Prosessen mot Viggo Kristiansen 📚

Prosessen mot Viggo Kristiansen av Bjørn Olav Jahr. Hadde egentlig ikke tenkt å lese denne etter å ha lest forrige bok om samme sak fra samme forfatter, men i romjulen så jeg at den var tilgjengelig for lån i Allbok, så da ble det lån og ferdig lest på 3 eller 4 dager. Husker ikke helt.

I motsetning til forrige bok så har jo denne mange kildereferanser. Ikke at jeg sjekket de. Men antar Jahr har kontroll på tingene (selv om det er henvisning til en sak der en av bistandsadvokatene i forbindelse med en klage lister opp 24 feil i hans forrige bok, og bortsett fra den ene (som går på at faren til en av jentene ikke flyttet til et annet sted og bygde et nytt hus, men pusset opp et gammelt hus) så nevnes det ikke hva de 23 feilene visstnok var. Så det er jo for meg uklart om eksempelet er den største eller minste feilen.

Første 70 sider handler om saken, de neste 50 handler om bevisene, og de siste 250 (alle tall er ish) handler om prosessen vedrørende VK sine forsøk på gjenopptagelse og hans liv i fengsel. Siste del blir jo litt meta ettersom en del handler også om kritikken Jahr har fått og debatter og diskusjoner vedrørende hans forrige bok.

Som nevnt i omtalen om forrige bok så var jo mobilbeviset godt nok til å bevise VK sin uskyld etter min mening. Eller i det minste skaper den store problemer for påtalemyndighetenes tidslinje som burde medført rimelig tvil om skyldspørsmålet. Men ser man på dynamikken mellom JHA og VK og duoens oppførsel mot andre mennesker sett opp mot detaljene vedrørende DNA-analysene fra Spania og RMI, der enten påtalemyndigheten har mistforstått detaljene eller så har ekspertisene villedet påtalemyndightene til å tro at det garantert var to gjerningspersoner så var det jo i mine øyne forståelig hvorfor begge ble tiltalt.

Siste del gir jo et fascinerende innsyn i soningen til VK, om det er den fulle sannhet er jeg jo usikker på, men standpunktet til VK om at å søke om prøveløslatelse osv er å innrømme skyld er jo beundringsverdig. Og føles jo litt kafkaesque når en del av kritikken mot VK sin manglende rehabilitering i Ila sine øyne var at han fortsatt nektet å innrømme skyld for det han var dømt for.

Ellers er det jo fortærendes at dette er en sak som ble gjenopptatt minst 10 år for sent, for det burde ha vært såpass med tvil vedrørende DNA-analysene, særlig sett opp mot mobilbevisene.

Ellers er det jo noen pårørende som ikke akkurat fremstår i et positivt lys.

I VG blir Berit Andersen, moren til Jan Helge, intervjuet. «Jeg er så forbanna at jeg ikke engang klarer å lese boka ferdig. Dette må være det største overtrampet som noen gang er begått mot en ikke-kjendis i Norge», sier Andersen og mener det er «skremmende at en journalist setter seg over fagfolk».

Sånn rent bortsett fra at sønnen din var den eneste det var fysiske bevis i mot, og han innrømmet (samt ble dømt) å ha drept den ene av jentene. Og strengt tatt fortjener nå å dømmes for det andre. Jeg håper virkelig at det blir tatt ut tiltale igjen.