Alto’s Odyssey. Frustrerende, men samtidig chill og lax (for å bruke ord noen neppe bruker nå).
I helga så jeg Inception for første gang siden jeg så den på kino (I 2010? Herregud, som tiden flyr). For en herlig underfundig film, som jeg faktisk burde ha sett flere ganger enn de to som jeg nå har gjort.
Sci-fi uten å være sci-fi, nåtid uten å føles som nåtid.
Siri, gi meg definisjonen av å ha baller/eggstokker.
Liker effekten snø har på trær.
Det føles ikke så lojalt når «Lojal» bare er noe som er klistret over det forrige navnet.
På søndag løste man sin første Kenken uten bruk av hjelp. De daglige gåtene gjør at abonnementet på The Times lønner seg.
Sekunda bryggerekke.
Ikke rart det bare smaker vann badabomtisj
Helt luftfri blir ikke øverste delen, men jeg liker Neat Ice Kit. Merkelig hvordan noe så enkelt som en luftfri isbit kan gi litt glede.
Origin
Som de fleste andre så var The Da Vinci Code første gang jeg ble kjent med professor Robert Langdon. Det var andre bok Dan Brown hadde skrevet om professoren, men suksessen kom vel først med bok 2.
Jeg har noen vage minner om å være på Oslo S hos Narvesen og tittet etter en bok for å lese på togturen til Trondheim (det var på tiden jeg fortsatt tok dagtog). Av en eller annen grunn tiltrakk The Da Vinci Code oppmerksomheten og jeg kjøpte den. Og som de fleste andre så ble jeg oppslukt, og det tok ikke mange dagene før jeg hadde lest den ferdig. Den gjorde togturen mindre kjedelig som tross alt var målet.
Og som vanlig når jeg finner en forfatter innenfor denne sjangeren som jeg liker har jeg en tendens til å kjøpe de andre bøkene. Digital Fortress og Deception Point led av for mye dårlig teknobabbel. Angels & Demons var vel sånn passe grei, mens The Lost Symbol husker jeg ingenting av. Og fra Inferno var det bare det malthusianske plottet som festet seg. Og da er vi ved Origin som er femte bok om Robert Langdon.
Og for å si det kort og greit. Dette var lite spennende. Tilbake til teknobabbel av den dårlige sorten. Og når den i tillegg mangler en Langdon som blir jaget mens han låser gåte etter gåte for å finne neste destinasjon. Eller. Han og det kvinnelige sidekicket blir jo jaget. På et vis. Og han finner ut hvor neste mål er. Men spenningen mangler. Og da blir svakhetene til Dan Brown tydeligere.
The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman.
Dog, en ting skal Dan Brown ha. Han vet hvordan man bør dele inn kapitler. Litt for mange forfattere liker å ha kapitler som er alt for lange.
Hmmm, trodde flat-earth society fortsatt var aktivt. Ikke den beste sammenligningen fra Dan Brown. Begynner å tro at han kanskje ikke er verdens beste ordsmed.
Dan Brown har lest seg opp på nerdehumor.
The Incomparable prater om sesong 2 av The Good Place
Tankene går jo til at dette kan være en meget uheldig synergieffekt.
I am an expert at mediating conflict, like when my friends Scary, Sporty, Posh, and Baby had an issue with my other friend, Archbishop Desmond Tutu.”
The Good Place: Every Celebrity That Tahani Has Name-Dropped
Lyssettingen av Michael fra barscenen i sesongfinalen av The Good Place er 👌🏻
Årets sett/hørt/lest/spilt for 2017
Som vanlig en liten liste over ting jeg likte å lese, se eller høre i året som var. 2017 i dette tilfellet. Som vanlig har min spilling vært konsentrert i hovedsak om MLB The Show 2017 (som også i 2017 var bra). I tillegg har jeg spilt en del FM 2017, og har hatt tre gode sesonger med Bayer Leverkusen (eller Bayer Neverkusen som de kalt i en artikkel jeg leste om morsomme utfordringer i FM 2017). Første sesong endte med 2. plass og tysk cupgull, de neste to sesongen med to 1. plasser og to triumfer i CL. Og et cupgull til.
Lest
Klarte bare 12 av 18 på leseutfordringen jeg lagde til meg selv om på Goodreads, men bedre enn året før.
-
De to bøkene med Jack Reacher var greie nok, men satte nok mest pris på Night School over The Midnight Line. Klarte også nesten en hel bok uten at Jack sexet opp en av damene i boka.
-
The Code Book var en interessant bok om kryptografi og kryptologi gjennom historien av Simon Singh.
-
Tørst av Jo Nesbø var en grei nok Harry Hole bok, selv om jeg syntes Oslo som karakter begynner å forsvinne litt fra romanene om Hole.
-
A Little Life hadde positiv omtale fra en av de jeg følger på Twitter. Jeg skjønner hvorfor denne personen har et sterkt forhold til boken, men jeg ble litt skuffet over at denne lange boken ikke klarte å fortelle en historie om fire gode venner, bare det kjærlige forholdet mellom to av dem.
-
The Coldest City er en grafisk novelle, men tar den med her pga forbindelsen den har til Atomic Blonde.
Hørt
-
Josimar greier å prate mye fornuftig om norsk og utenlandsk fotball, selv om jeg kanskje kunne ha ønsket litt mer norsk fotball og kanskje fra personer som ikke er en kort biltur unna lokalene til Josimar i Oslo.
-
My Dad Wrote A Porno er med på listen for tredje år, med god grunn.
-
Poscast har vært her alle år, og fortjener det i år også. Som før greier Joe Posnanski og Mike Schur å underholde meg med nonsens i mange timer.
-
Talk The Thrones på The Ringer er en videopodcast som strømmes på Periscope rett etter at Game Of Thrones er sendt på østkysten i USA (tror jeg). Mallory Rubin og Jason Concepcion er supernerder når det gjelder GOT, mens Andy Greenwald og Chris Ryan er TV-kritikere som bare liker god TV. Blir en interessant podcast av det.
-
The Talk Show. Gruber og gjester er så godt som alltid en interessant podcast å lytte på.
-
The Incomparable blir med som podcastnettverk, selve hovedpodcasten er interessant, men mange av de andre faller også i smak. Jeg hører hver uke på TV Talk Machine, The Vulcan Hello og Game Show. Og mange av episodene under TeeVee-flagget.
-
The West Wing Weekly. Hrishikesh Hirway og Joshua Malina (skuespiller, ødelegger av West Wing fra sesong 4) snakker om en episode av West Wing for hver episode. Med gjester med bl.a. skuespillere fra serien, Sorkin selv, manusforfattere og andre som kan ha innblikk i temaer som diskuteres i TV-serien. Morsom og lærerik, og med cirka en episode i uka så er det for min del et greit tempo å følge med på en gjentitt av serien.
Film
-
Årets høydare var jo selvsagt The Last Jedi, som jeg har planlagt å skrive litt mer om på egen hånd. Men 8-10 tomler opp for den.
-
Spotlight som vant Oscar for beste film i 2016 dokumenterte jobben Boston Globe gjorde for å avdekke den katolske kirkens arbeid med å skjule de overgrepene som ble utført av kirkens menn. Den type jobb vi liker å se at pressen vår gjør, men som vi ofte glemmer av når vi lar oss irritere av overskrifter som skal lure oss til å klikke på dem.
-
Jack Reacher: Never Go Back. Tom Cruise er ikke akkurat min Jack Reacher, men en grei filmatisering av ei grei bok i Reacher-serien.
-
John Wick: Chapter 2. Ikke like «WOW» som den første, men Keanu Reeves er fortsatt kul, og denne alternative underverdenen er morsom. Og masse herlig action/gladvold.
-
Dunkirk er en merkelig film. Du har det som foregår på stranden. Du har alle privatbåtene som er på vei fra England. Og du har pilotene i sine Spitfires. Og lenge føles det ut som det er veldig separate historier på forskjellige tidslinjer. Men de kommer til sammen til slutt. Og det er egentlig overraskende lite eksplosjoner til å være en moderne film (om jeg husker korrekt), men det som er mest minneverdig er faktisk den minimale dialogen som er i filmen, mange scener med ingen eller få ord som blir ytret.
-
Baby Driver er nesten mer en super mix-cd som tilfeldigvis også er en film, enn en film med et kjempebra lydspor. Filmen er grei, litt for lett på kuppene som blir gjennomført og synes slutten ødelegger litt for mye, blir litt for fantastisk.
-
Atomic Blonde. Charlize Theron sparker rompe i Berlin i tiden rundt murens fall. En herlig fargepalett og behersket bruk av actionscener (og etter actionscenene viser hva slåssing og fall faktisk gjør vondt) gjør den severdig.
-
Arrival. Den var ikke helt som jeg trodde den skulle være basert på det lille jeg hadde sett av trailere. Men jeg likte den.
-
Wonder Woman. Slutten ble kanskje for effektglad, men frem til da var dette en meget underholdende og sjarmerende superheltfilm. Og morsomt å se at det ble en suksess for alle jenter og damer som har manglet et superheltforbilde.
TV
Det blir jo litt TV, men normalt sett så ser jeg ikke mer enn en eller to episoder hver dag. Må jo reservere tid til både å lese litt, spille litt på PS4/Switch, og høre på podcaster. Men noen ganger blir det litt «binging» som ungene kaller det. Særlig når man har vært «a bit under the weather». Men normalt sett så har jeg prøvd å unngå å se mer enn en episode eller to om dagen. Er det en bra serie så varer den litt lengre, og i tillegg så har jeg begynt å synes at det å se for mange på rad er slitsomt. Komiserier er vel unntaket, noe som vil gjenspeiles på listen.
-
You Me Her handler om ekteparet Jack og Emma som i håp om å krydre opp ekteskapet møter Izzy, spilt av Priscilla Faia som er full av jeg-vet-ikke-hva. Sjarmerende serie.
-
Game of Thrones begynner jo å ubønnhørlig å nærme seg slutten. Der man i tidligere sesonger har brukt episoder på å flytte seg fra en del i Westeros til en annen, så virker det nå som om alle har tilgang til jetfly. Sett opp mot de andre sesongene så har det kanskje gått litt fort, men det er fortsatt stor underholdning.
-
Etter mange forsøk klare jeg endelig å komme meg videre fra episode 1 av Veep der Julia Louis-Dreyfus spiller den ambisiøse og lite empatiske Selena Meyer, som er visepresident i USA. Som oftest en komiserie, men noen ganger minner det nesten mer om et dokudrama med tanke på hvem som styrer nå.
-
Som med Veep, så hadde jeg også litt problemer med å komme igang med Parks & Recreation, men der har rådet fra mange vært å hoppe over første sesong, noe jeg til slutt også gjorde. Amy Poehler er bare herlig som Leslie Knope, og Nick Offerman er ikke så aller verst han heller.
-
Lucifer handler om Lucifer som er litt lei jobben sin og heller vil leve i englenes by bittelitt. En morsom vri, og Tom Ellis er perfekt i rollen.
-
Halt and Catch Fire starter på 80-tallet under hjemmedatamaskinens spede begynnelse. Har bare sett første sesong til nå, men likte det jeg så, og ut i fra det jeg har hørt og lest så er det jo de tre neste sesongene som er de beste.
-
Silicon Valley tar sikkert Silicon Valley på kornet. Underholdende er det i alle fall.
-
Bosch er en lettfordøyelig detektivroman i tv-form. Bedre enn de fleste politiserier, og har en flott samling av skuespillere.
-
Brooklyn Nine-Nine er en av mine favoritter. Helse ensemblet er fantastisk, men Andre Braugher som Raymond Holt er simpelthen vidunderlig.
-
The Good Place var med på listen for 2016, og kommer nok også med listen for 2018. Og den vrien på første sesong, oh la la. Noe av det beste jeg har sett. Og det i en komiserie. Kristen Bell, William Jackson Harper, Jameela Jamil, D’Arcy Carden, Manny Jacinto og Ted Danson er fantastiske.
-
Master of None. Aziz Ansari er slitsom i Parks & Recreation, men har heldigvis tonet det ned her. Og Alessandra Mastronardi er en åpenbaring.
-
Jeg har bare riktignok sett fire av de åtte episodene som er lagd av Legion, men jeg har sett nok til å ha den med på denne listen.
-
Billions var med i 2016, og er med i år igjen. Driver vel ikke akkurat nybrottsarbeid, men er underholdende og velspilt.
-
Better Call Saul pågår fortsatt i et bedagelig tempo, men bør nok begynne å få opp farten her. Det hjelper nok at dette er en serie som slippes med en episode i uken på Netflix.
-
Unbreakable Kimmy Schmidt er fortsatt herlig absurd.
-
Wagner Moura som Pablo Escobar i Narcos var en strålende tv-opplevelse. For en skuespiller.
-
Star Trek Discovery er ikke din fars Star Trek. Jeg har aldri vært særlig tiltrukket av Star Trek som univers, Star Wars mer min ting. Men Discovery er virkelig et friskt pust.
-
Mr. Robot fortsetter å leke med forventinger og historiefortellinger. Det er ikke mange serier som venter til episode tre av sesong tre til å forklare deler av det som skjedde i siste episode av både sesong en og to. Men Mr. Robot gjør det.
-
Travelers er en søt liten canadisk sci-fi serie som omhandler tidsreiser som er satt til nåtid. Og klarer med få ressurser og enkle grep fortelle en interessant historie. Og basert på det jeg har sett av sesong to, gode sjanser for at den er med på neste år liste også.
Noen skuffelser har det også vært. Homeland er ikke like ille som sesong to Homeland, men det kan virke som om idéskapet begynner å bli litt tomt. Blir spennende å se hva de klarer å få til i kommende sesong. Sherlock begynner å bli litt smart for seg selv. Bortsett fra Mary Elizabeth Winstead som Nikki Swango, så var tredje sesong av Fargo bittelitt skuffende. Og The Americans fikk vite i god tid at i tillegg til den kommende sesong fem så skulle de også få en avsluttende sjette sesong. Kanskje det var det som gjorde at den nest-siste sesongen ble treg som sirup og lite spennende. Selv om Keri Russel og Matthew Rhys fortsatt er strålende i sine roller. Og det er fortsatt herlige scener med fantastisk musikk.
Annet
Selv om jeg fikk mine Airpods i 2016, så fortjener de en plass for 2017. Jeg har knapt nok brukt noen andre alternativer i mine ører. iPad Pro 10,5 sammens med Apple sin blyant og tastaturdeksel en glimrende MacBook erstatter i mange sammenhenger. Og for å ikke glemme iPhone X. Som selvsagt er den beste iPhonen Apple noensinne har laget (som alle nye iPhoner tross alt er. iPhone 8 hadde tittelen i noen få uker). Og til slutt så klarte Nintendo å overraske oss alle med Switch. Nintendo har greid å dytte ut sine egne titler i et overraskende fornuftig tempo, og det skader heller ikke å lansere med Zelda og avslutte året med Super Mario. I tillegg finnes det mange interessante indie-titler og andre interessante spill fra tredjeparter.
Lyssabelteorien
Denne ble lagt til leselisten før premieren, men ikke lest før etter at jeg hadde sett filmen. Interessant å lese etter å ha sett filmen.
You’ve done it. I’ve done it. We’ve all had something to say on this matter because we all know that the second movie in this trilogy, The Last Jedi, will contain “the twist” that defines the new generation of Star Wars, in the same way The Empire Strikes Back did for fans in 1980.That said, J.J. Abrams has given us a lot to go on when it comes to explaining Rey’s back story. But even if you don’t believe his comments that Rey’s parents don’t appear in The Force Awakens, there’s ample evidence within the movie itself to support that her parents are not Skywalkers, Solos, or Kenobis. And they’re certainly not anything related to Palpatine because that would be far too complicated for these movies to explain.