You Only Live Twice er Sean Connery nest siste opptreden som offisiell Bond, med Lewis Gilbert som regissør.

Igjen starter vi i verdensrommet, denne gangen er det et romskip som sluker en kapsel med sovjetiske kosmonauter. Sovjet regner med at det er amerikanerene som står bak, mens amerikanerene hevder sin uskyld. Imens har MI-6 informasjon som tyder på at det ukjente romskipet landet et sted i nærheten av Japan.

Av ukjente årsaker er det viktig at James Bond fremstår som død, og det blir arrangert et tilsynelatende snikdrap av ham. Som marineoffiser får han en begravelse til sjøs (eller mer spesifikt, havna i Hong Kong). Der blir ‘liket’ plukket opp av dykkere og bragt ombord i en ubåt. Og naturligvis er Kommandør Bond i live. Ubåten har fullt utstyrt kontor der både M og Moneypenny jobber. Og da snakker vi klassisk britisk kontor med stort skrivebord i eik, skinnstoler, kunst på veggen.

Bond blir så sendt til Japan der han naturligvis ser på sumobryting, blir kontaktet av søt japansk agentdame og møter sjefen for japansk etterretning, Tanaka (please, call med Tiger). Han har eget tog som han bruker når han beveger seg rundt, og et eget harem som han deler med James.

Etter hvert finner Bond frem til en øy med en vulkan og fiskerlandsby som peker seg ut. Bond blir med Tiger og deltar på ninjatrening med den japanske etterretningen. Ja, det var ninjatrening. For å få en dekkidentitet blir James japanifisert. Eller for å si det på en annen måte, han blir sminket slik at han ser ut som Spock i Leonard Nimoys skikkelse. Han ‘gifter’ seg også med Kissy, en av Tanaka sine underståtter. Tiger omtaler henne som ‘nice girl, but face like a pig’. Skammelig beskrivelse.

Sammens med Kissy utforsker James øya, og finner ut at vulkanen har en metallplate som bunn. Han sniker seg inn og finner ut at det er en komplett utskytningsbase for romskip med monorail og helikopterplattform. Bond begynner å lage ugang i basen, mens Kissy drar tilbake for å hente Tanaka og ninjaene. Basen driftes av SPECTRE, og Donald Pleasance er her den klassiske Blofeld slik mange av oss ser han. Blofeld er forresten en micromanager, han styrer enhver ting relatert til romskipkapringene.

Tanaka og ninjaene kommer etter hvert, og hjelper Bond til å ta over basen og hindre tredje verdenskrig.

På mange måter er dette den prototypiske bondfilmen. Den klassiske Blofeld. Stor hemmelig moderne base. Massevis av lakeier. Kvinnesyn fra middelalderen. Ninjaer.

Og som film er den helt grei, med en tendens til å falle over til det latterlige pga Tanaka, ninjaene og SPECTRE sin base.

Ekte snurrebasser i alle størrelser.

Zero Dark Thirty er en film regissert av Kathryn Bigelow. Den handler om jakten på Osama bin Laden etter terroraksjonen 11. September 2001. Jessica Chastain spiller rollen som CIA-agenten Maya, en av drivkreftene som til slutt fant ut hvor ObL var.

Filmen starter med å spille lydopptak fra nødoppsamtaler og telefonsvarbeskjeder fra de som ble drept den dagen, for så å gå rett over til tortur av en pengemann i al Quaeda. CIA-agent Dan, spilt av Jason Clarke benytter stressposisjoner, søvnmangel og selvsagt vanntortur. Maya er tydeligvis ubekvem med denne delen av jobben, men for henne er målet det viktigste. Hun krysskobler informasjon fra andre avhør, overvåkning og tips.

Maya fokuserer særlig på Abu Ahmed (fullt navn Abu Ahmed al-Kuwaiti), som hun mener er sterkt tilknyttet Osama bin Laden og hvordan han kommuniserer med de andre i al Quaeda. Basert på etterforskningen greier de til slutt å peile inn på han i Peshawar, og fra der spore bilen hans frem til Abbottabad der han holder til i en bygning med høye murer og beboere som oppfører seg veldig strikt.

CIA får aldri bekreftet hvem som bor i bygningen, men de antar at det uansett er noen høyt i al Quaeda. Å bombe stedet blir vurdert, men forkastet, før President Obama bestemmer seg for å sende inn spesialstyrkene på et raid.

I filmen varer raidet i ca. 25 minutter, cirka like lenge som det ordentlige varte. Det er få skudd som blir avfyrt, og det er en merkelig ro over det hele i nattemørket selv om jeg regner med at nervene var i helspenn og at adrenalinet var i full effekt. Det hele føltes veldig realistisk filmet.

Jeg likte filmen. Det virker som om den gir et relativt realistisk bilde på hvordan arbeidet med å finne frem til ObL skjedde, og hvordan selve raidet var. Klisjeene holdes til et minimum, og selv når de er klisjeer så males de smalt og ikke bredt, så man legger egentlig ikke merke til de. Det er ikke store heltegjerninger, men bare masse dedikerte mennesker som gjør jobben sin. Uheldigvis også tortur, noe som alltid vil være en skamflekk på envher stat, og i særlig grad for en demokratisk stat.

Lincoln med Daniel Day-Lewis i rollen som USAs 16. President, Abraham Lincoln. Regissert av Steven Spielberg. Andre involverte er Sally Field som Mary Todd Lincoln, David Strathairn som William Seward og Tommy Lee Jones som Thaddeus Stevens for å nevne noen.

Filmen starter mot slutten av 1964, Lincoln er valgt for en ny periode, og filmen fokuserer på jobben Lincoln og hans støttespillere gjør for å inn 13. vedlegget til Konstitusjonen. Lincoln kan vente til den nye kongressen blir sverget inn i Mars, men samtidig vil han gjerne få inn vedlegget via den utgående kongressen som har flere motstandere enn den neste. Krigstrettehen er dog stor og presset for å få til en fred øker med våren i anmarsj og spillerommet den gir for militære manøvre.

Det er et utbredt syn at amerikansk politikk i dag er veldig skitten. Negative reklamer på tv, harde fronter og liten samarbeidsvilje i Kongressen. Men ståa nå står faktisk ikke tilbake for hvordan det var før i tiden. Filmen gir et godt blikk av hvordan det var med sin språkbruk og skitne politiske spill og bruken av «lobbyister» som var flinke til å snu motstandere til tilhengere.

Daniel Day-Lewis som Lincoln er en strålende forestilling. Lincoln fremstår som en ettertenksom mann som bruker sine ord til å få sin vilje gjennomført, han bruker sjelden høy stemme, men når han gjør det blir virkningen desto større. Og i samspillet med Sally Field greier Day-Lewis å få frem sorgen som rammet lincolnfamilien under tiden i det Hvite Hus, deriblant at de mistet en sønn til sykdom, uten at de dveler så veldig mye ved det. I tillegg bruker filmen skygger på en virkningsfull måte.

Lincoln anbefales på det sterkeste. En sterk rolletolkning av Day-Lewis, og hans medskuespillere. Noen historiske unøyaktigheter er det naturligvis, og den klarer ikke å få helt fram hvorfor slavespørsmålet var så viktig.

Boken Team Of Rivals av Doris Kearns Goodwin anbefales som videre lesning.

Facebook: gnål om kor ille det er med heile NRK til kr 2.600. Twitter: gnål om kor bra det er med Netflix sin eine serie til kr 1.000.

— brumlebass (@brumlebass) February 5, 2013

Jeg betaler lisensen med glede, ikke først og fremst fordi jeg er storbruker av NRK, men fordi jeg mener kanalen fortsatt har samfunnsnytte, og ikke hele tiden trenger å ta kommersielle hensyn. Ikke at de må være blind for seertall, de er avhengig at lisensen fortsatt har støtte i folket, eller så mister lisensen sin berettigelse.

Jeg aksepterer reklame-tv, men de få gangene jeg ser på det blir jeg lei av alle reklamepausene. Min oppmerksomhet er det jeg betaler for å se på disse kanalene.

Jeg har også en amerikansk iTuneskonto som jeg bruker til å leie film samt kjøpe enkelte serier, pluss at jeg også betaler for Netflix. Jeg skjønner hvorfor de ikke har alt det nyeste, men jeg liker katalogen deres, og det er mer enn nok å se på etter min mening. Og planene deres med House Of Cards og Arrested Development er lovende for min del.

Og som Ted Sarandos hos Netflix sier til GQ

The goal is to become HBO faster than HBO can become us

Men tilbake til kvitringen over. Lisensen er noe jeg må betale, uansett hvor mye eller lite jeg forbruker NRK. Netflix er frivillig og jeg kan når som helst melde meg ut. Setter også pris på at det er en månedlig utgift, og ikke to store i året.

Heldigvis ser kvitreren i påfølgende tweets at det er et poeng med at det er en liten forskjellen mellom tvangen for NRK og frivilligheten for å se Netflix. Må også bemerkes at det ikke koster 1000,- for Netflix sin ene serie. Er man kjapp nok med å se det koster det bare 79,-.

Thunderball (1965) er film nummer fire om James Bond. Terence Young regisserer for tredje og siste gang, og Sean Connery fortsetter i rollen som 007.

SPECTRE har hatt en langsiktig plan med å stjele atombomber fra NATO, for å få diamanter verdt 100M GBP i løsepenger. Ved hjelp av operasjoner og trening får de en person til å se lik ut en pilot som flyr et bombefly i NATO-regi.

Når flyet forsvinner må MI-6 kalle inn alle sine 00-agenter, og det er vel første og eneste gang vi ser alle sammen samlet på et sted. Vi ser dog bare ansiktet til James. De blir sendt ut til alle mulige steder innenfor flyets rekkevidde ettersom det ikke har landet på kjente flyplasser (naturlig nok).

007 drar til Bahamas der han får ferten av en rik mann som heter Largo. Via en lekker dame naturligvis. Sammens med CIA flyr James i helikopter rundt øyene ved Bahamas, og finner til slutt flyet under vann. Largo flykter i sin yacht, som er rikt utstyrt med miniubåter og lakeier.

Utenfor Miami får vi filmhistoriens største (og kanskje eneste) undervannsslag av menn i dykkerdrakter. Heldigvis var SPECTRE kledd i svarte dykkerdrakter, mens amerikanerene var kledd i røde.

Sammenlignet med Goldfinger og plotet der, så føles denne igjen litt mer plausibel. Effektmessig er jo undervannsscenene ganske bra lagd, mens mot slutten har man en helt latterlig båtscene der ingenting stemmer med tanke på båtens bevegelse og hurtighet.

Thunderball er en helt grei film i Bond-universet, og havner på en grei sølvplass av de fire som til da var lagd. Filmteknisk blir den litt ødelagt av at de bruker scener fra et karneval på Bahamas som bakgrunnsteppe, og at dette ikke helt passer inn. Her er vel kanskje etter min mening en av fordelene med moderne filmproduksjon, uansett om det er en effektfilm eller ei, det er lettere å lage scener med tilsynelatende masse folk i bakgrunnen.

Goldfinger (1964) er film nummer tre om James Bond. Guy Hamilton regisserer, og Sean Connery har nådd midtpunktet i sin karriere som James Bond (Never Say Never Again regnes ikke ettersom den ikke er lagd av EON, og er uansett en remake av Thunderball).

Etter introen der James Bond ødelegger et narkotikalaboratorium i Mellom-Amerika drar Bond til Miami for litt ferie. Det tar ikke lang tid før han får et nytt oppdrag om å undersøke gullhandleren Auric Goldfinger.

Det tar ikke lang tid før James Bond finner ut at Goldfinger også er smugler, samt at han i ledtog med kinesere har onde hensikter og en plan som heter Grand Slam. Bond føler Goldfinger til Sveits der han etter hvert blir fanget og nesten blir drept av en laserstråle når han ligger fastspent på et bord. Men James overbeviser Auric at MI-6 vet om Grand Slam og han velger i stedet å fly Bond til USA. Her blir vi også kjent med bonddamen som har tidenes bonddamenavn, Pussy Galore, spilt av Honor Blackman.

Her får Bond vite om hva Grand Slam går ut på. Goldfinger har planer om å angripe gullreservelageret i Fort Knox. Via en lokaliseringsdings som 007 fikk av Q er CIA og Felix Leiter klar over at Bond er i nærheten. James er heller ikke enig i at nei betyr nei og knuller Pussy Galore slik at hun blir et godt menneske igjen og hjelper James og CIA til å forpurre planene til Goldfinger.

Fra det normale plotet i forrige film er man tilbake til høyttravende planer om verdensherredømme. Men filmen har noen klassiske elementer. F.eks i introen så utfører Bond oppdraget sitt i dykkerdrakt, før han tar av seg og viser at han under har en nystrøken dress, klassisk element som kommer til å bli gjentatt i fremtiden. Goldfinger har også tjeneren/livvakten, den koreanske Oddjob som har en stålforsterket hattebrem som kutter av hodet når han kaster hatten etter mål.

Legger også merke til at myndighetene i både Sveits og USA har såpass lite kontroll at en mann som Goldfinger kan ha fullt av bevæpnede og uniformerte kinesiske lakeier, ikke ulikt Dr. No. Jeg var ikke klar over at den gule fare var så utbredt på 60-tallet, ville ha trodd at det var den røde fare som var mer utbredt (jada, kineserene var røde de også, men jeg mener det var et skille her).

Sammenlignet med From Russia With Love så var Goldfinger en liten nedtur. Den hadde Pussy Galore og Oddjob, men plotet ble litt høyttravende igjen (men det er neppe siste gang jeg blir skuffet over det underliggende plotet i en bondfilm). Men produksjonsverdiene gjør at den er bedre enn Dr. No i det minste.

From Russia With Love (1963) er film nummer to om James Bond. Terence Young regisserer igjen, og Sean Connery fortsetter i rollen som 007.

SPECTRE er igjen årsaken til at James Bond må jobbe på eksotiske steder, denne gang i hovedsak i Istanbul. SPECTRE har en plan om å stjele et sovjetisk krypteringsmaskin som heter Lektor, og i samme slengen få hevn over James Bond fordi han drepte Dr. No. 007 får hjelp av en lokal ressurs, Ali Kerim Bey (spilt av meksikaneren Pedro Armendáriz).

James Bond sjarmerer en sovjetisk konsulatansatt Tatania Romanova og får hjelp av henne til å stjele Lektor. Etter hvert rømmer James og Tatania via Orientekspressen, der de blant annet møter litt motstand fra SPECTRE, greier de til slutt å komme til Venezia.

Med tanke på den kalde kriges så føles denne filmen litt mer normal. Britisk etterretning som kjemper mot sovjetisk etterretning (fra SMERSH). Plotet for filmen er også litt mer nedtonet enn de grandiose planene fra Dr. No.

I denne filmen ser vi også at James Bond slår damer, finner det litt upassende. Ikke at det kommer som noe sjokk, med noen få unntak så er jo de fleste kvinner i filmene kun objekter for James Bond.

Vi møter også Ernst Blofeld (fra halsen og ned) for første gang. Og ja, han har sin hvite katt i fanget.

Alt i alt en bedre film enn Dr. No.

Dr. No (1962) er den første filmen om James Bond, agent 007. Terence Young regisserer, mens Sean Connery er den første som spiller den ikoniske agenten, og etter manges mening den beste. Jeg er tilbøyelig til å være enig, Sean Connery har en fremstilling og tone som gjør at han eier filmlerretet. De eneste som kan konkurrere om dette etter min mening er de to siste. Men mer om det når jeg kommer til de filmene.

Den britiske etterretningen mister kontakten med sin stasjon på Jamaica og de finner fort ut at de som jobbet der ble drept. Og naturligvis blir James Bond sendt dit for å etterforske. I tillegg skal han også samarbeide med CIA for å finne ut om drapene har noe med at noen forstyrrer rakettoppskytninger fra Cape Canaveral. Dette er jo starten av romkappløpet. Her blir vi også kjent med CIA-agenten Felix Leiter, en rollefigur som vi kommer til å møte ofte i filmene, og Quarrel som er en lokal CIA-agent.

Handlingen gjør at Bond og Quarrel etter hvert kommer seg ut til en øy som heter Crab Key. Bortsett fra en lettere rasistisk behandling av Quarrel («fetch me my shoes» m.m) er det her vi også møter Honey Ryder, spilt av Ursula Andress. Scenen der vi ser den blonde skjønnheten stige ut av havet er minneverdig, men herregud så dum filmskaperene gjorde rollefiguren. De tok fordommen om blondiner og løp amok med den.

Bond og Ryder blir fanget og transportert ned til Dr. No sitt hemmelige hovedkvarter under vann. Her forteller Dr. No om SPECTRE (SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge, and Extortion) og hvordan han ødelegger for rakettoppskytningen med sin atomdrevne radiostråle. James greier etterhvert å rømme fra sin celle, frigjøre Honey, og ødelegge Dr. No sin hemmelige base.

Til å være en serie som nå har holdt på i 50 år er det mange ting som gjør Bond til Bond som allerede fra første film. Introen der 007 gjør noe urelatert til filmen vi skal se er med, introen med geværløpet og Bond som kommer fra høyre og skyter, samt sangen som spilles under den stilistiske tittelsekvensen. Hovedskurken med sin hemmelige base og fullt av lakeier.

Er Dr. No en god film? For sin tid var den nok det, selv om det naturligvis ser veldig gammeldags ut nå ettersom den baserer seg på en god del spesialeffekter for sin tid. Men samtidig, den inneholder mange av det vi anser som bondklisjeer.

Pitch Perfect er en film av typen college. Og masse a cappella. Regner med at alle forstår hva jeg mener når jeg kaller det collegefilm. Ikke at collegesettingen er så viktig for filmen. Lettere å skrive inn a cappella kanskje?

I tillegg har den en liten kjærlighetshistorie blandet inn. Men den er ikke så viktig, ei eller dominerer den.

Og naturligvis masse a cappella. Som på en måte fungerer greit. Jeg hadde tenkt å skrive at det var masse miming, men det kan faktisk virke som om en del av skuespillerene kan synge når jeg skumleser på IMDB. Uansett, a cappella i filmen fungerer på en guilty pleasureaktig måte.

Anna Kendrick gjør i alle fall en grei nok rolle for den type film, og hun har jo ansiktet som gjør at man tror denne 27 år gamle kvinnen begynner på college. Nusselig. I tillegg er jo Rebel Wilson veldig morsom.

Men en minneverdig film er det ikke. Men grei tidtrøyte.

En norsk spion er en thriller om etterretning og krig i Afghanistan av Aslak Nore.

Romanen handler om Peter Wessel, en norsk agent, som i hovedsak opererer i Midtøsten. Han har studert i Libanon, og vært aktiv som agent i Afghanistan. Og ellers vært mye rundt i området rundt Persiabukten. Boken starter med at Peter er på vei til Dubai sammen med kollegene Kåre og Ivanna for å møte en potensiell avhopper fra den iranske Revolusjonsgarden. Avhopperen har informasjon om våpen som skal smugles og brukes mot norske interesser i Afghanistan.

Som første forsøk på en spenningsroman leverer Nore et brukbart resultat. Det virker som om det er gjort gode og detaljerte bakgrunnsundersøkelser, og at forfatteren ellers har erfaring og kunnskap fra militæret og de hemmelige tjenester, samt med områdets geografi, historie og politiske realiteter (noe som ikke overrasker om man leser wikipediaartikkelen). Dog, han er litt glad i å bruke lokale ord uten å alltid forklare hva de betyr. ‘En norsk spion’ lider også til tider av litt høyttravende språkbruk og en del oppstyltet dialog mellom hovedpersonene (det er vel ikke normalt å bruke hverandres fornavn så ofte i en dialog?).

Men alt i alt er det et lovende første forsøk, og det er ikke vanskelig å se at Peter Wessel kan bli en ny Harry Hole. Nesbø brukte noen bøker (etter min mening) å etablere Harry som en ikonisk figur.

‘En norsk spion’ anbefales.
(Men forakter Nore mennesker med for høy BMI? Det virker som om han projiserer sin forakt for overvektige og feite mennesker gjennom Peter Wessel, men jeg henger meg bare kanskje litt opp i det ettersom jeg er tjukkebollafeit).

Taken 2 er oppfølgeren til de 60 beste minuttene med action fra 2008, Taken (filmen var jo naturligvis litt lengre, men jeg hopper som oftest over de 22 første minuttene).

Når man dreper albanere, så gjør man ikke det ustraffet. Liam Neesons rollefigur Bryan Mills oppdager det når faren til en av de han drepte i den første filmen vil ta hevn. På jobb/ferie i Istanbul prøver Murad Krasniqi (spilt av Rade Serbedzija) å kidnappe hele familien Mills.

Taken 2 er helt klart verdens nestbeste Taken-film, som igjen er en annen måte å si at Taken 2 er helt klart verdens dårligste Taken-film. Jeg hadde fryktet at den var dårligere basert på hva jeg har sett andre har sagt om filmen, noe den heldigvis ikke var. Men en bra film er det ikke. Jeg har sett verre filmer i genren, men det er nok bare budsjett og de involverte som gjør at det så vidt karrer seg over middelmådig.

Anbefales kun om man har 90 minutter tilgjengelig og har lyst å se en actionfilm sånn midt på treet.

Ruter og Den Norske Kirke samarbeider.

)

Sånn det skal gjøres.

Og neste repeterer vel en del av den første, men har også en liten del om hvordan man skal reagere om den blir servert med is.

Er bittelitt uenig i delen med on the rocks. Noen ganger synes jeg det er helt ålreit med en isbit eller to i en blended. Jeg bruker det ikke i single malt.

↬kottke.org

En liten liste over diverse ting jeg likte av det som ble spilt/lest/sett av meg i 2012. Noe som betyr at det nødvendigvis ikke ble utgitt i 2012. Det er heller ikke gjort en rangering.

Spill

• Ballad Of Gay Tony. Ekstra historie til GTA IV som kom ut og ble kjøpt av meg i 2009, men ikke spilt før i 2012.
• Unity of Command. Läckert strategispill.

Ellers? Øh … tja. Spilte alt for mange timer av Football Manager 2012, men det var noe jeg begynte å spille på i 2011. Samt en del Civilization V. De årlige sportsspillene fortjener ellers ingen omtale.

Innser dog at jeg fortsatt er litt flinkere til å kjøpe spill enn å spille de.

Film

• Tinker Tailor Soldier Spy. Herlig film rett og slett. Handling og skuespill over effekter.
• Drive. Herlig film rett og slett. Handling og skuespill over effekter. (jada, vet at jeg gjentar meg).
• Argo. Kan si hva man vil om skuespilleregenskapene til Ben Affleck. Men regissere kan han.Og at han faktisk spiller bra i denne filmen.
• Ruby Sparks. Romantisk film. Jeg ble forelsket. Veldig bra utført over en interessant idé.
• Moneyball. Regneark og baseball. Jeg elsker det.

TV

• Sesong 6 av Dexter. «Oh God». Man kan si hva man vil om cliffhangere, men dette var en av de bedre.
• Alle sesonger av Breaking Bad. Fikk sett de fire første sesongene på Netflix. Det tok 2-3 episoder, men da var jeg hektet.
• Last Resort. Selv om den ikke ble fornyet, så var den etter min mening den eneste interessante nye serien på allmennkanalene i USA.
• Sesong 2 av Homeland. For et smil. Realismen er nok lav og klisjeene er der i rikt antall, men å se på hver episode, det må man.

Bok

• The Art Of Fielding. Baseball. Potensiale. Driv. Å bli voksen. Kjærlighet.

Må bli flinkere til å lese igjen. 2012 har egentlig vært et dårlig år i så måte.

The Hobbit: An Unexpected Journey er Peter Jacksons første del av en filmserie av boken The Hobbit av forfatteren J.R.R Tolkien. Visstnok opprinnelig påtenkt som to filmer, men av ukjente årsaker (les penger (jeg bare gjetter)) vil den i stedet bli spredt over tre filmer.

Og det merkes.

Jeg har ikke lest Hobbiten, så hvordan den første filmen er i forhold til boken kan jeg ikke uttale meg om, men jeg har både lest og sett ‘Ringenes Herre’. En trilogi på 1000+ sider ble til to filmer på rundt 3 timer og en film på 3 timer og 20 minutter. Hobbiten derimot er en bok på 300+ sider og første film er på 2 timer og 39 minutter.

Og ja, basert på bokens lengde og filmens lengde sammenlignet med ‘Ringenes Herre’ kan man trygt si at filmen er litt langtekkelig og er lite stramt redigert. Akkurat som barn kanskje har problem med å moderere seg når de er i en godtebutikk, så har Jackson problemer med å moderere seg når han lager film av Hobbiten.

Så selv om jeg egentlig ikke kan anbefale filmen er den likevel noe som bør sees. For såpass fascinerende er den verdenen Tolkien har skapt.

The Racketeer er nok en roman av den særs produktive forfatteren John Grisham.

Boken handler om advokaten Malcolm Bannister som er utsatt for et justismord og er innsatt i et føderalt fengsel. Halvveis inne i dommen på 10 år blir en føderal dommer drept (en sjelden hendelse, visstnok bare skjedd fire ganger i USAs historie). Malcolm mener han vet hvem som gjorde det og ordner med en avtale om å slippe ut av fengsel før tiden samt pengene som er lovt for opplysninger som fører til at saken blir løst.

Er dette en god bok? Nei, det er den ikke. Lettlest og halvinteressant. Den minner mer om et manus+storyboard for en film med litt roman rundt. Men den kommer nok til å bli en grei film med et greit budsjett, som de fleste romanene til John Grisham.

Som roman er den en lettlest skuffelse.

Er ikke mye vits å bo i en haveby om man ikke gidder å plukke eplene.

Praktisk samlokalisering.

Frittgående juletrær

The Expendables 2 er en helt grei actionfilm med mye falskt blod og uten handling, men med mange referanser til filmer i hovedsak fra 90-tallet. Sly, Dolph, Arnie, Chuck, Jean Claude og Bruce har hatt det moro med å lage en film sammens.

Så er du født på 70-tallet og tidlig 80-tall så er det en helt grei film der du nok legger mer merke til de tidligere nevnte referansene enn selve filmen. Den er ganske forglemmelig.

Argo er en film regissert av Ben Affleck, som også er hovedrolleinnehaveren. Selv om jeg trodde det var Ryan Reynolds i hovedrollen når jeg så plakaten for filmen. Det var noe med blikket.

Argo handler om gisseldramaet ved den amerikanske ambassaden i Teheran etter revolusjonen i 1979. Selv om mange ved ambassaden ble holdt som gisler, så var den seks stykker som greide å rømme, mens de gjemte hos diplomater fra forskjellige land.

Flere idéer for å få de seks ut av Iran ble vurdert, men til slutt kom Tony Mendez på planen med å lage et produksjonsselskap for en film med navn Argo, og så bruke falske kanadiske pass for å få de ut under dekke at de hadde vært på besøk i Iran for å finne innspillingssteder til filmen.

Man kan si hva man vil om Affleck sine prestasjoner som skuespiller (og i denne var han faktisk god), men at han er en flink regissør begynner å bli ganske klart.

Argo er malt flott i 1979/1980 koloritt, og bortsett fra litt malplassert kunstig spenning på slutten av filmen, så var det en underholdende film.

Den anbefales.

Eller James Bond som vi kjenner han bedre som. Agent 007, med rett til å drepe. Kjøpte for noen uker siden 50-års jubileumboks med alle 22 filmene som Blu-Ray. Og inspirert av The Talk Show når det fortsatt gikk på 5by5 har jeg tenkt å se på filmene i rekkefølge og skrive litt om hver film.

Og ettersom jeg har Field Notes Dry Transfer Edition ordnet jeg raskt en egen notatbok for dette.

Som man kan se så var jeg ikke akkurat pinlig nøye med kerning og alt det der. Men det har sin sjarm lell.

Henrik Glette sier det best.

Er ikke kommunister og antidemokratiske fundamentalister søte når de vil ha det dekadente borgerskapets påskjønnelser? #trondali

— Henrik Glette (@Glette) November 12, 2012

Sigbjørn Johnsen som gjemmer seg i en hekk.