Papirhuset 📺 (endelig ferdig med skvipet)

Fra en tenkt samtale:

«Gjort noe spennende i helga?»
«Tja, jeg brukte søndagen til å vaske litt klær og hate-se de siste fem episodene av Papirhuset.»

There will be spoilers 📯

Så var jeg endelig ferdig med å se denne serien som startet godt, men av naturlige grunner fikk lov til å fortsette og dermed bli en tynn suppe av hva som gjorde det første kuppet spennende (synes det er naturlig å dele serien opp etter kupp, og ikke etter sesong).

Jeg brukte vel ca. to uker på å se de første to eller fire sesongene (Netflix og IMDB har den som fem totalt, mens Trakt og TVDB har den som tre) eller 31 episoder eller færre (den spanske originalen hadde lengre men færre episoder elns). Det var påske. Og lockdown. Og på jobben hadde vi akkurat blitt ferdige med et prosjekt som måtte bli ferdig ettersom der vi hadde utstyr skulle bli et hull i bakken.

Men påske og lockdown er jo god nok grunn til å se på massevis av serier. I min første post så sammenlignet jeg den litt med Prison Break, en serie jeg i utgangspunktet syntes var spennende, men når jeg ble klar over at den skulle ha flere sesonger (fordi den var en suksess) så surnet jeg på serien, fordi jeg skjønte hvordan dette kom til å gå og kuttet ut.

Men da var det ikke påske. Og lockdown. Og helt utslitt etter et stressende prosjekt på jobben. Så selv om jeg skjønte hvor det bar hen, så var det interessant. En stund.

Samt at det er litt deilig å høre masse dialog på spansk. Skal ikke undervurdere det å se på en serie der dialogen er på et ukjent språk. Og jeg likte intromusikken.

Sånn historiemessig var nok det første kuppet sånn der passe. For å sitere meg selv fra 2020.

Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.

Grep man er vant med fra andre serier, som f.eks Forbrytelsen. Det er ting man ikke legger merke til om man ser en serie fra uke til uke. Men når man sluker hele serien på ei uke pluss, så blir det grep man blir veldig var på. Den spennende situasjonen på slutten av episode X får ikke samme effekten når man starter å se på episode Y tre sekunder etterpå.

Jeg husker ikke helt når jeg surnet på Papirhuset, men jeg gjetter nok på at hadde serien sluttet med det første kuppet og at alle kom seg unna, så hadde jeg nok vært enig i scoren 8.2 som den har på IMDB.

Men har man suksess blir kravet om at man må bygge på suksessen. Det kan hende at planene for det andre kuppet på den Spanske Sentralbanken var noe de allerede hadde kladdet på sånn i tilfelle serien ble en suksess. Jeg vet ikke. Men grep som var gode (og sånn helt passe) får ikke samme schwungen når de blir repetert. Og repetert. Pizza er godt, men de fleste normale mennesker ville ha blitt lei om det er alt man får servert.

Og for å sitere meg selv igjen:

Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.

Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.

Har nevnt det før at jeg liker kupp-sjangeren. Det er noe med å se noen gjennomføre en god plan. Og ja, man forventer jo en tvist eller to. Og at de som utfører kuppet har tenkt på alle mulige eventualiteter. Og at det til slutt går bra. Selv om det så hårete ut en gang eller to.

Men Papirhuset overskrider all fornuft om hvordan «professoren» klarer å forutse og planlegge alt. Egentlig blir det aldri spennende når man vet at alle de gangene det blir hårete (ørten ganger hver episode) så går det bra til slutt, så blir det egentlig ikke spennende.

Jeg så første episode av siste sesong i september 2021, og brukte da altså 17 måneder på å se ti episoder.

Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.

Fikk dessverre ikke ønsket mitt oppfylt, men får håpe på en liten to-episoders miniserie der Oberst Tamayo reiser verden rundt og rydder opp.

Fordi når man har hatt en serie på 11 hele tiden, så blir det vanskelig å gjøre det mer «spennende». Annet enn å ha masse situasjoner der ranerene og politi sikter på hverandre med våpen, og til tider skyter fryktelig mye mot hverandre. Og uten at noen egentlig dør. Og ser det ut som at noen dør, så er de sikkert tilbake i neste episode uansett. Og alt drukner under store mengder med svulmende musikk. Det blir så latterlig.

Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.

Det ble slutten for serien antar jeg, men jeg fikk ikke ønsket mitt oppfylt (vel, noen døde ble det som de smørte tykke lag med patos (bruker nok ordet feil her , men men 🤷🏼‍♂️)).

I retrospekt er det litt fascinerende hvordan min oppfatning av serien endret seg mellom de til halvdeler. Skulle nok bare ha sett det første kupppet. Til slutt er dette eneste beholdningen fra serien. Bella Ciao altså.