Feilen med Mimirs kronikk ‘Nitti minutters kjedsomhet’
Før helgen begikk den kjente venstresidemannen og tidligere studentgodemisbruker Mimir Kristjánsson en kronikk (Archive.org) i en bergensk lokalavis.
Noen poenger har han vel, men samtidig gjør han en del tankefeil. Særlig det at den sporten man selv er interessert i er den eneste som har magiske øyeblikk.
Hvor interessert Kristjánsson er i fotball kan jeg ikke uttale meg om, men det virker som han er over gjennomsnittet lidenskapelig interessert i sporten. Men kunnskapen om annen sport, og her snakker vi vel om de som serveres det nordamerikanske publikum som baseball, ishockey og amerikansk fotball er tydeligvis mangelfull.
Amerikanske idretter som baseball, ishockey, basketball og amerikansk fotball er konstruert slik at publikum ikke skal rekke å kjede seg et eneste minutt
Selv amerikanere vil protestere på å trekke inn baseball inn i denne gruppen. For her snakker vi en sport som fortsatt er sedat og til tider vil kunne omtales som 180 minutters med kjedsomhet. Men de andre sportene er jo klart delvis skapt slik at de skal være spennende helt til slutt.
Jeg stiller meg også tvilende til at «I amerikansk ishockey er det til og med ulovlig for dommeren å gripe inn i slåsskamper» er noe som er nedfelt i reglene, men snarere en sedvane for at man skal få utløp for en konflikt mellom spillerene i den ene kampen enn at det skal vokse og gro over flere kamper. Ikke ulikt sedvanen man har i fotball, der dommeren snakker til en spiller i stedet for å gi gult kort, eller gir gult kort i stedet for rødt kort i en tidlig fase av kampen for å unngå å «ødelegge» kampen.
Men det forblir et faktum at ingen gidder å lage opptøyer over en tapt baseballkamp, mens en landskamp i fotball en gang har startet en hel krig
Som også er et falsum. Opptøyer etter siste kamp i Stanley Cup, World Series, NBA Championship eller Super Bowl er da ikke en ukjent affære. Til og med fansen i Vancouver, fra verdens snilleste land, gikk amok etter at Canucks tapte mot Boston Bruins i Stanley Cup i 2011.
I den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeanos bok «Fotball i sol og skygge» møtes en blind og en seende fotballtilhenger dagen etter kampen. «Fortell meg det målet», sier den blinde da han får høre resultatet. Ser man en amerikansk fotballkamp er det vanskelig å peke på ett slikt øyeblikk å fortelle om.
Igjen, er viser Kristjánsson sin ignoranse overfor andre sporter. Nevn til en amerikaner som er litt interessert i f.eks amerikansk fotball følgende liste:
- Wide Right
- The Catch
- The Drive
- The Play
- Immaculate Reception
- The Helmet Catch
- The Tuck Rule Game
- The Tackle
- Beast Quake
- The Helicopter
osv., så vil amerikaneren med stor sjanse kunne beskrive flere av disse hendelsene ganske godt, akkurat som en fotballinteressert kunne gjøre om man sier f.eks
- Zidanes skalle
- Hand of God
- Maradonas Raid
- Mirakelet i Marseille
osv.
Møter man f.eks en fra Boston kan man bare si ‘The Steal’, og man vil få en lidenskapelig fortelling fra en oktoberdag i 2004 (vel, mer sannsynlig om flere dager i oktober).
Nei, din favorittsport er ikke spesiell, i alle fall ikke mer spesiell enn andre populære publikumssporter.