Den appen som brukes mest på min iPhone er til enhver tid min favoritt podcastapp. I begynnelsen av iPhonens levetid brukte jeg musikkappen og synket nye podcastepisoder via iTunes som folk flest (for det var jo det jeg var vant med før iPhone kom og man brukte iPod til å lytte på podcaster). Som oftest var jo dette helt greit, selv om det noen ganger betydde at jeg måtte ta neste buss fordi iPhone skulle synke ferdig med iTunes. Samt at noen ganger fikk man ikke høre på den podcasten man ville på hjemturen fordi den kom for sent den dagen til å bli synket om morgenen. Ja, jeg vet. Rene middelalderen.

Så med appstore sin ankomst begynte det å komme noen apper for podcastavspilling/nedlastning. Jeg mener å komme ihug at i begynnelsen var det litt problemer for enkelte apper i appstore review fordi de ‘dupliserte funksjon allerede inkludert’, men heldigvis løsnet Apple på sitt jerngrep og tillot podcastapper i Appstore.

I tillegg til å kunne bruke Air Play, så ser det ut som de fleste podcastapper har standardisert på å ha med søvnkontroll (stopp podcast etter f.eks. 30 minutter, kjekt å ha for de som liker å høre på podcast når man skal legge seg for natten), hastighetskontroll (mulighet til å spille av podcast i høyere hastighet). Og har klienten versjoner for flere plattformer (iPad, Mac, Android, Web), så er det påkrevd at den støtter synk av episoder og avspillingsstatus. I tillegg bør det være deling av episoder til sosiale medier. Akkurat der er det noen av kandidatene som ikke har fått med i de første versjonene sine.

Og naturligvis, muligheten for å laste ned nye episoder etterhvert som de kommer, enten over wifi (alltid) eller over mobildata om du tillater det generelt eller akkurat for denne spesifikke episoden som du bare er nødt til å høre på vei hjem.

Den første appen jeg kjøpte var Podcaster (og ut i fra kvitteringer fra iTunes var dette i juni 2010). Husker ikke så meget av denne, men den lot meg i alle fall laste ned episoder fortløpende uten å være avhengig av iTunes. Litt krasjtastisk.

Instacast

I mars 2011 kom Instacast som den første virkelig gode podcastapp for iOS. Den hadde i begynnelsen noen ytelsesproblemer hvis du hadde mange podcaster, og den kunne bruke lang tid på å sjekke om det var kommet nye episoder i de podcaster du abonnerte på. Men allerede da hadde den mulighet til å bestemme om enkelte podcaster skulle automatisk laste ned nye episoder.

I dag finnes Instacast for iPhone/iPod Touch, iPad og Mac. De har skiftet synkeplattform en del ganger, og det ser ut som de muligens kommer med en webavspiller også (kvalifisert gjetning). Ytelsen har blitt bedre. Den har grei deling via sosiale medier og en flott webavspiller av delte linker (selv om det er et lite minus at den bare starter fra der du var når du delte episoden, det kan jo hende at det var hele episoden du ville dele).

Mitt største problem med Instacast er at brukergrensesnittet er for dårlig, og har ikke fulgt med utviklingen etter hvert som andre utviklere har innført nye metoder. Bortsett fra kantsveip fra venstre til høyre for å vise ‘hamburgermenyen’ så er Instacast fortsatt veldig ‘knappesentrisk’. Der andre apper har gester opp og ned eller høyre og venstre for å f.eks. minimere avspiller, vise episodenotatene, vise spillelister, så har Instacast små ‘knapper’ man må treffe.

Pocket Casts

Pocket Casts ble jeg klar over i jula 2011, og den ble fort en favoritt. Den hadde ikke mulighet til å kontrollere automatisk nedlastning av episoder, men den hadde greie filtre slik at du kunne enkelt skille mellom nedlastede episoder og ikke, og derifra enkelt bestemme hva du ville laste ned og hva du ville markere som avspilt. Hadde også en liten forhåndsvisning av episodenotater.

Det som derimot var genialt med Pocket Casts var at den hadde en serverfunksjonalitet. Så i stedet for å sjekke alle podcastene du abonnerte på om det hadde kommet nye episoder (en prosess som på de første utgavene av Instacast kunne ta flere minutter), så sjekket den bare mot Pocket Casts sine servere. På denne tiden kunne dette ta minutter i Instacast. I Pocket Casts tok (og tar) det bare sekunder.

I dag har jo selvsagt Pocket Casts mulighet for å sette opp automatisk nedlastning, den har versjoner for iPad og Android . Shifty Jelly har også hintet om en webavspiller. Den har jo også den beste delingen (du bestemmer i delingsøyeblikket om det er posisjon eller episode som den skal dele). Og linken du deler er til en meget god webavspiller. Den bruker gester godt i hele appen. I avspiller er sveip ned minimer avspiller, sveip til høyre for å vise notater, sveip til venstre for å vise spillelister. Eneste minuset med Pocket Casts er etter min mening at når man starter å spille av en episode så fyller ikke avspilleren hele programmet, men viser i stedet en liten kontrollstripe helt nederst. I tillegg føles den bittelitt blodfattig, som så mange andre apper føles etter at de ble oppdatert til iOS 7.

En liten pen detalj er at enkelte elementer i avspilleren blir påvirket av fargene i grafikken til podcasten.

Castro

Versjon 7 av iOS var kanskje det mest spennende som skjedde for iPhone/iPad i 2013, men innenfor nisjen podcastapper var det også et par spennende nykommere, deriblant Castro. Den har mulighet for å stille inn automatisk nedlastning av nye episoder, og ellers har den god bruk av gester og en god ‘scrubber’ for spoling i podcast. Ettersom den bare finnes til iPhone (og iPod Touch) så har den ikke synk. Minus også for at den mangler mulighet for deling. Den er derimot ikke blodfattig som Pocket Casts, men i stedet litt tung pga mye bruk av tekst.

Network

Den andre spennende nykommeren i 2013 var Network. Presentert som podcastapp uten innstillinger, så bruker den bakgrunnsnedlastninger (bare på wifi) for å laste ned alle nye episoder. Flotte store ikoner for podcastene du abonnerer på, og etter min mening, kategoriens beste bruk av gester for å komme deg rundt i programmet. Ulempen med at den ikke har noen innstillinger er at utvikleren noen ganger gjør endringer i funksjonaliteten som jeg har vært uenig i.

Network er podcastsentrisk, ikke episodesentrisk som de fleste andre alternativene. Det er enkelt å se hvilke podcaster som har nye/uspilte episoder (podcastene har farge i rutenettet og er øverst) og ikke (podcastene er grået ut i rutenettet). En ulempe med at Network er podcastsentrisk er at alle episoder i en podcast blir listet opp i rekkefølge, som er for meg en ulempe for enkelte podcaster fordi jeg nødvendigvis ikke hører de i rekkefølge.

Og som Castro, finnes bare til iPhone (og iPod Touch) og naturligvis ingen synk. Og akkurat som Castro, så mangler Network deling.

Men Network er veldig et veldig vakkert program som har et eget designspråk som ikke er det typiske blodfattige man ellers ser på iOS 7.

Overcast

I 2013, under XOXO i Portland, annonserte Marco Arment, tidligere utvikler og eier av Instapaper, at han holdt på å utvikle en podcastapp, som skulle hete Overcast. For de som følger han på podcaster/twitter/blogger, så er det klart at han er veldig spesifikk på hva han liker. Dette ‘snobberiet’ skulle nå altså overføres til en podcastapp.

Utviklingen tok nok litt lengre enn forventet, men i juli 2014 ble Overcast tilgjengelig på appstore. Mens de andre alternativene koster 14 til 35 kroner er Overcast i utgangspunktet gratis, men IAP for å låse opp en enkelte funksjoner (Smart Speed, Voice Boost, mobilnedlastning) for 35.

Og etter min mening er disse funksjonene verdt sine få kroner. Akkurat som Network laster Overcast ned alle nye episoder over wifi (for enkelte podcaster anbefales det å øke antallet som skal beholdes fra standardvalget på 3, f.eks. Ekko fra NRK som slipper 3-4 podcaster hver dag så slettes eldre episoder fort).

Smart Speed fjerner stillhet fra podcasten, så f.eks. en som snakker sent og kanskje bruker mange tenkepauser vil bli speedet litt opp. Så vidt jeg kan se når jeg hører på podcast ser det ut som hastighetsøkningen er rundt 1,1x til 1,3x. Alt i alt fungerer det bra, og bortsett fra noen tilfeller påvirker det ikke hvordan den som snakker høres ut som de fleste andre rigide hastighetsendringer.

Voice Boost øker volumet og utjevner alle podcastene. Veldig bra funksjon ettersom mange podcaster selvsagt lages av glade amatører som ikke alltid er like flinke til å utjevne nivåene på deltakerene. Voice Boost fikser dette.

Med synkkontoen får man også tilgang til en webavspiller, som også en legger grunnlaget for en god avspiller for delte linker (selv om den som Instacast bare deler fra delingspunktet).

Min favoritt

Instacast burde jeg elske på grunn av at den har hele pakken, men jeg liker den bare. Castro lider litt av samme skjebne, selv om det er fordi pakken mangler litt for mye. Det samme gjør Network, men den har i det minste et spennende brukergrensesnitt. Pocket Casts er blodfattig, men siden 2011 har den vært min favoritt, helt frem til Overcast tok over tronen.

Overcast har god nok deling, en bra webavspiller og gode funksjoner som Smart Speed og Voice Boost.

Egen test for å kunne leve i Bergen?

Hva er det Amor gjør?

Historiene denne kan fortelle …

Svenskene har jo vært litt bekymret for fremveksten av fascisme i Norge. Mimir har et greit svar tilbake.

Jeg tillater meg å minne dere om at svensker skylder oss nordmenn en viss ydmykhet i spørsmål om nasjonalisme og nazisme. Mens Norge i 500 år var underlagt sine naboland, har Sverige vært et slikt land som legger andre land under seg.

 ↪ Internrevisjonen

Før helgen begikk den kjente venstresidemannen og tidligere studentgodemisbruker Mimir Kristjánsson en kronikk (Archive.org) i en bergensk lokalavis.

Noen poenger har han vel, men samtidig gjør han en del tankefeil. Særlig det at den sporten man selv er interessert i er den eneste som har magiske øyeblikk.

Hvor interessert Kristjánsson er i fotball kan jeg ikke uttale meg om, men det virker som han er over gjennomsnittet lidenskapelig interessert i sporten. Men kunnskapen om annen sport, og her snakker vi vel om de som serveres det nordamerikanske publikum som baseball, ishockey og amerikansk fotball er tydeligvis mangelfull.

Amerikanske idretter som baseball, ishockey, basketball og amerikansk fotball er konstruert slik at publikum ikke skal rekke å kjede seg et eneste minutt

Selv amerikanere vil protestere på å trekke inn baseball inn i denne gruppen. For her snakker vi en sport som fortsatt er sedat og til tider vil kunne omtales som 180 minutters med kjedsomhet. Men de andre sportene er jo klart delvis skapt slik at de skal være spennende helt til slutt.

Jeg stiller meg også tvilende til at «I amerikansk ishockey er det til og med ulovlig for dommeren å gripe inn i slåsskamper» er noe som er nedfelt i reglene, men snarere en sedvane for at man skal få utløp for en konflikt mellom spillerene i den ene kampen enn at det skal vokse og gro over flere kamper. Ikke ulikt sedvanen man har i fotball, der dommeren snakker til en spiller i stedet for å gi gult kort, eller gir gult kort i stedet for rødt kort i en tidlig fase av kampen for å unngå å «ødelegge» kampen.

Men det forblir et faktum at ingen gidder å lage opptøyer over en tapt baseballkamp, mens en landskamp i fotball en gang har startet en hel krig

Som også er et falsum. Opptøyer etter siste kamp i Stanley Cup, World Series, NBA Championship eller Super Bowl er da ikke en ukjent affære. Til og med fansen i Vancouver, fra verdens snilleste land, gikk amok etter at Canucks tapte mot Boston Bruins i Stanley Cup i 2011.

I den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeanos bok «Fotball i sol og skygge» møtes en blind og en seende fotballtilhenger dagen etter kampen. «Fortell meg det målet», sier den blinde da han får høre resultatet. Ser man en amerikansk fotballkamp er det vanskelig å peke på ett slikt øyeblikk å fortelle om.

Igjen, er viser Kristjánsson sin ignoranse overfor andre sporter. Nevn til en amerikaner som er litt interessert i f.eks amerikansk fotball følgende liste:

• Wide Right
• The Catch
• The Drive
• The Play
• Immaculate Reception
• The Helmet Catch
• The Tuck Rule Game
• The Tackle
• Beast Quake
• The Helicopter

osv., så vil amerikaneren med stor sjanse kunne beskrive flere av disse hendelsene ganske godt, akkurat som en fotballinteressert kunne gjøre om man sier f.eks

• Zidanes skalle
• Hand of God
• Maradonas Raid
• Mirakelet i Marseille

osv.

Møter man f.eks en fra Boston kan man bare si ‘The Steal’, og man vil få en lidenskapelig fortelling fra en oktoberdag i 2004 (vel, mer sannsynlig om flere dager i oktober).

Nei, din favorittsport er ikke spesiell, i alle fall ikke mer spesiell enn andre populære publikumssporter.

The wealthy do, it turns out. And the poor, and the middle class. Parents of all ages and ethnicities do it. Mothers are just as likely to do it as fathers. It happens to the chronically absent-minded and to the fanatically organized, to the college-educated and to the marginally literate. In the last 10 years, it has happened to a dentist. A postal clerk. A social worker. A police officer. An accountant. A soldier. A paralegal. An electrician. A Protestant clergyman. A rabbinical student. A nurse. A construction worker. An assistant principal. It happened to a mental health counselor, a college professor and a pizza chef. It happened to a pediatrician. It happened to a rocket scientist.

 ↪ Fatal Distraction: Forgetting a Child in the Backseat of a Car Is a Horrifying Mistake. Is It a Crime?

«Ellers har vi jo ett lekeapparat blant 3-4 blokker på opptil 12 etasjer»

Jack Ryan: Shadow Recruit er en film som vel er løst basert på Tom Clancy sine bøker om all round superduperdrømmemann Jack Ryan. Jeg vet ikke om dette er en reboot av en serie, eller løst basert på noen av romanene skrevet av Tom Clancy eller hans partnere. I hine hårde dager så leste jeg en god del av bøkene og likte de godt, men sluttet etter at jeg hørte noen snakke positivt om to av bøkene slik at jeg kjøpte de og innså at jeg hadde lest de før.

Men det føles som en reboot, satt til moderne tid med kampen mot terror og ikke den kalde krigen.

Samme kan det være, filmen er ræva. Eller som jeg formulerte meg på Twitter like etter å ha sett den.

Ingenting sier actionfilm som aksjespekulasjon og Jack Ryan. Djizes.

Trashpunk.

Trabantisk!

Metro

Referring to one of the stories in the pilot that was about Cuban refugees fleeing to America on inner tubes and should we or should we not send the Coast Guard out to help them, one of the execs suggested that it might be better if [Bradley Whitford’s character] Josh Lyman went out and saved them himself. I tried not to make it an awkward pause before I said, «You mean actually swim?» He said, «No, that would be ridiculous. I mean he rents a boat. A motor boat, a skiff, but the boat’s too small to get all the refugees on board and he has a moment like Oskar Schindler where he’s saying, ‘I could have rented a bigger boat!

Interessant fra The Hollywood Reporter om serien som etter min (manges?) mening startet den nye gullalderen for TV.

Digger stilen.

Possement.

Tidligere i denne måneden hadde «endelig» How I Met Your Mother sin siste episode. Ja, jeg bruker «endelig» fordi jeg ved seriens slutt har litt motstridende følelser. I bunn og grunn er det fordi man egentlig hadde lyst til å møte denne moren og se forholdet mellom hun og Ted på et tidligere tidspunkt, men seriens progresjon tydet jo på at det ikke var det som skulle skje. Og i ettertid ser man jo at den slutten man får er den slutten Bays & Thomas har antydet hele tiden.

Serien leverte som oftest underholdning, men jeg er ikke alene om å føle at serien til slutt kanskje var en til to sesonger for lang. Det faktum at skuespillerene kun hadde kontrakt for åtte sesonger og at vi fikk en niende sesong tyder jo på at det var visse kommersielle hensyn som ble tatt, og ikke kreative.

Alan Sepinwall har her og her noen kritiske bemerkninger hvordan Bays & Thomas har tilpasset planen med tanke på de endrede forutsetningene serien fikk. Noen gode merknader har han jo, men samtidig så må man vel ikke underkjenne det kommersielle underlaget. Som at en serie kanskje pågår en sesong eller to lengre enn det som er planlagt og de har materiale for. Eller at de blir avsluttet uten at seerene får en avslutning som respekterer de. Man kan klage over slutten på en serie som HIMYM, men det er jo i det minste en planlagt slutt, ikke de typiske cliffhangere som amerikanske serier ofte avsluttes med i påvente av om de blir fornyet eller ei.

I tillegg bør man ikke henge seg for mye opp i de valg de måtte gjøre for å forlenge handlingen i en komi-serie. Jeg velger å overse den returnerende «spøken» med at Robin skriker til Patrice (den er i det minste lett å overse, jeg velger bare å anse at den personen ikke er den Robin jeg har blitt ‘kjent’ med).

Det er dog litt vanskeligere å overse de valg de foretok med Barney. Forholdet til Robin. Så forholdet til Nora. Så kanskje/kanskje ikke bruddet mellom Barney/Nora og Robin/Kevin. Så Barney sitt forhold til Quinn. Før Barney og Robin gifter seg. Akkurat her føler jeg Bays & Thomas har rotet mye med hva som gjorde Barney ‘spesiell’. Moralsk forkvaklet, det var Barney. Ikke en person som gikk rundt og ble forelsket i hytt og gevær.

Og Sepinwall har rett i at enkelte av disse valgene Bays & Thomas gjorde medførte at vi kanskje i større og større grad kunne akseptere at Ted og Robin ikke skulle være sammen. Særlig når vi ble mer og mer kjent med Moren (ja, jeg velger stor forbokstav), spilt av Cristin Milioti. Ytterst sjarmerende, og også noen som ser ut til å passe bra sammens med gjengen vi hadde fulgt i mange år.

Planen var visst at vi bare skulle se moren i fem sekunder i løpet av siste episode, men slik gikk det ikke. Litt pga løsningen Bays & Thomas valgte for siste sesong, med at alt skjer i løpet av helga til Barney og Robins bryllup. Og når man opplever hvordan samspillet i de to episodene vi får oppleve Ted og Moren, er det litt synd at vi ikke fikk oppleve de mer sammen.

Men hvem er jeg til å si hvordan Bays & Thomas skulle ha komponert siste halvdel av serien, særlig med tanke på kommersielle krav fra tv-selskapet. Men jeg ville vel kanskje ha faktisk hatt Ted og Moren blitt kjent med hverandre før slik at vi i det minste fikk en sesong med forholdet, og kanskje hatt litt større grad av det som skjer i vennegjengen mellom 2014 til 2030. I tidligere sesonger antydes det jo at de har et relativt godt forhold, mens det i seriefinalen antydes at særlig Robin blir veldig fjern fra gjengen (selv om episoden med Mike Tyson antyder noe annet). Men når det gjelder kontinuitet i en serie er det vel egentlig få som slår HIMYM, der har de alltid være flink med alle detaljer.

Selv om dette kanskje bryter med de opprinnelige planene til Bays & Thomas.

Så selv om jeg kanskje ville ha hatt det litt annerledes fra sesong 6 ->, så skal jeg ikke klage. Nå når serien nå er ferdig er det med litt vemod og et ønske om at jeg kunne hatt litt mer av serien. For uansett om man er uenig i de valg som ble tatt gjennom årene, så kan man ikke underslå at det var en sterk serie, med en vemodig slutt.

		East	Central	West
	1	Rays	Tigers	Athletics
	2	Red Sox	Indians	Angels
American League	3	Yankees	Royals	Rangers
	4	Orioles	Twins	Mariners
	5	Blue Jays	White Sox	Astros
	1	Nationals	Cardinals	Dodgers
	2	Braves	Pirates	Giants
National League	3	Phillies	Brewers	Dbacks
	4	Mets	Reds	Padres
	5	Marlins	Cubs	Rockies

Når Veronica Mars gikk på norsk tv i hine hårde dager (var vel på TV Norge om jeg husker korrekt) så jeg aldri på serien, bortsett fra de gangene jeg zappet fordi og lot øynene hvile litt på Kirsten Bell. Men å følge med på serien gjorde jeg aldri.

Men når enkelte av de jeg følger med på Twitter i fjor ble gaga over at skaperen og skuespillerene fra serien hadde startet en Kickstarter for å lage en film om Veronica Mars, benyttet jeg sjansen å endelig se på serien via Netflix.

Og serien falt i smak. Kirsten Bell er jo et sjarmtroll, og for det meste ellers var rollene besatt av skuespillere som passet inn. Virket som det var god kjemi mellom aktørene.

Uheldigvis ble jo serien rammet av lave seertall, og lagt ned etter tre sesonger. Kommer sannsynligvis høyt på listen over dårlige serienedleggelser etter min mening.

Men som sagt, basert på kickstarterkampanjen satte de i gang med å lage en film om Veronica Mars, som hadde premiere nå nettopp, med dertil hørende tilgjengelighet på f.eks iTunes.

Filmen er bra den. Gjensyn med mange av figurene fra serien, og plotmessig interessant. Vulture har en grei liste over hvorfor man bør se serien & filmen.

The Spy Who Loved Me (1977). Roger Moore er naturligvis tilbake, samt at Lewis Gilbert som regisserte You Only Live Twice gjør jobben med midtfilmen i sin James Bond «trilogi».

Etter en del filmer som føles litt alternative spionhistorier starter i alle fall denne lovende med sovjetiske og britiske ubåter som blir fanget av «noe» skummelt. Men i stedet for at dette blir en kamp mellom britene og sovjeterne skal James Bond samarbeide med den sovjetiske agenten XXX spilt av Barbara Bach. Målet er å stoppe Karl Stromberg som kapret ubåtene og har planer om starte en atomkrig mellom supermaktene.

Av James Bond filmene er dette den første jeg har minner om, ikke på grunn av at det var første filmen jeg så, men pga leker som Lotus Esprit og det sorte og gule helikopteret, samt at broderen hadde tegneseriealbumet fra filmen. I tillegg hadde filmen Richard Kiel i rollen som den minneverdige skurkesidekicket Jaws.

Etter min mening er dette en av de første Bond-filmene der spesialeffektene begynner å sette seg litt slik at de ikke skiller seg ut i like stor grad som før.

Alt i alt, etter en del svake og uinteressante filmer synes jeg James Bond er tilbake, i det minste for en film.

Kjedelig forveksling. Og hundepisk.

The Man with the Golden Gun (1974) kom året etter Live and Let Die. Moore og Hamilton er sammen igjen i henholdsvis hovedrolle og regissørstol.

Hovedskurken i betydning skurkete skurke skurk er relativt forglemmelig, vi snakker bare om en særskilt flink leiemorder ved navn Scaramanga, spilt av Christopher Lee. I den grad vi husker skurken er det fordi han har en tredje brystvorte. Og naturligvis så har skurken en assistent, her den kortvokste Nick Nack.

Som MacGuffin bruker denne filmen energikrise og solenergi for å drive plotet fremover. Er vel sånn passe tidsriktig det. Avhengigheten av Midt-Østen var vel relativt langt fremme i bevisstheten hos de fleste i Vesten da, evt. var gryende.

Sammenlignet med Live and Let Die var jo dette et klart skritt fremover på kvalitetsskalaen, men sidekick som Nick Nack som kanskje var interessant på den tiden er jo etter min mening ganske så malplassert nå.

Alt i alt er «The Man with the Golden Gun» en sånn der helt OK Bond-film. Den hadde vært bedre uten Nick Nack.