Ack. Ferdig med langfri, og tilbake til jobb i morgen. Og jeg har nesten klart å bruke opp alle feriedagene fra i fjor.
Ack. Ferdig med langfri, og tilbake til jobb i morgen. Og jeg har nesten klart å bruke opp alle feriedagene fra i fjor.
Bestemte meg for å være «fornuftig» og bestilte en basemodell M2 Mac Studio.
Fredag føltes som lørdag, dagen i dag har at en veldig søndagsvibe. Så blir litt spent på hva morgendagen føles som. Og ikke aller minst på mandag som er siste feriedag.
Benyttet sjansen i dag, helt på tampen av årets sommerferie, å se på Oppenheimer på IMAX.
Som det meste av Christopher Nolan har regissert, en strålende film. Ja, den er tre timer lang, men så lenge helt banale enkle filmer nå insisterer på å være nærmere 2,5 timer i stedet for 1,5 timer, så begynner man dessverre å bli litt vant til det.
Men når håndverket er bra, så kan det tolereres.
Er det noe å utsette på filmen så er det vel det bruken av forholdet mellom Oppenheimer og Tatlock. Det mangler vekt, og bærer mer preg av å få med puppene til Florence Pugh i noen scener, enn å ha særlig innvirkning på resten av historien. Ellers så er det jo en veldig mannete affære. Der de fleste rollefigurer fylles av kjente fjes. Er vel en av fordelene med å være Christopher Nolan.
Midt i filmen var det en eksplosjonsekspert som het George Kistiakowsky som gjorde at jeg tenkte «jøss som han ligner på … på … han der ja … Trond Fausa». Så noen scener senere, «det må jo være Trond Fausa». Og ja, fikk sett navnet hans i rulleteksten når filmen var over.
Alt i alt, en strålende film jeg neppe kommer til å se på nytt med det første.
PS: Benny Safdie som Edward Teller er en merkelig opplevelse. Mest fordi Safdie ser så … utenomjordisk i filmen.
Det var jo for så vidt greit å reise gjennom Østerdalen. Selv om toget ikke hadde den sedvanlige komforten (ikke kafevogn, vondere seter, trangere mellom seteradene).
Men greit å kjede seg i 8 timer (vel, så på gamers.nexus sin video om Linus, hørte på noen podcaster og litt musikk).
Litt interessant om litt av kampen om å få folk tilbake til kontorene. Ikke like ille i Oslo tror jeg, men det har vært spor av samme «panikk» hos enkelte der også.
When the pandemic hit, these landlords did something even dumber. As The Financial Times states, they took advantage of “nearly free money” from the Federal Reserve to buy up “trophy office buildings.” Now that everyone is embracing remote work, they can’t lease that office space to anyone. They have a bunch of zombie office towers.
Ah, der var Power med in DNB sitt supertilbud. Så 15% rabatt på Apple Ting. Så er spørsmålet om jeg skal være fornuftig eller idiot når det gjelder tilbudet.
(strengt tatt så er vel egentlig ikke valget mellom fornuftig eller idiot, men heller «idiot eller alle mors idiot»).
NRK har en grei artikkel om vannskillet i Norge. Som er en grei forklaring på idiotiske kommentarer som denne:
DET VAR EN FØKKINGS FLOM. Jeg er kanskje så sikker på at posteren nok mente at det er ikke geografien eller klimaet som er årsaken til at det er kaos, men håpløse østlendinger mot sindige vestlendinger.
I vest er terrenget brattare og meir kupert. Det gjer at vatnet renn fortare.
I aust er naturen flatare. I tillegg er elvane færre og større. Det betyr meir vatn i kvar elv.
Og forskjellene i at det er som er rødt et sted er knapt nok gult et annet sted.
Dersom det kjem 80 mm nedbør på 24 timar på Austlandet, utgjer det ekstrem fare på raudt nivå.
Same mengda regn når ikkje eingong opp til gult farenivå på store delar av Vestlandet.
Eller kanskje jeg har bodd for lenge på Østlandet og føler meg truffet. Nah. Det er nok bare ignoranse og hat mot Østlandet fra periferien.
Så. Dårlig kvalitetskontroll? Nesten som å skrive «military grade encryption».
Må kunne sies at SJ sin informasjon om togtilbudet mellom Trondheim og Oslo i disse dager ikke akkurat her helt optimalt. Burde jo være mulig å øke tilbudet via Østerdalen litt.
Hjelper ikke akkurat at Entur ignorerer rute via Østerdalen når jeg skal søke etter billetter.
Selv om jeg har ferie, så måtte jeg benytte sjansen til en liten powwow med en kyndig it-mann i Bartistan. Så når jeg skulle returnere tok jeg nærmeste buss til sentrum i stedet for å gå i 5-10 minutter for å komme til et mer sentralt knutepunkt.
Ikke hadde jeg det travelt, og det var også kjekt å kjøre en liten omvei for å se alle endringene som hadde skjedd i området der jeg gikk på videregående skole i hine hårde dager.
Mange forandringer, men mye som var likt i gamle dagene også.
Etter fem uker med å bare bruke Apple Podkaster for å dekke mitt podkastbehov, så er konklusjonen at det er litt blanda drops. Men det fungerer. Største minuset er at de har gjort det litt vanskeligere å velge neste episode jeg vil lytte på. Lytt nå og neste-køen er litt begrenset. Og når denne menyen kun viser nyeste episode av en podkast selv om jeg har flere eldre som jeg ikke har fått hørt på er det et lite minus.
Samt at Lytt nå har mer et preg av å prøve å få meg til å prøve ut andre podkaster basert på hva jeg følger/har hørt på. Det synes jeg hører mer hjemme under Utforsk.
Ser ut som det kan bli litt mer problematisk enn ønsket å komme seg fra Stiftstaden til Tigerstaden en gang i neste uke når årets sommerferie skal rundes av. Dømrade Hans.
Skal sies at nødvarsel på telefonen overrasker litt mer når det er et reelt varsel og ikke en forhåndsvarslet nasjonal test.
Hjelper ikke at man har dualsim og epleklokke med esim i tillegg.
Litt morsomt å lese om en alternativ sannhet om italiensk mat. Særlig ettersom det er morsomt og slitsomt å se på italienere henge seg opp i hvordan andre steder tolker og forandrer på mat som de anser som sitt.
Parmesan, he says, is remarkably ancient, around a millennium old. But before the 1960s, wheels of parmesan cheese weighed only about 10kg (as opposed to the hefty 40kg wheels we know today) and were encased in a thick black crust. Its texture was fatter and softer than it is nowadays. “Some even say that this cheese, as a sign of quality, had to squeeze out a drop of milk when pressed,” Grandi says. “Its exact modern-day match is Wisconsin parmesan.” He believes that early 20th-century Italian immigrants, probably from the Po’ region north of Parma, started producing it in Wisconsin and, unlike the cheesemakers back in Parma, their recipe never evolved. So while Parmigiano in Italy became over the years a fair-crusted, hard cheese produced in giant wheels, Wisconsin parmesan stayed true to the original.
og
Pizza is a prime example. “Discs of dough topped with ingredients,” as Grandi calls them, were pervasive all over the Mediterranean for centuries: piada, pida, pita, pitta, pizza. But in 1943, when Italian-American soldiers were sent to Sicily and travelled up the Italian peninsula, they wrote home in disbelief: there were no pizzerias. Before the war, Grandi tells me, pizza was only found in a few southern Italian cities, where it was made and eaten in the streets by the lower classes. His research suggests that the first fully fledged restaurant exclusively serving pizza opened not in Italy but in New York in 1911. “For my father in the 1970s, pizza was just as exotic as sushi is for us today,” he adds.
Jeg kan ikke si hvorvidt Grandi har rett i sine påstander, men det er jo absolutt en interessant vinkel. Som nok har en viss kime av sannhet. Og at mat og kultur uansett er noe som krysser landegrenser og tilpasser seg sitt nye miljø.
F.eks så har jeg jo lært at Carbonara skal lages med guanciale og pecorino. Men når jeg har sett videoer av førstnevnte og hvordan den ser ut når den brukes til carbonara, så sier jeg nei takk og bruker heller bacon. Og når det gjelder pecorino så er det en ost jeg en gang kjøpte for å lage «ekte» cacio e pepe. Jeg brukte nok litt for meget med pepper, men ellers var jeg fornøyd med resultatet med tanke på at jeg klarte å emulgere. Men smaken til pecorino ble litt skarp, og det er ikke min type ost. Så fremtidige carbonaraer (eller mer korrekt, min tolkning av retten) vil nok fortsette å bruke parmesan (samt bacon som tidligere nevnt).
Jeg synes matkultur er interessant. Hvordan ingredienser og retter flytter på seg i verden og får sine lokale vrier.
Det er ikke like interessant når det brukes av portvoktere, og avfeie nye vrier fordi det ikke er «autentisk».
Ferdig med The Spare Man av Mary Robinette Kowal. Som lydbok. Lest av forfatteren selv. Som gjorde en godkjent jobb.
Jeg har tidligere lest hennes bøker i Lady Astronaut serien, og fant den kontrafaktiske historiefortellingen interessant.
The Spare Man handler om Tesla Crane som er nygift, er på bryllupsreise til Mars. Igcognito. Så så da er premisset lagt for at dette er scifi, men i vårt solsystem. Og jeg tror det var noen hundre år frem i tiden. Viben er moderne cruiseskip ferie, dog litt mer eksklusivt.
Men en drap skjer, og Teslas ektemann blir mistenkt for det.
Lettbent underholdning som både føles langt frem i fremtiden, men med et hint av mellomkrigstidnoir.