Nils Kristian Flatøy, spiller- og trenerveileder i Follese FK, i en artikkel (opprinnelig på fotball.no, men etter at de ødela alt med nytt design får artikkelen til Askøyværingen duge).
50% regelen lyder som følger. “Ingen spillere i Follese FK skal møte til kamp uten å minst spille 50% av kampen. Dvs at alle spillere (også keepre) som møter til kamp minst skal spille en omgang. Unntak fra regel er sluttspill i cuper, kretsmesterskapskamp og NM kamper. I tillegg til vårt A-lag er vårt G19-1 lag er unntatt regel da klubben ser det som viktig for spillerutvikling at vi har et G19 lag på høyest mulig nivå”
For en som forsvant fra barnefotballen i overgangen fra miniputt til lilleputt (som det het den gangen) fordi ordet på gaten var at treneren for lilleputt-laget var en trener som hele tiden toppet laget. Og når jeg var den typen spiller som alltid møtte til trening, men når det gjaldt kamper så var jeg blant 3-5 som roterte på 1-2 plasser på laget, så var ikke det gode fremtidsutsikter om at jeg kom til å få spilletid i det hele tatt. Ikke at jeg var misfornøyd med spilletid sett opp mot talent, men det var litt irriterende at enkelte som var bedre fikk spille alle kamper selv om de ikke var like flittig til å møte på trening. Jaja, heldigvis gikk ikke Norge glipp av en stor fotballspiller, men personlig sett så hadde det kanskje vært en fordel å holde på litt lengre med fotballen. Det tok noen år før fotball ble erstattet med badminton, og litt senere fotball av den amerikanske typen.
Rene Ritchie hos iMore har noen interessante tanker om web, reklame og den kommende innholdsblokkeringen som kommer med iOS 9.
Jeg skjønner godt problemet. Det koster å levere innhold. Alle er ikke så heldig å være John Gruber og tjene nok til livets opphold på hans metode. En del klarer det, men de fleste ikke.
Noen tanker etter nok en titt av ‘Taken’ fra det fornuftige starttidspunktet, 25ish minutter.
Ikke at jeg kan så meget om forretningen kidnappe-unge-damer-på-besøk-i-Paris-for-å-selge-de-på-auksjon-til-rike-menn-eller-bruke-restlageret-til-prostitusjon.
Men det forekommer meg merkelig at albanerene doper såpass mange av de nykidnappede som de bruker til å prostitusjon at de faktisk overdoser etter få dager (litt usikker på hvor mange dager ‘Taken’ går over, men jeg tror vi snakker bare noen få dager). Som f.eks venninnen til Bryan Mills datter. Det forekommer meg som lite hensiktsmessig og tåpelig sånn rent kriminaløkonomisk.
Og var det virkelig nødvendig å hamre hjem det franske i den franske politimannen som Bryan kjente ved å la ham gå hjem med en baguette i hånden etter arbeidsdagens slutt.
Tim Grierson og Will Leitch (sistnevnte bruker jeg å høre på en sportspodcast) rangerte på Vulture de 15. filmene Pixar har lagd.
Ettersom jeg ikke har sett alle … lese liste … telle … sjekke hukommelse … jøss, jeg har jo faktisk sett alle bortsett fra Brave og Inside Out. Sistnevnte er kanskje ikke så merkelig ettersom den nettopp er kommmet på kino.
Å rangere alle ser jeg ikke poenget med, ettersom alle vet jo at «Cars 2» vil kapre 15. plassen ganske greit, og enkelte av filmene har jeg bare sett en gang, så jeg har litt vage minner om hvor gode jeg egentlig opplevde de som, så det blir litt hipp som happ om de plasseres på plass 8 eller 9 eller 11.
1: Finding Nemo. Pixar har som oftest alltid greid å velge ut de riktige skuespillerene til å gi stemme til sine filmer, men mener å huske at Finding Nemo var blant de beste. Ellen DeGeneres som Dory var mesterlig.
2: WALL·E. Uten dialog i store deler av filmen, greier å mesterlig fremstille en robots tyngende ensomhet. Plasseringen av disse to er egentlig delt, men tristessen gjør at WALL·E knepent blir plassert bak Finding Nemo.
3: Ratatouille. Har ikke så mye å legge til, men fant den morsom og greide å bruke Paris i bakgrunnen på en god måte.
4: The Incredibles. En superhelt film som er bra. Morsom. Spennende. De siste årene har superhelter vært bedre på TV enn på film. Bortsett fra denne.
5: Toy Story. Den første helaftens film fra Pixar, som fortsatt resonnerer fordi den handler om det å bli eldre, det å glemme det som var viktig for deg før.
Og, Up må jo nesten nevnes på grunn av de første fem minuttene som tar med oppturer og nedturer i Carl og Ellies liv sammen. Men filmen ellers er ikke nok til å komme med på en topp 5.
Du vet landet er litt annerledes når Jaguar finner det formålstjenlig å reklamere for sine biler. På en vegg. På Bjølsen. Sånn cirka nestbeste østkant i Oslo.
Onsdag kveld i forrige uke ble Brann og Rikard Norling enige om å avslutte samarbeidet. Den direkte årsaken var vel at Brann tapte 1-4 borte mot Levanger, men Norling som trener var uansett under hardt press. Noe som ikke var så merkelig med tanke på at under hans første år rykket Brann ned fra Tippeligaen til det som nå heter OBOS-ligaen etter å ha bare klart uavgjort 1-1 hjemme, for så å tape 0-3 borte mot bruntrøyene fra Mjøndalen.
Og at de etter 10 serierunder i OBOS-ligaen bare har klart å kapre 14 av 30 mulige poeng. Riktignok bare tre poeng unna kvalikplass, men spillet på banen har ikke akkurat fylt bergenserene med optimisme om en snarlig retur til Tippeligaen.
Jeg hverken så eller hørte eller har lest hva som ble sagt på den avsluttende pressekonferansen, men det har blitt påpekt at Norling blant annet takket for et samarbeid preget av respekt, særlig med tanke på hvordan det hadde gått.
Bergensavisen bestemmer da seg for å ha følgende forside dagen etterpå.
Jeg vil strekke meg dithen at den mangler litt klasse. Hadde det for eksempel vært forsiden fra før kampen mot Levanger, eller før bortekampen mot Mjøndalen i fjor og hadde vært type ‘Rykker vi ned er dette Rikard Norlings tre valg’, så hadde jeg kanskje humret.
Noen bruker derimot litt sterkere ord.
BAs måte å ta farvel med Rikard Norling på må være den pinligste og mest ynkverdige i Bergens-pressens ikke altfor ærerike historie. Lavmål.
Davy kunne jo ha fjernet ‘lavmål’ fra den opprinnelige tweeten, kanskje bare brukt Rikard Norlings etternavn (fordi ‘lavmål’ bør jo kunne sies å bli dekket av ‘pinligste’ og ‘ynkverdige’). Men jeg er ingen redaktør eller ordsmed.
Andre prøver seg derimot på absurde varianter av et forsvar for BA med å trekke inn charlie-massakren.
Ja, hvor ble det av alle charlie-ene? I hvert fall ikke i Bergen.
Sigurd T. Skjefstad og Torbjørn Borge kommer med gode svar i kommentartråden.
For der Charlie i hovedsak sparker oppover (har det blitt meg fortalt, selv om flere har trukket frem forsider som kan tyde på noe annet sånn utenfor kontekst) mot maktpersoner, historiske skikkelser og religion, så må vel BA sin forside sies å kunne sparke noen som allerede ligger nede. Som har sluttet å være en ‘maktperson’ i Brann. Timingen var helt feil. Hadde det vært forsiden fra dagen før eller før siste kvalifiseringskamp hadde den kunne sies å ha passet litt bedre. Den er, som Sigurd T. Skjefstad skriver «For i bunn og grunn faller forsiden etter min mening på mangelen av musikalitet»
De to mennene, jeg gjetter på naboer eller kolleger, ikke nære venner med matchende lysebrun og hvite hunder i størrelse jack-russel-terrier, som hadde hundene i bånd og lot de leke med hverandre, samtidig som de danset rundt hverandre for å unngå at båndene kveilet inn i hverandre. Og at de gjorde dette flere ganger de 30 minuttene jeg satt på en benken og så ned på Myraløkka.
De fire grupperingene, kanskje de alle var uavhengige av hverandre, kanskje ikke, som gikk langs Akerselva. Tilsynelatende i marsj, med to skritts rom mellom hver rode.
Den lille sorte hunden, som med lette harehopp lekte blant ugresset og løvetannene i skråningen ved Myraløkka.
Magneten
Den godt beduggete mannen til venstre for meg som snakket med seg selv og alle andre som satt i nedre del hos Magneten. Jeg vet ikke hvilket lag som var favorittlaget hans. Men han svingte med Anything But United. Som kommenterte kampen. Og de to også godt fulle mennene, der den ene var Manchester United supporter, den andre muligens en supporter av Arsenal. Som var til høyre for meg. Der han som var unitedsupporter etter 20 sekunder klart kunne si «jeg kjenner ikke igjen united». I en kamp som ikke betydde noe for Manchester United.
Og sitte der i midten. Og høre på de tre, både snakke sammen, forbi og over hverandre mens de så på kampen.
Kasper Wikestad, kommentator i TV 2 hadde i dag på på tv2.no et forslag til en overhaling av Tippeligaen (og det som nå er OBOS-ligaen (ligaen tidligere kjent som Adecco)). Den uavhengige bartefanzinen Late Barter la så ut på sine hjemmesider et motinnlegg som etter min mening argumenterer greit i mot Wikestad sitt forslag, som neppe har det største datagrunnlaget. Bortsett fra tilskuernedgangen etter 2008, som var siste sesong med 14 lag i toppen. Å øke fra 14 til 16 med håpet om at, som Late Barter skriver:
Det handlet om å gi mulighet for stabilitet og forutsigbarhet. Det ble antatt at med 16 lag i toppen, ville det bli lettere for lagene med trygg økonomistyring
er sammenlignet med Wikestadplanen om å gå fra 16+16 til 10+10 en bitteliten ubetydelig endring med et godt datagrunnlag.
Tilskuertallene har gått ned. De «uinteressante» kampene er blitt flere.
Tilskuersnittet pr kamp er kanskje gått ned, men Tippeligaen er fortsatt i øvre sjikt når det gjelder tilskuere sammenlignet med folketall. At det blir litt flere «uinteressante» kamper er kanskje ikke så rart når man går fra 182 kamper til 240 kamper i en sesong.
Ti lag i Tippeligaen, ti lag i OBOS-ligaen, med tre innbyrdes møter (da får man 27 runder). Om man føler det må spilles enda flere kamper, kan de møtes fire ganger innbyrdes (36 runder).
Hvordan tenker man å fordele hvem som får hjemme eller bortekamp i det siste innbyrdes oppgjøret ved tre møter? Resultatet fra de to første? Tabellplassering? Antall hjørnespark? Ikke en helt ubetydelig detalj. Og med tanke på at det er problemer med å få plass til 30 runder med dagens 16 lag. Hvordan er det tenkt med 36 runder og 10 lag. Utvide sesongen i begge ender? Og hva med nedrykk og opprykk. I dag er det følgende praksis som gjelder.
Tippeligaen: 2 rykker ned, 1 spiller kvalifisering
OBOS-ligaen: 2 rykker opp, 4 spiller kvalifisering for å møte Tippeligaens representant.
OBOS-ligaen: 4 rykker ned
Oddsen-ligaen: De 4 avdelingsvinnerene rykker opp.
Så sjansen er stor for at OBOS-ligaen så er man enten innblandet i opprykk eller nedrykk, sånn i teorien. En endring til 10+10 vil jo føre til store endringer her.
Tippeligaen: 1 rykker ned, kanskje 1 til kvalik?
OBOS-ligaen: 1 rykker opp, 2 til kvalik?
OBOS-ligaen: 2 rykker ned?
Oddsen-ligaen: Avdelingsvinnerene spiller kvalik?
Et annet argument er at det har blitt lettere for unge spillere å få sjansen i Tippeligaen med flere lag. Med kun ti lag blir det nåløyet trangere, men de får en bedre arena ved lån til det nest øverste nivået, og når de først får muligheten i Tippeligaen, vil nivået (om min tese stemmer) være høyere.
Men nåløyet vil jo bli like trangt i OBOS-ligaen, ettersom et eventuelt opprykk til Tippeligaen vil bli vanskeligere. Da er det jo ikke sikkert at lag i OBOS-ligaen er så interessert i å være farmer-lag for lag i Tippeligaen. Som Late Barter skriver:
Og i forlengelsen av det, er det nå egentlig så mye mer spennende å møte Vålerenga og Molde fire ganger hver pr sesong enn å få to kamper hver mot Ulf og Mjøndalen?
På lengre sikt vil dette føre til en devaluering av disse oppgjørene. Det kan hende det finnes gode argumenter for at 16 lag i Tippeligaen er feil. Svaret er i alle fall ikke 10 lag. Fordi løsningen er ikke å komplisere til serieopplegget. N antall lag, ditt lag møter alle andre lag en gang på hjemmebane og en gang på bortebane. Enkelt. Tabellen blir lett å forstå. Wikestadplanen, og i stor grad Hypercuberapporten 123 som ble lagt frem i fjor prøver/prøvde å gjøre dette mer komplisert enn det burde være.
I årets tv-sesong, altså høsten 2014/vår 2015 har jeg blitt hektet på to (vel, egentlig tre om man regner med du-får-alle-episodene-på-en-gang-her-hos-Netflix-også-Daredevil (som jeg nå er halvveis ferdig med)).
Først begynte jeg å se på The Flash, og nesten samtidig begynte jeg også å se på Arrow ettersom jeg ble klar over at de foregår i samme univers og kom til å ha en del crossover-episoder. Begge seriene er DC Comics. Arrow krevde et lite skippertak i begynnelsen ettersom den hadde allerede to sesonger i boks.
Men begge seriene er særdeles severdige etter min mening. Arrow den litt mer mørke mystiske serien, men Flash er den litt mer positive optimistiske med verdens koseligste fyr som superhelt som vil hjelpe alle. Selv de slemme.
Men om Arrow er mørk, så er Daredevil det reneste svart. I skrivende stund er jeg halveis inne i serien, og den anbefales sterkt. Den føles ikke som en historie skrevet som 13 separate episoder, men en veldig veldig lang film som er delt opp i 13 deler. Det er en sammenhengende historie man får se, ikke x antall episoder med en rød tråd.
Den sammenhengende historien i både Arrow og Flash er kanskje ikke alltid like dominerende som i Daredevil, men så har de jo 10ish episoder flere hver sesong. Men historiene her er sterkere enn de fleste andre serier som ofte bare har den såkalte røde tråden i begynnelsen og slutten av en sesong.
Det hjelper jo også at dette er serier som har en rik historie å ta av både for karakterer og mulige historier.
Det er uansett mange ord for å få frem følgende enkle budskap: Arrow. The Flash. Daredevil. Se!
Now, they live on a 50-acre farm near Nashville, Tenn., where Dani has horses, goats, alpacas, dogs and chickens. She is 15 and headed to high school where she will be in a special education program. She has learned to follow directions, use the bathroom by herself and brush her teeth. But she still can’t talk.
