Forsåvidt en interessant kommentar fra Geir Steiro i VG (arkivert her) om justismord du jour, det mot Viggo Kristiansen i den forferdelige Baneheia-saken.

Feil er begått. De får vi ikke gjort noe med. Nå er det viktigste at vi lærer. Det er vår plikt å bruke denne ufattelige rettsskandalen til å utvikle og forbedre journalistikken slik at vi minimerer risikoen for nye justismord. Den prosessen kan vi ikke ta lett på, og selv om det er for tidlig å trekke alle konklusjoner, vet vi allerede nå følgende…

Så kanskje det er håp ved alvorlige kriminalsaker at pressen er litt mindre i blodtåka. At politi unngår tunnelsyn. At RMI ikke farer med unøyaktigheter.

Senere har det kommet frem at det spanske laboratoriet hadde merket konklusjonene om funnene av spor som kunne kobles til Viggo Kristiansen, som nær ubetydelige eller nøytrale, ved å gi dem verdien 1,83 på en skala for sann- synlighetsvekt, i en rapport datert 23. november 2000. Skalaen for «likelihood ratio» går gjerne fra 0 til over 10.000. Skalaen ble ikke presentert for retten.

Jeg har noen vage minner om mediedekningen fra når det skjedde, og at Viggo Kristiansen ikke ble tillagt mye ære. Og at når dekningsdirektøren til Telenor sier at Kristiansen ikke kunne ha vært på åstedet når han sendte og mottok tekstmeldinger i det aktuelle tidsrommet, så tror jeg mer på han enn den personen som det fantes fysiske bevis i mot.