Etter ørten gjentitter. Seriefinalen til The Good Place er den beste seriefinalen noensinne. Vel. Topp to i alle fall. Scrubs er også med i diskusjonen.
Premisset hjelper jo en del. Men Mike Schur er jo også en superb serieskaper.
Har holdt meg hjemme de siste dagene med en kraftig forkjølelse. Blir fort klar i hodet og øyene, så det er egentlig ikke vits å se på noe. Så da har jeg hørt på alle episodene av Low Defintion. Mye moro.
Ting man har lært etter å ha lekt med en 13,3" laptop de siste dagene. Windows setter av en eller annen grunn default skalering til 150%, noe som vel gjør at en skjerm med oppløsning 19201080 oppleves som 960540.
Uansett, fortsatt ikke fan av 16:9 på en 13,3" skjerm, og min mistanke om at en 14" er litt mer passende styrkes når jeg ser denne. Men det virker mer som et problem med at Windows kunne vært bedre på skalering, og at PC-produsentene burde valgt bedre oppløsninger for skalering. 19201080 blir muligens litt for lite. 25601400 burde vært normen.
Ting jeg hadde en mistanke om før jeg kjøpte en 13,3" Windowslaptop med 16:9 ratio: at skjermen vil føles for bred og lav.
Ting som jeg vet etter at jeg har «lekt» med en HP Dragonfly i et døgns tid: at en skjerm som er 13,3" stor og har en 16:9 ratio føles for bred og lav.
Etter å ha sjekket tallene på Screen Size Calculator, så bør man vel opp i en 14" for at det skal føles nogenlunde greit. For min del.
Litt synd, fordi det er en lekkerbisken. Bra tastatur. Lekkert design. Innebygd LTE. NORSK tastatur, ikke noe av denne pan-nordiske vederstyggeligheten vi som oftest får her i Norge. Så, kommer vel til å benytte meg av det åpne kjøpet, og kanskje avvente neste generasjon av X1 Carbon i stedet. Selv om jeg også har begynt å akseptere at jeg kanskje må akseptere pan-nordisk tastatur. Og da blir en Dell XPS 2 in 1 interessant. Selv om en bekjent sier fysj og æsj til XPS.
Har begått et kjøp for å leke meg litt med Windows.
Hørte på siste episode av TV Talk Machine der Tim og Jason pratet om at analysen til Netflix tilsier at det å lage en serie som varer mer enn fem sesonger sannsynligvis er å kaste perler for svin. De fleste serier har kanskje en idé om hva sesong 5-6-7 osv skal til handling, men grunnideen kanskje holder for de fire første og knapt nok det. Skaperen av The Crown hadde visst planer om seks, men nå blir det visst bare fem.
Ikke vanskelig å være uenig i den analysen. For enkelte av seriene jeg følger med på som har kommet til sesong 5 eller høyere, så er grunnen til at jeg i det hele tatt ser på de rett og slett gammel vane, og at de mer begynner å føles som jobb.
At det også er for mange episoder/sesonger av en serie som er ferdig er også til hindring for at nye tittere vil velge å se den. Det er nok ikke mange som f.eks vurderer Arrow og blir glade av at de kan se frem i mot 170 episoder.
Ting vi mistet i brannen 📚
Ting vi mistet i brannen er en novellesamling av Mariana Enríquez som er februarboken i @enslagsbokklubb. Personlig er jeg ikke en stor leser av novellesamlinger (i den grad jeg kan kalles en stor leser av noe). Kan bare huske En fremmed jeg kjenner som var en favoritt fra 2015.
Denne derimot er jeg ikke en fan av. Starter litt tregt og hopper litt over alt. Selv om det mot slutten skjer en vridning mot kvinner og skuffelsen deres over mannen i sitt liv over til at enkelte menn er psykopater som ødelegger kvinner. Skjønner at det er et viktig tema. Mental helse er også et element. Noen av historiene hellet litt mot å være grøssere, og en av de giddet jeg ikke å lese ferdig fordi den ble for creepy. That’s not my jam.
At dette opprinnelig var en bok på spansk som er oversatt var neppe heller til hjelp. Følte at språket var litt stakkato. Ikke ulikt denne posten.
En podcast om The Good Place (garantert ikke fri for spoilere)
Hørte på en podcast om siste episode av The Good Place laget av det jeg antar er fans av serien. Har prøvd å høre på den før, men den falt ikke i smak.
Men valgte å høre på den siste episoden. To ganger. Vel. Første gang varte i cirka 10 minutt før jeg ytret «men herregud da» og slettet episoden. Andre gang så klarte jeg å høre den ferdig.
Men når jeg skriver «… laget av det jeg antar er fans av serien.», så er det en antagelse jeg er litt usikker på. For her var det flisespikking på høyt nivå over hver eneste lille detalj i episoden og uenighet om kunsteriske valg. «Åja, Tahani var plutselig venner med søsteren sin» (noe man hadde faktisk lagt opp til i forrige sesong da de gjorde opp med hverandre i Budapest). Hvor kom det i fra sånn plutselig lurte de på og mente at dette og mange andre utviklinger burde ha blitt forklart nærmere. I siste episoden som dekket et tidsrom på noen tusen Bearimies.
Eller valget med at Michael ble forvandlet fra demon til menneske på jorden i Ted Danson sin skikkelse og ikke en yngre versjon. Ja, ok. Hadde vært merkelig om dette var første episode i en ny serie, da hadde det kanskje vært mer naturlig å bruke en eldre person som ble forvandlet til en yngre. Men i seriefinalen? Da synes de at man bør bytte ut en av de bedre figurene i serien med en ung spirrevipp fordi det er mer «realistisk»?
Og nå driver jeg flisespikking av en podcast laget av noen glade amatører. ARGH. Skulle nok ikke ha lastet ned podcasten på nytt etter første forsøk.
Virkelig IMDB, ingen andre titler som hadde vært mer sannsynlig bare fordi man ikke har med et utropstegn i søket?
Relatert, så Shazam! i kveld. Grei nok superheltfilm med et hint av Big i seg.
Joker 🍿
Joker er også en film som har vært litt snakkis på grunn av Joaquin Phoenix sin tolkning av Joker. Og etter å ha sett den i kveld kan jeg jo skjønne det.
Ikke at jeg har sett han i så mange filmer når jeg ser gjennom listen hans på IMDB, men i de jeg har sett han i har han alltid vært strålende. Så også i Joker. Men det er også hele beholdningen i filmen etter min mening. Bortsett fra farsfiguren gjennom TV i Robert de Niro tolkning av Murray Franklin som er grei nok (grei nok bruk av de-aging her også), så er alle de andre karakterene veldig perifere.
Er kanskje sånn det skal være når man skal fremstille en av de mer klassiske superskurkene, om hvordan Arthur Fleck ble Joker etter en svært så dårlig barndom og oppvekst med psykisk sykdom og en spesiell mor. Men en glimrende rolletolkning gjør ingen film.
Slutt med The Good Place, men heldigvis er jo Brooklyn Nine-Nine tilbake. Morsomt å høre på den offisielle podcasten også. Marc Evan Jackson kan jobben med å være podcastvert.
Så riktignok ikke på Superb Owl (bortsett fra de siste ti minuttene i reprise). Men jeg har spilt av pauseshowet en del ganger. Samt Shakira på Apple Music en del. Grei energisk musikk til arbeid.
Uncut Gems 🍿
Det var mye snakk om Oscar for Adam Sandler for Uncut Gems. På sett og vis kan jeg skjønne det, selv om Adam Sandler spiller som Sandler gjør uansett om det er komedie eller seriøst. Og den ble avsluttet med et «JØSS. WOW».
Men i hovedsak er det en film om usympatiske mennesker som oppfører seg usympatisk og gjør usympatiske ting. Bastardcoated bastards with bastard filling enkelt og greit. Ofte klarer man å lage interessante filmer om slike personer og miljøer, men ikke denne gangen. Dialoger er i hovedsak hyling og skriking. Det er mye shaky-cam, og summa summarum blir det slitsomt og uinteressant for min del.
Har jo lenge tenkt tanken på å skaffe meg en Windows laptop for å kunne friske opp kunnskapene om Windows og noe jeg også kunne installere Linux på. Basert på krav og ønsker har jeg lenge hatt lyst på en Thinkpad X1 Carbon, men gen 7 som «kom» sommeren 2019 var litt skuffende, dog akseptable. Men andre ting gjorde at det ble utsatt og utsatt, og til slutt ble det nesten like greit å vente på neste generasjon. Og i mellomtiden har jeg lagt merke til en HP Dragonfly som virker meget interessant funksjonsmessig osv.
Samt at den ser særs snerten ut kontra X1 sin litt mer pragmatiske utseende.
Årets Superb Owl var den første på minst 20 år, kanskje mer, der jeg ikke gjorde en innsats med å se den. Har alltid begynt å se den etter midnatt og brukt å sett på den så lenge den er interessant. Har jo hjulpet at jeg før brukte å se den ute med bekjente, men begynner å bli noen år siden det.
Og før brukte jeg alltid å ta fri fra jobben på mandagen. Men ikke i år. Det fristet ikke med å være oppe hele natten. Men har sett de siste 10 minuttene. Og hadde jeg vært våken så hadde jeg heiet på Chiefs (er det ikke Bills heier jeg som oftest alltid på AFC-laget).
The Young Pope begets The New Pope. Har sett første episode. Jeg digger stilen og tonen i serien, og bruken av musikk.
Ikke nok med at serien er omme, det var også siste episode av The Good Place Podcast. Men de avsluttet jo storveis med over en tre timers samtale mellom Mike og Marc (og Drew Goddard kom med innspill histen og pisten).
This forkin show.
The Good Place 📺 (kan inneholde spor av spoilere, i alle fall om man har vært lovlydig og bare sett det på Netflix i Norge)
Da var det slutt. The Good Place har gått gjennom døren og sluttet å være en del av universet. Morsomt og vemodig. En av de bedre serieavslutningene jeg har opplevd.
Denne perfekte og unike komedieserien som aldri sparte på kruttet, og brukte episoder på å få fremdrift i historien der andre serier ofte ville ha brukt sesonger. Ikke noe trå i vannet her nei, full fart fremover.
Kanskje de kunne ha presset en sesong eller to til ut av historien, men alt i alt så er det nok bedre at de slutter på topp og etterlater oss et ønske om mer enn det motsatte.
Sesongene 2 til 4 greide kanskje aldri å skape magien fra den første sesongen, selv om det kanskje er den 13. episoden i første sesong som alene skapte den magien og uten den så hadde den første sesongen kanskje vært på samme nivå som alle de andre. Likevel fire sterke sesonger. The Ringer rangerte alle episodene, og allerede på 51. plass (aka siste plass) var jeg uenig. Men så innså jeg jo at selv denne serien måtte ha noen på siste plass, og bortsett fra en topp 10, så begynner det jo å bli litt hipp som happ hvor man plasserer alle episodene. Og uansett er dette en serie som skal ses på nytt. Og på nytt …
En annen ting som gjorde serien perfekt er jo at under innspillingen av sesong 3 så fant de ut at det å lage en podcast som serien var en smart ting. Marc Evan Jackson «I play Shawn» var perfekt som vert, og hvordan podcasten roterte med å ha skuespillerene, manusforfattere, regissører og alle andre mulige folk foran og bak kameraet økte bare min kjærlighet til serien. Det er morsomt og interessant høre på folk som virker til å være genuint glade i hverandre fortelle om alle store og små detaljer om hvordan en slik serie lages.
Så da hever jeg glasset for en skål, og sier farvel til alle motherforking ashholes and benches.
Tok en gjentitt av den første Jack Reacher filmen i går. Basert på One Shot som også var den første boken med Jack Reacher jeg leste. Tom Cruise er en herlig skuespiller, og spiller med bravur som actionhelt i mange filmer. Men har man lest bøkene og fått med seg den fysiske beskrivelsen av Jack Reacher, så er det vel ikke akkurat Tom Cruise man tenker på først.
Likevel, så gjør han jo en grei figur og gir oss en forestilling som ikke er den mest Tom Cruisete.
Og ved andre titt så var det jo fryktelig morsomt å se den scenen der Reacher undersøker et hus og blir angrepet på baderommet av to stykker bevæpnet med balltre og brekkjern. Morsom og brutal scene.
“If the idea of monopoly were Beyoncé, then monopsony would be Solange. They’re close sisters, yet their styles are pretty different.”
[Joan Robinson og monopsony] (https://www.npr.org/sections/money/2019/06/18/733510647/apples-buying-power-and-the-woman-who-named-it)