Cissi Klein.

Dette er gruppens visdom fra den tidligere omtalte konkurransen der jeg jinxet Rosenborg med å plassere de på førsteplass.

#	Lag
1	Rosenborg
2	Molde
3	Strømsgodset
4	Odd
5	Vålerenga
6	Viking
7	Lillestrøm
8	Stabæk
9	Aalesund
10	Brann
11	Sarpsborg 08
12	Haugesund
13	Bodø/Glimt
14	Tromsø
15	Sogndal
16	Start

#	Lag
1	Molde
2	Rosenborg
3	Strømsgodset
4	Odd
5	Vålerenga
6	Viking
7	Lillestrøm
8	Aalesund
9	Brann
10	Haugesund
11	Sarpsborg 08
12	Bodø/Glimt
13	Stabæk
14	Tromsø
15	Start
16	Sogndal

I en konkurranse der penger er involvert har jeg Rosenborg, Strømsgodset, Molde på de første plassene. Ellers likt. Etter en runde føler jeg jo naturligvis at jeg har jinxet Rosenborg. Så gjør om litt her.

Først gikk Arve Hjelseth ut mot skidagen i et innlegg i Dagbladet. Ikke aktiviteten sånn sett, men lurte på hvorfor ski hadde en så priviligert rolle, og det er ekskluderende å invitere til en skidag når det tross alt er mange som ikke har ski. Etter hans mening hadde det vært bedre å invitere til en akedag der de som ville kunne ta med ski.

Klassekampenjournalist Jens Kihl går da ut mot Hjelseth i Minerva der han tar opp nasjonsbygning og at ski er det som binder oss sammen. Og at aking er jo bare nedoverbakke, og at det er tyngdekraften som gjør jobben.

Hjelseth svarte Kihl og påpeker at for å kunne ake nedover må man først ha kommet seg opp på toppen. I de fleste tilfeller er det småttisene som gjør det. De fleste akebakker har ikke heis eller foreldre som kjører opp og ned.

I tillegg så er det jo noen som misforstår totalt. Nei, han vil ikke fjerne skidagen sånn sett, han vil bare kalle den noe annet og legge opp til flere aktiviteter, som f.eks aking.

Og det er sikkert flere gode og dårlige innlegg for eller imot skidagen som jeg ikke dekker her, men dette får holde i denne omgang. Ikke har jeg lest flere heller.

Fordi jeg er helt klart i leiren til Arve Hjelseth. For en som faktisk likte å gå på langrennsski. Og faktisk, etter egne minner, hadde noe som lignet på skøytestilen før den tok over langrennssporten, så var skidagen drepen for all interesse av å gå på ski.

For jeg fant det ikke særlig hyggelig av å måtte gå i en stor gruppe helt bakerst, komme sist til stedet der alle tok en pust i bakken (og begynne å gå akkurat i det jeg kommer til dette stedet) og så komme til målet for turen i det alle andre er i ferd med å bli ferdig med å spise og i stedet begynne med andre aktiviteter. For det er sånt som kan skje når man ikke nødvendigvis har det beste utstyret og foreldre som av forskjellige grunner ikke akkurat er smøreeksperter. Og man selv er såpass usikker på sine egne evner i nedoverbakker at man bruker lang tid nedover disse.

Da skjer det til slutt at man faktisk begynner å mislike skidagen og i det hele tatt aktiviteten ski.

Det kan selvsagt være flere årsaker til at jeg sluttet å gå på ski. Har helt sikkert nevnt det før, men som tjukkebollafeiten så er det dessverre naturlig at man kanskje faller bort fra en del aktiviteter. Selv om jeg faktisk i min ungdom holdt på med en del forskjellige.

Fotball som de fleste, helt til man skulle opp et trinn. Badminton i en del år. Innebandy. Amerikansk fotball. Jeg har prøvd, selv om tjukkebollafeitheten gjorde at man av forskjellige årsaker ikke klarte å holde interessen oppe.

Men tilbake til diskusjonen rundt skidagen. Hjelseth snakket aldri om at skidagen sånn sett skulle forsvinne, bare at den kunne skifte navn til noe annet der ski var en av aktivitetene. I hine hårde dager var det jo også naturlig å ha minst en skøytedag også. Hva med å f.eks kalle begge to for aktivitetsdager der ski, skøyter og andre aktiviteter (f.eks aking) var en del av valgmulighetene for elevene og at skolene la opp til at de små kunne velge hva man ville gjøre. Så om Arne og Anne ville gå på ski begge dagene, mens Bjørn og Beate ville gå på skøyter, mens David og Diana ville ake, så var det i stedet lagt opp til hva barna kanskje hadde av interesser og muligheter (med tanke på utstyr). Enn at skolen bare bestemte at den ene dagen var det skidag, og den andre dagen var det skøytedag.

Og ikke synes jeg at man kan kreve at foreldre skal måtte kjøpe dyrt utstyr for at barna skulle kunne delta i undervisningen.

Er det en trussel mot norsk identitet om ikke alle tvinges på ski én dag i året? I så fall står skikulturen svakere enn jeg trodde.

Muselunden i tåke

Litt senere enn vanlig, men dette er ting jeg satte pris på av TV, film, bøker og spill i året som gikk. Som vanlig er det ikke nødvendigvis ting som er fra 2015, men det jeg satte pris på eller opplevde for første gang.

Lest

I fjor satte jeg opp et lesemål i Goodreads med det hårete målet om å lese 24 bøker. Endte opp med 17, så litt unna målet. Så har satt opp samme mål nok en gang.

• Make Me av Lee Child. Årets Jack Reacher bok. Spennende som vanlig.
• En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind. Novellesamling med vakre historier om lengsel, savn, ensomhet og vaner. Vakkert og vemodig. En favoritt.
• We Are All Completely Beside Ourselves av Karen Joy Fowler. Om Rosemary som hadde en jevnaldrende søster og en bror. Og hva som skjedde der. Anbefales.
• I Let You Go av Clare Mackintosh. Spennende. Snurrende.

Film

I 2015 var jeg vel flere ganger på kino enn jeg har vært på lenge. Flere gode filmer populærkulturelt sett, selv om filmsnobber vil nok se ned på det meste på min liste.

• The Force Awakens. Star Wars er tilbake og vasker bort stanken fra forløpertrilogien og gir oss håp for fremtiden. Den gjorde det den skulle, ligner på de gode gamle og introduserer oss for nye spennende helter jeg ser frem til å se i de kommende filmene.
• Innsiden ut er en fremragende visuell fremstilling fra Pixar om hva som kanskje skjer inne i hodet vår når humøret varierer. Morsom for unger, men det er nok en del foreldre som har fått seg noen tankevekkere av denne.

Ellers så satte jeg pris på Kingsman, Mad Max, Ant-Man, Mission Impossible og John Wick.

TV

Mens filmer ofte spiller på det sikre og er oppfølgere av oppfølgere, så skjer det mye spennende innenfor TV. Som podcasten TV Talk Machine ofte sier, så er vi i ‘times of confusion’, ‘to much TV’ og ‘the platinum age of television’. Ikke vanskelig å være enig i den påstanden. Tim Goodman hadde 46 serier på sin liste for 2015.

• Orange Is the New Black illustrerer vel det greit. Debuterte i 2013, men det var først i 2015 jeg så på serien.
• Fargo. Sesong to i antologien var strålende. Lagt til slutten av 70-tallet var det nok en strålende serie både teknisk og fortellermessig.
• The Affair hopper frem og tilbake og forteller en historie fra forskjellige personers synsvinkel, ofte på en subtil måte.
• Daredevil er nok en netflixserie. Deilig mørk, på grensen for voldelig, strålende skuespillerprestasjoner.
• Mr. Robot er kanskje en av de mest visuelt spennende serier jeg har sett på lenge. Og Rami Malek tolker rollen sin på en strålende måte.

Ellers har jo følgende serier også underholdt meg stort i 2015: Homeland, The Americans, Game of Thrones, The Jinx, Arrow, The Flash, Mad Men, Narcos, The Knick, Unbreakable Kimmy Schmidt, Bloodline. Og jeg har fortsatt mange serier i kø.

Spill

Nah, MLB The Show og Shredder Chess. Jeg spiller mindre og mindre.

Om du mottar en konvolutt fra meg, hvordan kan du være sikker på at jeg har sendt den? Hvordan kan du være sikker på at innholdet i konvolutten er det samme som da jeg postla den? Hvordan kan jeg være sikker på at bare du, og ikke noen andre, åpner den og leser innholdet?

Mer her.

Star Wars: The Force Awakens klarer både å gi oss et nytt håp (pun intended, neppe den første som har brukt det) og vaske bort stanken av forløpertrilogien The Phantom Attack of the Sith (eller noe sånt).

Matt Drance skriver i sin anmeldelse på Letterboxd.

It’s hard to know what to do with The Force Awakens. The failure of George Lucas’ prequels somehow manages to set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible). My own expectations were hardened rather early when Rian Johnson was announced as the director of Episode VIII in June 2014. Reminded that VII would serve primarily as a first act, I wrote “All [J.J. Abrams] really has to do now is feed [Johnson] good characters.”

Og etter min mening klarer J.J. Abrams dette. Ikke til 20 i stil og med telemarknedslag, men han klarer å etablere nye helter og nye skurker på en grei måte, og legger en perfekt lissepasning til Rian Johnson som regisserer episode VIII (sportsmetaforer, yeah).

Jeg har nå sett filmen to ganger (på premieredagen den 16. desember og på 23. desember). Og det er noen ting jeg sitter igjen med etter det.

For det første er det rett og slett at skaperene har truffet perfekt med rollebesetningen. Daisy Ridley, John Boyega, Oscar Isaac og Adam Driver ser ut til å passe i rollene sine, og ikke minst, ser ut til å ha en god kjemi mellom seg.

For det andre så føles denne mer tidløs. Den ligner mer på det slitte mekaniske visuelle uttrykket vi hadde i originaltrilogien enn det blankpolerte uttrykket fra forløpertrilogien. I sistnevnte gikk jo Lucas amok med filming foran grønnskjerm og bruk av dataanimerte rollefigurer. Det er enkelte filmskapere som bare spør om det er mulig å gjøre noe, ikke om det er lurt å gjøre noe. Noe som en del effektfilmer lider under. I tillegg har jo George Lucas den uvanen med å tafse på filmene sine i ettertid (sjeldent til det bedre).

Som mange har påpekt så er jo The Force Awakens kanskje historiemessig en blåkopi av en tidligere film som igjen kanskje er påvirket av valg som ble tatt i 1983. Har man sett filmen kan det være interessant å lese Tony Zhous tanker om filmen (SPOILERHORN) (han har den fantastiske videoserien Every Frame a Painting, se blant annet How to do visual comedy).

Så tilbake til det Matt Drance skrev

[…] set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible).

Jeg tror det er få som er skuffet, og det er få som synes den er dårlig. Den føles som en Star Wars film. Den ser ut som en Star Wars film. Og den greier å etablere nye karakterer jeg ser frem til å følge med i de to neste filmene i trilogien.

Er den perfekt? På ingen måte. Er den et mesterverk? Neppe. Men er det en underholdende film som jeg kommer til å se flere ganger enn de to jeg allerede har sett den?

Absolutt.

I Let You Go av Claire Mackintosh er en roman som sikkert vil klassifiseres som en thriller av mange, selv om det tar en stund før det føles som det.

En unge blir drept i en påkjørsel, og vi følger med på hvordan saken påvirker de involverte.

Den har en god tvist, og en dårlig, unødvendig en. Noe mer vil jeg ikke si i frykt for å ødelegge en eventuell opplevelse, ettersom jeg vil anbefale denne boken. Den er spennende. Den greier å tegne et godt bilde av de forskjellige situasjonene til hovedpersonene.

Hvis vi tenker oss at fjortenlagsserien fra 1995 til 2008 ble etterfulgt av et sluttspill etter den foreslåtte modellen (sju kamper i enkel serie), ville lag nummer åtte i ti av forten sesonger vært åtte eller flere poeng unna fjerdeplassen allerede ved starten av sluttspillet. Det er altså langt fra opplagt at et sluttspill er så mye mer spennende. Betydningsløse kamper vil forekomme i rikt monn mot slutten også her. I tillegg har kamper mellom en nedrykks- og en medaljekandidat naturligvis sin egen fascinasjon, som her vil forsvinne.

Mer her.

Av de tre valgte eksemplene er altså ett opplagt ubrukelig, i ett er avstanden mellom tiltak og påstått virkning så stor at det undergraver påstanden om at 16-lagsserien er et målbart problem for norsk fotball, og ett kan virke forførende.

Mer her.

Ikke jeg heller.

Første innlegg om forslagene om ny seriestruktur i norsk fotball fra Daniel Strand, Arve Hjelseth og Christian Berg.

Dette er opplagt et ugyldig argument. For eliteseriens del er spørsmålet om antall lag skal reduseres, og om det skal innføres sluttspill. Spørsmålet om spissing av pyramiden på nivåene tre og fire er rett og slett et helt annet tema, og er helt irrelevant for utformingen av eliteserien.

Det som blant annet bekymrer oss her, er at endringene på nivå 2, 3 og 4 trolig er lite kontroversielle i de berørte klubbene. Vi antar følgelig at et stort flertall vil støtte denne omleggingen. Skal man følge høringsnotatets logikk, hvor målet er å vurdere endringene samlet sett, kan altså det hele ende med at breddeklubbene vedtar sluttspill i eliteserien og reduksjon i antall lag, mot eliteserieklubbenes og aspirerende eliteserieklubbers ønske. Vi håper flere enn oss ser det absurde i et slikt utfall.

Mer her.

Er en ikonisk figur, men litt morsomt at firmaer foretrekker å bruke galaksens ondeste på denne måten.

I april la jeg ut en spådom om hvordan tabellen ville se ut når sesongen ble ferdig i november.

Som de fleste var jeg pessimistisk på at Molde nok en gang ville vinne serien, og som de fleste bommet jeg kraftig der. Men det var jo også litt for å motvirke evt. jinxing at jeg ikke satte Rosenborg øverst. Jeg hadde troen på de, de hadde avsluttet positivt under Kåre, og når de mørke årene fra 2011 til og med 2014 inkluderer to 3. plasser og to 2. plasser, var det jo en viss mulighet for å gå et nivå opp. For de første seks plassene hadde jeg fem korrekte, deriblant helt korrekt for Odd og Viking.

Største bommen er jo Stabæk, med Molde og Haugesund/Tromsø på plassene bak.

I bunnen hadde jeg korrekte lag, men feil rekkefølge. Dog, jeg har en viss følelse på at jeg får rett med at Start rykker ned. I åtte minutter var de nemlig på nedrykksplass (ettersom de lå under 3-0 mot Molde, og Mjøndalen hadde uavgjort mot Viking). Og der lå de i åtte minutter helt til Kristoffer Haugen puttet på ledermålet for Viking. De ble kanskje lettet da, men de er fortsatt et lag som hadde siste seier i Tippeligaen 4. juli.

Gullballer

Utover dagen og kvelden den 8. november ble jo også de forskjellige gullballvinnerene presentert av NFF.

• Årets keeper: Ørjan Nyland, Molde. Jaja, en som spilte i 13 kamper og slapp in 16 mål før han forsvant til Tyskland er sikkert Tippeligaens beste målmann. I motsetning til prisen for trener, så finnes det ingen logikk her.
• Årets forsvarspiller: Jonas Svensson, Rosenborg. Alltid i godt driv fremover, lykkes med nøkkeltaklinger. Føles som han til tider oftere er i motstanders 16-meter enn egen.
• Årets midtbanespiller: Ole Kristian Selnæs, Rosenborg.
• Årets angrepsspiller: Aleksander Søderlund, Rosenborg. Det kan kanskje argumenteres for Adama Diomande pga viktigheten han hadde for Stabæk, men målsnitt pr. kamp er faktisk fordel for Søderlund.
• Årets unge spiller: Iver Fossum, Strømsgodset. Antar den er grei. Selnæs, selv om han fortsatt er ung, har spilt såpass mange kamper i Tippeligaen. Men hadde han vært 95-modell i stedet for 94 så hadde det jo vært litt mer merkelig.
• Årets trener: Bob Bradley, Stabæk. Kåre Ingebrigsten vant bare serien, tok Rosenborg til cupfinalen, og til gruppespill i Europa League. Men i motsetning til Årets Keeper, så er det faktisk en viss logikk i at Bradley vant denne. Har vel vært tippet i nedrykkskampen to år på rad, sikret en 9. og en 3. plass.
• Kniksens hederspris: Frode Johnsen, Odd. Ingenting å utsette på denne, hedersmann, helt. Som har holdt et høyt nivå overraskende lenge.
• Årets spiller: Ole Kristian Selnæs. Pirloesque. Il Pirlo nato tra i fiordi. Mange fantastiske langpasninger som legges slik at det er bare en medspiller som når den og som enten blir mål eller farlige sjanser. Går fra ufarlige situasjoner til farlige i løpet av et øyeblikk. Han og Mike Jensen har kanskje vært de viktigste for Rosenborg i år.

#	Spådom	Fasit
1	Molde	Rosenborg
2	Rosenborg	Strømsgodset
3	Strømsgodset	Stabæk
4	Odd	Odd
5	Viking	Viking
6	Vålerenga	Molde
7	Lillestrøm	Vålerenga
8	Haugesund	Lillestrøm
9	Tromsø	Bodø/Glimt
10	Aalesund	Aalesund
11	Bodø/Glimt	Sarpsborg 08
12	Sarpsborg 08	Haugesund
13	Stabæk	Tromsø
14	Sandefjord	Start
15	Start	Mjøndalen
16	Mjøndalen	Sandefjord

Royals etter 6 skrev jeg, Royals etter 5 ble det.

Det kunne fort ha gått annerledes, særlig i kamp 1, 4 og 5. Jeg fikk med meg siste inning på morgenkvisten i dag. Hadde våknet litt tidligere fordi jeg måtte gå på do, hadde sjekket stillingen, da var det 2-0 til Mets i slutten av 8. inning. Da regnet jeg med at World Series ville returnere til Kansas City for minst en kamp til. Men når det var på tide å gjøre seg klar for å dra på jobb måtte jeg sjekke At Bat appen igjen og så at kampen da befant seg til 12. inning. Så jeg måtte jo se på denne.

Alt i alt føler jeg dette var en rettferdig seier. Royals har imponert siden i fjor, og har i år vist en imponerende evne til å snu kamper når det så som svartest ut.

Fikk ikke sett så mye i år (alt for gammel til å være lenge oppe for å se på kamper midt på natten, unntaket er naturligvis 2013.).

Med Spectre har Daniel Craig spilt i sin fjerde film som James Bond. Og skal man tolke litt på hvordan Daniel Craig uttaler seg om 007, og at det igjen har vært litt snakk om hvem som bør spille James Bond etter Daniel Craig, muligens siste gangen han har spilt agenten med rett til å drepe.

Ralph Fiennes fortsetter som M, forfremmelsen han fikk på slutten av Skyfall. Ben Whishaw er igjen Q, mens Léa Seydoux er filmens fremste kvinnelige alibi. Og Christoph Waltz er sånn passe kald og ekkel i rollen som Franz Oberhauser. 
Filmen starter med en herlig scene i Mexico City, med noe som jeg antar er et uavbrutt opptak, eller long take som det heter på engelsk. Hjemme i London har M problemer med sin nye overordnede, C, og den mulig nedleggingen av 00-programmet. Bond fortsetter jobben han startet i Mexico City på egenhånd i Roma, Østerrike før han havner i Marokko.

Til å hete Spectre synes jeg filmen i alt for liten grad forteller en historie om Spectre. Den forteller kanskje historien om Blofeld, og man får kanskje en anelse om hvor omfattende Spectre er. Men jeg synes ikke filmen klarer å vise det.

Men det er en god film. Den klarer å balansere mengden med action og andre typiske bond-elementer på en meget bra måte.

For mange er jo Sean Connery selve Bond med stor B, men jeg heller nok mot at det er Daniel Craig. Mest fordi jeg synes tre av de fire filmene han har spilt i har vært meget gode, og den siste var bare litt redusert bruk av håndholdt shaky cam og en manusforfatterstreik unna fra å være veldig bra.

Det kan hende det er fordi at de er mer moderne, at det er bedre spesialeffekter, bedre bruk av kamera og klipping. Men jeg heller mest til at det er fordi de er bedre. Pierce Brosnan filmene tilhører vel kategorien «Moderne Bond», men det er bare Goldeneye som etter min mening kan sies å være bra der.

På mange måter føles de fire filmene med Craig som en «reboot» av James Bond. Vi får litt flere drypp av bakgrunnen til Bond enn vi noen ganger har fått før. Quantum of Solace fortsatte rett etter slutten av Casino Royale. Skyfall gir oss bakgrunnen til Bond, en ny M og en ny Q. Spectre gir oss Spectre, og en annen kjent figur i James Bond universet.

Spectre er i alle fall meget severdig.

3 av 4 rett fra Division Series, 0 av 2 rett fra Championship Series.

Det eneste rette jeg hadde var antall kamper i ALCS, med seks kamper. Men det var Royals som kom seg til World Series, ikke Blue Jays. Og i NLCS bommet jeg helt. Det var over etter fire kamper, og det var Mets, ikke Cubs som er National League sin representant i World Series.

Så nå er det noen dagers hvile før sesongens siste fire til sju kamper. Royals har takket være AL sin seier i All Star hjemmebanefordelen over Mets.

Men det betyr jo ikke nødvendigvis så mye når man snakker om 2-3-2 formatet til MLB (kontra 2-2-1-1-1 formatet til f.eks NBA og NHL).

Mets har fått noen dager ekstra å hvile seg på, som kan være en fordel eller ulempe avhengig av hva man tror på. Jeg heller mot ulempe fordi om man er i sonen og vinner NLCS på fire strake så vil man gjerne fortsette med en gang, særlig når mange kanskje har en følelse på at Royals har det litt mer vondt med skader og slitasje. På den andre siden, det er ingen ulempe å gi firemannsrotasjonen flere dager på å hvile og det er jo pitchingen som er Mets sin store styrke.

Siste gang disse to lagene møttes hverandre i interleague var i 2013, så 2-1 fordelen til Royals er 1) alt for lite utvalg og 2) for gammelt.

Uansett, så vil jo dette gå mer på magefølelse enn tall og statistikk.

Jeg har ikke hørt eller lest så mange spådommer, annet enn på podcasten til Will Leitch der Leitch tippet Mets etter 7, og Alyson Footer hadde Mets etter 6.

Det høres ikke så ueffent ut det. Mets unge pitching er en stor fordel, forutsatt at de holder lenge nok. Mets sin bullpen er nok litt svakere. Royals derimot har kanskje ikke den mest spennende rotasjonen, men de holdt jo greit mot offensive Blue Jays. Og de har igjen en av de beste bullpenene i MLB.

Så jeg tipper Royals etter 6.

Joey Bats. Joey Flips

Og med ALDS og NLDS unnagjort er det på tide å gjøre en kvalifisert gjetning om hva som skjer i ALCS og NLCS. Dog, bruk noen minutter på å se og lese om den avgjørende kampen mellom Rangers og Blue Jays. Inning 7 er noe av det sprøeste og spennende jeg har sett av sport. Kamp 6 mellom Yankees og Red Sox i 2004 ALCS kommer nesten opp til denne i situasjoner og publikumsreaksjoner, men det var spredd over litt lengre tid (men Bellhorn HR-double-likevel HR, A-Rod slag mot armen til Arroyo, flaskekasting og NYPD i opprørsutstyr langs banen gjorde det til en minneverdig kamp). Men den 53 minutter lange sjuende inningen mellom Rangers og Blue Jays har jeg sett en del ganger.

Fasit for mine ALDS og NLDS spådommer er som følger.

• Royals vs Astros: rett på vinner og antall kamper
• Blue Jays vs Ranger: rett på vinner og antall kamper
• Cardinals vs Cubs: rett på vinner, bommet med en kamp
• Dodgers vs Mets: feil på vinner, rett på antall kamper.

I fjor gjettet jeg ikke for DS-ene, så har ikke noe å sammenligne med.

ALDS

Royals vs Blue Jays

Royals har som kjent hjemmebanefordel for hele sluttspillet (beste rekord i AL, AL vant All-Star). Royals overrasket de fleste i fjor med å komme til World Series, der de tapte etter sju kamper. Tror ikke jeg var alene med å regne med at 2015 kom til å bli en liten nedtur, men jaggu klarte de meg ikke å bli beste lag i AL, så vidt foran Blue Jays.

Blue Jays endte med 93-69, Royals med 95-67. Så jevnt der. Royals er dog over .500 (44-37) på bortebane, mens Blue Jays endte på 40-41. Royals var 4-3 i interne oppgjør, mens Blue Jays var 39-33 i antall runs.

Noen detaljert analyse av pitcher for pitcher, posisjonspiller for posisjonspiller har jeg ikke kunnskap nok til å kunne komme med. Så det går jo veldig på magefølelsen. Og den sier Blue Jays. Royals har kanskje en bedre bullpen enn Blue Jays. Sistnevnte måtte kanskje også slite litt mer for å komme til ALCS, men samtidig føler jeg momentet nok er litt på Blue Jays sin side.

Så Blue Jays tar denne, på 6 kamper.

NLDS

Cubs vs Mets

Første verdenskrig var fortsatt noen år unna sist gang Cubs vant World Series, og andre verdenskrig var så vidt ferdig sist de var i en World Series og sist de var i en NLCS var i 2003.

Mets på sin side vant World Series i 1986, og tapte mot Yankees i 2000. Siste gang de var i NLCS var i 2006 der de tapte 4-3 mot Cardinals.

Cubs har resultatfordelen, 97-65 mot 90-72. Arrieta er jo filthy, Lester er jo bra nok (og har vært ute en høstdag før). Mange spennende spillere som Rizzo, Bryant, Soler, Schwarber.

Men det samme kan jo sies om Mets, særlig når vi snakker om pitchere. deGrom, Syndegaard, Harvey. Spennende nok utespillere, ikke minst Cespedes.

At Cubs vant alle sju kampene mot Mets i løpet av sesongen kan bety alt eller ingenting, men snakker vi moment har Cubs fordelen (22-9 vs 17-13 siden 1. september). Dog, min sabermetriske analyse er jo ikke akkurat særlig detaljert. Så igjen går det på magefølelsen. Og den sier Cubs etter 7.

Da er villkortkampene unnagjort. Astros slo ut Yankees, Cubs slo ut Pirates. Akkurat som jeg spådde på mandag. Not.

ALDS

Royals mot Astros

Astros starter borte mot Royals, som har «hjemmebanefordel» i hele sluttspillet, inkludert eventuell World Series ettersom AL slo NL i All-Star Game. Royals er 9 kamper bedre enn Astros (95-67 mot 86-76). Astros er 4-2 i kamper mot Royals i år, ellers har Royals resultatene på sin side når det gjelder hjemmekamper, bortekamper, resultat mot AL West. Men Royals er best, og kommer til å ta denne på fire kamper.

Blue Jays mot Rangers

Ingen hadde flere runs enn Blue Jays, som med 891 var hele 127 runs bedre enn nummer 2 på listen. Stor forskjell både i absolutte og relative tall. Rangers er dog ikke så langt bak på listen, de tok tredjeplassen med 751 runs. Likevel var det litt overraskende at Rangers greide å komme seg til sluttspillet, og ikke bare det, men vinne divisjonen. De fleste regnet med at Astros kom til å klare det. Men Astros tid kommer, fortsatt et ungt lag. Dog, jeg regner med at Blue Jays slår Rangers, men at det krever fem kamper.

NLDS

Cardinals mot Cubs

Etter at Cubs slo ut Bucs, så er dette kampen mellom laget som har den beste seiersprosenten i MLB mot det som det som er tredje best. Cards er 11-8 mot Cubs i NL Central. Det er klart en ulempe at Cubs måtte bruke Arrieta i Wild Card og sannsynligvis har bare mulighet til å bruke han i en kamp NLDS. Men det blir jevnt og spennende, og Cubs overrasker alle med å gå videre til NLCS etter fem kamper.

Dodgers mot Mets

Alle regnet med at det var Nationals som skulle vinne NL East. Var faktisk manges favoritt til å nå World Series. Det gikk jo naturligvis ikke sånn, og Mets klarte å unngå å være helt Mets og i stedet vinne divisjonen. Dodgers er jo Dodgers, og har to av de beste pitcherene i MLB i Kershaw og Greinke. Mets har jo også en spennende rotasjon, selv om det har vært litt drama med Matt Harvey og antall inninger han kan pitche. Så denne tror jeg at Dodgers tar på fem kamper.

Basert på forrige post så skjønner man kanskje at det er slutt med den ordinære sesongen i MLB, og at det nærmer seg sluttspill. Noe som er korrekt. I morgen kveld, amerikansk tid (eller 0200 onsdag norsk tid) spiller Houston Astros borte mot New York Yankees i ALWC (American League Wild Card), og 24 timer etter det igjen er Pittsburgh Pirates vertskap for Chicago Cubs i NLWC (National osv.).

Fra ALWC regner jeg med at Yankees går videre, Astros har vært for dårlige på bortebane til at jeg har troen på dem. Selv om det blir Keuchel (på kort hvile) mot Tanaka. Jeg håper på Astros, men Yankees er Yankees, så det blir nok dem som får møte Royals.

Når det gjelder NLWC er det litt verre å spå. Hjemme og borteresultatene for begge lagene er relativt like, men Cubs avsluttet sesongen 8-2 og Pirates 6-4 (men 2 av 3 mot Cubs). Likevel har jo Cubs en stor fordel, og det er at de starter med Jake Arrieta som er en av favorittene til Cy Young. Pirates har Gerrit Cole på haugen, han er ikke akkurat en svakhet, men Arrieta har vært «filthy» som det heter på fagspråket. Dog, fansen i Pittsburgh har greid å komme under huden på gode pitchere før. Men jeg regner og håper på at det blir Pirates som får møte divisjonsrivalene Cardinals.

Men det er på papiret to jevne oppgjør. Yankees er 87-75, Astros er 86-76, Pirates er 98-64 og Cubs er 97-65.

I april spådde jeg at MLB ville se slik ut når 162 kamper var ferdigspilt i begynnelsen av oktober. Jeg spådde også at Indians og Mariners ville spille i Wild Card for AL, og Pirates og Padres i NL. Red Sox ville komme til World Series, der de ville møte Nationals.

American League
Red Sox	White Sox	Angels
Orioles	Indians	Mariners
Yankees	Tigers	Athletics
Blue Jays	Royals	Rangers
Rays	Twins	Astros

National League
Nationals	Cardinals	Dodgers
Mets	Pirates	Padres
Marlins	Cubs	Giants
Phillies	Brewers	Dbacks
Braves	Reds	Rockies

Jeg sa også at «sånn blir det ikke». Og bortsett fra NL Central, som jeg nok en gang greide å tippe riktig rekkefølge på, hadde jeg helt korrekt med siste spådom.

American League
Blue Jays	Royals	Rangers
Yankees	Twins	Astros
Orioles	Indians	Angels
Rays	White Sox	Mariners
Red Sox	Tigers	Athletics

National League
Mets	Cardinals	Dodgers
Nationals	Pirates	Giants
Marlins	Cubs	Dbacks
Braves	Brewers	Padres
Phillies	Reds	Rockies

Som sagt, alt korrekt i NL Central, og riktig vinner i NL West. Ellers var det mye rart.

Ser jo at jeg bør begynne å ha med W-L fra foregående sesong og hva jeg tror det kommer til å bli for sesongen jeg spår.

AL East

Klar overvurdering av Red Sox, og klar undervurdering av Blue Jays. Jeg hadde tror Orioles og Yankees skulle være litt nærmere hverandre. Hva Yankees har greid å få til i to år på rad har vært imponerende relativt sett med tanke på sin aldrende stall og uinteressante system. Er en viss fare for at det nåværende vinduet til Orioles begynner å lukkes, mens det for Red Sox kan begynne å bli veldig spennende. Nok en sisteplass er jo naturligvis skuffende, særlig produksjonen fra de to store signeringene Ramirez og Sandoval. Men ungdommen, særlig Betts og Bogaerts har vist at det er spennende tider på gang igjen. Få skikk på Ramirez og Sandoval, og stabilisere rotasjonen kan det bli gode saker i mange år fremover.

AL Central

Klar undervurdering av Royals, riktig følelse av Tigers og Indians (med tanke på at jeg regnet med at Tigers i sluttspill sannsynligvis kom til å ta en pause nå etter mange år som AL Central vinner). Klar overcurdering av White Sox, mens Twins ble god noen år før jeg trodde. At laget jeg trodde skulle havne på sisteplass i stedet kapret andreplassen kan kanskje sies å være en klar undervurdering, men når jeg satte opp tabellen hadde jeg en følelse at Twins var på vei fremover.

AL West

Klar undervurdering av Astros og Rangers. Astros skulle ikke være så god ennå. Overvurderte de andre. Enkelt og greit.

NL East

Nationals skuffet mye (hadde de tross alt i World Series), men ellers mener jeg at jeg hadde riktig følelse av hvordan lagene skulle utvikle seg. Mets hadde pitchingen som kunne gjøre de interessante, Marlins var sånn der i midten, mens Phillies og Braves naturligvis hadde eller måtte begynne med å bygge på nytt.

NL Central

Eneste divisjonen jeg hadde alt rett i. Men det må sies at Cubs overrasket meg med å være litt bedre enn det jeg trodde.

NL West

Ikke så vanskelig å gjette rett vinner her, og overvurderte som så mange andre hva Padres kunne komme til å gjøre. Ellers føler jeg at jeg hadde essensen om hva som skulle skje.

Som sagt, fra neste år skal jeg ha med W-L.