Kinderegg. Arbeidernes internasjonale kampdag. Breddefotball. Osloderby. Skeid mot Lyn.

John Wick

John Wick er en kompetent gjennomført actionfilm, med store doser stilistiske drap.

John Wick, spilt av Keanu Reeves er en ‘pensjonert’ leiemorder som kommer tilbake for et siste drapstokt når sønnen til en russisk mafiaboss stjeler hans 69’ Mustang. Og ikke minst, dreper hundevalpen som var den siste gaven fra hans nå avdøde livs kjærlighet.

En film med relativt høy ‘bodycount’, men etter min mening mer av typen man opplever i et typisk skytespill på konsoll. Filmen kunne ha vært så mye mer blodig enn den faktisk er.

Det finnes verre måter å kaste bort ca. 90 minutter på.

Småmusikerene har begynt å øve seg til søttende mai.

Populære filmer de siste 15 år

Inspirert av Marco har jeg tatt hans liste og gjort mine endringer.

Varierende score for min del, men trenden ser jo ut til å være at jeg ser færre og færre av disse filmene (og filmer generelt).

Er jo noen grunner til det. Først og fremst går jeg sjeldent på kino. Ofte fordi at jeg ikke liker tidspunktene for visningene, litt fordi at jeg har blitt litt mer var for effekter, høyt volum og hurtig kameraføring.

Jeg ser heller ikke så mye film hjemme i stua heller. Litt fordi at jeg har problemer med å bestemme meg for en film som passer til humøret. Mest fordi kvaliteten på og antall tv-serier siden 2000-tallet er såpass høy at det er lettere å se to-tre episoder av en eller flere serier enn å bruke den samme tiden på å se en film.

Hollywood Reporter hadde en interessant artikkel om mengden med serier som går på ‘primetime’ over dammen (jeg tror den også inkluderer engelskproduserte serier). Dette kommer naturligvis over til oss via våre tv-kanaler, Netflix, Sumo, HBO Nordic. Og naturligvis, via opphavsrettighetskrenkende former som torrent og Popcorn Time.

Men, det får være nok for digresjoner i dag.

Oscarnominerte for ‘Beste film’ og de 10 med mest inntekter. I 2009 økte antall nominerte fra fem til ti. De som er uthevet er de jeg har sett (+ betyr at jeg så den på kino først).

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

Superb timing for kampanje.

Fasiten for Tippeligaen 2015

<th class="tg-e3zv">
  Lag
</th>

<td class="tg-031e">
  Molde
</td>

<td class="tg-031e">
  Rosenborg
</td>

<td class="tg-031e">
  Strømsgodset
</td>

<td class="tg-031e">
  Odd
</td>

<td class="tg-031e">
  Viking
</td>

<td class="tg-031e">
  Vålerenga
</td>

<td class="tg-031e">
  Lillestrøm
</td>

<td class="tg-031e">
  Haugesund
</td>

<td class="tg-031e">
  Tromsø
</td>

<td class="tg-031e">
  Aalesund
</td>

<td class="tg-031e">
  Bodø/Glimt
</td>

<td class="tg-031e">
  Sarpsborg 08
</td>

<td class="tg-031e">
  Stabæk
</td>

<td class="tg-031e">
  Sandefjord
</td>

<td class="tg-031e">
  Start
</td>

<td class="tg-031e">
  Mjøndalen
</td>
#
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16

2015, og atter en ‘Opening Day’ i USA

American League
Red Sox White Sox Angels
Orioles Indians Mariners
Yankees Tigers Athletics
Blue Jays Royals Rangers
Rays Twins Astros
National League
Nationals Cardinals Dodgers
Mets Pirates Padres
Marlins Cubs Giants
Phillies Brewers Dbacks
Braves Reds Rockies

I AL er det Indians mot Mariners i Wild Card, Red Sox blir AL sin representant i World Series.

I NL er det Pirates mot Padres i Wild Card, Nationals representerer NL i World Series.

Så sånn blir det altså ikke.

Mmm, Barteby.

Tøyen T

11017569_1429736597325395_1577247614_n

Savnet: ukjent antall otere.

Livet er en discokule. Eller noe sånt.

Så stor flate å lande på, la oss lande helt mot kanten.

Kingsman: The Secret Service

Kingsman: The Secret Service er en actionfilm som er tung på det mange vil kalle for «poetisk vold», eventuelt den mer hverdagslige formen, «gladvold».

I den grad man kan kalle vold for glad eller poetisk. Antar at fremstilling av vold på film har noe ala uncanny valley. Tonen ellers i filmen har jo også noe å si.

Uansett. Colin Firth spiller rollen som den hemmelige agenten Galahad som rekrutterer sønnen til en tidligere agent til en utvelgelsesprosess for den uavhengige etterretningsorganiasasjonen Kingsman. Eggsy, som spilles av Taron Egerton gjør det bra i utvelgelsen, men taper i siste runde. Samtidig holder den onde malthusianske skurken Valentine, spilt av Samuel L. Jackson på med sine onde planer.

Alt i alt en grei nok film. Selv om den har litt mye «gladvold». Scenen i kirken balanserer på linjen over hva som er akseptabelt, mens de små eksplosjonene som skjer i den hemmelige basen er poetisk og abstrakt.

Straff

Når jeg gikk hjem fra jobb i dag begynte jeg å høre på siste episode av This American Life som ofte er den beste timen med radio man kan høre på.

http://audio.thisamericanlife.org/widget/widget.min.js

Og jeg holdt på å bli sur på amerikansk rettsvesen. Fordi jeg antok at historien ville ta en bestemt retning.

Men det fikk meg til å tenke litt på norsk rettsvesen kontra amerikansk rettsvesen.

Slik det er i Norge er jo målet med fengslingen at den innsatte skal rehabiliteres for å kunne bli en nyttig samfunnsborger så snart straffen er avtjent. Mens for USA så virker det som om hevnaspektet og den allmenne rettsfølelsen er viktigere. Personlig synes jeg det virker som om samfunnsnytten er best tjent med den norske modellen.

Men, og det er et litt viktig men. Mens den amerikanske måten kanskje feiler på rehabiliteringsfronten, så feiler den norske måten noen ganger på hevnaspektet, den allmenne rettsfølelsen og med å beskytte samfunnet mot gjengangere. For det er noen, selv her i Norge, som ikke kan rehabiliteres.

Tilstander

Ettersom vi er i Norge har vi hele tiden opphetede debatter om noen viktige ting og mange uviktige ting (samt at det er mange veldige viktige ting vi ikke har debatter om i det hele tatt).

Blant disse er f.eks søndagsåpent.

«Vent» sier du kanskje, «vi har jo allerede søndagsåpne butikker, spisesteder, kinoer, kiosker, hagebutikker …»

Og ja, det stemmer. Men nå snakker vi om de større matbutikkene, og handelstanden ellers. Personlig har jeg ikke noen problemer med de nåværende åpningstidsreglene. Men så er jeg sjeldent i tidsklemma. Arbeidsgiverene og arbeidstakerene er heller ikke tilhenger av å endre regelverket, selv om grunnene for motstanden er forskjellige. Reitangruppen er nok motstandere fordi de eier Narvesen og 7-11, mens arbeidstakerene selvsagt vil beholde minst en fast fridag.

Som enhver ting, så har eventuelle endringer i åpningsreglene både positive og negative sider. Og skal man veie dette, så blir summen fortsatt negativ. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg jobber mandag til fredag og greier å tilpasse meg de åpningsreglene som finnes nå.

Men jeg lar meg irritere over argumentasjonen til en del av de på den liberale siden som vil endre regelverket. Først kom Heidi Nordby Lunde ut med kronikken Så steng Norge, da! som bruker et lite voksent argumentasjonsnivå. Og Rote Sveingungsvatn var vel ca. på samme nivå på Twitter senere på kvelden.

Og da kommer vi tilbake til tilstander. Vi har tre tilstander.

Tilstand A er slik det var før 1985 når endringene i åpningstidene hadde sin forrige store endring

Tilstand B er slik det er nå.

Tilstand C er slik det vil være om alle butikker får lov til å være åpne når de vil.

Bare fordi man under Tilstand B er motstander at vi skal til Tilstand C, så betyr ikke det at man nødvendigvis vil tilbake til Tilstand A.

Jaja, det er kanskje ironi. Men det er ironi på et såpass lavt nivå. Stråmannsargumentasjon. Hadde forventet bedre av egentlig fornuftige politikere.

Lekker bil

Duesenberg Coupé Simone Midnight Ghost

amolrajan_2015-feb.-08

Sønnen

Jo Nesbø setter ord på papir. Eller datamaskinen. Rister litt. Til slutt så kommer det enten ut en sang eller bok. Er sluttproduktet en bok er det som oftest en kriminalroman om politiførstebetjent Harry Hole, med unntaket «Hodejegerne» og «Sønnen». 2015 skal vi også få stifte bekjentskap med leiemorderen Olav Johansen i «Blod på snø». Noen ganger kommer det også ut en barnebok om Doktor Proktor.

«Sønnen» fokuserer på Sonny (du ser hva han gjorde der), sønnen til en tidligere politimann som tok livet av seg og avslørte seg som en muldvarp i oslopolitiet, og Simon Kefas, politimannens tidligere venn og jobbpartner.

Men alt er ikke som man skulle tro. Og så videre. Jo Nesbø er jo selvsagt irriterende flink når det gjelder å skrive spennende bøker, «Sønnen» er selvsagt ikke noe unntak (strengt tatt er det vel bare «Panserhjerte» som har skuffet meg), og er en spennende historie det er verdt å bruke tid på. Selv om det kanskje begynner å bli litt kjedelig med nok en historie som er bygd opp rundt utro tjenere i oslopolitiet. Burde være en krykke han snart burde kunne klare seg uten.

Men les. Om man liker kriminalromaner. (1 ned, 23 igjen).

Gotham 7.5K

Vincent Laforet lånte et helikopter og fløy høyt over New York en kveld. Og med høyt menes det så høyt en pilot han har brukt før, men ikke ville delta på dette sa følgende

helicopters are not meant to live in that realm
original

Hjemmesiden til Laforet har flere bilder, men anbefaler å se på Storehouse først.

Jeg var ung. Jeg gjorde dumme valg. Jeg angrer.

I Am Pilgrim

I Am Pilgrim er debutromanen skrevet av Terry Hayes. Mest kjent for å skrive script for filmer, så ventet han nærmere pensjonsalderen for å komme med sin debutroman «I Am Pilgrim».

I denne boken følger vi den tidligere etterretningsagenten … øh … la oss kalle han Pilgrim (som er kodenavnet han velger senere i historien) ettersom vi faktisk får vite navnet han hadde under oppveksten, så er det faktisk litt viktig for handlingen at det er en liten overraskelse for deg, leseren. Så da holder vi det hemmelig og hans jakt på fienden som heter «Saracen». «Saracen» har også et annet navn, dette får man også vite helt mot slutten av boken.

Om jeg skal beskrive «I Am Pilgrim» så er det at den har en rolig start, som etter hvert er så spennende at man har problemer med å legge fra seg boken. Men de første 10% av boken kan være litt tunge å få med. Grunnen til det er at boken bytter litt frem og tilbake mellom protagonisten og det fiendtlige motstykke. Det er ikke til hjelp at det også er hopping frem og tilbake i tid mellom de to hovedpersonene. Og at det til tider muligens er litt uoversiktlig når og hvor man er.

Andre ankepunkter jeg noterte meg er at jeg ikke er tilhenger av fiktive byrå innenfor de hemmelige tjenestene, hadde foretrukket CIA et al. Men forfatteren har mange små detaljer som fortellingsmessig er uviktige, men likevel pirrer leseren når de spiller inn senere i boken.

Likevel synes jeg Hayes ikke klarer helt tilfredsstillende å knytte sammen sakene fra starten av boken og planene til Saracen. Akkurat her føles det litt vel mye som tilfeldigheter.

Men, selv med disse ankepunktene er boken fryktelig spennende som gjør at man bare må lese ett kapitel til hele tiden. Fornuftig inndeling hjelper også på (mange forfattere som har noe å lære av dette).

Liker man spiontrillere, så er dette en roman som absolutt er å anbefale. Protagonisten er såpass spennende at jeg gjerne ser flere romaner om han.