Skidag

Først gikk Arve Hjelseth ut mot skidagen i et innlegg i Dagbladet. Ikke aktiviteten sånn sett, men lurte på hvorfor ski hadde en så priviligert rolle, og det er ekskluderende å invitere til en skidag når det tross alt er mange som ikke har ski. Etter hans mening hadde det vært bedre å invitere til en akedag der de som ville kunne ta med ski.

Klassekampenjournalist Jens Kihl går da ut mot Hjelseth i Minerva der han tar opp nasjonsbygning og at ski er det som binder oss sammen. Og at aking er jo bare nedoverbakke, og at det er tyngdekraften som gjør jobben.

Hjelseth svarte Kihl og påpeker at for å kunne ake nedover må man først ha kommet seg opp på toppen. I de fleste tilfeller er det småttisene som gjør det. De fleste akebakker har ikke heis eller foreldre som kjører opp og ned.

I tillegg så er det jo noen som misforstår totalt. Nei, han vil ikke fjerne skidagen sånn sett, han vil bare kalle den noe annet og legge opp til flere aktiviteter, som f.eks aking.

Og det er sikkert flere gode og dårlige innlegg for eller imot skidagen som jeg ikke dekker her, men dette får holde i denne omgang. Ikke har jeg lest flere heller.

Fordi jeg er helt klart i leiren til Arve Hjelseth. For en som faktisk likte å gå på langrennsski. Og faktisk, etter egne minner, hadde noe som lignet på skøytestilen før den tok over langrennssporten, så var skidagen drepen for all interesse av å gå på ski.

For jeg fant det ikke særlig hyggelig av å måtte gå i en stor gruppe helt bakerst, komme sist til stedet der alle tok en pust i bakken (og begynne å gå akkurat i det jeg kommer til dette stedet) og så komme til målet for turen i det alle andre er i ferd med å bli ferdig med å spise og i stedet begynne med andre aktiviteter. For det er sånt som kan skje når man ikke nødvendigvis har det beste utstyret og foreldre som av forskjellige grunner ikke akkurat er smøreeksperter. Og man selv er såpass usikker på sine egne evner i nedoverbakker at man bruker lang tid nedover disse.

Da skjer det til slutt at man faktisk begynner å mislike skidagen og i det hele tatt aktiviteten ski.

Det kan selvsagt være flere årsaker til at jeg sluttet å gå på ski. Har helt sikkert nevnt det før, men som tjukkebollafeiten så er det dessverre naturlig at man kanskje faller bort fra en del aktiviteter. Selv om jeg faktisk i min ungdom holdt på med en del forskjellige.

Fotball som de fleste, helt til man skulle opp et trinn. Badminton i en del år. Innebandy. Amerikansk fotball. Jeg har prøvd, selv om tjukkebollafeitheten gjorde at man av forskjellige årsaker ikke klarte å holde interessen oppe.

Men tilbake til diskusjonen rundt skidagen. Hjelseth snakket aldri om at skidagen sånn sett skulle forsvinne, bare at den kunne skifte navn til noe annet der ski var en av aktivitetene. I hine hårde dager var det jo også naturlig å ha minst en skøytedag også. Hva med å f.eks kalle begge to for aktivitetsdager der ski, skøyter og andre aktiviteter (f.eks aking) var en del av valgmulighetene for elevene og at skolene la opp til at de små kunne velge hva man ville gjøre. Så om Arne og Anne ville gå på ski begge dagene, mens Bjørn og Beate ville gå på skøyter, mens David og Diana ville ake, så var det i stedet lagt opp til hva barna kanskje hadde av interesser og muligheter (med tanke på utstyr). Enn at skolen bare bestemte at den ene dagen var det skidag, og den andre dagen var det skøytedag.

Og ikke synes jeg at man kan kreve at foreldre skal måtte kjøpe dyrt utstyr for at barna skulle kunne delta i undervisningen.

Er det en trussel mot norsk identitet om ikke alle tvinges på ski én dag i året? I så fall står skikulturen svakere enn jeg trodde.