Wild Card

10/3/17

Yankees vinner over Twins hjemme. Diamondbacks vinner over Rockies hjemme.

Fasiten etter «Opening Day»

10/3/17

I april kom jeg med en spådom for den regulære sesongen i MLB for 2017 ville ende. Strek angir riktig gjettet plassering, ellers viser den plassering til slutt. Andre tall med + eller - om de gjorde det bedre eller dårligere enn jeg spådde, evt. 0 om jeg gjettet riktig (f.eks endte Red Sox med 93-69, altså +3 på det jeg spådde).

I 2016 gjettet jeg alle divisjonsvinnerene i NL, samt helt riktig i NL East (og i 2015 gjettet jeg riktig på NL Central). I år gjettet jeg alle seks divisjonsvinnerene, men ingen riktige divisjoner. 3 av 5 rett i AL West, NL Central og NL West. Og bare Angels jeg hadde riktig W-L, i fjor hadde jeg to.

American League

Blue Jays og Rangers møtes i Wild Card ble helt feil. Twins@Yankees ble det i AL.

National League

Mets og Giants møtes i Wild Card ble også helt feil. Rockies@Diamondbacks ble det i NL.

Filmtitting i sommer

9/11/17

Usedvanlig mye filmtitting for min del i sommer. Til og med på kino. Hele fire filmer. Normalen er jo at jeg bruker 2-3 år på å se så mange filmer på kino.

Først ute var Wonder Woman. Jeg kan godt skjønne hvorfor jenter og damer flokket seg rundt denne superheltfilmen, de er jo ikke akkurat godt vant med å ha en rollemodell innenfor denne sjangeren. Og jeg lot meg underholde. Gal Gadot greide på en subtil måte å få frem den barnlige nysgjerrigheten for noen som hadde levd under en beskyttet oppvekst. Eneste som trekker ned er jo den evinnelige overdosen av spesialeffekter som dessverre alt for mange av denne typen filmer lider av.

Og en sterk kvinnerolle ble etterfulgt av en annen sterk kvinnerolle med Charlize Theron i Atomic Blonde. Herlig bruk av farger og musikk. Og Charlize sparker rumpe. Og når man snakker om musikk så har jo Baby Driver et klart fokus på det. Jeg likte filmen, men syntes slutten trakk en del ned. Edgar Wright kan sine overganger, men syntes ikke han klarte å fortelle historien om Baby og Debora på den beste måten. Dog, det kan hende jeg endrer oppfatning om jeg ser filmen en gang til.

Og sommeren kinobesøk ble avsluttet med Dunkirk. Lavmælt. Likte veldig godt hvordan Nolan vevde sammen historien med de forskjellige elementene på bakken, luften og sjøen. Her kunne man ha ødelagt mye med å ha masse eksplosjoner osv. Men noen viste måtehold. Og filmen sitter. Ikke på samme måte som åpningsscenen i Saving Private Ryan. Men den forteller en historie, både lavmælt og fåmælt.

På hjemmebane har jeg sett det jeg tror er de siste Wolverine-filmene med Hugh Jackman. Likte Logan, selv om det å ha en unge med adamantiumklør og påfølgende blodsøl er litt ekkelt. The Wolverine var veldig meh.

The Hateful Eight var en vakker, blodig og fantastisk Tarantino-film. Ikke helt den typen jeg forventet at den skulle være, men likefullt en herlig film. I Miss Sloane er Jessica Chastain en lobbyist med insomnia. Kanskje ikke en beskrivelse som vekker interessen for de fleste, men jeg likte den. Men jeg har en ting for politisk drama med et hint av rettsalsdrama (eller senatshøring som det var her). Hidden Figures forteller den ukjente historien om rollen Katherine G. Johnson og andre fargede kvinner spilte i det amerikanske romprogrammet. Og subtilt forteller hvor idiotisk det er å ignorere kunnskapen og bidragene til noen bare basert på hudfarge, kjønn, religion, seksuell legning og alt mulig annet dritt man har brukt for å legitimere forskjellsbehandling.

Guardians of the Galaxy Vol. 2 var derimot en skuffelse. Manglet sjarmen som den første hadde. Helt grei, men ikke mer.

8/16/17 →

Game of Torshovparken

Seeing Eye Dog

7/14/17

7/7/17 →

Araknofobi

Amazon Kindle Oasis

6/30/17

I første halvdel av 2016 lanserte Amazon sin nyeste Kindle, under navnet Oasis. Dobbelt så dyr som en Paperwhite, så Oasis plasserte seg greit i klassen «WHOOOA, kjempedyr». Eventuelt i luksusklassen for de som ville ha en Kindle uten kompromisser. Skjermen i inneværende utgaver av Paperwhite og Oasis er den samme. Det som skiller Oasis ut fra de andre er jo den asymmetriske formen som gjør den særdeles mye tynnere enn Paperwhite, at den har fysiske knapper for neste/forrige side (i tillegg til tøtsj), og at det følger med et deksel som har et innebygd batteri som er med å lade opp Oasisen når den er koblet sammen eller ikke i bruk.

Strengt tatt så leser jeg egentlig ikke nok til å burde påkoste meg en Oasis. Men jeg har en førstegenerasjons Paperwhite som lider av ujevn belysning, særlig nederste delen av skjermen. Men noe må man jo bruke feriepengene på, og når en kollega skulle på en faglig samling i det forjettede land over dammen, benyttet jeg sjansen til å be han kjøpe med en Oasis.

[caption width=“2222” id=“attachment_2942” align=“aligncenter”] En Kindle Oasis i sitt naturlige habitat, på et bord hos det lokale vannhullet, Bruun-Larsen[/caption] 

Sammenlignet med utallige nettbrett med Android i samme prisklasse eller billigere (eller for de som er villige til å betale enda mer, en iPad Mini 4), så er det en Kindle Oasis en ekstragavant utlegg for å kun lese bøker, som mer eller mindre er det eneste den kan brukes til.

Men det er jo også litt av det som gjør en Kindle attraktiv. Det er kun en ting man kan gjøre med den. Lese. På et nettbrett så kan det fort tenkes at man begynner å sjekke Facebook, Twitter, nettaviser m.m. Det problemet har man ikke med en Kindle. Nå har vel de fleste av oss en hendig lommedatamaskin i nærheten, men det er et ekstra skritt med å legge fra seg Kindle, plukke opp iPhonen eller en S8 og sjekke sosiale medier, kontra på et nettbrett der man bare skifter fra en app til en annen (og kanskje har forstyrrende notifikasjoner påslått).

Sammenlignet med de to andre Kindlene jeg har eid (i tillegg til den overnevnte Paperwhiten hadde jeg også en 2. generasjons Kindle, med fysisk tastatur og uten bakgrunnsbelysning), så er denne etter min mening bortimot perfekt. Kanskje skjermen kunne ha beveget seg litt mer fra grått til hvitt, men det er for min del egentlig et ubetydelig ankepunkt. Den er lett. Tynn. God batteritid. Smart løsning med batteri i dekslet slik at selve enheten kan gjøres mindre og lettere. Jeg setter pris på de fysiske knappene. Leser man en del, eller har ambisjoner om å lese en del og ikke har nettbrett eller har en Paperwhite 1. generasjon (eller tidligere), så vil jeg sterkt anbefale denne. Nåværende generasjon av Paperwhite skal ha samme type skjerm, til halve prisen. Men i min bok er det verdt å betale ekstra for «luksusen» Oasis gir deg.

Leirklump

6/28/17

Skulptur? En gang lagde jeg denne på barneskolen. Det kan kanskje kalles kunst.

Feriestart

6/26/17

Starten på tre uker fri. En Old Fashioned på det lokale vannhullet før man tar toget nordover. 

5/14/17 →

Det reklameres for DDE på riktig sted. I Hausmanns gate.

Forsiktig spådom og jinxing for Eliteserien 2017

4/2/17

Sarpsborg er kanskje litt overraskende høyt oppe, Brann og Strømsgodset litt lengre ned enn jeg kanskje normalt ville ha tippet de. At de to nyopprykkede, Sandefjord og Kristiansund skal være i nedrykksstriden er vel tradisjonell tankegang, men som oftest har jo en av de nyopprykkede en overraskende god førstesesong.

Men veldig forenklet, førsteplassen er klar, 2-8 kan ende opp hvordan som helst, samme med 9-15. Sandefjord rykker nok ned.

Opening Day

4/2/17

Red Sox gjennomførte en grei sesong i 2016, den siste med David ‘Big Papi’ Ortiz (som hadde en fantastisk sistesesong). Synd at det ikke ble avsluttet med World Series, men i stedet tapte man for Cleveland Indians i ALDS. Men greit nok at Cubs vant til slutt.

Etter at Dombrowski tok over GM-ansvaret midt inne i 2015-sesongen, så har han vært hissig på handelsfronten. Foran årets sesong var storbyttehandelen å hente inn Chris Sale fra White Sox.

Cubs og Red Sox møtes i en World Series som blir litt antiklimaks ettersom Red Sox har sine tre seire siden 2004 og Cubs brøt barrieren i fjor.

Blue Jays og Rangers møtes i Wild Card.

Mets og Giants møtes i Wild Card.

Drikke

1/28/17

På podcasten Poscast med sportsskribenten Joe Posnanski og moroserieskaper Michael Schur (jobbet på SNL, jobbet med amerikanske «The Office», skapte «Parks and Rec», står bak «Brooklyn Nine-Nine» og skapte denne sesongens beste nye komedie «The Good Place») har de nå typisk en episode der de diskuterer litt løst og fast, som oftest om sport, så en episode der de velger ting innenfor et tema for fem runder.

De har valgt følelser, abstrakte konsepter, beste sportsball, amerikanske ting, beste ting med baseball osv. I nyeste episode valgte de drikker, og de endte opp med følgende resultat. Schur først.

1. Vann. Kaffe
2. Whisky. Cola Light
3. Te. Øl
4. Appelsinjuice. Limonade
5. Kakao. Sjokolademilkshake

Min liste

1. Vann. Drikken som alle andre drikker har som viktigste bestanddel. Samt den generelle betydningen for alt liv på jorden.
2. Coca Cola.
3. Kaffe. Koppen med trakterkaffe om morgenen på jobben er himmel.
4. Te. Jeg liker ritualet med å brygge en kanne med te og variasjonene av smak som finnes.
5. Appelsinjuice. Frokosten er ikke det samme uten.

Øl. Whisky. Melk. De er også høyt på listen, men ikke nok til å komme på en rangert plass.

Årets

1/2/17

En liten liste av ting jeg har satt pris på året som har gått. Ikke nødvendigvis ting som er fra 2016, men som jeg har sett, lest eller hørt i løpet av året. Ikke spilt. Det er ikke så spennende å nevne MLB The Show og Shredder Chess på nytt. Så jeg begynner med hørt, og i denne sammenhengen er hørt podcaster. Musikk er ikke noe jeg bruker så alt for mye tid på. Dessverre.

Lest

I 2015 klarte jeg 17 av 24 bøker på leseutfordringen på Goodreads. 2016 ble et svakere år i så måte. 6 av 24. Så i stedet for to bøker i måneden så ble det i stedet to måneder pr bok.

• The Only Rule Is It Has to Work: Our Wild Experiment Building a New Kind of Baseball Team av Ben Lindbergh og Sam Miller handler om hva som skjer når to baseballnerder som er opphengt i statistikk får lov til å ta over styringen av et profesjonelt lag på laveste (og da er det virkelig laveste) nivå i baseball. Underholdende bok.
• The Humans av Matt Haig. Handler om et vesen som kommer til jorden for å rydde opp i litt problemer som kan utrydde universet, men får problemer fordi han begynner å bli menneskelig. En meget morsom bok.

Dictator av Robert Harris var sånn der passe. Offline av Anne Holt en positiv overraskelse. Star Wars romanen Aftermath veldig meeeeeh. Og den andre baseballrelaterte boken, The Arm av Jeff Passan sånn passe interessant men samtidig føltes den litt sånn ufullstendig.

Film

Som vanlig er jeg sjeldent på kino, og er ikke akkurat en flittig titter av film på hjemmebane heller.

• Rogue One: om dette blir kvaliteten på de enkeltstående filmene i Star Wars universet, så blir det spennende fremover. Jeg likte filmen veldig godt. En Star Wars for voksne.
• Deadpool: et veldig artig nytt bekjentskap i kategorien tegneserie-til-film. Ryan Reynolds er jo en kjekk kar, grei mengde med tegneserievold. Og «breaking the 4th wall» var et morsomt grep som passet der.
• Predestination: du blir forvirret. Du tenker bare «hæh» inne i deg. Du roper det kanskje også ut. Men en av de mest spesielle filmene jeg har sett de siste årene.
• The Martian: kunnskap er sexy. Spennende film med Matt Damon som blir strandet på Mars og som bruker kunnskapen sin til å redde seg fra planeten. Cast Away in space.
• Django Unchained: mens man i Deadpool kan anse den overdrevne volden som tegneserievold, så kan man ikke gjøre det her. Hvor realistisk den er skal jeg ikke si, for alt jeg vet kan jo virkeligheten ha vært verre. Dog, den gir meg en følelse av djevelskapen som eksisterte da, og fortsatt eksisterer blant mennesker.

Årets skuffelse var Jason Bourne som jeg ikke var så veldig fornøyd med.

TV

Som skrevet før, når jeg bruker tid foran TV-en, så er det som oftest serier og ikke filmer som er på. Jeg har brukt følgende uttrykk fra podcasten TV Talk Machine før

• Times of confusion
• To much TV
• The platinum age of television

Og det gjelder fortsatt. Tim Goodman hadde riktignok gått ned fra 46 til 38 serier på hans personlige liste, men det bør tas høyde for at en del forsvant fordi de har gått lenge og ikke nødvendigvis fordi kvaliteten har forsvunnet.

• Mr. Robot: den er fortsatt fantastisk. Grace Gummer var et fantastisk nytt bekjentskap på skjermen. Og det er et lønnlig håp om at historien som er planlagt får lov til å fortelles ferdig.
• Game Of Thrones: er frigjort fra bindingene til bøkene og fortsetter nå basert på kladden til George R.R. Martin. Så da føltes det som om sesong 6 fikk litt fortgang på sakene. I tillegg så var det jo en del tilfredsstillende avslutninger på en del av karakterene.
• Vikings: blodig. Spennende. Storslagen. Interessant.
• Billions: velspilt og velprodusert fra finansnæringen skitne side.
• Person of Interest: har vært en av mine favorittserier. De fikk bare en halv sesong til å slutte av. Men synes at de brukte episodene godt og klarte å avslutte på en bra måte. gråteemoji
• River: alt for kort, men en interessant vri på detektiv kjemper mot sine demoner.
• The Good Place: en morsom vri på evigheten med alltid sjarmerende og supre Kristen Bell og en alltid god Ted Danson.
• Brooklyn Nine-Nine: Michael Schur med to komedier på listen (og vil nok bli nevnt under podcaster også). Fra en politistasjon i NY. Rikt persongalleri. Rollefiguren til Andy Samberg er kanskje hovedpersonen, men det er Andre Braugher som Raymond Holt som stjeler showet.
• Crazy Ex-Girlfriend: Rachel Bloom er helt herlig i denne serien som har to-tre sangnummer pr. episode.
• The Americans: serien om de sovjetiske spionene som lever som amerikanere har vært fantastisk fra dag 1. Jeg har vel ikke alltid listet de opp, men det er en serie jeg setter stor pris på. Også en serie der skaperne vet når slutten kommer (to sesonger igjen) og kan skrive ut i fra det.

Ellers hederlig omtale til Arrow, The Flash, Supergirl, The Night Of, Better Call Saul, Frequency, Unbreakable Kimmy Schmidt og Mammon. Og ikke minst fjerde sesong av House Of Cards som greide å snu skuta litt. Og som kanskje har en av den best avslutningsscenen på en sesong.

Kan hende jeg glemmer å gi hederlig omtale til noen som fortjener det. Men, platinum age of television og alt det der.

Hørt

Når jeg drar til eller fra jobb, eller spankulerer til byen eller rundt omkring på Torshov, så er det gode sjanser for at jeg hører på podcaster. Det er mange flere enn de jeg lister opp under, men dette er favorittene.

• The Talk Show: John Gruber som står bak Daring Fireball har en podcast som kommer litt sånn når det passer han (tre ganger i måneden). Han omtaler den selv som kommentatorsporet til sin nettside, og hver episode (2+ timer) er det han og en gjest som snakker om flere temaer, som oftest med utgangspunkt i teknologi/Apple, design og film. Jeg liker best denne versjonen med John Gruber som snakker med en gjest enn hvordan showet var i starten med Dan Benjamin snakker med John Gruber. Dette er min lørdagspodcast.
• My Dad Wrote A Porno: Jamie Morton finner ut at faren hans har selvpublisert en erotisk ebok under pseudonymet Rocky Flintstone. Hva er mer naturlig enn å be to av sine beste venner til å lese den høyt mens man kritiserer teksten om kommer med morsomme kommentarer.
• The Poscast: som oftest er det Joe Posnanski og Michael Schur som snakker om sport, som oftest baseball, før de har en «draft» der de velger fra mange forskjellige temaer. Star Wars figurer. Baller (eller tilsvarende fra sporter), måneder. Abstrakte konsepter. Følelser.
• The Incomparable: jeg hører ikke på hver episode, men er det om en bok eller film eller serie jeg har sett eller har lyst å se, så er det denne podcasten jeg hører på.
• Game Show: å høre noen spille Trivial Pursuit på en podcast høres kanskje ikke så morsomt ut, men det er faktisk overraskende greit. Men det er Low Definition som er juvelen her. Deltagere får høre et ord, kan de det så skal de skrive det, hvis ikke så må de skrive en plausibel definisjon som skal lure de andre deltagerne til å stemme på den.
• The Game: ikke at jeg er den mest lidenskapelige titteren av Premier League, men Gab Marcotti med gjester har alltid en underholdende gjennomgang av siste runde i PL.

Rogue One. A Star Wars Story

12/30/16

Da er vi her, ved konsekvensen av at The Walt Disney Company betalte George Lucas ca. fire milliarder dollar i 2012 for Lucasfilm med alt det innebærer.

I det kjøpet ble kjent ble det også annonsert at en ny trilogi av Star Wars ville begynne i 2015. Og i desember 2015 kunne vi endelig sette oss i kinosalen for å se på «The Force Awakens». Og i motsetning til skvipet som ble vist oss i årene 1999 til 2005, så ga «The Force Awakens» oss et nytt håp.

Og som Disney viser med kjøpet av Marvel (som også var på ca. fire milliarder dollar), så leker de ikke butikk. Der får vi to-tre filmer i året basert på en av de mange superheltene som finnes i marvelarsenalet. Og planene er jo selvsagt at noe lignende kommer til å skje med Star Wars.

Jeg vil jo f.eks. anta at det vil komme nye trilogier etter at VII til IX er ferdig. Om det er med samme skuespillere eller et helt annet sted kronologisk blir jo spennende å se. Men i tillegg til de nummererte Star Wars filmene, så har jo Disney sagt at de vil komme med flere enkeltstående filmer. De har ikke gått helt Marvel ennå, planene som er avslørt til nå antyder bare en film i året.

Så da er vi her som sagt, ved konsekvensen av Disney kjøpte Lucasfilm i 2012.

Bare for voksne?

Det skiller nesten førti år mellom «Rogue One» og «Star Wars: A New Hope». Men historiemessig så er «Rogue One» «Star Wars: A New Hope» sin ‘brother from another mother’. Rogue One er fantastisk tett opp til A New Hope historiemessig.

Når jeg skrive «bare for voksne?» så er det med god grunn. «Rogue One» er en krigsfilm. Enkelt og greit. Den lykkelige slutten ser man først i en film som ble lagd 40 år tidligere. Og som i de fleste andre filmene så er det en robot som står for humoren. Dog, humoren som kommer fra K2SO er litt mer sardonisk og galgenhumoristisk enn det vi normalt sett opplever fra C3PO, R2D2, BB8, ewokene og uck Jar Jar.

Er den bra

Slik jeg ser det så har Disney truffet blink to ganger etter at de tok over ansvaret for Star Wars. «Rogue One» er den første av to enkeltstående filmer som er annonsert, i tillegg til den sedvanlige trilogien. Den andre enkeltstående er en film om unge Han Solo (og basert på casting, vil involvere unge Lando Calrissian).

Rekkefølge

Foreldre som skal introdusere sine barn til Star Wars har ofte et problem med rekkefølgen de skal vise den i. Normalen er jo at man forguder originaltrilogien og forakter forløpertrilogien. Så de fleste velger jo å vise original, så forløper.

Rod Hilton har presentert en annen måte som han kaller «Machete order». George Lucas mener at Star Wars egentlig handler om Anakin Skywalker, men Rod mener det handler om Luke. Så han foreslår å se de i følgende rekkefølge: IV, V, II, III og VI. og at I er en helt uavhengig film lik Rogue One, unge Han Solo. Og i en oppdatering om «Machete order» så har han noen interessante tanker vedrørende «The Force Awakens» og Disneys planer videre som jeg ikke hadde tenkt på, men som høres veldig fornuftige ut.

But I think the Original and Prequel Trilogies are going to become increasingly irrelevant as time goes on. One of the main criticisms of The Force Awakens is that it pulls so much material from the original trilogy that it seems like fanservice. I think that's missing the forest for the trees - The Force Awakens is re-using elements from the OT because it's a quasi-reboot.

Jeg tror han er inne på noe der. Det er sannsynligvis mer akseptabelt enn å f.eks. spille inn original og forløpertrilogien på nytt (vel, kanskje ikke forløper). Litt av det har jo kanskje med at Lucas har tuklet veldig mye med originalene. Samtidig er det vel gode argumenter for at originalene har tålt tidens tann veldig godt.

Gleder meg i alle fall til fremtiden. «Rogue One» var en positiv overraskelse som første enkeltstående film.

He’s More Man than Puppet

12/19/16

I episode 329 av The Incomparable, som en forberedelse til Rogue One, har et panel ledet av Jason Snell og med deltagerene John Siracusa, Dan Moren, Joe Rosensteel, Monty Ashley, David Loehr, David Sparks en morsom diskusjon og «draft» av ting de finner irriterende i originalene, spesialversjonen(e) av originalene, forløpertrilogiene, det utvidede universet, The Force Awakens. Og den litt mer positive, evt. fremtidige historier de vil at Disney skal fortelle (ala Rogue One, Young Han Solo mm) som syndsforlatelse.

Det var ikke noen overraskelser blant de seks første temaene sånn sett, jeg tror nok de fleste av oss har de flere av de som ble valgt av panelet på en eller annen liste. Det hadde i alle fall jeg.

Special Editions

Første valget hadde Dan Moren, som valgte scenen fra Mos Eisley der Greedo ble endret til å skyte først. Og som har medført at man har fått flere dumme t-skjorter med «Han shot first» som også er feil. «Han shot only» er det eneste korrekte.

Dette er også mitt valg.

Retcon. Eller ting som skjer i senere filmer som forandrer ting i tidligere filmer.

Joe Rosensteel valgte opprinnelseshistorien til C3-P0, som var at den person som lagde C3P0 var Darth Vader, née Anakin Skywalker. Men Monty Ashley valgte det som var min. R2D2 som var en treg blikkboks i originalene, men i forløpertrilogiene var han noe som snytt rett ut fra James Bond og laben til Q, med rakettmotorer og oljesøl.

I det hele tatt, at C3P0 og R2D2 var en del av forløpertrilogien føles som et idiotisk valg (blant mange idiotiske valg).

Dumheter i originalene, før de ble spesialisert.

Monty Ashley valgte «she made the Kessel-run in 12 parsecs». Et greit valgt. Men er jo vanskelig å velge. For filmene er jo så perfekte. Men skal jeg velge så blir det vel sitatet «And these blast points, too accurate for Sandpeople. Only Imperial Stormtroopers are so precise» sett opp i mot hva de presterer i resten av filmene.

Dumheter fra det utvidede universet.

Siracusa valgte forløpertrilogiene. Enig i den.

Dumheter fra forløpertrilogien.

David Loehr fikk ikke velge alle tre filmene, så han måtte begrense seg til dialogen. Jeg velger enkelt og greit alt. Dialogen. Plottet. Jar Jar. Handelsblokader. Debatter i Senatet.

Dumheter fra «The Force Awakens».

David Sparks valgte scenen etter returen fra Starkiller Base at Chewbacca ikke valgte å klemme Leia. Visstnok noe JJ Abrahams erkjente var en feil. Ikke noe jeg la merke til og tenkte over under mine tre-fire kinobesøk. Men jeg mangler jo empati. Personlig så synes jeg base-med-planet-ødeleggende-våpen kanskje var litt utspilt, og hadde kanskje håpt på litt annerledes plott.

Forsoning.

Jason Snell vil ha en film som retconer Padme sin død av sorg i forløpertrilogiene, i stedet for å vise det Leia fortalte i originaltrilogiene om at de faktisk hadde et mor-datter forhold en liten stund. Men Siracusa hadde det jeg ville ha valgt, nemlig en film om unge Palpatine som forteller historien om hvorfor han ble en Sith Lord.

Mirakelet i Milano

12/4/16

20 år siden. 

Nå skal det flaxes

12/4/16

Good Night, and Good Luck

12/4/16

Forrige helg så jeg på «Good Night, and Good Luck», en film fra 2005, regissert av George Clooney, skrevet av George Clooney (og Grant Heslov), med blant annet George Clooney i en av de viktigere rollene. Ja, George Clooney har satt sitt merke på filmen. Dog, det er David Strathairn som har filmens hovedrolle med sin tolkning av Edward R. Murrow. Filmet i sort/hvitt, og mange scener med Strathairn som stirrer inn i TV-kameraet (som sedvanen var på den tiden).

Filmen omhandler Edward R. Murrow sine angrep på Joseph McCarthy og hans paranoide kamp mot den røde faren som enkelt og greit har fått navnet McCarthyismen. Filmen er strålende, og anbefales på det sterkeste.

Og den minner litt om dagens situasjon. Bare at «den røde fare» er byttet ut med islamisme. Og den fare det er om vi lar de ekstreme ytterpunktene definere debatten.

Hvor feil tippet jeg årets Tippeliga

11/6/16

Før sesongstart tippet jeg hvordan årets tabell i Tippeligaen skulle se ut ved sesongslutt. Så mye bommet jeg.

I toppen føler jeg jo at RBK og Odd sånn noenlunde kan kalles å være på skiva om ikke midt i blinken. Og i bunn synes jeg jo at jeg B/G, Tromsø, Stabæk og Start kan sies å være det samme.

Men alt i alt et dårlig resultat. Kun medaljevinner (RBK, som jeg for å redusere jinxefaren satte på 2. plass (mens jeg i en annen konkurranse satte de på 1.)) og Start på direkte nedrykk (selv om jeg bommet på plassen).