Hadde fri i dag, og tok det rolig hjemme før jeg skulle til tannlegen for den årlige sjekken.

Mens jeg ventet så jeg noen episoder med The Blacklist. Men pauset avspillingen av S2E20 kjapt når Raymond Reddington begynte å prate om filmen Maratonmannen og en spesiell scene der.

De som vet, de vet.

Det er sikkert gode tekniske og brukermessige årsaker til at låste notater i Notater ikke støtter vedlegg. Men det er jo en liten svakhet i mine øyne.

Godt i gang med mitt andre forsøk på å ikke være avhengig av 1Password, med å skifte til iCloud Keychain og Passord-appen.

Har ryddet litt med å fjerne duplikater og slette ting som ikke lengre eksisterer. Så nå gjenstår å kopiere en del gamle notater og kvalitetssikre innslag (la merke til en del app-passord som ikke ble med på importen (eller kanskje de ikke var med på eksporten)).

Men, om supportsiden til 1Password er til å stole på, så vil jeg fortsatt ha tilgang til hvelvet mitt når jeg slutter å betale, jeg kan bare ikke gjøre endringer naturlig nok.

Merkelig manøvrering fra Amazon. Har leeeeenge betalt 33 kroner for Amazon Prime Video via App Store i lang tid. For en måned eller to siden fikk jeg beskjed om at prisen ville øke til 79.

Noe som er helt greit.

Men i går fikk jeg beskjed om at abonnementet mitt var sagt opp.

Jeg antok at det var fordi Amazon ville unngå appstoreskatten, men tilsynelatende kan jeg fortsatt aktivisere et abonnement via App Store.

Men. Akkurat nå føler jeg ikke noe behov for det.

My Sister, the Serial Killer er en kjapp lest bok av Oyinkan Braithwaite som handler om søstrene Korede (som er sykepleier) og Ayoola som ser ut til å være en influencer.

Og muligens litt myrdende.

Sidetallet er kanskje lavt, men Oyinkan greier å male et livlig bilde av familien til søstrene, og forholdene på jobben til Korede. Og Lagos. Og om hvorfor det som skjer, skjer.

Anbefales.

Nesj, på tide å gjøre et nytt forsøk på å kutte ut 1Password fra ting man bruker penger på.

Femte bok om folkene som utgjør Slow Horses. Og første gang jeg leser boken før jeg skal se serien.

Så det gjør det jo litt spennende å se sesongen som omhandler denne boken som hadde premiere i går på Apple TV+

Tidligere erfaring tilsier jo at handlingen i bøkene grovt sett blir beholdt, men det er enkelte valg som skiller seg litt ut. Og tidligere erfaring tilsier at noen ganger er det til seriens fordel, og noen ganger er det boken som er best.

Men som de tidligere bøkene om de trege hestene, en leseverdig bok innenfor en sjanger som jeg liker.

Det er en på jobben som jobber med å utvikle litt tjenester for å kjøre offline LLM. I den forbindelsen bruker han en del MBP som er maxet ut med tanke på CPU og RAM.

For noen måneder siden fikk jeg tatt over en av disse MBPene, men har ikke hatt tid til å sette den opp før nylig.

Jordas ende kommer nok før den maskinen har for lite krefter for min bruk.

Etter å ha konkludert med at jeg tross alt ikke tar så mange bilder, så valgte jeg å «oppgradere» fra en 15PM til en Air.

Og etter tre dager med bruk så synes jeg følgende passer som min lille seks-ords brukstest (om det hadde vært en ting):

En iPhone mini i Max størrelse.

Tynnheten og lettheten gjør at jeg tror at jeg ikke kommer til å angre meg på dette valget.

Har aldri vært fan av hvordan Apple har brukt Bilder-appen på iDingsene sine til å både være for bilder man tar selv (og evt. hva man får delt fra andre som de har tatt selv) og bilder (som i memes, virale bilder osv) man lagrer fra nettlesere og diverse apper.

Etter at Filer kom, så kunne man jo begynne å lagre til den, men den er ikke nødvendigvis like smidig. For eksempel så er det litt forskjell på å lagre ting man spesifikt søker etter, eller ting man bare kommer tilfeldigvis over.

Åkkesom, jeg prøver nå å lage en løsning via Shortcuts for det siste bruksområdet, mens jeg har brukt helgen til å prøve å rydde unna alle bilder jeg har lagret i Bilder som jeg ikke har tatt selv.

Som også har gjort at jeg trenger å lage en snarvei som lagrer bilder jeg tar pga jobb til et annet sted enn Bilder.

I stedet for å starte en av de mange nye seriene jeg har på lista, så har jeg i stedet klart å begynne med en gjentitt på The Blacklist.

(dog, gamle serier som kommer med nye sesonger fortsetter jeg med).

For to uker siden «slow-binget» jeg The Residence, miniserie med en eksentrisk detektiv som løser umulige saker. Som Poirot. Som Blanc osv.

Et mistenkelig dødsfall skjer under en statsmiddag i Det Hvite Hus. Og Uzo Aduba som mesteretterforskeren Cordelia Cupp blir kalt inn for å løse saken. Flere kjente tryner, en interessant lokasjon og bakteppe, og en god historie gjør dette til en severdig serie. For å si det sånn, denne serien hadde litt muskler bak seg.

Dog, ting tyder på at dette blir den eneste serien med Cordelia. Som på en måte er litt trist fordi serien var god. Men samtidig helt greit ettersom jeg tviler på at en ny miniserie hadde blitt like interessant. Noe noe om at kruttet blir litt vått eller noe sånt.

En pandemirammet andre film med Benoit Blanc er kanskje ikke nødvendigvis fasit, men sjarmen forsvinner ofte litt fort med eksentriske detektiver.

På den annen side, David Suchet som Poirot gjorde det jo greit.

Kjøpte en normal, vanlig, full av sukker Pepsi heromdagen. Og fant ut den var ikke like full av sukker som vanlig. Den har også litt kunstige søtningsmidler i seg (drikker jeg brus, så drikker jeg som oftest sukkerfri).

Men finner det rart med tanke på at Norge er Pepsi Max landet over alle land.

13/52

12/52

Det er nok mange ting som er like kjedelig eller kjedeligere, men det å se en kamp i første serierunde (Premier League) med to lag man ikke bryr seg filla om er nok høyt på listen.

Finally! (Eneste tingen som har irritert meg med «nye» Overcast).

11/52

Prøvde å velge en film for se mens jeg spiste middag. Men det var litt vanskelig fordi de jeg kanskje var i humør til å se var godt over to timer, og det hadde jeg ikke lyst på.

Men på Netflix hadde de av naturlige grunner «promotert» den originale «Mannen med den nakne pistol». Lenge siden jeg har sett den. Og den var under 90 minutter lang.

Ting som ikke er anbefalt å gjøre. Å knuse en flaske med øl. På kontoret. Som har vegg-til-vegg-teppe. Særlig når det er flaskemodnet hjemmebrygg som en kollega har lagd.

Lukter skikkelig pub nå.

Brukte forrige uke og helgen til å ha sakte-TV med Dept Q på Netflix.

Britisk serie, så naturlig er den proppfull med gode skuespillere, selv om det kanskje er russeren Alexej Manvelov som er seriens fremste. Dept Q er en nyopprettet avdeling som skal etterforske såkalte kalde saker, men består av en broket forsamling med mennesker, Carl Morck (Matthew Goode) overlevde en skyteepisode på et åsted, Rose Dickson (Leah Byrne) som også har sine problemer, James Hardy (Jamie Sieves) som ble litt hardere skadd på tidligere nevnte skyteepisode (delvis lammet). Og Akram Salim (Alexej Manvelov) som er flyktning fra Syria og kanskje vær politi der, men er ikke det i Skottland, men han henger med uansett.

I det store og hele er dette en likandes serie. Gode skuespillere i alle ledd. En litt mer interessant lokasjon enn London eller en landsby med 2-3 drap i uka.

Har jeg noe å utsette så er det jo hvordan seriens kalde sak er skrevet. Den er, i mangel av et bedre ord, litt icky.

Og jeg må si at siste episodes klimaks var litt irriterende, fordi tilsynelatende intelligente menn foretok særs uintelligente valg.

Jeg skjønner at det er gjort for å gjøre akkurat de scenene mer spennende, men det føles litt lite troverdig selv om basert på åstedet der Morck og Hardy ble skutt, så kan det antydes at førstnevnte muligens tar noen sjanser.

Men samtidig, basert på omstendighetene rundt scenene jeg misliker litt, lite troverdig.

Men ikke verre enn at jeg håper det blir flere sesonger. Grunnlaget er der ettersom serien er basert på en av bøkene til Jussi Adler-Olsen.

10/52

Teller fortsatt selv om jeg aldri kommer til å nå målet.

Jeg er fan av Tapestry ettersom den gir meg en enkel måte å følge med på Mastodon, Bluesky og Micro.blog. Samt at jeg begynte, men ikke akkurat har fullført jobben med å legge inn Youtubere jeg følger med på.

Og i den forbindelsen kom jeg i dag over to lignende temaer på henholdvis Mastodon og Bluesky.

Sistnevnte handlet litt om hvordan folk kunne poste kattebilder, om gode serier, filmer (eller generelt dele ting som ga glede) når USA vandrer inn i fascismen, jorda brenner og det er opp til flere folkemord på gang rundt om kring.

Og tråden på Mastodon var fra en tidligere bruker av Micro.blog (en jeg fulgte som hadde mye interessant på hjertet (og for meg virket som er fyr som ikke bare var bare talk the talk, men som også faktisk var walk the walk (som det så flott heter på newnorsk))) som hadde vært innom Discovery feeden og konkludert igjen at det fortsatt var et trygt sted for middelaldrende hvite menn.

Fordi det tross alt ikke var noe om fascismen, at jorda brenner, eller om folkemord.

Det er flere ting man kan kritisere Micro.blog for, men akkurat denne biten synes jeg noen skyter både høyt og langt til siden for mål.

For hvorfor skal alle steder på Intertubene ha fokus på all jævelskapen i verden. Det er jo ikke som om det er en mangel på andre steder der man kan engasjere seg opp og ned i mente. Om det er det man vil. Og at man ikke har forståelse for at noen synes det er greit med et fristed.

Fordi jeg er neppe den eneste som får nok av jævelskapen fra nyheter, Mastodon, Bluesky, eller i sin tid, Twitter.

Har jo fulgt bittelitt med på hysteriet rundt Apple og liquid glass. Med forbehold, jeg har bare testet det litt på en iPhone 13 mini, og sett på enkelte skjermskudd folk har postet.

For førstnevnte har jeg hatt få problemer med effekten, selv om det er noen enkelte områder der systemet ikke akkurat velger riktig farge på knapper osv. Men alt i alt, en helt grei opplevelse for min del. Dog, jeg bruker den ikke på «produksjonsutstyr» med min normale Apple ID, så det kan jo farge opplevelsen bittelitt.

Men når det gjelder skjermskuddene jeg har sett, så er det jo klart at mange av de er «designet» for å vise liquid glass i verst mulig lys. Og at statiske bilder ikke akkurat er den beste formidleren for noe dynamisk som et tøtsjbasert operativsystem.

Ellers synes jeg at Matt Birchler skriver mye fornuftig i iOS and Android are heading in completely opposite design directions

I’ll just say it: liquid glass is a quintessential example of form over function. There are some UI changes as well to the OS 26 platforms, but the core visual design is clearly optimized for “it looks cool most of the time” rather than how practical it is to use.

Og

All that said, I can’t help shake the fact that every time I’ve seen a major platform adopt a new design system with heavy transparency, they have all retreated to more opaque designs in the years afterwards, and it’s hard not to imagine this happening again.

Men hele stykket er veldig lesbart.