For vel en måned siden mottok jeg min Apple Watch (42mm Sport, Space Grey) fra PS, som de igjen sannsynligvis hadde hentet fra England (en kvalifisert gjetning fra min side basert på strømpluggen som fulgte med). Den ble noen hundre kroner dyrere enn hva man kan kjøpe den for nå (eller snart) i Norge, men nysgjerrigheten ble til slutt litt for stor.
Og naturligvis har jeg gjort meg opp noen tanker om produktet. Er det Jesusklokken? Er det klokken som er kommet til jorden for å gjøre alle andre klokker overflødige?
Når den ble avduket i denne videoen var min første innskytelse «uuuæh, schtøgg». Men etter å ha sett litt flere videosnutter og bilder av den på armen til folk, og til slutt, på min egen arm, har utseendet vokst på meg as the saying goes.
Og ikke bare fordi jeg brukte 4.500 kroner på noe.
For det første så har jo det meste Apple selger en meget god kvalitetsfølelse. Konkurrentene har kanskje enkelte produkter i samme klasse, men samtidig er det mye der som føles billig eller dårlig gjennomført.
En annen ting som ofte kommer frem når man diskuterer smartklokker er jo hvorvidt en klokke ser ut som en ordentlig klokke (les: rund). Apple Watch feiler jo i så måte, men samtidig er det jo en grunn til at digitale enheter ofte er firkantede. At det å presentere tekst og innhold er litt enklere spiller inn. Og det er jo ikke som om vi har hatt firkantede klokker før. Tenker mest på digitalklokker, men det finnes flotte analoge klokker som ikke er runde.
Så nei, vi snakker ikke om en Panerai, Patek Philippe, IWC eller andre lignende luksusmerker. Men sammenligner vi med de fleste sportsur, andre digitale klokker og quartz-klokker i samme prislende som Apple Watch Sport (som jeg har), så stiller den etter min mening veldig sterkt.
Dog, etter min mening har Apple i sine analoge klokkefjes bommet litt. De har fokusert på etterligne runde klokker på alle, i alle fall hvis du skal ha litt detaljer som minutter og timemerker. Det gjør ofte at de analoge kopiene føles veldig små ut sammenlignet med klokkens størrelse. Her burde de ha prøvd å lage minst en analog klokke som utnytter den firkantede flaten.
(dårlig forsøk på å illustrere).
Og mens den digitale kronen er “genial”, og gjør jobben som den skal, så har jeg litt større problemer med å forstå valget Apple tok med å dedikere en egen knapp til vennefunksjonen (dobbeltrykk for Apple Pay er grei nok).
Personlig ville jeg foretrukket om den knappen var den som tok deg hjem til klokken, mens kronen ble brukt til scrolling og valg av knapper i appene. Ikke helt gjennomtenkt fra min side, men jeg kan ikke tenke meg at klokken vil være den enheten man bruker for å ta initiell kontakt med familie, venner og kolleger. Da er det mer normalt å dra frem telefonen. Men det å respondere på meldinger og korte samtaler fra klokken er derimot mer naturlig. Men da har man allerede notifikasjonen å handle ut i fra, og da trenger man ikke kontakthjulet som knappen nå i dag henter frem.
I versjon 1 av watchOS kjørte ikke tredjeparts apper lokalt på klokken, men var i stedet fremviser av applogikk som kjørte på telefonen. Det var ikke den kjappeste opplevelsen, en det gikk greit. Men litt av det var fordi jeg kjørte veldig få apper fra andre enn Apple. Overcast og Hue er de jeg bruker mest.
Med versjon 2 så kan apputviklere lage programmer som kan kjøre uavhengig av programmet på telefonen, men akkurat nå er det litt rolig med oppdateringer. Jeg regner med at utviklerene er mer opptatt med å tilpasse seg iOS 9 og de nye iPhonene som kom på markedet, enn å fokusere på klokka som tross alt har en mindre målgruppe akkurat nå.
Uansett. Å kjøre masse apper på Apple Watch var ikke derfor jeg kjøpte klokken. For meg var det bare fristende å ha en enhet på armen som viste meg de viktigste meldingene og hvem som ringte uten å forstyrre podcastlyttingen min mens iPhonen lå i skulderveska. Og som kunne fungere som en fjernkontroll til telefonen.
Og i så måte synes jeg klokken har nådd sitt mål perfekt. På jobb ligger telefonen mer i ro, og når jeg er ute å går er det mer behagelig å få en liten vennlig vibrering på håndleddet.
Og foreløpig er det fortsatt litt morsomt å fylle ringene i aktivitetsapppen.
Pelle + Kardemomme
Rollin'. Og heldigvis hadde jeg ikke samme shorts som de denne gangen.
Ferietid er kinotid. I alle fall for meg. For da kan jeg enkelt dra på tidligforestillinger. Ikke så stor fan å gå på kino etter 18, og før det kolliderer det som oftest med jobb.
Først i ferien så jeg på Ant-Man, som er en helt fra Marvel-universet. En helt jeg ikke var kjent med.
Fra barndommen var jeg mest kjent med Fantomet, Lynvingen, Supermann, Edderkoppen og Hulken. Og har jo blitt kjent med noen flere via filmene om Iron-Man, Thor, Avengers, Captain America med flere.
I så måte var Ant-Man et veldig hyggelig bekjentskap som tolkes av Paul Rudd. Følger jo det som føles en relativt typisk formel for en person vi skal bry oss om. Kriminell, men av type Robin Hood. Gjør alt for å kunne være sammen med datteren så mye som mulig ettersom eks-konen er gift for andre gang.
Mye effekter naturligvis, men heldigvis føles de ikke dominerende kremtMan of Steel. Samt mye humor. Og morsomme filmatiske grep.
I hine hårde dager brukte SVT å sende tv-serien Mission:Impossible, som igjen var en nyproduksjon av en annen tv-serie fra 1966 til 1973. I 1996 kom første Mission: Impossible i den pågående serien som har Tom Cruise i hovedrollen. Den filmen likte jeg veldig godt. Fanget essensen av det jeg likte i tv-serien fra 1988 veldig godt. II i 2000 led under å være regissert av John Woo, og ikke De Palma. En skuffelse etter min mening. III var vel litt bedre, men det baserer jeg bare på at jeg ikke husker hvorvidt den skuffet meg eller ei. Scoren på IMDB sier seg enig med meg i alle fall. IV var, om ikke en retur til det jeg likte fra tv-serien og den første filmen, en retur til en bedre film.
V fortsetter den gode trenden fra IV. Rebecca Ferguson var strålende i rollen som Ilsa Faust. Tom Cruise er sitt sedvanlige jeg, mens Simon Pegg er litt irriterende (en del av skylden får vel regissøren ta).
Jeg hadde et litt annet inntrykk av hva slags film jeg kunne forvente etter å ha sett traileren under Ant-Man, men det var ikke til forkleinelse for filmen. Traileren var jo typisk nok alt for lang og hadde med for mange detaljer.
Begge to kan trygt anbefales, forutsatt at man liker superhelter eller spionaction.
Ghost Fleet er en grei hypotetisk fremstilling om en fremtidig storkonflikt mellom Kina og USA, og om teknologien som vil bli brukt på begge sider. Er mer en laaaang fagartikkel om fremtidig militærteknologi enn en roman. Tom Clancyesque, bare tørrere og mindre interessant persongalleri. Her er det fotnoter og linker til artikler om teknologi som er det interessante.
Nils Kristian Flatøy, spiller- og trenerveileder i Follese FK, i en artikkel (opprinnelig på fotball.no, men etter at de ødela alt med nytt design får artikkelen til Askøyværingen duge).
50% regelen lyder som følger. “Ingen spillere i Follese FK skal møte til kamp uten å minst spille 50% av kampen. Dvs at alle spillere (også keepre) som møter til kamp minst skal spille en omgang. Unntak fra regel er sluttspill i cuper, kretsmesterskapskamp og NM kamper. I tillegg til vårt A-lag er vårt G19-1 lag er unntatt regel da klubben ser det som viktig for spillerutvikling at vi har et G19 lag på høyest mulig nivå”
For en som forsvant fra barnefotballen i overgangen fra miniputt til lilleputt (som det het den gangen) fordi ordet på gaten var at treneren for lilleputt-laget var en trener som hele tiden toppet laget. Og når jeg var den typen spiller som alltid møtte til trening, men når det gjaldt kamper så var jeg blant 3-5 som roterte på 1-2 plasser på laget, så var ikke det gode fremtidsutsikter om at jeg kom til å få spilletid i det hele tatt. Ikke at jeg var misfornøyd med spilletid sett opp mot talent, men det var litt irriterende at enkelte som var bedre fikk spille alle kamper selv om de ikke var like flittig til å møte på trening. Jaja, heldigvis gikk ikke Norge glipp av en stor fotballspiller, men personlig sett så hadde det kanskje vært en fordel å holde på litt lengre med fotballen. Det tok noen år før fotball ble erstattet med badminton, og litt senere fotball av den amerikanske typen.
Rene Ritchie hos iMore har noen interessante tanker om web, reklame og den kommende innholdsblokkeringen som kommer med iOS 9.
Jeg skjønner godt problemet. Det koster å levere innhold. Alle er ikke så heldig å være John Gruber og tjene nok til livets opphold på hans metode. En del klarer det, men de fleste ikke.
Noen tanker etter nok en titt av ‘Taken’ fra det fornuftige starttidspunktet, 25ish minutter.
Ikke at jeg kan så meget om forretningen kidnappe-unge-damer-på-besøk-i-Paris-for-å-selge-de-på-auksjon-til-rike-menn-eller-bruke-restlageret-til-prostitusjon.
Men det forekommer meg merkelig at albanerene doper såpass mange av de nykidnappede som de bruker til å prostitusjon at de faktisk overdoser etter få dager (litt usikker på hvor mange dager ‘Taken’ går over, men jeg tror vi snakker bare noen få dager). Som f.eks venninnen til Bryan Mills datter. Det forekommer meg som lite hensiktsmessig og tåpelig sånn rent kriminaløkonomisk.
Og var det virkelig nødvendig å hamre hjem det franske i den franske politimannen som Bryan kjente ved å la ham gå hjem med en baguette i hånden etter arbeidsdagens slutt.
Tim Grierson og Will Leitch (sistnevnte bruker jeg å høre på en sportspodcast) rangerte på Vulture de 15. filmene Pixar har lagd.
Ettersom jeg ikke har sett alle … lese liste … telle … sjekke hukommelse … jøss, jeg har jo faktisk sett alle bortsett fra Brave og Inside Out. Sistnevnte er kanskje ikke så merkelig ettersom den nettopp er kommmet på kino.
Å rangere alle ser jeg ikke poenget med, ettersom alle vet jo at «Cars 2» vil kapre 15. plassen ganske greit, og enkelte av filmene har jeg bare sett en gang, så jeg har litt vage minner om hvor gode jeg egentlig opplevde de som, så det blir litt hipp som happ om de plasseres på plass 8 eller 9 eller 11.
1: Finding Nemo. Pixar har som oftest alltid greid å velge ut de riktige skuespillerene til å gi stemme til sine filmer, men mener å huske at Finding Nemo var blant de beste. Ellen DeGeneres som Dory var mesterlig.
2: WALL·E. Uten dialog i store deler av filmen, greier å mesterlig fremstille en robots tyngende ensomhet. Plasseringen av disse to er egentlig delt, men tristessen gjør at WALL·E knepent blir plassert bak Finding Nemo.
3: Ratatouille. Har ikke så mye å legge til, men fant den morsom og greide å bruke Paris i bakgrunnen på en god måte.
4: The Incredibles. En superhelt film som er bra. Morsom. Spennende. De siste årene har superhelter vært bedre på TV enn på film. Bortsett fra denne.
5: Toy Story. Den første helaftens film fra Pixar, som fortsatt resonnerer fordi den handler om det å bli eldre, det å glemme det som var viktig for deg før.
Og, Up må jo nesten nevnes på grunn av de første fem minuttene som tar med oppturer og nedturer i Carl og Ellies liv sammen. Men filmen ellers er ikke nok til å komme med på en topp 5.
Du vet landet er litt annerledes når Jaguar finner det formålstjenlig å reklamere for sine biler. På en vegg. På Bjølsen. Sånn cirka nestbeste østkant i Oslo.
(dårlig forsøk på å illustrere).
