Live and Let Die er første film med Roger Moore i rollen som James Bond.

For meg er vel denne filmen mer minneverdig ved at Paul McCartney og Wings lagde Live and Let Die som Bond-låt.

Ellers er jo Yaphet Kotto en god skuespiller i en ellers dårlig film.

Det føles ut som den benytter en del blacksploitation-triks med en dæsj Smokey and the Bandit (selv om den kom etter denne).

Usammenhengende ræl.

The Prompt hadde nettopp en interessant episode på 7-årsdagen for den gangen Steve Jobs presenterte iPhone i offentligheten første gangen. Anbefaler at man hører igjennom den, kanskje etter å ha sett presentasjonen først.

You had me a scrolling

Ser man på presentasjonen er det ganske tydelig at vi har med en veldig stolt Steve Jobs å gjøre. Fyren var kanskje et rasshøl, men i det minste veldig fascinerende rasshøl. Og synd at vi ikke får oppleve han lengre.

Jeg så presentasjonen for noen dager siden, og det som slår meg er at rekkefølgen «A wide screen iPod, A phone, An Internet Communicator» som på den tiden virket litt feilaktig ettersom det var jo telefonen mange hadde lyst på i ettertiden virker veldig forutseende.

Som de fleste har jeg jo sett noen filmer og tv-serier, og som litt færre av mine landsmenn, lest noen bøker. Så sånn uten flere dikkedarer, min liste for året som gikk. Og som tidligere, min liste er ut i fra hva jeg leste/så/spilte i fjor, ikke om det ble utgitt i fjor.

Lest

• Fuglehotellet av Tiger Garté. Rørende og klumpen i halsen.
• Politi av Jo Nesbø. Litt mer ‘jordnært’ enn forrige bok om Harry.
• People Who Eat Darkness av Richard Parry. Interessant om Japan og forsvinningen til Lucie Blackman.
• Gone Girl av Gillian Flynn. Skal visst komme i filmversjon i løpet av året.

Sett

• Zero Dark Thirty. Jakten på Osama.
• Lincoln. Daniel Day Lewis. Alltid en bra film med han.

På TV synes jeg Dexter sluttet på en måte som den ikke burde ha sluttet. Men fortsatt severdig. Breaking Bad avsluttet derimot strålende, og kjemper hardt med The Wire om å være beste tv-serie. Homeland startet muligens litt tregt, men gjorde ting jeg ikke hadde forventet av en amerikansk serie. Så dette blir spennende i år. House of Cards fra Netflix var derimot beste nykommer. Kevin Spacey og Robin Wright er et herlig radarpar. Ser frem i mot seriestart neste måned. Ellers var det mye dritt fra USA. The Following ble latterlig etter en episode, Hostages beskues fortsatt (men mest av nysgjerrighet om hvor de går videre, ikke p.g.a kvalitet). Blacklist virker dog litt spennende. Men siste sesong av How I met Your Mother har derimot startet lovende.

Spill

MLB The Show 13 og GTA V. Sistnevnte var veldig imponerende teknisk sett. Oppdrag og historie er sånn passe. Men en fantastisk spillverden.

Man of Steel er det jeg vil karakterisere som nok en omstart av Supermann, regissert av Zack Snyder. Ikke så mye å si om filmen, annet enn at den er et greit eksempel på hvorfor det er dumt å gi filmskapere et tilsynelatende ubegrenset spesialeffektbudsjett.

I august ble det utgitt to verk om Jack Reacher, «barnet» til forfatteren Lee Child. High Heat er en liten novelle som er lagt til New York, den sommeren Son of Sam herjet. Grei nok, men selvsagt alt for kort til å være en ordentlig Jack Reacher opplevelse. Minner litt mer om å være påskekrim-på-melkekartongen. Og tar naturligvis ikke lang tid å lese.

Never Go Back er den 18. boken om Jack Reacher. Han er tilbake i Virginia for å besøke sjefen for sin gamle avdelingen, 110th Military Police. Og naturlig nok, Reacher havner i trøbbel.

Jeg er jo stor fan av bøkene om Jack Reacher, men føler denne er litt sånn midt på treet. Med 18 bøker er det kanskje ikke så rart. I denne forbindelsen betyr ‘midt på treet’ noe som er bedre enn de fleste av samme type.

Den hadde ikke den samme følelsen av å være en sidesnuer som tidligere utgivelser, og samtidig begynner Reacher å føles litt malplassert i den moderne tiden med NSA, Department of Homeland Security og elektronisk overvåkning. Tidens tann begynner kanskje å hente igjen Reacher? Men frykt ei, om du tenker det samme som meg, så er det nok en scene i denne boka som gjør at du tenker på en fremtidig erstatter for Jack Reacher som romanhovedperson. Og om ikke som erstatter, kanskje som en bi-serie.

Dog, selv om jeg ikke overøser boken med superlativer, så er det naturligvis noe som bør leses om man er fan av Jack Reacher. Selv om jeg kanskje skulle ønske at Lee Child vendte litt tilbake i tid og ga oss flere historier fra tiden i militæret.

Denne fredagen hadde jeg siste arbeidsdag, hos en arbeidsgiver som jeg har jobbet for siden 2007. Ut i fra hva jeg regner som mitt voksenliv, så er dette andre gangen jeg har avsluttet et arbeidsforhold. Sommerjobber og jobber jeg har hatt i forbindelse med skole regner jeg ikke med her. Hvorfor vet jeg ikke, men de føles ikke som ordentlige jobber.

Alle har sine forklaringer hvorfor de skifter jobb. Arbeidsvei. Miljøskifte. Rutinepreg. Nye utfordringer. Endringer på arbeidsplassen.

Nye utfordringer spiller litt inn for meg, men i hovedsak er det fordi arbeidsgiver i det siste har gjort store endringer i arbeidsmiljøet. Å jobbe på tvers av landegrensene er ikke like spennende når man i utgangspunktet skal begynne å jobbe mer og mer i silo, på smalere områder. For å ikke snakke om at de involverte delene av selskapet har store forskjeller. Det er ikke uvanlig å se på Norden eller Skandinavia som en ensartet masse, men for oss her i Norden er det ofte forskjeller, mange av dem kan føles betydelige. At delen i Norge også er minstebarn i familien spiller også inn.

Jeg er ikke alene, ettersom denne måneden er det tre andre som også har siste arbeidsdag, samt at en til følger i måneden etterpå. Det vil si at ca. 1/3 av avdelingens representanter i Norge vil slutte i løpet av oktober og november.

Å slutte i en jobb involverer ofte vemod. Det vil være kolleger man ofte har interessante samtaler med som man aldri kommer til å se igjen, eller i det minste, veldig sjeldent.

I tillegg skal man jo også begynne i et nytt jobbmiljø, det er alltid spennende å komme inn i på en ny arbeidsplass. Er ikke den mest utadvendte personen i verden, men som oftest har det gått greit.

Som en kollega sa, i vår felles misere om de endringer våre overhoder hadde påført oss, «Det er jo en sjanse for at du kommer til å få det verre hos din nye arbeidsgiver». Jeg tvilte, og det gjorde egentlig min kollega også. Sjansen er nok større for at at jeg ikke opplever store endringer i arbeidsdagen. Djevelen du kjenner er bedre enn djevelen du ikke kjenner og alt det der. Men i det minste vil jo arbeidsdagen de neste ett til to årene handle om å lære seg alt det nye, ikke fokusere på alt det som ble opplevd som negativt på den gamle arbeidsplassen.

I dette tilfellet hadde jeg heldigvis (eller kanskje man kan si uheldigvis) ikke tid til å være rammet av vemod fordi det de siste ukene gikk i et. Jeg har hatt besøk fra kolleger i andre land som skulle ta over arbeidsoppgavene mine. Jeg har også jobbet om natten med noen oppgaver som var viktig å få gjort før jeg sluttet. Og siste dag var jeg på jobb fra fem om morgenen og jobbet 12 timer i strekk. Hardt nok det, litt hardere når natten ellers var ødelagt av insomnia og et tap i World Series andre kamp for Boston Red Sox.

Så da tenkte man ikke så mye på det å slutte i jobben, men at neste punkt på planen var seks dager med fri. Og kanskje få med seg noen kamper fra World Series som sendes midt på natten her til lands.

Men når de siste arbeidsukene kommer litt mer på avstand vil nok vemodet komme i noen små doser. Fordi det uansett vil være en overvekt av gode minner.

Anarkistisk ungdomsgjeng henger opp plakater med subversivt innhold. Fra Torshov.

Fikk lest litt når jeg hadde fri mesteparten av august. Ikke så mye som jeg skulle ønske, men de to bøkene jeg fikk lest var positive overraskelser.

Gone Girl

Gone Girl er en spenningsroman av Gillian Flynn (hennes tredje så vidt jeg vet, men den første jeg har lest).

Gone Girl har en flott veksling mellom den mannlige personens nåtid og hvordan han opplever forsvinningssaken til konen, og den kvinnelige personens fortid gjennom hennes dagboknotater. Ut i fra hvordan boken starter vet vi at han ikke er skyld i forsvinningen, men etter hvert som Flynn presenterer kvinnens dagbok blir leseren straks mer og mer usikker. De to hovedpersonene i boken er rett og slett fantastiske.

Noe mer kan jeg ikke si, men boken anbefales på det varmeste.

Brilliance

Brilliance er en roman av Marcus Sakey som omhandler en bittelitt alternativ nåtid.

Enkelt og greit skjedde det en gang på 80-tallet at personer med ekstra utviklete evner begynte å bli født. Vi snakker ikke overnaturlige evner som evnen til å fly eller bli ekstra sterk, men muligheten til å kunne lese mikrouttrykk som en menneskelig løgndetektor eller forstå aksjemarkedet bedre enn de fleste.

Naturlig utvikler det seg mistro mellom det store flertallet som ikke har evnene og den lille minoriteten som ikke har det. En liten analogi til innvandringsdebattene som med jevne mellomrom pågår i alle samfunn.

Bokens hovedperson er en av disse briljante, men jobber for myndighetene til å jakte etter andre briljante som myndighetene anser som terrorister.

Dette er første boken av Marcus Sakey jeg har lest, men tviler på at det er siste boken (og han har jo allerede en rikholdig bibliografi). Basert på en liten smakeprøve som var med i boken kommer det også en oppfølger til denne en gang i fremtiden.

Anbefales, sci-fi uten å være for sci-fi.

Et sted er det noen som irriterer seg over den manglende puslebiten.

Ti minutter før svigermor skal komme løper jeg gjennom huset, plukker med meg klær, aviser, leker, sokker og inntørket snørrpapir, gnir bort inntørket syltetøy og kaster syke og døende potteplanter.

Jeg kaller det panikkrydding, men det blir like ryddig som ved vanlig treig rydding, og det er morsommere. Man har et tydelig mål, og det er null seigpining, og akkurat sånn kan OL 2022 bli panikkrydding på bynivå. Byfornyelse i rekordtempo. Tildelingen skjer i 2015, og da er det bare sju år til 2022. Her kan det bli panikk.

Dette forklarer delvis min motstand mot et OL i Oslo i 2022. Oslo trenger helt klart ny infrastruktur for både idrett, boliger og kollektivtrafikk. Men å skulle gjøre dette på rundt sju år vil sannsynligvis medføre mange dårlige og dyre løsninger, der mange må bygges om fra OL-bruk til daglig bruk.

 ↪ Surpomp-perspektivet på OL

Defending Jacob er tredje roman fra William Landay.

Nok en roman som bruker grepet med å veksle mellom nåtid og fortid (selv om nåtid ikke betyr ‘akkurat nå’). Romanen starter med at Andrew Barber spørres ut av statsadvokaten Neal Logiudice foran en tiltalejury. Så hopper den tilbake til når Andrew sin sønn blir tiltalt for et drap av en klassekamerat, og det var Andrew som var statsadvokat.

Jeg synes romanen hopper veldig bra mellom nåtid og fortid, og samtidig føles det som om den gir et bra bilde av hvordan en sånn sak rammer en familie. Særlig beskrivelsen av hvordan saken går inn på moren føles veldig ekte. Den har et godt driv, selv om jeg av en eller annen grunn misliker grepet med at Andrew Barber var statsadvokat når drapet skjedde. Men det er kanskje ikke så rart, William Landay var jo statsadvokat før han ble forfatter.

Hvorvidt jeg anbefaler den er jeg litt mer usikker på. Har du en kø av uleste bøker kan denne gjerne hoppes over, men trenger du en grei krimbok å lese har denne kvalitetene for dette.

People Who Eat Darkness er en true-crime bok om 20 år gamle engelske Lucie Blackman som forsvinner i Tokyo etter kort tids jobbing som vertinne på en Hostess Club.

Boken beskriver en for meg interessant subkultur, med nøkterne beskrivelser av både gjestene og vertinnene, samt deres forskjellige samhandlinger.

Og ettersom det er en true-crime bok så er det ikke fritt for at det blir litt vemodig når Richard Parry beskriver livet til Lucie Blackman fra fødsel til hennes alt for tidlige død.

Japan has the cuddliest police in the world. […] omawari-san (literally, ‘Honourable Mr Go Around’, the expression for the bobby on the beat)

Boken gir også et fascinerende blikk på politiet og rettsvesenet i Japan. Særlig den tilsynelatende inkompetansen til japansk politi, men som Parry forklarer med at voldelig og alvorlig kriminalitet er så lite utbredt at de egentlig ikke har erfaring med hvordan de skal agere. De forventer også alltid en full tilståelse. 99,85% av alle tiltalte i japanske rettsaker blir også funnet skyldig (godt hjulpet av at de alltid skaffer tilståelser), men det er vel noe kulturelt her inne i bildet. Er du først tiltalt så er du sannsynligvis veldig skyldig. Rettsaker uten tilståelse ser også ut til å ta lang tid ettersom en sak behandles kun noen få dager hver måned. Men når det er bare 0,15% som blir frikjent, så er det vel ikke påkrevd å skynde seg så alt for mye?

Synes boken er lesverdig og anbefales. En vemodig historie fra det virkelige liv der forfatteren ikke gir en glansbilde av offeret eller de pårørende.

Star Trek Into Darkness er film nummer 2 fra J.J Abrams reboot av filmserien om Star Trek.

Den første og denne har generelt sett blitt godt mottatt av publikum, inkludert også de som har et litt mer lidenskapelig forhold til Star Trek. Jeg har sett noen klipp fra filmene og serien om Kirk og Spock, for det meste har mine inntrykk fra Star Trek vært Patrick Stewart i serien med Picard.

Så i det viktige religionsspørsmålet; Star Trek eller Star Wars, så er svaret alltid Star Wars.

Zachary Quinto i rollen som Spock synes jeg passer som hånd i hanske, men jeg er litt mer usikker på Chris Pine som Kirk. Ikke fordi at Shatner definerer rollen, så mye Star Trek har jeg ikke sett, det er bare noe med pannebrasken hans som gjør at jeg blir skeptisk. Benedict Cumberbatch i rollen som filmens slemming er blink, men så er jo Cumberbatch en av de mest fascinerende skuespillerene som har kommet frem i det siste.

Starten av filmen føles litt svak. Kirk blir disiplinert og fratatt kapteinsrollen på Enterprise, men kun minutter etterpå har han kommandoen igjen. Så det går litt fort i svingene. På den andre siden, en liten heisscene med Kirk og Uhura greier på få sekunder å få deg til å innse hvordan forholdet mellom Uhura og den alltid logiske Spock er, særlig når de krangler.

For en som har vært vant til det mer sedate tempoet i tv-seriene i Star Trek-universet er nok disse Abrams-filmene veldig hesblesende. Litt for glade i å bruke datamaskinanimasjon til effekter, men samtidig litt mer dempet enn hva f.eks George Lucas gjorde med den trilogien vi ikke snakker så høyt om. Så noen unødvendige scener blir det bare fordi man vil vise frem effektene.

Podcasten The Incomparable kalte sin episode om filmen for «The Best «Star Wars» Movie In Years». Synes det er en flott oppsummering av filmen. Handlet i det minste ikke om en slem handelsføderasjon og en handelskrig, med mange parlamentsdiskusjoner.

Alt i alt en severdig film, og jeg blir optimistisk med tanke på at Abrams skal være involvert i de første fremtidige Star Wars-filmene.

Helt daft

Metaforisk. Eller noe sånt aabøsk.

Nusselige dunballer.

Eneste grunnen til at A Good Day to Die Hard ble lagd må ha vært fordi Bruce Willis hadde en kontrakt som snart holdt på å gå ut.

For her snakker vi søppel. Noe mer er det ikke å si.

«Politi» (eller Pollti som er mer gjengs uttale i hovedstaden) er siste bok av Jo Nesbø i serien om førstebetjenten og antihelten Harry Hole.

Nesbø er eneste norske forfatter der jeg ikke venter på pocketutgaven før jeg kjøper nyeste bok av han (bortsett fra de som kom ut før jeg fikk tips om å lese «Rødstrupe»). Må vel bekjenne mine synder og innrømme at jeg ennå ikke har lest bok nummer 2, «Kakerlakkene».

I enkelte av bøkene drepes det kanskje litt for mye, men alt i alt er jo alle bøkene særdeles lesverdige. Selv om jeg hadde litt problemer med «Panserhjerte», syntes den ble litt for fantastisk med hva Hole opplevde.

Har man lest «Gjenferd» ble man kanskje litt overrasket over at Harry Hole skulle komme tilbake i «Politi». Men det er jo noe Nesbø er veldig flink på, skrive noe som du tolker på en bestemt måte, men faktisk i ettertid ved nærmere gjennomsyn passer som hånd i hanske med det han avslører senere i boken. Naturlig nok skjer det i denne boken også, og jeg blir like overrasket hver gang.

Men noe mer bør jeg vel ikke si, annet enn at det nok en gang er en glimrende bok fra Nesbø, og at han jammen meg ikke er mye sentimental når det gjelder figurene han har skapt gjennom mange bøker.

Inferno er fjerde bok fra Dan Brown som symbolforskeren Robert Langdon.

Plotet i Inferno er malthusiansk. Nok en gang er Langdon jaget av flere parter. Nok en gang samarbeider han med en ressurssterk dame. Grishamesque.

Brown har jo fått nok av kritikk når det gjelder sitt forfattervirke, uten at jeg husker detaljene i denne kritikken. Det er uansett ikke noe jeg har hengt meg opp i når jeg har lest de tidligere bøkene, selv om jeg i ettertid har skjønt hva de kritiserer.

Etter min mening virker det som om Brown har skjerpet seg litt i Inferno. Detaljene om symboler og museum er jo der fortsatt, men en del av det andre ser ut for meg å være litt nedtonet. I tillegg er det en del villedning som faktisk overrasket meg når jeg leste, og som gjorde at jeg måtte bla tilbake for å lese deler av boken på nytt. Som oftest er det bare Jo Nesbø som klarer det.

Dog, selve avslutningen var slitt skuffende etter min mening, den ble litt for fantastisk. Men av de fire bøkene om Langdon, er dette en god nummer to (etter Da Vinci Koden (som selvsagt har sine problemer)).

Diamonds Are Forever er siste film med Sean Connery i rollen som James Bond. Offisielt i alle fall. Han spilte jo i Never Say Never Again, men denne er jo bare en nyinnspilling av Thunderball og ikke produsert av Broccoli. Guy Hamilton regisserer for andre gang.

Naturlig nok spiller diamanter en viktig rolle i denne filmen, og vi får fra begynnelsen se en smugleroperasjon utfolde seg, fra gruven i Afrika til destinasjonen. Og der figurene Mr. Kidd og Mr. Wint spiller en ‘viktig’ rolle. For meg virker det nesten mer som om de er med for ‘comic relief’.

Uansett, James Bond ender til slutt opp i Las Vegas der han etterforsker, sjarmerer noen damer og kommer opp i noen farlige situasjoner; før han finner ut at Blofeld er ute etter å kontrollere satellitter. Satellitter som skyter laserstråler (friggin laserbeams). Blofeld greier å holde verden som gisler en liten stund, før det hele løser seg.

Nok en gang en svak film i serien etter min mening. Av de sju til nå som var kommet ut, er det vel bare 2,5 gode filmer som er resultatet. De går seg fortsatt litt bort i effekter og dommedagsvåpen, glemmer av handling og måtehold.

On Her Majesty’s Secret Service er kanskje mest kjent som den eneste filmen med George Lazenby i rollen som James Bond. Og for oss nordmenn, at Julie Ege hadde rollen som The Scandinavian Girl. Regissert av Peter Hunt.

Og det ble med denne ene filmen fordi Lazenby ikke ville bli mest kjent som James Bond (mener å ha lest noe som antydet det). Jeg vet ikke ellers hva han er kjent som. Så han oppnådde kanskje det han ville.

I tillegg er den kanskje også kjent som den eneste filmen der James Bond virkelig elsker en kvinne, sågar går hen og gifter seg med henne. Henne i denne sammenhengen er Tracy, spilt av Diana Rigg.

En liten anerkjennelse av at dette var en ny Bond kommer i det Lazenby sier mer eller mindre rett i kameraet at «This never happened to the other fellow» under åpningsscenen.

Via heraldikk og Blofeld som prøver å bevise sine adelige forfedre, greier Bond å snike seg inn på Blofeld sin base i de sveitsiske alper. Bond i kilt og «the puffy shirt» (for de som kan sin Seinfeld). Undersøkelsene på basen tyder på at Blofeld har tenkt å bruke sitt «harem» av vakre kvinner fra alle verdens hjørner til å spre litt bioterror (må innrømme at jeg er litt uklar her, sonet litt ut når denne delen av plotet ble forklart).

Bond rydder selvsagt opp, og i tillegg til den selvsagte slalåmscenen er det også en scene med bobsleder. Effektmessig er dette en litt mer nedtonet film sammenlignet med enkelte av de foregående. Føler at den blir litt mer tidløs på grunn av dette.

Hadde Connery spilt i denne hadde den nok også vært litt mer anerkjent som en god Bond-film.

Lurer på om det er noen hos Anlegg Service Øst som tenker «Jeg tror vi har rotet bort en dampveivals». Stått der i 3-4 uker.

Fuglehotellet er en roman av Tiger Garté.

Den handler om Tor som er på sommerbesøk hos bestemoren sin, mens han har sommerjobb på aluminiumsverket på Sunndalsøra. Noen år tidligere hadde bestefaren hans dødd, så det blir en sommer full av minner om bestefaren fra tidligere besøk. I tillegg begynner Tor å få en mistanke om at familien har holdt noe skjult rundt dødsfallet til bestefaren.

Dette er en nydelig roman, mesterlig oppbygd rundt sommeren Tor besøker bestemoren, ispedd scener fra bestefarens oppvekst og voksne liv, gjenfortalt av venner og bestemoren.

Kjøp den, lån den. Dette er en av de bedre norske romanene jeg har lest.

Fjerde bok fra Tom Egeland om arkeologen Bjørn Beltø. Personlig er jeg litt usikker på om jeg har lest alle tre foregående, men jeg har i alle fall lest «Sirkelens ende» og «Lucifers evangelium». Det er «Paktens voktere» jeg er litt i tvil om.

Ikke at det gjør noe. Som spenningsserie er bøkene om Bjørn Beltø helt grei, men det virker som om Egeland må hele tiden toppe seg selv om hvilke hemmeligheter Beltø roter seg bort i. At samme mann roter seg bort i så mange får nå så være, dette er noe vi som lesere/tittere aksepterer fordi vi liker det familiære med hovedpersonen. F.eks hadde det vært uaktuelt å ha sosial kontakt med Jessica Fletcher om hun hadde vært en virkelig person. Dødelig.

Men tilbake til det med å toppe seg selv. Det gjør Egeland i stor grad i denne boken, uten at det er positivt for resultatet. Synes den manglet en del driv. Som leser satt jeg i alle fall ikke å bare måtte lese et kapittel til.

Dog, selv med manglende driv, så kan den anbefales. Tom Egeland og Dan Brown kan jo sies å ha litt til felles, men i det store og hele er Egeland en del mer lesverdig.

Løve på Storosenteret