Bortsett fra å ha sett det ene memet på Twitter en dag, og lest at den handlet om «alkoholisert musiker hjelper talent», så var jeg ellers helt blank om A Star Is Born. Dette er ikke normalt sett den typen film jeg bruker å se, særlig de siste årene ettersom tiden jeg bruker på å se film har lenge vært på en nedadgående kurve (dog, den har et lite oppsving i år, det hjelper å ha fått Odeon på Storo).
Men filmen var litt av en overraskelse. Det er gode sjanser for at det er den beste filmen jeg har sett i år. Samspillet mellom herr Cooper og frøken Gaga var strålende. Den hadde et flott tempo og gode musikkscener. Og scenen mot slutten med hunden foran garasjen, så innsynet mot kjøkkenet opplyst av det røde neonlyset og hagen ellers opplyst av blinkende lys var så slående. Så dramatisk, men samtidig så subtilt.
Og når Ally går alene ut på scenen (selv om det fullt symfoniorkester der) foran en fullsatt konsertsal og synger I’ll Never Love Again så fikk jeg jaggu meg en klump i halsen. Og det var en del i salen som var mer empatiske enn meg.
Jeg oppgraderte en Mac Mini (2011ish) til SSD og mer RAM på jobben tidligere i år, og det gikk jo bra. Sånn bortsett fra et annen Mini jeg først åpnet for å bytte til SSD for så å finne ut at den allerede hadde SSD, ikke startet etter at jeg satte den sammen igjen. Dog, den hadde en ukjent tilstand før jeg åpnet den, så den kan allerede ha vært ikke fungerende.
Så tør jeg dette, eller er det greiest å bare betale Apple. Må regnes på.
Khalid — Suncity er det andre nye albumet jeg har hørt på denne uken. Nå er vel ikke R&B/Soul den sjangeren jeg hører mest på. Men er sikker på at det finnes bedre enn denne. For dette var kjedelig. Passer som bakgrunnsmusikk, ikke noe som inspirerer til å lytte nøye på flere ganger.
Etter at jeg kjøpte Streaks måtte jeg legge inn noen mål. Bruke tanntråd. Lese i bok. Løse KenKen og annen hjernetrim. Og lytte på to ny album hver uke.
Noen ganger løser det seg greit med hvem jeg skal høre på som f.eks når DumDum Boys slipper noe nytt. Noen ganger går jeg inn i Apple Music, velger «Navigering»så «Ny musikk» og velger noe på måfå under «Aktuelle album og EP-er», ser at det er under en akseptabel sjanger.
Første valg denne uken falt på Gravity Pairs fra Beacon. Aldri hørt om før, og basert på denne smakebiten neppe noe jeg kommer til å høre mer på. Lavmælt. Monotont. Enkelte låter kan kanskje passe som hvilepauser i en litt mer rockete spilleliste.
Skal jeg spille hele albumet på nytt så blir det som dempet bakgrunnsstøy på jobb.
Jøss. Marco Arment er ikke misfornøyd med den nye Mac Mini. Må bety at det er en tre-poengs nothing but net grand slam touchdown.
Avventer bare iFixit sin gjennomgang om hvor vanskelig det evt. er å oppgradere RAM før jeg bestiller for å erstatte en 2009 iMac.
Jeg jobber normalt med datamaskiner hele dagen. Men noen ganger, avhengig av oppgaven liker jeg å noter med penn i en notatblokk små ting. «Husk dette». «Sjekk opp dette senere». «Ring denne personen».
Og normalt har jeg brukt gel kulepenner jeg har kjøpt på Ebay (det var ikke mulig å få tak i de modellene jeg ville ha i den bredden jeg ønsket her i Norge). Og som oftest noteres det i en notatblokk fra Field Notes (som jeg også har en latterlig stor samling av).
Men tidligere i år begynte jeg å følge litt med på subkulturen fyllepennentusiaster. Leste på blogger. Tittet på Youtube. Og jeg fikk veldig lyst på å kjøpe en kulepenn. Men når utvalget i butikkene i Oslo enten var Lamy Safari eller noe fra Mont Blanc, så virket det som om muligheten for å kloa i en grei fyllepenn til en grei pris var litt rekkevidde om man ikke ville betale dyrt for å handle fra USA eller lignende.
Så ble jeg klar over den norske nettbutikken Tudos som også kunne selge Lamy Safari og Mont Blanc. Og ganske mye i mellom disse to. Og noe som er så veldig veldig veldig langt forbi normal Mont Blanc.
Jeg valgte en Lamy 2000, og litt blekk fra Pilot Iroshizuku.
Jeg liker det enkle designet den har. Formene. Mangelen på skrukork. At det er en så minimal pennesplitt. Og ikke minst, at det er en fordømt god penn å skrive med. Jeg kjøpte en TWSBI Eco for bruk på jobb. Og selv om det er en grei penn til 1/3 av prisen for en 2000, så var det noe med pennesplitten som gjorde at pennen ikke gled like godt på papiret. Så jeg kjøpte faktisk en 2000 til for å ha på jobb.
Kjøpte en Philips Hue starter pack. Igjen. Mest fordi jeg ville ha lys til kjøkkenet, samt den nye broen som støtter Siri og Homekit. Hadde den originale opprinnelig. Kjekt med Siri til den bruken.
Da er jeg ferdig med å lese Creative Selection. Grei nok, men ikke noe mer. Sikkert litt mer interessant for de som driver med programvareutvkling.
Let’s go!
It’s guy love, don’t compromise,
The feeling of some other guy.
Holding up your heart into the sky.
Så Axa lager en egen eske der de reklamerer for sin nye eske. Kunne de ikke bare hoppet til den nye esken med en gang?
Litt rart at de ikke gjorde noe med designet på nye Mac mini (bortsett fra fargen), men når den skal erstatte en iMac 27" fra 2009, så gjør det kanskje ikke så mye.
Antijinxing taktikken min med at Red Sox alltid ville tape i kamp 5/7 virket perfekt. Så i stedet for å tape 3-2/4-3/4-3, så tapte de bare tre kamper i hele sluttspillet. To av de på hjemmebane. Så jeg vil korrigere mitt utsagn fra mars. Baseball er bra. Kjempebra faktisk. ⚾️
Anthem of the Peaceful Army av Greta Van Fleet. Andre albumet de har sluppet, men første jeg har hørt. De lever rockemusikk med 70-talls twang. Og dette fra ungdom (nå føler jeg meg gammel) som så vidt ble født før årtusenskiftet.
Alt er kompetent utført. Ingen tvil om at de er talentfulle. Men jeg synes det ble litt kjedelig og monotont, i alle fall det å høre et helt album med de. En del av sangene på en variert spilleliste kanskje, men problemet er at jeg ikke vet hvilken, det var ingen som skilte seg ut.
Men jeg skal fortsatt høre på debutalbumet deres. From the Fires en gang i løpet av neste uke.
To episoder igjen av Bodyguard. Spennende nok serie det, selv om den muligens er vel konspiratorisk (og ryktene sier at siste episode er bonkers). Og som britiske serier flest, skuespillerene er troverdige og «normale», ikke supermodeller. Og i en serie som prøver å overraske deg hele tiden med tvister men som erfaren titter skjønner du som oftest hva som kommer til å skje, så ble jeg faktisk genuint overrasket i en episode.
Har spilt mine første timer med Red Dead Redemption 2. For tidlig å komme med noen bastante konklusjoner, men det ser veldig lovende ut. Ser ut som det er litt mindre «solo» enn det forrige. Virker som om gjengen Arthur tilhører er veldig viktig.
Jeg synes det er et fascinerende syn med et tre med store mengde gule blader rundt seg og ellers grønt gress. Det er noe med kontrastene.
Tidligere i år bestemte jeg meg endelig å bestille Neat Ice Kit fra Studio Neat. Hadde lyst til å kjøpe de flere ganger siden jeg ble klar over produktet i 2013, men den gjerrige delen av meg (den finnes) vant alltid over den andre delen med å peke på moms og gebyrer.
Men i fjor begynte jeg endelig å innse at noen ganger er det verdt å kjøpe noe fordi det vil gi glede. Noe Neat Ice Kit gir. Enkelt og greit, det er en silikonform som er godt isolert bortsett fra toppen. Fyller den med vann og fryser den ned. På grunn av isoleringen så vil den fryse på toppen først og dytte luften i vannet ned over. Når vannet er gjennomfryst så skal øverste del i hovedsak være blank, men nederste del vil være tåkete på grunn av luften. Tar isblokken ut av formen og deler den i to med den medfølgende meiselen. Den delen med luft i legger jeg i fryseboksen for bruk senere (da putter jeg den som oftest i lerretsposen og knuser den, og bruker den f.eks til Cola.
Den blanke delen bruker jeg derimot med en gang med litt bourbon eller i en Old Fashioned. Smelter sakte, og den store blanke kuben blir nesten umulig å se i glasset, som samtidig ser helt fullt ut.
Enkel glede, men verdt det.
Armer og Bein, fra rockens gode gamle menn i DumDum Boys er simpelthen vidunderlig og fortjener minst en gjennomlytt. Jeg har fem-seks på tre dager. Det er ikke noe som skjer så veldig ofte.
I morgen lokal tid, altså natt til onsdag for oss i Norge kastes «Fall Classic» i gang mellom Boston Red Sox fra American League og Los Angeles Dodgers fra National League. Dette er første møtet mellom disse to lagene i World Series siden 1916. Boston var fortsatt i Boston, men Dodgers hadde kallenavnet Robins og holdt til i Brooklyn (en tråd på Twitter skriver baseballskribenten Craig Calcaterra at kallenavn ofte hadde en sammenheng med manageren).
Før NLCS og ALCS tippet jeg 4-2 til Dodgers over Brewers, det endte 4-3 (og kunne fort ha endt motsatt om Brewers ikke hadde kastet til Bellinger i 2. kamp). Jeg tippet 4-3 til Astros over Red Sox, og hadde nesten rett, det endte 4-1 til Red Sox.
Så min kvalifiserte gjetning er 4-3 til Dodgers ettersom jeg alltid frykter for det verste når det gjelder mitt lag. Og jeg er alltid særs nervøs når AL lag skal spille i NL stadion og bortfallet av DH. Særlig når det blir til at Martinez skal spille i OF og bryte trioen Benintendi, Bradley og Betts.
I motsetning til 2013, så får jeg vel neppe sett særlig mange kamper på direkten. Den gangen holdt jeg på å skifte jobb og hadde noen dager fri før jeg skulle begynne på nytt sted. Det passet jo bra.
