… maximum teisam

The Victorian Internet 📚

The Victorian Internet av Tom Standage er en kjapt fortalt historie om telegrafiens historie. Med klare linjer frem til i dag (der ‘i dag’ var 1997/1998 når boken ble skrevet og med en etterord ca. 10 år senere).

Som jeg skrev for noen dager siden

Humret litt over fremtidsoptimismen om telegrafen og dens fredsskapende effekt. Det ligner på så mye annet gjennom tidene, selv nå. F.eks med fjaseboka.

The potential of new technologies to change things for the better is invariably overstated, while the ways in which they will make things worse are usually unforeseen.

Og det er jo faktisk litt morsomt hvordan telegrafiens historie minner om Internetts historie frem til nå. Fremtidsoptimismen. Gjøre verden mindre. Verdien av informasjon. Knytte folk sammen. Fredsskapende. Ekteskapsinngåelse via Interne^H^H^Htelegrafi.

Interessant og underholdende fortalt. Kan anbefales.

Kommentaren til Hege Ulstein er ikke uriktig, men jeg har noen forbehold. Godt journalistisk arbeide med å avdekke reiseregningsvindelen. Og en del av «svindelen» med pendlerleiligheter.

Men det er jo også klart at der har media også prøvd å lage sak ut av noe som ikke var sak. For folk som da bare leser overskriften betyr jo det at en sak og en ikke-sak er til sammen to saker med politikere som utnytter frynsegoder til det maksimale. Skjer det ofte nok, så gir jo det gode vekstforhold for mer forakt.

Uansett, Hansen ser jo ut til å stille i samme klasse som Ropstad etter min mening. Og lurer veldig på hvilken boble man lever i når Hansen etter avsløringene om Ropstad ikke kunne forstå at hennes sak ligner mer på han enn f.eks Fylkesnes.

Med tanke på at vi i Norden (minus Island) har Paramount+, så er jo dette fryktelig irriterende med tanke på Star Trek: Discovery. Som starter i dag.

Hmmm, får vel sjekke den gamle måten å anskaffe seg innhold. Fordi man har virkelig 57 strømmetjenester (vel, om ikke akkurat 57, så mange), og jeg har faktisk vurdert Paramount+, men det blir ikke aktuelt før Star Trek: Discovery blir tilgjengelig.

Hører på lydbok av The Victorian Internet (ca. halvveis, fascinerende bok).

Humret litt over fremtidsoptimismen om telegrafen og dens fredsskapende effekt. Det ligner på så mye annet gjennom tidene, selv nå. F.eks med fjaseboka.

The potential of new technologies to change things for the better is invariably overstated, while the ways in which they will make things worse are usually unforeseen.

(og jeg er jo egentlig fremtidsoptimist, vel kanskje litt mer fremtidsoptimistrealist. Ting blir bedre, men vil fortsatt gå til helvete).

The Losers 🍿

Husker ikke hvem det var, og ikke gidder jeg å lete det opp, men det var en av de jeg fulgte på Twitter som for en måned eller to siden som snakket, slik jeg tolker det, bittelitt varmt om The Losers fra 2010. Så at Prime Video hadde den i katalogen, og la den til i lista over ‘Neste’ i TV appen på Apple TV (som er min favoritt-ting med Apple TV, og mitt primære brukergrensesnitt for hva jeg skal titte på).

Med Elba, Saldana, Evans, McCallany og Morgan, så burde jo det være muligheter for at filmen var sebar og mer til. Selv til 2010 å være.

Og etter å ha sett den på søndag, så er min konklusjon at den var veldig midt på treet. Hadde kanskje vært bedre om jeg hadde sett den i 2010, men i 2021 blir den veldig ordinær. Klisjeer på klisjeer, og det hjelper ikke at filmens bad guy, Max (spilt av Jason Patric), er veldig veldig veldig kjedelig.

I bunn og grunn er det eneste positive med filmen er at den er 97 minutter lang.

Besteste whiskyen.

Black Widow er en helt grei actionfilm på øvre del av skalaen.

Klarte endelig å få de to skjermene på jobben til å virke i daisychain mot Mac Mini. Fordi de inkluderte TB3-kablene ikke er TB3ete nok (bare merket med TB-logoen). Fant en annen kabel som hadde en 3 i tillegg til logo, brukte den mellom Mac og skjerm, så en av de medfølgende kablene mellom skjermene. Og hurra. En kabel, to skjermer.

Føles ikke helt Disney denne serien, så skjønner at de fortsetter å bruke Hulu i hjemlandet.

Satte opp de to nye skjermene på jobb i dag.

«Holy screen real estate, Batman!»

Fikk lov å oppgradere skjermene på jobb, fra 2 stk 24” 1920x1080 (tror jeg) til samme antall 32” 4K. Valgte en Samsung modell med Thunderbolt 3, ekstra usb-porter og lan-port. Så skal kunne daisy-chaine skjermene og få nettverk + usbdingser over en kabel. I teorien.

Okei, er helt greit å ikke få til pangrammet når det var et ord jeg absolutt ikke har hørt om.

Det er litt hverken fugl eller fisk å få Genius på Spelling Bee uten å klare pangrammet.

Luster 📚

Luster er for meg en sånn helt grei bok midt på treet. Interessante karakterer, men tematikk er for meg fjernt med tanke på alder og økonomisk situasjon.

Det er lagt et grunnlag for interessante interaksjoner mellom hovedfigurene i boken, men de kommer seg liksom aldri over målstreken.

Må kunne sies at sykdommen for noen uker siden henger greit igjen. Periodevis litt hoste, og titt og ofte hodepine.

Sistnevnte slo til hardt i dag og måtte dra fra jobb etter lunsj. Hjernen var ikke tilstede. Bedre nå, men regner med at det blir en uke eller to med bivirkninger

Var innom en Eplehuset-butikk i dag for første gang siden en gang i 2019. Så bortsett fra det jeg har kjøpt, så var det første gang jeg så enkelte produkter. Må si iMac 24 var smekker, likte Apple Watch i grafitt. Og fremtidig jobbmaskin, MacBook Pro 14, så meget smækker ut.

Da er årets første flaske av den eneste ækte julebrusen drukket.

Skal sies at The Breaking Point ikke er så enkel å se den heller.

Bastogne er grusom vakker. The Breaking Point bare grusom.

Trafikklys (gjenskinn).

Bastogne er både den vakreste og vanskeligste episoden av Band of Brothers.

Jerry Remy

Jeg lot meg underholde av World Series i 2001, selv med min ringe forståelse av sporten, så skjønte jeg at dette var spennende greier.

Men det var når jeg i 2004 tilfeldigvis begynte å se ALCS i kamp 4, og opplevde å se Boston Red Sox vinne åtte kamper på rad og vinne sitt første mesterskap siden 1918 gjorde at jeg fikk en liten forkjærlighet for laget. At de repeterte i 2007 hjalp jo også på.

Så når jeg i 2010 bestemte meg for å prøve MLB.tv (ettersom de hadde god støtte på iDingser og Apple TV), så var det jo naturlig at jeg valgte meg ut Boston Red Sox som favorittlag (er man i Europa er det en fordel å velge et lag fra østkysten, ettersom man ofte nok får sett kamper som starter 1905 om kvelden her, og ikke 0105 om natten).

Og en uke etterpå opplevde jeg en ting som fortsatt for meg er et av mine favorittøyeblikk innen sportstitting.

Det var ikke Don Orsillo og Jerry Remy som kommenterte den kampen ettersom det var rikssending, men fra sommeren 2010 var Don og Jerry for meg stemmen av baseball. Man kunne høre at de trivdes i hverandre selskap, og var det skeivt resultat den ene eller andre veien, så klarte de å fortsatt gjøre det underholdene å se på.

F.eks Here comes the pizza

Eller boob grab.

Fnisingen er sublim.

Og når de høye herrer bestemte seg for at 2015 skulle være siste sesong med Orsillo som hovedkommentator, og erstatte han med Dave O’Brien ble jeg faktisk litt skuffet. Og det hjalp ikke at det tok en stund for O’Brien og Remy å finne tonen, og egentlig aldri klarte å samme nivå som Don og Jerry.

Men det er vel bare sånn at når man får kreft flere ganger, og i Jerry sitt tilfelle, sju ganger, så begynner vel oddsen å helle veldig mot kreften. Dessverre. En ekstra sten til byrden var vel også at sønnen Jared i 2013 ble dømt til fengsel på livstid for å ha drept kjæresten sin Jennifer Martel (etter et langt liv med problemer på den feile siden av loven).

Og femte oktober 2021 fikk vi se han for siste gang når han kastet ut det første kastet foran sluttspillkampen mot New York Yankees.

Så når jeg på Twitter tidligere i dag så nyheten om Remdawgs bortgang, så var det ikke fritt for at jeg faktisk ble en smule trist. Fordi han er såpass essensiell for hvordan jeg har opplevd baseball.