Fast & Furious 10 (eller kanskje Fast X) og Fast & Furious 9

På lørdag så jeg på Fast & Furious 10 i ensom majestet på Odeon Storo. Treffende, ettersom det å se på Fast & Furious 2 til 8 var en del av pandemiunderholdningen i 2020 (etter at jeg hadde latt meg underholde av Hobbs & Shaw i 2019 og lurte litt på hva som hadde skjedd i mellomtiden jeg så den originale The Fast and the Furious på kino i hine hårde dager).

Kortversjonen av alle filmene: 1. farligste måte å gjøre kriminelle handlinger med lavt fortjenestepotensiale
2. savnet Vin Diesel
3. savnet Paul Walker (sier mer om denne filmens hovedrolleinnehaver enn Paul Walker)
4. som de tre foregående filmene, akkurat passe lang
5. det er her de virkelig begynner å ta den helt ut
6. verdens lengste rullebane
7. selvsagt kan jo biler kjøre mellom skyskrapere i de øverste etasjene
8. fortsetter trenden med å toppe hele driten
9. in spaaaaace
10. tilbake på jorden

Jeg så 10 før jeg så 9 (hadde kjøpt 9 for lenge siden på et salgt, men helt glemt av å se den). Sånn opplevelsesmessig hadde ikke det så mye å si. Filmene har en rød tråd. En sprø rød tråd riktignok, men fortsatt en rød tråd. Men som underholdning står de greit på egne bein.

Etter å ha sett 10 på lørdag og 9 i dag, så er det jo også samme rekkefølge jeg ville ha rangert de i. I min kortfattede omtale av The Fate of the Furious hadd jeg følgende rangering:

Uhøytidelig rangering av en veldig uhøytidelig filmserien: 7-(Hobbs & Shaw)–6–8–5–1–4–2–3.

9 vil nok bli plassert mellom 5 og 1, mens 10 nok i skrivende stund plasserer seg foran 6. Og det er ene og alene på grunn av Jason Momoa. Fordi ellers var 10 litt for mye solo, med alle rollefigurene spredt og lite samarbeid. Hadde det ikke vært for det, så hadde 10 nok klart å ta førsteplassen.

Men det viktigste er jo at jeg lot meg underholde. Selv om «festene» med lettkledde piker og muskelbiler får meg til å tenke på Uti vår hage og Norsk filmfest.