Herreminhatt, Aftenpoften er virkelig ute for å provosere med denne vinklingen.

Siden borettslaget er et bevaringsverdig kulturminne, vil rehabilitering koste 790 millioner kroner. Det vil føre til en dobling av beboernes felleskostnader.

Dette høres jammen meg hårreisende ut at statusen som bevaringsverdig kulturminne medfører sånne ekstrakostnader.

Nødvendig rehabilitering vil koste 790 millioner. Regningen må beboerne ta.

Hvem andre skulle tatt regningen?

På grunn av Byantikvarens anbefaling om å ta mest mulig vare på den opprinnelige fasaden, vil ytterst nødvendig rehabilitering bli ca. 150 millioner kroner dyrere. Sluttsummen blir dermed 790 millioner kroner.

Åkkei. Så hadde det ikke vært for Byantikvaren så hadde jo kostet minst 640 millioner for å rehabilitere. Så ja, kravene fra Byantikvaren gjør jo rehabiliteringen dyrere, men kravene fra Byantikvaren er jo ikke alene grunnen til at det blir dyrt.

Og i alle fall ikke ene alene grunnen til at felleskostnadene blir doblet. Uten Byantikvaren hadde felleskostnadene nesten blitt doblet.

Det er også litt uklart av saken om at det som koster 790 millioner er kun rehabilitering av fasaden eller om det f.eks er andre ting som faller inn under kostnadene for rehabilitering.

Som kompensasjon for å bevare kulturminnet, søkte styret om tilskudd i 2022. Da fikk de 120.000 kroner fra Byantikvaren og 500.000 kroner fra Kulturminnefondet. De resterende 789.830.000 kronene fordeles på beboerne.

Det ville jo ha vært 640.000.000 kroner som uansett måtte ha blitt fordelt på beboerene.

Sånt grovt regnet fordelt på 882 leiligheter (ca. 3000 mennesker fordelt på 882 leiligheter står det i saken).

790 000 000/882 = 895,69k (snittkostnad pr. leilighet med Byantikvarens slemme krav)
640 000 000/882 = 725,62k (snittkostnad pr. leilighet om Byantikvaren ikke hadde eksistert)
150 000 000/882 = 170,07k (er den spesifikke snittkostnaden pr leilighet kravene til Byantikvaren medfører)

Veldig grovt regnet, i borettslaget er det jo selvsagt noen forskjeller fordi større leiligheter har større kostnader enn mindre osv, men for enkelthets skyld så er kostnadene fordelt likt.

Om jeg ikke driter fullstendig på prosentregning, så utgjør kravene fra Byantikvaren at kostnadene for rehabiliteringen øker med 23,4%. Og at det uten kravene til Byantikvaren ville ha medført nesten en dobling av felleskostnader uansett (grovt regnet, igjen om jeg ikke tuller helt med prosentregning 85% økning kontra 108%).

Ja, jeg er klar over at den sosioøkonomiske situasjonen i denne delen av Oslo ikke er den beste. Og at det er viktigere ting å bruke penger på enn en fasade uansett hvor historisk viktig den er, og kanskje spesielt her (synd at den moderne betongen er et materiale som har kort levetid). Men hadde de ikke trengt å ta hensyn til Byantikvaren så hadde det blitt en kostbar rehabilitering for beboerene likevel.

Det første halve året jeg bodde i Oslo så leide jeg et rom hos noen jeg kjente som bodde i nærheten, og når jeg begynte å skue litt på å kjøpe meg et sted å bo så tittet jeg faktisk godt på en leilighet i akkurat dette borettslaget. Som har mange positive sider ved seg i motsetning til mange av de moderne borettslagene som bygges i Oslo nå. Tettheten mellom blokkene spesifikt.

Og ikke er jeg fan av Byantikvarens gule liste, som medfører at der jeg bor nå ikke får lov til å sette i gang med balkongutbygging fordi to av de fire blokkene i borettslaget er på gul liste. At balkongene skulle ha blitt bygd på motsatt side av den fasaden som er «fredet» spilte ingen rolle. Ei eller det at det er et sammensurium av stygge brannbalkonger som virkelig kunne ha blitt pyntet opp med skikkelige balkonger.

Uansett, det forekommer meg som en tendensiøs vinkling. Ja, kravene fra Byantikvaren gjør ting dyrere, men dette er uansett et kostbar rehabilitering. Og hvem andre enn beboerene skal ta regningen på rehabiliteringen? Jeg kunne for så vidt vært med på en vinkling om at det offentlige kunne ha tatt deler av ekstrakostnadene pga kravene (fordi hvor verneverdig er fasaden til en drabantby i betong fra 1967 sånn egentlig?).

Det kan tenkes at dette er en vinkling som er solgt inn til Aftenposten basert på en motstand mot den gule listen (se over for egen erfaring med denne listen), og kanskje for de som bare leser ingressen og overskriften er dette noe som virker.

Men for meg, som prøver å regne litt på det, så blir jo dette en merkelig sak å evt. bruke som et argument mot den gule listen.

Og det er ikke første gangen Aftenposten gjør det. Når de kjørte kampanjejournalistikk mot arveavgift eller bortfall av husleiekontroll for en del år siden, så klarte de å velge ut objekter som man begynnelsen hadde relativt stor sympati med (i alle fall saken om arveavgift), men så snart man leste litt mer enn overskrift og ingress ble det litt vanskeligere (i alle fall i saken om husleiekontroll). Det var ikke vanskelig ha empati med tanke på situasjonene de var oppe i, men når man regnet på det økonomiske så var det litt annerledes.