I forbindelse med en diskusjon rundt den idiotiske ideen til NRK med å slutte å legge ut podkaster og i stedet begrense det til å være lydprogrammer i sin egen middelmådige app (som jeg kun bruker for å høre Politisk Kvarter eller Dax18), så kom jeg over følgende tut på mastoen.

Nekter å godta at podcaster havner i samme streaminggrøfta som serier og film, der man skal forsøple samtlige enheter med tusen forskjellige apper for å få med seg alt.

Og idéen i en sånn mening er noe jeg finner merkelig. Og minner meg om debatten rundt fotball og betaling for tilgang der.

For det ligger en liten mening der som antyder at ting var bedre før. For hvem vil ikke tilbake til gamle dager når man måtte ha kabel eller kanskje til og med parabol for å få med seg alt. Og det var spredt utover ørten forskjellige kanalpakker. Og rakk du ikke eller glemte at serien gikk på teven den kvelden så kunne du bare håpe på at den ble sendt i reprise. Hvis du ikke var så heldig at du hadde en vhs-opptaker (og litt senere en hd-opptaker). Bare husk på å programmere at du skal ta opp mellom to klokkeslett på en bestemt kanal.

Og håpe at noen ikke se på noe annet samtidig. Om man ikke var så heldig å ha flere tver og dekodere i huset.

På samme vis når fotball begynte å komme på 2000-tallet, og alle var i harnisk over at man måtte begynne å betale for kampene, uten å ta innover seg at alternativet før var at man var heldig om man fikk en kamp i uken, og ekstra heldig om den ene kampen var med favorittlaget. Nå fikk derimot alle mulighet til å se alle kampene til favorittlaget sitt uansett.

Og når en kanal skal velge kamp, så blir det en tendens til å velge de kampene som sannsynligvis bringer inn flest seere og dermed mest reklamepenger.

Personlig så synes jeg det er hakket bedre slik det er nå. Selv om f.eks Viaplay etter min mening har priset seg ut med tanke på Premier League. Men det er for min del. Så viktig er ikke Premier League for meg. Tar meg heller en tur på den lokale puben og ser det der mens jeg tar en øl eller to. Kommer nok til å bli billigere for meg.

Men jeg krever ikke å få med meg alt, det er det uansett ikke tid til. Jeg må prioritere hva jeg vil se.

Det eneste jeg egentlig savner med «gamle dager» er at vi som oftest så de samme programmene samtidig og vi kunne snakke mer fritt om det. Nå må man vise hensyn fordi en av de som sitter rundt lunsjbordet kanskje skal se en serie som var ferdig for tre år siden en gang i fremtiden.