SPECTRE er igjen årsaken til at James Bond må jobbe på eksotiske steder, denne gang i hovedsak i Istanbul. SPECTRE har en plan om å stjele et sovjetisk krypteringsmaskin som heter Lektor, og i samme slengen få hevn over James Bond fordi han drepte Dr. No. 007 får hjelp av en lokal ressurs, Ali Kerim Bey (spilt av meksikaneren Pedro Armendáriz).
James Bond sjarmerer en sovjetisk konsulatansatt Tatania Romanova og får hjelp av henne til å stjele Lektor. Etter hvert rømmer James og Tatania via Orientekspressen, der de blant annet møter litt motstand fra SPECTRE, greier de til slutt å komme til Venezia.
Med tanke på den kalde kriges så føles denne filmen litt mer normal. Britisk etterretning som kjemper mot sovjetisk etterretning (fra SMERSH). Plotet for filmen er også litt mer nedtonet enn de grandiose planene fra Dr. No.
I denne filmen ser vi også at James Bond slår damer, finner det litt upassende. Ikke at det kommer som noe sjokk, med noen få unntak så er jo de fleste kvinner i filmene kun objekter for James Bond.
Vi møter også Ernst Blofeld (fra halsen og ned) for første gang. Og ja, han har sin hvite katt i fanget.
Dr. No (1962) er den første filmen om James Bond, agent 007. Terence Young regisserer, mens Sean Connery er den første som spiller den ikoniske agenten, og etter manges mening den beste. Jeg er tilbøyelig til å være enig, Sean Connery har en fremstilling og tone som gjør at han eier filmlerretet. De eneste som kan konkurrere om dette etter min mening er de to siste. Men mer om det når jeg kommer til de filmene.
Den britiske etterretningen mister kontakten med sin stasjon på Jamaica og de finner fort ut at de som jobbet der ble drept. Og naturligvis blir James Bond sendt dit for å etterforske. I tillegg skal han også samarbeide med CIA for å finne ut om drapene har noe med at noen forstyrrer rakettoppskytninger fra Cape Canaveral. Dette er jo starten av romkappløpet. Her blir vi også kjent med CIA-agenten Felix Leiter, en rollefigur som vi kommer til å møte ofte i filmene, og Quarrel som er en lokal CIA-agent.
Handlingen gjør at Bond og Quarrel etter hvert kommer seg ut til en øy som heter Crab Key. Bortsett fra en lettere rasistisk behandling av Quarrel («fetch me my shoes» m.m) er det her vi også møter Honey Ryder, spilt av Ursula Andress. Scenen der vi ser den blonde skjønnheten stige ut av havet er minneverdig, men herregud så dum filmskaperene gjorde rollefiguren. De tok fordommen om blondiner og løp amok med den.
Bond og Ryder blir fanget og transportert ned til Dr. No sitt hemmelige hovedkvarter under vann. Her forteller Dr. No om SPECTRE (SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge, and Extortion) og hvordan han ødelegger for rakettoppskytningen med sin atomdrevne radiostråle. James greier etterhvert å rømme fra sin celle, frigjøre Honey, og ødelegge Dr. No sin hemmelige base.
Til å være en serie som nå har holdt på i 50 år er det mange ting som gjør Bond til Bond som allerede fra første film. Introen der 007 gjør noe urelatert til filmen vi skal se er med, introen med geværløpet og Bond som kommer fra høyre og skyter, samt sangen som spilles under den stilistiske tittelsekvensen. Hovedskurken med sin hemmelige base og fullt av lakeier.
Er Dr. No en god film? For sin tid var den nok det, selv om det naturligvis ser veldig gammeldags ut nå ettersom den baserer seg på en god del spesialeffekter for sin tid. Men samtidig, den inneholder mange av det vi anser som bondklisjeer.
Pitch Perfect er en film av typen college. Og masse a cappella. Regner med at alle forstår hva jeg mener når jeg kaller det collegefilm. Ikke at collegesettingen er så viktig for filmen. Lettere å skrive inn a cappella kanskje?
I tillegg har den en liten kjærlighetshistorie blandet inn. Men den er ikke så viktig, ei eller dominerer den.
Og naturligvis masse a cappella. Som på en måte fungerer greit. Jeg hadde tenkt å skrive at det var masse miming, men det kan faktisk virke som om en del av skuespillerene kan synge når jeg skumleser på IMDB. Uansett, a cappella i filmen fungerer på en guilty pleasureaktig måte.
Anna Kendrick gjør i alle fall en grei nok rolle for den type film, og hun har jo ansiktet som gjør at man tror denne 27 år gamle kvinnen begynner på college. Nusselig. I tillegg er jo Rebel Wilson veldig morsom.
Men en minneverdig film er det ikke. Men grei tidtrøyte.
Romanen handler om Peter Wessel, en norsk agent, som i hovedsak opererer i Midtøsten. Han har studert i Libanon, og vært aktiv som agent i Afghanistan. Og ellers vært mye rundt i området rundt Persiabukten. Boken starter med at Peter er på vei til Dubai sammen med kollegene Kåre og Ivanna for å møte en potensiell avhopper fra den iranske Revolusjonsgarden. Avhopperen har informasjon om våpen som skal smugles og brukes mot norske interesser i Afghanistan.
Som første forsøk på en spenningsroman leverer Nore et brukbart resultat. Det virker som om det er gjort gode og detaljerte bakgrunnsundersøkelser, og at forfatteren ellers har erfaring og kunnskap fra militæret og de hemmelige tjenester, samt med områdets geografi, historie og politiske realiteter (noe som ikke overrasker om man leser wikipediaartikkelen). Dog, han er litt glad i å bruke lokale ord uten å alltid forklare hva de betyr. ‘En norsk spion’ lider også til tider av litt høyttravende språkbruk og en del oppstyltet dialog mellom hovedpersonene (det er vel ikke normalt å bruke hverandres fornavn så ofte i en dialog?).
Men alt i alt er det et lovende første forsøk, og det er ikke vanskelig å se at Peter Wessel kan bli en ny Harry Hole. Nesbø brukte noen bøker (etter min mening) å etablere Harry som en ikonisk figur.
‘En norsk spion’ anbefales.
(Men forakter Nore mennesker med for høy BMI? Det virker som om han projiserer sin forakt for overvektige og feite mennesker gjennom Peter Wessel, men jeg henger meg bare kanskje litt opp i det ettersom jeg er tjukkebollafeit).
Taken 2 er oppfølgeren til de 60 beste minuttene med action fra 2008, Taken (filmen var jo naturligvis litt lengre, men jeg hopper som oftest over de 22 første minuttene).
Når man dreper albanere, så gjør man ikke det ustraffet. Liam Neesons rollefigur Bryan Mills oppdager det når faren til en av de han drepte i den første filmen vil ta hevn. På jobb/ferie i Istanbul prøver Murad Krasniqi (spilt av Rade Serbedzija) å kidnappe hele familien Mills.
Taken 2 er helt klart verdens nestbeste Taken-film, som igjen er en annen måte å si at Taken 2 er helt klart verdens dårligste Taken-film. Jeg hadde fryktet at den var dårligere basert på hva jeg har sett andre har sagt om filmen, noe den heldigvis ikke var. Men en bra film er det ikke. Jeg har sett verre filmer i genren, men det er nok bare budsjett og de involverte som gjør at det så vidt karrer seg over middelmådig.
Anbefales kun om man har 90 minutter tilgjengelig og har lyst å se en actionfilm sånn midt på treet.
Og neste repeterer vel en del av den første, men har også en liten del om hvordan man skal reagere om den blir servert med is.
Er bittelitt uenig i delen med on the rocks. Noen ganger synes jeg det er helt ålreit med en isbit eller to i en blended. Jeg bruker det ikke i single malt.
En liten liste over diverse ting jeg likte av det som ble spilt/lest/sett av meg i 2012. Noe som betyr at det nødvendigvis ikke ble utgitt i 2012. Det er heller ikke gjort en rangering.
Spill
Ballad Of Gay Tony. Ekstra historie til GTA IV som kom ut og ble kjøpt av meg i 2009, men ikke spilt før i 2012.
Unity of Command. Läckert strategispill.
Ellers? Øh … tja. Spilte alt for mange timer av Football Manager 2012, men det var noe jeg begynte å spille på i 2011. Samt en del Civilization V. De årlige sportsspillene fortjener ellers ingen omtale.
Innser dog at jeg fortsatt er litt flinkere til å kjøpe spill enn å spille de.
Film
Tinker Tailor Soldier Spy. Herlig film rett og slett. Handling og skuespill over effekter.
Drive. Herlig film rett og slett. Handling og skuespill over effekter. (jada, vet at jeg gjentar meg).
Argo. Kan si hva man vil om skuespilleregenskapene til Ben Affleck. Men regissere kan han.Og at han faktisk spiller bra i denne filmen.
Ruby Sparks. Romantisk film. Jeg ble forelsket. Veldig bra utført over en interessant idé.
Moneyball. Regneark og baseball. Jeg elsker det.
TV
Sesong 6 av Dexter. «Oh God». Man kan si hva man vil om cliffhangere, men dette var en av de bedre.
Alle sesonger av Breaking Bad. Fikk sett de fire første sesongene på Netflix. Det tok 2-3 episoder, men da var jeg hektet.
Last Resort. Selv om den ikke ble fornyet, så var den etter min mening den eneste interessante nye serien på allmennkanalene i USA.
Sesong 2 av Homeland. For et smil. Realismen er nok lav og klisjeene er der i rikt antall, men å se på hver episode, det må man.
Bok
The Art Of Fielding. Baseball. Potensiale. Driv. Å bli voksen. Kjærlighet.
Må bli flinkere til å lese igjen. 2012 har egentlig vært et dårlig år i så måte.
Jeg har ikke lest Hobbiten, så hvordan den første filmen er i forhold til boken kan jeg ikke uttale meg om, men jeg har både lest og sett ‘Ringenes Herre’. En trilogi på 1000+ sider ble til to filmer på rundt 3 timer og en film på 3 timer og 20 minutter. Hobbiten derimot er en bok på 300+ sider og første film er på 2 timer og 39 minutter.
Og ja, basert på bokens lengde og filmens lengde sammenlignet med ‘Ringenes Herre’ kan man trygt si at filmen er litt langtekkelig og er lite stramt redigert. Akkurat som barn kanskje har problem med å moderere seg når de er i en godtebutikk, så har Jackson problemer med å moderere seg når han lager film av Hobbiten.
Så selv om jeg egentlig ikke kan anbefale filmen er den likevel noe som bør sees. For såpass fascinerende er den verdenen Tolkien har skapt.
Boken handler om advokaten Malcolm Bannister som er utsatt for et justismord og er innsatt i et føderalt fengsel. Halvveis inne i dommen på 10 år blir en føderal dommer drept (en sjelden hendelse, visstnok bare skjedd fire ganger i USAs historie). Malcolm mener han vet hvem som gjorde det og ordner med en avtale om å slippe ut av fengsel før tiden samt pengene som er lovt for opplysninger som fører til at saken blir løst.
Er dette en god bok? Nei, det er den ikke. Lettlest og halvinteressant. Den minner mer om et manus+storyboard for en film med litt roman rundt. Men den kommer nok til å bli en grei film med et greit budsjett, som de fleste romanene til John Grisham.
Som roman er den en lettlest skuffelse.
Er ikke mye vits å bo i en haveby om man ikke gidder å plukke eplene.
The Expendables 2 er en helt grei actionfilm med mye falskt blod og uten handling, men med mange referanser til filmer i hovedsak fra 90-tallet. Sly, Dolph, Arnie, Chuck, Jean Claude og Bruce har hatt det moro med å lage en film sammens.
Så er du født på 70-tallet og tidlig 80-tall så er det en helt grei film der du nok legger mer merke til de tidligere nevnte referansene enn selve filmen. Den er ganske forglemmelig.
Argo er en film regissert av Ben Affleck, som også er hovedrolleinnehaveren. Selv om jeg trodde det var Ryan Reynolds i hovedrollen når jeg så plakaten for filmen. Det var noe med blikket.
Argo handler om gisseldramaet ved den amerikanske ambassaden i Teheran etter revolusjonen i 1979. Selv om mange ved ambassaden ble holdt som gisler, så var den seks stykker som greide å rømme, mens de gjemte hos diplomater fra forskjellige land.
Flere idéer for å få de seks ut av Iran ble vurdert, men til slutt kom Tony Mendez på planen med å lage et produksjonsselskap for en film med navn Argo, og så bruke falske kanadiske pass for å få de ut under dekke at de hadde vært på besøk i Iran for å finne innspillingssteder til filmen.
Man kan si hva man vil om Affleck sine prestasjoner som skuespiller (og i denne var han faktisk god), men at han er en flink regissør begynner å bli ganske klart.
Argo er malt flott i 1979/1980 koloritt, og bortsett fra litt malplassert kunstig spenning på slutten av filmen, så var det en underholdende film.
Eller James Bond som vi kjenner han bedre som. Agent 007, med rett til å drepe. Kjøpte for noen uker siden 50-års jubileumboks med alle 22 filmene som Blu-Ray. Og inspirert av The Talk Show når det fortsatt gikk på 5by5 har jeg tenkt å se på filmene i rekkefølge og skrive litt om hver film.
Safety Not Guaranteed er en indiefilm fra USA. Den handler om tre journalister (vel, en journalist og to aspiranter) i et magasin som utgis i Seattle. De skal lage en sak på en annonse fra avis som fanger interessen.
WANTED: Someone to go back in time with me. This is not a joke. You’ll get paid after we get back. Must bring your own weapons. I have only done this once before. SAFETY NOT GUARANTEED
Så journalisten Jeff, spilt av Jake Johnson og de to aspirantene Darius, spilt av Aubrey Plaza og Arnau, spilt av Karan Soni drar til byen der postboksadressen til annonsen er.
Vel fremme gjør de sin del for å finne mannen bak annonsen, samtidig som filmen blir splittet opp i tre historier. Noen skal finne sin ungdoms kjæreste, noen skal få pulings, og noen skal vokse som person. Eller noe sånt. Ettersom filmen er såpass kort som 1 time og 25 minutter (inkludert rulletekster) betyr dette at de tre historiene ikke får særlig mye kjøtt på bena. Idéen bak filmen er god, men det mangler en del på gjennomføringen for min del.
Likevel vil jeg anbefale filmen, den er verdt en titt.
