Ah, Star Trek: Discovery er tilbake på skjermen. Har begynt på True Detective. Er godt i gang med Counterpart. Gjentitten av Game of Thrones er snart halvveis og bør være klar til finalesesongens første episode. Har ennå ikke fått startet på nyeste sesong av Travelers, Sad Spies (née Patriot), Vikings, Berlin Station …
Det er en veritabel tidsklemme. I alle fall når man vil unngå å se mer enn en episode om kvelden uansett hvor mange serier man følger med på.
Synes det er litt Ray Liotta over Stephen Dorff i nyeste True Detective.
Har sett 6 av 8 episoder av TV-serien Das Boot (fra 2018). De greide i sjette episode å få til den klaustrofobiske følelsen fra filmen, men ellers er det en merkelig serie som muligens lider av begrensingene til en samproduksjon - alle må med.
Kjenner noen som hadde passet i denne t-skjorten.
Observasjon fra mens jeg ventet på at falafelen skulle bli ferdig.
Damen som insisterte på å snakke engelsk til personen bak kassa som snakket til henne på norsk. Greit nok at han ser ut til å komme fra midtøsten, men når han snakker norsk til deg, så kan du nok bruke norsk selv
Det var colaflasken sin det.
Time Capsule skyskraperen lagde plutselig en litt irriterende lyd. Slo den av/på, men den fortsatte å lage lyden + at den etter en stund begynte og hyle og ga følgende beskjed i Airport-appen.
Likte første sesong av House of Cards. Ganske sikker på at jeg satte pris på sesong 2 (om ikke i samme grad). Og basert på hva jeg skrev i min oversikt over mediainnholdet jeg likte i 2016, så likte jeg sesong 4 litt (og da sannsynligvis sesong 3 en del mindre).
Og ikke minst fjerde sesong av House Of Cards som greide å snu skuta litt. Og som kanskje har en av den best avslutningsscenen på en sesong.
Sesong 5 begynte å bli litt mer outrert enn vanlig, og sjette (og det jeg tror er siste) sesong fortsetter den trenden. Det er en velprodusert serie med et meget bra visuelt uttrykk. Men samtidig lider den av at den nye sesongen må toppe forrige sesong i sin overdrevenhet. Så da blir det litt vel mange drap. Og veldig rar og usannsynlig politikk. På den annen side, se hvem som styrer i USA i dag.
Og på slutten av det hele, så er det vel i bunn og grunn bare den første sesongen som er noe særlig. Velspilt, vellagd og spennende. Og tankene går til det jeg skrev om Origin
The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman
Og det er litt sånn med House of Cards. Første sesong var noe spesielt, men de klarte egentlig aldri å gjenskape det som gjorde den spesiell. Men det var et spennende første skritt for Netflix som produsent av TV-serier.
Men det er kanskje på tide å se den engelske originalen.
Jeg har vel sett og lest litt flere av denne typen innenfor musikkanmeldelser (det er en tendens at det er de som blir videreformidlet) enn innenfor andre typer underholdning. Noen kan være morsomme, men som oftest er det et medium for anmelderen å vise frem sitt språklige vidd og fremragende metaforer. Og når jeg skriver fremragende så mener jeg overdrevne.
This potential for fearsome, mentions-ruining clapback was only magnified in 2018, which happily generated some of the harshest reviews in recent memory. In October, Pitchfork’s Jeremy D. Larson lambasted Anthem of the Peaceful Army, the full-length debut from the ludicrously Led Zeppelin–aping young rock band Greta Van Fleet. (Opening line: “Greta Van Fleet sound like they did weed exactly once, called the cops, and tried to record a Led Zeppelin album before they arrested themselves.”) This Larson tweet summarizes the resulting online conversation.
The Art of the Pan: What’s the Point of a Bad Review in 2019?
Skjønner at alderen begynner å tynge når det særs hyggelig nachspielet natt til tirsdag i forbindelse med et jobbseminar henger igjen til etter lunsj på torsdag.
Evt. så er det at det er noen år siden sist man holdt det gående så lenge og er ute av trening.
Flaks at de bommet på fargene når det var så åpenbart at noe var feil.
Past Tense er nyeste boka om Jack Reacher. Han er veldig Jack Reacherete i denne også (dog, dette er muligens første gangen han ikke sexer opp den lokale kvinnelige representanten for justismyndighetene (eller annen lokal sterk kvinnerolle). Har vært i gjære i noen bøker, og jeg trodde vi hadde det gjennombruddet i forrige bok. Men den gang ei.
Men som sagt. Jack Reacher er Jack Reacher. Og den har greit driv og man har alltid lyst å lese litt videre. Men Jack Reacher som vandrer rundt som eldre eks-militær begynner å bli litt kjedelig.
Selv om den ene er godt skjult bak materen, og de andre rømte når jeg stoppet opp for å ta bildet, så er fuglematen populær i nabolaget.
Sjokkerende nok, det var MTU igjen.
Da er man ombord i toget fra Stiftsstaden til Tigerstaden, etter nesten tre veldig greie og påkrevde ferieuker.
For en stund siden endret jeg designet på micro.blog til Primrose. Var ikke en fan, men jeg hadde sett at @kaa hadde brukt den som grunnlaget for sin micro.blog. Og hadde planer om å spørre han om jeg kunne kopierestjele det som et grunnlag for min side. Men det tok jo en stund før jeg turte å spørre (lider litt for ofte under «frykten for et nei er alltid større enn håpet om et ja»).
Men i romjula spurte jeg endelig og fikk et ja, så lenge jeg lovte å stjele som en kunstner. Så spørs det jo om jeg har gjort det. Jeg har endret til å bruke forskjellige varianter av IBM Plex fonten, endret litt på farger, ikke brukt topp og bunngradient som bakgrunnsbilde. Og hadde egentlig tenkt å gjøre flere endringer.
Men da så jeg at @manton la ut følgende post på hans blogg.
Very cold and rainy day in Austin as it’s starting to feel like 2019 is really here. I’ve been wrapping up a new foundation for themes and customization on M.b that I can’t wait to share.
Så da er det vel like greit å dytte ut det lille jeg har før det blir evt. flere muligheter/kompleksiteter. Kanskje.
Eller skulle jeg like gjerne ha ventet på de omtale endringene.
Greit å starte året med full pott på Polygon
Nok et år er straks omme, og mot normalt, kanskje prøve å få ut listen av det medieinnholdet man satte mest pris på i 2018 før året er omme. Som vanlig så er det ikke utgivelsesåret som er relevant for meg, men når jeg så det. Og som vanlig, ikke i rangert rekkefølge.
Klarte bare 12 av 18 på leseutfordringen jeg lagde til meg selv om på Goodreads, med en viss sjanse for at jeg kan klare nummer 13 i løpet av årets siste dag. Men, samme som fjoråret. Det får årets første halvår ta skylden for, hadde jeg hatt tempoet fra høsten så hadde jeg klart det greit. Har begynt å bruke appen Streaks for å tvinge meg til å lese hver kveld uansett. Ser ut til å hjelpe. Jeg endrer neppe målet fra 18 bøker for neste år, men bør kunne klare det med god margin.
Året ble avsluttet med to bøker av Celeste Ng.
En ting jeg syntes var fascinerende med de to siste romanene var hvordan Ng fremstilte de to yngste i hver familie på en interessant og veslevoksen måte.
Kun to nye på årets liste. Ellers er mange av de gamle traverne der. Jeg hører fortsatt på mange podcaster, til og fra jobb, og ellers når jeg er ute og spaserer i helgene.
Ellers gir jo fortsatt Poscast, My Dad Wrote A Porno, The Talk Show og The Incomparable mange timer med underholdning.
Det har vært et usedvanlig aktivt kinoår for meg i 2018. Det hjelper nok at Odeon åpnet på Storo. Minst ti filmer har det blitt der.
Ellers må jeg gi hederlig omtale til Ocean’s Eight, Johnny English Strikes Again og First Man. Ikke for at de var så gode filmer (Ocean’s Eight hadde litt større plotproblemer enn filmer flest, Johnny English Strikes Again er bare en okei agentkomedie, og First Man prøvde litt for hardt å være kunstnerisk men ble for kjedelig), men fordi på disse tre forestillingene var jeg eneste person i kinosalen.
Det har vært lenge et mål for meg, har vært nære noen ganger i Oslo, og i sommer ødela jeg sjansen for noen andre når jeg kom inn som tredje og siste person på Ant-Man and the Wasp. Men på «Ocean’s Eight» klarte jeg det endelig. Og på «Johnny English Strikes Again» hadde jeg hele luksussalen for meg selv.
Kaller det fortsatt TV selv om det meste går via strømmetjenester. Og som vanlig er det mange gode serier å se, nesten alt for mange.
Ellers hederlig omtale til The Looming Tower, Better Call Saul, Billions, Brooklyn Nine-Nine og Silicon Valley.
Jeg har ikke spilt så mye av Red Dead Redemption 2 ennå, men det er naturlig å nevne det. MLB The Show er fortsatt et av tidenes beste sportsspill, og jeg har kommet til 2029 elns med min spiller jeg lagde i 2015 versjonen av spillet. Hurra for savegame import.
Ellers burde jeg spilt mer på Nintendo Switch. Det er noen virkelig gode spill der som jeg burde ha startet på.
Og for å bremse det mentale forfallet, så setter jeg pris på hver dag å løse de forskjellige puslespillene i The Times, særlig Suko, Futoshiki og KenKen.
Jeg begynte å barbere meg noe annet enn med Gillette. Jeg fant endelig en kaffeløsning jeg virkelig liker. Stor isbit i bourbonen er herlig. Og selv om man kan bruke enda mer på fyllepenner, så er de 1600ish jeg brukte på en LAMY 2000 en veldig god investering. Og det å ha gått fra en Apple Watch Series 0 til Apple Series 4 var en veldig grei oppgradering. Og i løpet av 2019 skal jeg få ordnet med esim til den også.
Sikkert mange som lider av det samme.
It’s true that people often shove more into their brains than they can possibly hold. Last year, Horvath and his colleagues at the University of Melbourne found that those who binge-watched TV shows forgot the content of them much more quickly than people who watched one episode a week. Right after finishing the show, the binge-watchers scored the highest on a quiz about it, but after 140 days, they scored lower than the weekly viewers. They also reported enjoying the show less than did people who watched it once a day, or weekly.
Jeg unngår som oftest å se mer enn en episode pr. kveld for serier jeg virkelig har lyst å se, og helst ikke flere enn to i uka. Men noen ganger skeier man ut og ser på flere pr. dag eller flere enn to i uka. De forsvinner ofte fortere ut fra husken.
Queen. A Day at the Races. Generelt ikke så konseptaktig som det forrige. Mest grei rock. The Millionaire Waltz var vel mest konsept. Ellers var det grei blanding av rock med raffe riff og litt roligere som viste frem stemmen til Mercury.
Death By Unga Bunga. So Far So Good So Cool. Grei garasjerock fra Norge, med heftige riff og en grei dose fuzz. 11 spor og over på 34 minutter. Av en eller annen grunn setter jeg pris på det. Når man har 14-16 spor og albumet er på over 60 minutter, så sier det meg at det er noen som ikke greier å si nei når noen burde ha gjort det.