Litt om Shrinking 📺

Det heter jo at leger er det verste pasientene. Og skal man tro Jason Segel sin rollefigur i Shrinking så gjelder det samme for psykologer.

Skal være forsiktig med å dømme en serie etter to episoder, i alle fall når man ser an på hvem som er foran og bak kameraet. Og med bare ti episode i første sesong så må det kanskje være litt kjappe i svingene med å sette opp premisset.

At Jimmy (Jason Segel) er i sorg etter at konen døde i en trafikkulykke. Ingen problemer der. At han driver litt utagerende festing med alkohol og andre rusmidler. Forståelig. At det ser ut til å ha vart en stund til sjenanse for naboer. Sånt skjer nok i mange tilfeller.

At Jimmy gjør dette mens han har en datter i ca. konfirmasjonsalder som også har mistet noen blir det litt verre å fordøye som oppsett for en dramakomedie (med litt mer vekt på komedie enn drama (Bill Lawrence og Brett Goldstein kan jo dette fra Ted Lasso og førstnevnte kan det jo virkelig fra Scrubs)).

Og det gikk litt fort for Jimmy å gå fra det til å prøve å bedre situasjonen med datteren, spilt av Lukita Maxwell. For det var neppe første gangen hun hadde opplevd situasjonen fra første episode.

Men igjen, med ti episoder må man kanskje ta noen snarveier i den personlige utviklingen etter en tragedie. Og det går kanskje an når man har, i mine øyne, en såpass likandes kar som Jason Segel i rollen.

Likevel, en litt uharmonisk start kan ikke ta bort i fra at det ser ut til å være en relativt sterk besetning både foran og bak kameraet. Som ikke er helt uvante med å levere komedier som også greier å røre ved hjerterota. Så sånn sett er jeg mer optimist enn pessimist for de neste åtte episodene (og kanskje forhåpentligvis flere).