Shōgun 📺
I helga så jeg siste episode av Shōgun på Disney+. Og det var en serie jeg satte pris på.
Den kunne ha vært så mye mer voldelig [1], men fokus er på små scener der som oftest to personer snakker sammen i et vakkert japansk landskap. Eller vakre minimalistiske rom. Man har noen scener der man får følelsen av størrelsen på verden, men det er ikke der man har brukt pengene.
Jeg husker å ha sett 80-talls versjonen, men bortsett fra at Richard Chamberlain var med, så har jeg ingen minner fra den versjonen. Og har egentlig ingen ønsker om å oppfriske de, det begynner tross alt å bli noen år siden. TV-mediet har gjort noen fremskritt når det gjelder å fortelle en historie (og selvsagt noen teknologiske fremskritt.
Forutsatt at Disney av skattetekniske grunner ikke fjerner serien for strømming, så er dette en serie jeg kan tenke meg å kjøre en gjentitt på. Å vite hva som skjer kan være en åpenbaring når man ser den på nytt.
Anbefales.
Det sier kanskje litt om hvor ufølsom jeg har blitt når jeg ikke anser en serie som inneholder flere tilfeller av seppuku og halshugging, samt en scene med effekten av kjedete kanonkuler som så veldig voldelig. ↩