Dune (litt mer) 🍿

2024-02-18

Jeg må innrømme at det nok begynner å bli en stund siden jeg ble såpass «forelsket» i en film som jeg ble når jeg så første del av Dune på fredag.

Og det uten å være perfekt. Men samtidig, så føler jeg skaperne har tatt valg som viser at de stoler på publikum. Og at de har greid å fortelle en historie med en kompleks mytologi på en økonomisk måte.

For en som bare har spilt Dune 2 på PC i sin tid, og har hørt om bøkene (men aldri lest) og hørt om filmen av David Lynch (men aldri sett) så følte jeg meg egentlig aldri forvirret. Uten sammenligning forøvrig, ikke ulikt hvordan ting føltes når man hadde sett den første Star Wars: A New Hope (dog, jeg er så gammel at jeg har sett den som bare Star Wars). Filmen er sin egen fortelling. Men det er ord og bilder og historier som hinter om noe så veldig mye større.

Og jeg simpelthen elsker det.

Og jeg har på følelsen av del 2 vil beholde det. Og at vi unngår det Khoi Vinh (åttende gangen jeg nevner det) kaller for

But “John Wick: Chapter 3—Parabellum” demonstrates one little acknowledged principle of escalated world building: the inevitable outcome is bureaucracy.

Noe vi definitivt la merke til med Star Wars. Og andre filmer som ble suksesser og plutselig «måtte» forklare mer om verdenen. Det tror jeg vi slipper med del 2 av Dune.

Any fantasy (and the Wick-verse is as fantastical as any franchise) relies as much on what it doesn’t reveal as on what it does, leaving enough to the imagination for fans to revel in the possibilities. But with each installment, sequels tend to tip that balance towards revelation and away from mystery.

Jeg synes dette er så vidunderlig konsist om hva som oftest skjer.

Dog. Dune, fantatisk vidunderlig film som jeg nok skal se flere ganger.