Litt morsomt å lese om en alternativ sannhet om italiensk mat. Særlig ettersom det er morsomt og slitsomt å se på italienere henge seg opp i hvordan andre steder tolker og forandrer på mat som de anser som sitt.

Parmesan, he says, is remarkably ancient, around a millennium old. But before the 1960s, wheels of parmesan cheese weighed only about 10kg (as opposed to the hefty 40kg wheels we know today) and were encased in a thick black crust. Its texture was fatter and softer than it is nowadays. “Some even say that this cheese, as a sign of quality, had to squeeze out a drop of milk when pressed,” Grandi says. “Its exact modern-day match is Wisconsin parmesan.” He believes that early 20th-century Italian immigrants, probably from the Po’ region north of Parma, started producing it in Wisconsin and, unlike the cheesemakers back in Parma, their recipe never evolved. So while Parmigiano in Italy became over the years a fair-crusted, hard cheese produced in giant wheels, Wisconsin parmesan stayed true to the original.

og

Pizza is a prime example. “Discs of dough topped with ingredients,” as Grandi calls them, were pervasive all over the Mediterranean for centuries: piada, pida, pita, pitta, pizza. But in 1943, when Italian-American soldiers were sent to Sicily and travelled up the Italian peninsula, they wrote home in disbelief: there were no pizzerias. Before the war, Grandi tells me, pizza was only found in a few southern Italian cities, where it was made and eaten in the streets by the lower classes. His research suggests that the first fully fledged restaurant exclusively serving pizza opened not in Italy but in New York in 1911. “For my father in the 1970s, pizza was just as exotic as sushi is for us today,” he adds.

Jeg kan ikke si hvorvidt Grandi har rett i sine påstander, men det er jo absolutt en interessant vinkel. Som nok har en viss kime av sannhet. Og at mat og kultur uansett er noe som krysser landegrenser og tilpasser seg sitt nye miljø.

F.eks så har jeg jo lært at Carbonara skal lages med guanciale og pecorino. Men når jeg har sett videoer av førstnevnte og hvordan den ser ut når den brukes til carbonara, så sier jeg nei takk og bruker heller bacon. Og når det gjelder pecorino så er det en ost jeg en gang kjøpte for å lage «ekte» cacio e pepe. Jeg brukte nok litt for meget med pepper, men ellers var jeg fornøyd med resultatet med tanke på at jeg klarte å emulgere. Men smaken til pecorino ble litt skarp, og det er ikke min type ost. Så fremtidige carbonaraer (eller mer korrekt, min tolkning av retten) vil nok fortsette å bruke parmesan (samt bacon som tidligere nevnt).

Jeg synes matkultur er interessant. Hvordan ingredienser og retter flytter på seg i verden og får sine lokale vrier.

Det er ikke like interessant når det brukes av portvoktere, og avfeie nye vrier fordi det ikke er «autentisk».