternativ som jeg liker nok (det siste priset seg ut) til å kanskje abonnere for selv om jeg helt sikkert klarer meg med gratisversjonen for mitt bruk, og det er Highlights.

En liten svakhet (så vidt jeg kan se), men eller profesjonell og stødig. Selv om det kanskje har sin sjarm å etterligne papir og gammeldagse markeringstusjer, så er nok Highlights sin litt mer profesjonelle måte litt bedre i lengden.

Holder på å se på siste sesong av The Bay som enkelt og greit ikke er en minneverdig serie. Men grei nok fordi den er bare 6 episoder.

Det er en grei serie for å demonstrere hvor mange snarveier serieskapere kan ta for å fortelle en historie. «Show, don’t tell» er ikke akkurat noe som etterstrebes.

29/52

Skjønner at det er litt forskjell med å bli finansiert over statsbudsjettet og via reklame, men djizes så mer behagelig det er å se EM på NRK vs TV 2.

I fjor fikk jeg en iPad Pro Max til bruk på jobb, og tidligere i år anskaffet jeg meg rock paper pencil for å bruke på denne for å sjekke om opplevelsen med notatskriving ble noe bedre.

Og det ble den jo. Og ellers har jeg brukt litt tid på å virre mellom flere notatprogrammer (i hovedsak Notability og Goodnotes, men har tittet på flere) og mellom flere programmer for å lese, markere og notere i PDFer.

Sistnevnte er ofte en frustrerende kategori å teste ettersom mange krever at man importerer pdfene til appen, og om det man gjør i pdfen skal være synlig ellers så må man eksportere de igjen. Og ofte har et prisnivå på sine abonnementer som ikke er helt på linje med hva jeg er villig til å betale (selv om jeg skal innrømme at jeg sannsynligvis klarer meg med gratisversjonen).

For Notability og GoodNotes er derimot problemet at de har litt vel mange cloudfunksjoner som er slått på som default, og jeg skulle gjerne hatt litt mer individuell kontroll over når jeg bruker de funksjonene. Notability har fordelen med at de støtter norsk, og når jeg tester er de overraskende gode til å gjøre mine kråketær over til maskinskrift. Noe GoodNotes ikke støtter. Men alt i alt ser jo nesten GoodNotes best ut.

Men etter dubdub fant jeg ut at jeg skulle kanskje teste Apple Notater med Apple Pencil for første gang på 4-5 år. Og falt pladask for fyllepennen i PencilKit. Gjorde det til en positiv opplevelse å skrive på en iPad som ikke hadde rock paper pencil. Og det samme verktøyet brukes til å notere i den innebygde PDF-leseren.

Og sistnevnte har ingen av ulempene med den gjengse alternativene for PDF som jeg har testet. Så for mitt bruk heller jeg faktisk til å Apple sine alternativer. For mine behov er ikke så avanserte.

På grunn av litt fravær på jobb, så måtte jeg steppe inn bevege meg litt utenfor komfortsonen i forbindelse med en supportsak vi hadde mot en leverandør.

Forhåpentligvis greide man å nøste opp og ordne problemet, og man fikk snakket med det jeg tror er en tilsynelatende hyggelig ire.

Jeg måtte bruke opp noen kreditter hos Audible før de gikk ut, og bestemte meg for å bruke de på alle lydbøkene i The Hitchhikers Guide to the Galaxy.

Første bok blir lest av Stephen Fry, og var jo en meget behagelig opplevelse. Resten blir derimot lest av Martin Freeman (jeg er halvveis i bok 2) og jeg må innrømme at det er en liten nedtur. Ikke nødvendigvis pga Freeman, men mer fordi at jeg sammenligner han og hans forskjellige stemmer med de tilsvarende til Stephen Fry. Og jeg synes ikke hans Zaphod Beeblebrox eller Marvin er så veldig gode. Fordi jeg kan sammenligne de med Fry sine.

Hadde derimot Freeman også lest første bok, så tror jeg at jeg hadde hatt færre problemer med hans fremføring. Fordi da hadde jeg vært vant med hans valg. Selv om hans Beeblebrox er litt vel amerikansk for min del.

Og det er jo ikke til å stikke under en stol at første del av «The Restaurant at the End of the Universe» har litt vel mye Zaphod Beeblebrox.

Det er litt nusselig når noen sutrer, blir utsatt for korreksjon (som ser ut til å være på sin plass) og reagerer med å ta med seg ballen hjem.

Kan hende ting er litt mer komplisert enn som så, men det er sånn det ser ut.

Duck duck go.

28/52

Monsteret øverst i trappen.

Helgen 20.–21. juli er ikke helgen for å reise kollektivt i Oslo. Da er også Majorstuen T-banestasjon stengt.

Jeg vil jo påstå at det er veldig avhengig av hvor man bor og hvor man reiser.

Jeg har i juni latt meg underholde av Ripley på Netflix, med Andrew Scott og Dakota Fanning i de primære rollene. Og jeg må nesten ta med Maurizio Lombardi som Politi-inspektør Ravini.

Slik jeg husker den så var jo Den talentfulle Mr. Ripley en god film i sin tid, basert på boken med samme navn fra 1955 av Patricia Highsmith.

Det som slår deg først med serien er at den er i svart/hvit, en stil den beholder hele tiden. Den er visuelt slående, og samtidig sparsom med dialogen. Sånn relativt sett. Den har et særdeles sedat tempo, dette er en serie man ikke ser ferdig på en kveld eller to (jeg mener jo det i det store og hele er en dum ting uansett), men som seer så krever den litt av deg.

Vi er halvveis i året, men denne serien kommer til å være i toppen av mine favoritter når året er omme. Anbefales.